Den aller nærmeste kretsen. Du vet. Nettverket ditt. Kan de noensinne måles i verdi? Aldri. Den valuta finnes ikke, som kan vise hva samtalene med vennene dine betyr. Hva instansene på stedet det du bor er verdt.
Vi suser opp gjennom dalene og praten går. Hun er min venninne. Hun er min pårørende. Hun vet alt og har sett alt.
I stua til en Finnmarking. Du får kaffe av henne. Og du fått høre sannheten. Den sies rett til deg, ikke bak ryggen din.
De ansatte tøffe damene som du jevnlig har avtaler med nede i sentrum. De som viser deg sider ved deg selv som du aldri før så.
Turene til lekeplassene med barna. Regndråpene i gresset som snart forsvinner under snø. For så å komme tilbake.
Alltid komme tilbake…
Komme tilbake som solnedgangen bak verdens beste by å bo i. De kalte det Stiordala, de kalte det gata. Hvor har jeg vært i hele mitt liv.
Stjørdal ♡
