Hjernen er alene. Den beste relasjonen jeg kan ha er til meg selv. Og aldri har vi vel vært mer alene på så mange måter i moderne tid, som året vi legger bak oss i ei suppe av pandemi. Det er bare å holde hue over suppa. Selv får jeg tårer i øynene når jeg sniker meg inn på youtube og mimrer tilbake til da vi kunne stå som sild i ei tønne på konserter, stand up show and you name it. You name it.

We came as we were.

Det er nesten så jeg sier til 6åringen: “Se. Her er gamle dager. Da kunne vi være på noe som het konsert.”

Så denne er til alle mine venner: Hey baby, whassap?

My sisters from other misters or brothers from other mothers.

Du vet det fatale faktum: Hvis jeg ringer deg nå, så snakker vi om hverandre i timesvis. Ja, sammen med en av dere er rekorden; over 3 timer med telefonbabling. I loved it! Du vet at jeg gjerne vil snakke med deg 24 timer i strekk om det lot seg gjøre. Men så ringer jeg ikke. Bare innimellom.

Hver kveld når jeg ikke lander, men stuper nedi sofaen, og undrer på når den sofaen slites ihjel, har jeg så lyst til å ringe DEG, …og deg og deg og DEG!

I stedet legger jeg meg langflat, og du vet hva jeg gjør! Jeg vil gjerne skryte av at jeg mediterer, men det ville jo vært litt å ta i. Jeg finner fram til noe jeg kan le av på TV’n, også ler jeg av det. Jeg flirer og ler. Og så flirer jeg enda mer. Netflix har alltid et eller annet komisk å by på. Og mer dark: når kommer HBO’s Handmaids back? Og Netflix sin You, tru? Dark går fint det og.

Eller jeg setter på 80 og 90 talls musikk på badet, og ler av meg selv. I dusjen. Og du vet hvorfor: Jeg danser og jeg synger.

I am my bffl (best friend for life), og du er en av alle mine gode venner som jeg kan ringe i løpet av disse magiske kveldstimene.

Sorry for alle gangene jeg velger å ikke ringe, You know; jeg kjenner jo oss; vi tar timesvis.

Det er ikke bare 5 minutter tittei, det er stupid å tro at jeg kan ta en telefontittei i pausen mellom farmen og farmen.

Kanskje har jeg akkurat slutta å bable med meg selv for dagen også, vet du. I used to think it was adhd, men nå skjønner jeg at de fleste av oss har minst 10 samtaler på gang der oppe per minutt.

Damned. All of us. Sett bort fra de som mediterer sikkert.

Etter jeg har laget 5 måltider, rydda i tynnulla som krangla med flisa og tjukkulla, fått en åpenbaring i mine egne votter, skjerf og luer, spleiset singelsokker,

hjulpet førsteklassingen å rydde, now who does that?  (tenker jeg hver gang servicemamma banker på døra for litt “ryddeinspirasjon, og han bare “yey. Not! Det ER ikke gøy å rydde mamma!” “Å joa. Bare se hva jeg fant her!” Og så er det litt morsomt med rydding lell, når han legofyren fra 1 år tilbake titter frem.)

bretta klær (det er dramatisk, ja det er ren løgn, for det skjer først etter fjerde tørketrommel), lese bok (I wish), hatt 4 barn til sammen på besøk i løpet av uka, dusja minsten, skifta sengetrekk, pussa tennene på minsten,

og det aller verste og hver dag gjentakende: kjøkkenet. Jeg prøver å være takknemlig for alt moderne utstyr, men når 6åringen min sier jeg burde hatt meg en kjærest sånn at kjæresten min kan gjøre husarbeidet, får jeg stjerner i øynene.

Men heisann. Man skulle bare visst alt jeg IKKE har gjort, for jeg er rammet av koronalatskap, eller som det nye ordet “Korona fatigue”, og aner ikke hva som møter meg under sofaen her neste gang vi sees under der, med støvsuger, mopp og gjensynsglede. Kanskje har den kuleste laderen flyttet inn under sofaen¿ Who knows, bare sofaen. Men jeg tror jeg blir glad over å finne minst 5 ting jeg har lett etter det siste halve året.

Jeg bar det nål-løse juletreet ut i carporten, now aint that good enough?

Jepp. Og jeg har er eget hjørne for å pælme julepynt nedi når julepynten dukker opp. Og det er også reinspikka løgn, for jeg ser minst 8 nisser hver dag her og der, og de bare. Er der. De samme nissene glor på meg hver dag. Slikt varer til påske; jeg aner uansett ikke hvor jeg gjemte påskepynten i fjor, så blir det påske i år så yey.

Jeg snakker med katta. Altså ikke som Märtha; jeg mjauer. Vi knurrer også. Yeah vi er på fire taleføtter, og jeg er altfor glad i henne. Nå blir det strengere regler framover, yeah; we’re going Erna together, katta og jeg. Og jeg får belønning i form av nit på nesa mi hver gang Diva Blue får seg blaut godmat.

Hun er vennen min, katta våres. Og jeg hater tanken på henne ute gjennom den katteluka som fulgte med da jeg kjøpte dette hjemmet. Hun får den opp om jeg låser den også. Men så lenge vi er hjemme, lister hun ikke etter oss, jeg vedder på at hun hadde trasket etter oss kilometervis.

Men du er også vennen min. Du drikker altså glatt 7 kaffekopper på rad med meg, vi har ikke telt de koppene. Du snakker dønn i over 3 timer med meg. Du babler i 2 timer med meg, om alt resten av verden inneholder få som forstår. Vi jabber sorg, vi jabber glede. Du forteller alt til meg, for du vet jeg er til å stole på. Du vandrer i naturen sammen med meg, og heier på enhver oppoverbakke vi måtte møte sammen. Vi ligger på en flytemadrass på sommeren som to søstre, mens du lærer meg å bryte unødige intimgrenser. Du kommer hit fra byen ved siden av, og vi går ut og spiser. Du er den jeg lager nattmat sammen med, når resten av narspillet har sovna, kompis (det var tider) Du er du. Og du er rå!

Dere er awesome. Og alle vet dere at jeg har så lyst til å ringe DEG i kveld. Heldige meg, som har venner som dere.

I stedet ligger jeg og sliter jeg sofaen, og det er så godt.

Det kommer en dag i morgen, der vi skal drikke kaffe og prate til tunga streiker. Vi skal dra på konserter og vi skal reise rundt i verden. Med barna sammen med oss. Vi skal leve livet på en helt ny og takknemlig måte, og ikke bare ringes, men treffes. Takk for at dere tar meg som jeg er, og ikke forventer mer enn en sofasliter 😗