Han elsker å suse i vei mellom kornåkrene på sparkesykkel, mens jeg jogger. Det er kombi pluss vinn vinn: Ungen min får lek og aktivitet i friskluft; muttra får trimmen sin som funker fint mot dårlig humør og kaoshue.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sånn var det i dag også, da vi feiret at karanten var over med en joggis. Under oppvarmingen min snakket vi litt der han sparket og trillet ved siden av meg.

-“Æ har sett at det bor ei jente på den gården”, sa jeg.

Minsten ble nysgjerrig og ville ha med meg til gården. “Gi mæ en rundt te da” sa jeg, vel vitende om at jeg så ut som, og stinket som; et svett grønt troll.

Og som i en film: Et par sekunder etterpå sykler jenta der på sykkelen sin. Jippi, jeg slipper å gå inn på gården som svettebasse, hun er jo der.

Jeg babler og babler, som om minsten min ikke kan snakke selv. Til slutt blir jeg viftet unna av guttungen min: “Husj husj, hade mamma, ser dæ etterpå!!”

Jeg fikk kjøre på og jogge opp bakken, og hver gang jeg snudde meg så jeg de to rulle bort sideveien langt der nede. Tryggere lekeplass kunne jeg nok lett jorda rundt etter.

Joggeturen var over og jeg fant dem på gården, der det bor både kaniner, trampoline, katter og kattunger. Gutten min var så glad. Mamman til jenta sa at det bor to barn til på gården, og vi utvekslet telefonnummer.

For. Nemlig; guttungen min fortalte at han hadde spurt jenta: “Ska vi vær vænna?”

Og jenta hadde svart: “Ja.”

Så enkelt kan det gjøres. Vi voksne har så mye å lære av barna, framtidas små men store håpefulle. Jeg kan ikke forestille meg hvor mye mot jeg måtte ha putta i meg selv for å tørre å spørre.

Spørre om vennskap.

Liksom: “Tittei. Vil du vær vænn med mæ?”

Jeg får pustevansker bare ved tanken.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan ikke bare alle vi voksne sette oss ned i et svært klasserom med barn som lærere, og LÆRE av ekspertene? De modige, kloke, små tøffingene, som i både intelligent og street smart.

For dere er ekspertene her, jentungen og gogutten.  6 og 8 år gammel og dere er så snille med hverandre.

Å jogge er ingen kunst, det er dere som virkelig dyttet all sjenanse med kraft nedi bekken mellom åkrene i dag. Kanskje vet dere det innerst inne, fordi dere er så gode i hjertene deres, at de aller aller fleste vil svare “ja” hvis dere spør dem:

“Vil du vær vænn med mæ?”