Hei på degsann.
Forbipolene is slowly coming back on track. “Lykketoppen” er snart historie, og vi kommer om kort tid til å slippe å glo med sultne simpson-øyne ned på denne vakre og innbydende utsikten over Stjørdal by. This bitch want to be a part of the town.
- Barna også. Vi vet jo at de cooleste lekeplassene og parkene er der nede. Kinoen. Strendene. Ah vi elsker denne byen, og får kalle vår nye leilighet “Lyckliga gatan nr 1”. Vel. Alle som vet hvor vi skal bo vil vel komme til å synes det er ganske ironisk. På to punkter: “Lyckliga gatan rett i nærheten av Distriktspsykiatrisk senter” og “bipolare meg rett i nærheten av dette senteret.” Knall! Lenge leve selvironi fra nord. Galgenhumor er lov altså, tilogmed for oss bloggere. Ja det er sant.
Men inntil vi flytter inn i denne “gatan” om noen uker, lever jeg i kaos. Jeg innbiller meg at barna ikke merker kaoset, men JEG merker det. I tillegg til å bære på tung sorg har jeg blitt skikkelig utmattet akkurat nå som her skal pakkes. Så jeg pakker bittelitt annenhver dag sånn ca. Har ikke jogget på en måned. Så ble 4åringen syk, og jeg “medsyk” eller hva pokker en skal kalle det. Når vet en aleneforelder at hen er “syk”? Vi KAN jo ikke bli syke, det er noe som er unntatt oss alenefedre og alenemødre. For vi må bare gjøre alt i hjemmet, og sånn er det. Sett utenfra ville det sett rather komisk ut: “Ja lille venn, mal bilder, men du får toppen 4 farger fordi mamma ikke gidder å trøkke ut flere sånne tuber med akryl.” “Er du ferdig? Så fine. Vil du male glass også? Treting? Anything…”
Pust pes. Det er i kaos ting skjer, og snart har vi ikke skaffet oss annet valg enn å flytte fra denne forferdelig deilige utsikten, plassere oss litt til venstre rett nedi den byen, og heller glo i ei hvit bu. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor mye jeg gleder meg til å sitte på terrassen i sommer og se inn i den bua.
Det som venter oss er at 9åringen får sitt eget bad i noe som hittil har vært en hybeldel av leiligheten. Rommet til 4åringen er ikke bygd enda, så vi kommer til å flytta fra masse kaos til bittelott kaos. Men det årner seg. Det er der vi hører hjemme; nede i sentrum med vennene våre, med gangavstand til strendene og parkene, for ikke å snakke om butikkene.
Noe roper inn i tilværelsen min hver dag: MOVE IT BITCH. Jeg nikker og smiler, mens jeg håper på god gammel bipolar energi.
