Kjære verdens beste lesere. For det er dere. Ingen er så greie som dere når dere vil stoppe og prate, og ingen er så forståelsesfulle som dere når jeg nesten ikke har skrevet noe på over et år, ja når likheten mellom meg og bjørnen i skauen er hiet.

Men hva i Albert Åberg’s hytte skjedde med håret til hu der wanna be blonde forbipolene? Jo det skal jeg si deg, I was born this way. Mørkhåra.

Men jeg trives best som blond, og det var derfor jeg var lyspærer (den autogreia ass…) …lyshåra.

LYSHÅRA “autokorrektur” da, tror du blondiner er pærer også nå, vi har snakket om dette? You’ve got the power, you smart phone!

Men jeg bryr meg relativt lite om hvordan jeg ser ut. Er 95% ikke på sjekker’n, og mest sannsynlig ferdig med å produsere avkom. Bor alene med kids, og alt dette gjør noe med deg. Å la håret få en pause fordi jeg ikke gadd å bleike det mer, var en impulsiv avgjørelse; ho hey so we go red head. And then we went “bornthisway” dark.

Her på bloggen var jeg lyshåra da jeg startet i 2015, så dere kjenner sikkert ikke igjen hu her mørke heksa. Og det var ganske deilig i starten, å være litt anonym. Ikke for det, jeg var rask med å fjerne rødfargen, for ingen med sosial angst ønsker å vandre rundt som en svær lyktestolpe på rødt. Det vistes litt for godt det.

Er det ikke snedig hvor lett det er å gå i ett med tapeten med annen hårfarge enn vanlig, og munnbind? Pust og pes i det munnbindet, men skjult for de fleste.

Jeg har brukt mye av livet mitt på å gjemme meg på grunn av komplekser, og å rømme. Ikke fløte, du lest riktig; rømme. Da jeg var fjortis hadde jeg langt mørkt hår for å gjemme meg bak det. Det så sikkert insain ut, men jeg bøyde nakken og lot håret skjule ansiktet mitt. I ettertid undrer jeg på om jeg så ut som en hårdott. Altså en eneste “nøkk” hvis du skjønner.

Dere faste lesere vet om hva rømme betyr. Dere andre kan Google Stockholm og forbipolene.

Da jeg startet bloggen var det etter et års vurdering. Bankboks, safe eller blogg. Det viktigste var at mine barn skulle vite sannheten, for rykte styggere enn det forrige ryktet om meg nådde meg. Falske tunger kan være onde tunger, og da er det bare å bite tilbake. Sannheten måtte hugges i stein.

Juni 2015. Jeg fikk en idé; ingen kommer til å lese, Helene, du kan skjule deg bak denne bloggen. Ingen leser bloggen til en skribent fra lille Stjørdal.

Men hva er internett? En eneste stor by.

Jeg stupte som en fugl, om og om igjen, fra toppen av blogglisten og ned igjen. Hva skulle jeg der oppe ha å gjøre? Blotte meg? Ser det ikke helt for meg. Det eneste jeg kunne vise var cellulitter og sannheten om kroppen as it is fading. Og det gjorde jeg litt av. Ingen vil se sannheten? Å joda, det er det vi vil ha. Men du kan trygt gjemme deg med sannheten din. Du kan safe stupe fra toppen av blogglisten enten ved å vise slike sannheter eller å tie stille. Jeg gjorde begge deler. Og jeg er kun tilbake for å skrive og for å tøyse like mye som den halve Vesterålningen jeg er.

For mest av alt vil mange ha en plettfri illusjon, og så serviceinnstilt er jeg ikke; jeg ser jo ikke rumpa mi uansett, har ingen glede av den annet enn når den gjør jobben sin.

Dere kommer til å se meg med mange rare hår”frisyrer”. I min verden er det ikke viktig. Det er fasade. Jeg er like snill som før, og det er det essensielle i hverdagen, eller hur?

So let’s get down to business!