I’s been a double of decades ago.
Siden da har Calvin Harris sunget: “…wake me up when this is over…”
Men jeg kan aldri aldri glemme det. Selv om det alltid er en trøst høre Bruce synge om Streets of Philadelphia. Det er som å på en måte gå tilbake i tid.
I morgen. I morgen er det. At tiden minner oss på the streets of New York.
20 år har gått siden så mange må ha tenkt det: Wake me up when this is over..
Hvem var jeg da og hva var min opplevelse av det grusomme angrepet?
Ok let me tell you. Akkurat nå, I 2021 sitter jeg her og har foran meg en flat skjerm av en TV, jeg eier min egen bolig, har to barn, soverom nok til oss alle og et godt liv.
Hvis jeg skal stille klokka tilbake 20 år, så bodde jeg i en søt liten leilighet. Den hadde kjøkken, et bittelite bad og ei stue. Jeg hadde mørkt langt hår og var altfor tynn ifølge andre. Siden der ikke var noe soverom, fikk jeg hjelp av en snill kompis til å bygge opp en loftseng i stua. Nede på stua hadde jeg to sofaer fra 70tallet med de velkjente brune og gule stripene på. Jeg var bare 21 år gammel. Huset var eldre, for å si det sånn. Slitt, gammelt og med gjennomtrekk. Jeg har ikke telling på hvor mange mareritt jeg har hatt om at jeg har bodd der igjen.
Oppe bodde en spilleavgengig koraner og en heroinist, måtte vi alle ha respekt for utgangspunktet, er utgangspunkt vi alle har i bunn og grunn. De startet også et sted, og så endte de opp der.
Min nære venn ble en alkoholiker som bodde rett over gangen. Han og min pappa ble også gode venner. Jeg lærte at sånn var det; min kjære nabo drakk rødsprit hvis han ikke hadde øl. Pappa var avholds, og stilte opp for min kjære nabo ved å kjøre ham hvis han behøvde skyss. Rest in peace begge to. Savner dere.
11.september. 2011.
Jeg våkner på en av 70tallssofaene i min lille stue. Ser bort på en tv på størrelse av litt over en melon. Der ser jeg den beste actionfilmen laget noen sinne. Et fly inn i en skyskraper.
Denne må jeg se.
Jeg setter meg opp og er omtåket av søvn. Så kjenner jeg øynene mine åpne seg i stor flom. Jeg gråter og gråter.
For det er jo ingen film dette, det er NYHETENE!
Jeg løper inn til min kjære nabo. Der sitter han i stolen sin og sier: “Jeg vet kjære deg. Jeg vet. Det er nå det starter. Det starter nå.”
Sammen satt vi der og så verden gå under. For den gjorde det der og da for alle de vi så på.
Aldri ville noe bli det samme igjen, og vi visste det.
Jeg krøp under ullteppet i sofaen til naboen min, og flere ord hadde vi ikke.
Han satt i stolen sin og tørket tårer.
Jeg tørket ikke tårene mine, for det bare strømmet på flere likevel. Det var intet poeng i å stanse ei elv.
Vi var ikke trygge lenger nå. Nå hadde dommedag bringe oss inn i noe nytt og ukjent.
Hvis bare alle var som pappa Hans og min kjære nabo Arild Frode, da ville Ingenting så ondskapsfullt skjedd. Noensinne.
Fra her nede og oppe i himmelen: alle varme tanker til alle som her på jordkloden har mistet sine nære og kjære i noe så forferdelig og uforklarlig som terror; ord kan ikke beskrive vår empati og sympati.
For alltid i deres hjerter. For å varme dere.
Og vi lover å aldri aldri glemme. Aldri. Vi lover. Hvor enn vi er. I himmelen eller her nede. Vi glemmer ikke.
