Nei, jeg har ikke sluttet

 

Jeg vet du er der ute. Stille. Helt i ro innerst inne i sentrum av tornadoen. Det er orkan omkring den tornadoen i tillegg, og det skjer så mye omveltninger på en gang, at du orker ikke engang å invitere noen på besøk. For når du først har et glippe til overs alene, da vil du ta vare på deg selv så du ikke blåser bort. En joggetur her, en time i sofaen foran brainless TVunderholdning der. Badekaret, telysene og “bath-lista” på spotify har blitt dine nærmeste venner, og hva angår venner så har de det akkurat likens selv for tiden. De vet hvorfor du ikke ringer. De vet. Relax. 

 

Smulene. Støvet. Det forhatte ordet “hybelkanin”. Det du selv synes er kaos, men som andre ikke ser. Du vet at du ikke kan brenne lyset i begge endene, så du prøver en periode å bare være layedback. Let it be. 2 klesvask på en dag? Wow, klapp på begge skuldrene! Galhøpiggen diggen altså; you rock!

 

Nei. Jeg har ikke sluttet å blogge, slik mange av dere har spurt meg om i det siste. Men jeg står i et av livets tornadoers sentrum, og tar vare på meg selv for å kunne ta vare på mine kjære. Det skjer veldig mye på en gang, og fra å bare måtte holde hue over vannet ble det storm å forholde seg til. 

 

I en storm kastes mye rart på deg, og ikke alt behøver å være negativt. Den bildelen der var vond, men du er en forbanna survivor og kan synge det ut tilogmed. “I’m a survivor, I’m going to make it!”. Den skjorta derimot, som kom kastende over deg i stormen, den varmet. Puta i virvelvinden, den fikk du bruk for.

 

En tilstand av livsomveltning er kun positiv når støvet har lagt seg over ruinene og du kan begynne å bygge opp din verden slik du vil ha den. Jeg har ikke glemt dere. Jeg tenker på dere blogglesere hver dag, men jeg står her og får bare til å kjenne på hvordan det er å være skikkelig sliten. 

 

Og sliten er ikke farlig. Jeg tåler å stå i en tornado så lenge jeg står i helt i ro i midten litt til. Snart har stormen har gitt seg og vi blant annet bor i en ny bolig. Pesende rundt på boligmarkedet, hentende pustemaraton i barnehage og butikkløping mot møtemaraton gir ikke rom for mye skriving.

 

Jeg må ville skrive for å kunne skrive. Og jeg har ikke hatt lyst til å skrive i det siste. Ikke energi til å rable ned så mye heller. Det rant ut av meg en halv sangtekst på nattbordet her om kvelden. Den ligger der halvferdig. Kanskje finner jeg den igjen i ei eske om 10 år og skriver den ferdig. Eller never ever. That may allso be clever.

 

Jeg mottar ikke lønn for blogging akkurat nå, og det har jeg ikke gjort særlig mye før heller.. Dette er mer et arkiv der jeg får klødd tilbake på skrivekløa mi. Bare husk at jeg alltid kommer tilbake. Først skal jeg bare trå litt til siden og danse med tornadoen min. Pakke sakene våre, flytte, og takke og prise for at jeg er så heldig at jeg har fått innvilget lån slik at jeg kan kjøpe oss en bolig (Gjett om jeg sikler på han der Finn for tida). I tillegg håndterer jeg så mye både privat og i møter her og der, at jeg ikke akkurat har overskudd til så mye skriving. 

 

Men du vet. Tornadoer og orkaner varer ikke evig. Plutselig en dag rynker du på nesa og tenker “Det var da pokker til forbipolene-spam!”

 

Natten har senket seg over byen. Alt jeg ønsker meg er en ny dag med de jeg elsker. En ny uke. Et år til. Noen tiår til. Og det er lang tid å leve, det. Da må man iblant velge å senke seg ned i et bad etter en joggetur og pleie seg selv mot slitasjeskader. 

 

I miss you. Vi skrivelesesnakkes, survivor 😉

1 kommentar

Siste innlegg