Sannheten om Maria og Josef

 

Jeg prøvde med en svær ustrøken juleduk som jeg kjøpte på brukten til 40 kr. Men nei. Ingen julestemning. Ikke engang da jeg halvsliten wannabe supermamma spilte monopol med 9åringen på den. Det ble to runder. Vi liker mest skravla rundt det brettet vi to, når lillebror er pent plassert i senga for kvelden og storebror får a mor for seg selv bittelitt. Ingen av oss fatter hvorfor den ene brikken er en dinosaur. Sammen med en bil, en hatt, en katt og en hund liksom. Tidsfeil eller tidsriktig? Det siste kun i Jurrassic world. Og hva pokker har den filmen med monopol å gjøre? Stusser vi på rundt juleduken. 

 

Før det prøvde jeg forrige uke med en megasvær stall kjøpt på den samme bruktbutikken. Inni stallen er det to dyr, et jesusbarn, Maria, Josef og tre personer til. Men det stoppet ikke der. Det fulgte med en svær mann og ei dame til. Vi aner ikke hvem de er. Jeg fikk ingen julestemning, men en god latter. Nå for tiden er det populært med sånne små dasser med slim oppi. En av disse passer perfekt inni årets jesus-stall.

 

Jeg blar litt nedover miss perfect facebook, og ser på perfekte bilder av perfekt julestemning, perfekt forelskelse, perfekt botox og perfekt humor. Lite av dette kan jeg relatere meg til her jeg ligger som et slakt i superundertøyet mitt. Sinnarynka har ikke løpt noe sted. Ved siden av meg ligger en 4åring som ikke ville bade og som ikke ville ha på seg pysjamas når superman-pysjen ikke var tørr enda etter vaskemaskin nr ørten. Ok da. Det fikk bli vaskeklut og sove i bokseren. 

 

9åringen hadde besøk av to 9åringer til i helgen, og 4åringen fikk seg kjæreste da jeg passet ei pie på to. DET kaller jeg perfekt! For ei stemning. Men bak fasaden har jeg laget masse mat, ryddet, løpt i trapper, pusset bisser, skiftet på senger, sunget nattasanger, og trøstet barn. I dag var det på tide med bursdag for alle unntatt lillepia. Vi kom oss i vei og spiste kaker med slekta. Da jeg satt på do greide to av de 4 gutta jeg hadde med meg å slå seg i lek. Det måtte jo skje mens jeg satt på do. Vi som hadde det så gøy; det er snedig hvor lite som skal til i en barneverden, før all latter ligger i tåreruiner. Da er det bare å trøste og bære.

 

Hjemme var det på tide å ta farvel med 3 trøtte 9åringer, rydde, vaske og legge lille mini. 

Pust. Pes. Sånn er det. Jeg kan ikke lyve. Voksenlivet er morsomt, men slettes ikke for pysete lathanser. For alt skjer uplanlagt og i sprikende retninger. Du må dessuten lære å sjonglere baller uten å ha baller. 

 

Iblant skjuler vi oss bak et perfect pic vi hiver ut på fjesboka. Jeg gjør det selv i blant. Er jo intet offer heller, vil ikke klage. Men sannheten er at ryggen verker og det er plent uinteressant for meg å snakke om både ryggen og alle trappetrinnene jeg ufrivillig løper hver dag for å vaske klær og henge de opp, før jeg husker at jeg glemte det jeg glemmer på nytt i det jeg når kjelleren for å hente det jeg glemte. Som jeg forøvrig husker på en time senere oppe på kjøkkenet. Da må jeg nesten skrive det ned. Sånn er det to grow up; vi har 1000 ting å tenke på og like mange greier å ta ansvar for. Av kjærlighet. For barna.

 

4åringen foreslår at vi skal være rampete og spise godterier på senga. Først får jeg lattis, men så virkelig mener han det og blir streng. No way. How to say: NO! Han krøller seg oppå ryggen min og må bruke ei stund der oppe før han skjønner at det ikke kommer til å skje. Vi skal ikke spise godis på senga.

 

Apropos karbs. Jeg vet ikke at jeg er sulten før jeg begynner å småkjefte. Sånn er det å være mutter, brutter. Bro, that is so. Sånn errebare. Stress og sult sammen derimot, er som to i stjernetegn med ild i som prøver å være darlings: dømt til å kastes egg på.

 

Så fakebook, kjære fakebook, jeg vet du er fake. Jeg bytter deg ut mot ei spennende bok om hu bitre Belle Gunnes i kveld, og innser at det ikke er sikkert jeg gidder å så mye som prøve å søke den perfekte førjulstida i år. Jeg nærmest hører hylekor goshe seg i det jeg skriver: i år blir det sjokoladekalendere på kidsa, og vi stikker til muttern på julaften. Oh yeah. Jeg hører folk skryter over gavene de nesten er ferdig med: well, jeg har nesten ikke begynt. 

 

Jeg ler høyt her jeg ligger i senga og koser meg. Nei vi har ingen pakkekalendere, ryggen griner til, verden stresser rundt oss, trappene er altfor mange, men snart flytter vi fra dem. Må bare finne oss et hjem vi kan kjøpe først.

 

4åringen spør etter kjæresten sin: “Mammaaa, du sa hun skulle komme snart!!”

“Jo men vennen min, jeg mente at hun kommer nok snart tilbake, om noen dager eller noe”  (Christina A help me, du er jo tross alt svigermora..)

 

Anyway: Sannheten er at Maria, Josef og alle vennene deres har vannklosett i stallen her i huset, og det er da noe, hva? Det er jaggu ikke verst. Kanskje lager vi minibleier til Jesus og. Muligens ei lita seng også, men den blir lita. Bring it on, Christmas; jeg er ikke klar i det hele tatt. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg