Slik er det å leve med bipolar 1

 

Jeg har bipolar 1. La oss si at du ikke har det. La oss si du undrer på hvordan det er å ha bipolar 1, som jo er noe annet enn bipolar2. La meg fortelle deg det.

 

Jeg kan ikke forholde meg til drama. Til konflikter forholder jeg meg rolig og fortrengende. Å leve med bipolar krever mye som de aller fleste ikke vet om. Prøv å temme en nyutsluppen kalv om våren; følelser har det best ikke bare inne i fjøset, men oppe på den trygge låven. I høyet. I stillhet eller vante lyder.

 

Sånn er det. Og sånn vil det kanskje forbli? Fra å bli løftet og dratt med tvang over terskelen til lukka avdeling som 17 åring. Eller 16 år og 3 måneder’ing – til å prøve å tenke at andre kan like en alien som deg. Fra å bli elektrosjokkert til overmedisinert, fra syk som faen til frisk som fisk: å leve med en diagnose er noe helt for seg selv. Eller jeg vet ikke. Aner ikke hvordan det er å ikke ha bipolar 1.

 

Men nei. Jeg tenker desverre ikke at du akkurat digger meg. Slikt magisk støv må jeg ha inn med tresleiv. 

 

Nei. Jeg tenker aldri at noen kan snu seg etter meg fordi de skulle tenke at mitt utseende behaget deres øyne.

 

Nei. Jeg trodde ikke at jeg kunne bli frisk nok til å være mamma. Det var jeg selv som var bekymret, ikke de jeg trodde skulle være det.

 

Ja, jeg blir het i ansiktet og mister beina mine ved oppmerksomhet. Å stå i midten behager ikke meg. 

 

Desverre. Jeg ble ikke frisk bare sånn lell. Jeg må jobbe med det helt fra jeg står opp til en nøye oppfylt dosett, til forberedelsene jeg gjorde dagen før som mamma, til tran, til trening, til talte ord med boosting foran speilet. Og nei, jeg kan faktisk ikke bare slutte med medisinene; med mindre du vil ha meg på lukket avdeling, på leting etter kameraer og gift i mat og madrasser. Eller ….nei forresten, jeg tror ikke du tåler å lese mer om det. Wild life from the jungle, midt i en fortvilet institusjon.

 

Selv om jeg vet at jeg alltid kommer til å være overbevist om at du misliker hele meg, snakker jeg iherdig til det speilet hver dag. Jeg prøver virkelig å overbevise meg selv om alt det positive du bare kan tenke deg. Jeg prøver, og har holdt på sånn siden 2005. Dvs 13 år med kontinuerlig opp-psyking og affirmasjoner. Ting tar tid? Jepp. Jeg skriver under på den. 

 

Hvor forsvant det normale selvbildet? Over terskelen i 1997? I det jeg slukøret satt som 18åring og gruet meg til elektrosjokk? Da jeg rømte? Under alle de umodne og crazy valgene jeg tok i sen ungdom? 

 

Selv tilgir jeg meg sjøl for å ikke automatisk tro på at du skulle ha noe til overs for meg. Det er faktisk ikke rart at det er sånn. Jeg har ikke levd det livet du har, men vært en institusjonert psykiatrisk pasient med klippekort på feil sted og innimellom på rømmen, inntil jeg landet her som en sabla god og erfaren mamma med helt fin selvtillit.

 

For tillit til meg selv, det har jeg. Jeg er min egen beste venn. Selv om jeg ble glemsk av elektrosjokkene, lettere irritert, mere glad og tristere enn deg. Stressa? Nei; jeg, min egen beste venn er ikke stressa, men traumatisert som et blad i storm. Og tenk, jeg takler det. Jeg danser heller med i vinden, og da kan det se ut som om jeg har det mer buzy enn ei hel maurtue en solskinnsdag i juni. Men jeg har det ikke travelt. Ikke hele meg. Det er hue mitt som har det travlere enn alle de maurene i den tua til sammen. Og sorry, men dette er en genetisk fysisk sykdom, derfor kan jeg ikke gjøre stort med alle avbrytelsene. Jeg hører jo ikke hva pokker du sier gjennom maurene; ser bare leppene dine rører seg mens jeg lytter til vasken som drypper og lyden av papir som knøvles et sted der ute. Samtidig har jeg rukket å planlagt middagen, organisert helgen og husket på en regning pluss ei venninne jeg lovte å ringe for fire dager siden. Men iblant. Iblant blir jeg så sliten at jeg greier å ta meg sammen og lytte til deg. Slik som du etter maratonløp klarer å slappe av.

 

Men det er ikke det samme som at jeg forventer det samme av deg. Fordi jeg har lukta på fordommer og nedlatende holdninger en gang for mye, og desverre skyr brent barn ilden. Fordi jeg også blir lei av meg selv og skravla mi. For ikke å snakke om tårene, den intenst høye latteren og energien. Eller påfunnene som jeg har lært meg å teee-e-e-enke på. Ja, jeg blir lei av meg selv, mens noen sier de synes jeg er ei morsom solstråle.  

 

Jeg har mine nære venner. Og vil du være en av dem så må du fortelle meg det. For jeg kommer ikke til å tro det før du sier det. 

 

Slitsomt å ha det sånn? Nei. Jeg er vant til det. Jeg har følehornene ute, og avslører uhyggelig lett falskhet og dårlige vibber. Bipolar er ikke bare sykdom, men også ei evig lysære på i mørket.

 

En joggetur er også slitsom. En zumbatime får deg til å svette. Same with the bipolar; it’s hard and makes my eyes wet. It makes me swet. But it aint scary anymore. I can stand strong on this sore.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg