Jeg brukte å tenke det automatisk. At ingen likte meg. Du kan sammenlikne det med rottene i tegnefilmen Rottatoille som må rømme fra alle som hater dem; Ingen liker rottetullefiguren i en slik animert verden. På mange måter var det tilogmed sant; ryktene svirret om meg, om da jeg forsøkte meg i arbeidslivet som jeg så inderlig ville, nådde sladder og bygdadyr igjen meg. Jeg var ikke moden til å ta opp kampen, og sank ned i et forvrengt selvbilde. Bare det å gi en klem ble vanskelig. Jeg ville ha alle på avstand. Elektrosjokk, psykoser, depresjoner og manier. Hva skulle liksom jeg skryte av og fortelle om. Det virket som om alle andre var så suksessfulle. Fiasko? Jo takk jeg vet hvilken følelse det er. For det er faktisk en følelse.

 

Så begynte jeg å gi blaffen. Hvorfor skulle jeg prøve så hardt? De så jo bare ned på loseren meg uansett. I’m a loser baby, so why don’t ya…

 

Men det var før. Mange år siden. Tiden leger faktisk, ja den gjør det. 

 

Nå har det skjedd noe. 

 

Jeg kan fortsatt innhentes av gammel automatikk, og gå ut ifra at folk misliker den jeg er, men det er så mye sjeldnere enn før. Jeg har akseptert at jeg aldri kommer til å se meg selv som attraktiv hva angår utseende. Ikke at det er så viktig, at det er synd på meg eller plager meg. Men jeg er bare sånn. Jeg tenker ikke særlig ofte på utseendet; klædder på noe makeup for å gjemme meg, og glemmer det til jeg står i butikkøa og føler meg rar som en alien. Men so what?

 

For jeg er da ikke så ille. Nope. Og hvem føler seg ikke som en rar skapning iblant? Vi ER noen rare skapninger med fingre og tær og sånne snedigheter. 

 

Men: Jeg er min egen kuleste venn, og jeg trives jo i mitt eget selskap. En sabla god mamma er jeg også, selv om jeg hver dag må overbevise meg selv om at litt støv i krokene er greit. At noen ganger er det allright å bare slenge seg ned i sofaen og la barna leke for seg selv. Den evige mammasamvittigheten plager meg ikke like mye som før. Bare litt.

 

Og jeg har venner som er gull verdt. Jeg snakker typ elite. De er noen diamanter alle sammen. En av dem er Christina (meglerfru1.blogg.no) og hun har tatt alle disse bildene. 

 

Vi har vært ute i sola i dag og latt barna leke i parker vi har her i byen. Denne gulle gode byen som hilser og smiler og overrasker en rufsete freak om at; hey, jeg liker deg faktisk. Kom innom på kaffe en dag da vel. 

 

Da skvetter jeg som regel: Meg det? Skal JEG få æren av å komme på kaffe? Til DEG? Du vil bruke tiden din på å bli kjent med hun der rottatoille fra rufseland? Og sendte DU meg nettopp en melding der du skrev alt det positive der? Jøss. Jeg innser at jeg aldri kan bli innbilsk eller høy på meg selv.

 

For; underdogger gir seg aldri, ikke engang doggie style!

 

Iggy Azaela: “To everyone who said I’d never make it: Oh lord weren’t you mistakin’!” 

 

Jeg er klar for alt. Ingenting tar fra meg nattesøvnen, og plutselig innser jeg at jeg alltid var god nok. Det var bare noen bitre sjeler som ville overbevise meg om det motsatte. 

 

Hva med deg? Får du sove om natta? Beholder du trua på deg selv? Henger du med folk som stjeler din energi, eller tilbringer du Guddommelig og verdifull tid med de som ønsker å se deg skinne som sola over skyene?

 

Power..

 

 Husk

 

du 

 

har 

 

POWER

 

!