Etter 6 år med bloggen forbipolene forstår jeg hva jeg aldri husket. Jeg glemte helt å fortelle hvem i alle dager jeg er.

Jeg er vant til å prate med blogglesere, men det siste året har ekstra mange villet snakke med meg om denne bloggen. More like ruinene av bloggen, for det er jo en stund siden jeg var en spæm in your face, dvs det har vært lite blogging det siste året, og jeg kan ikke skylde på noen pandemi.

En del lesere jeg har snakket med ble overrasket over å få vite at bloggen ble opprettet fordi jeg var helt sikker på at ingen kom til å lese den. Bittelille bloggen med alle mine dokumentasjoner som jeg ville lagre om min fortid, for mine barns framtid, juni 2015. klart den kunne jeg pent gjemme, hva?

Dere lesere har også blitt overrasket over hvem jeg er når vi møtes.

Det som ofte slår meg er hvor misforstått man kan gjøre seg på nett. Jeg har dokumentert fortiden min her inne, og jeg har fått æren av å få lov til å skrive sanne historier både for etterlatte og de som fortsatt er blant oss. De som orket kampene sine, og de som bare ikke maktet mer, RIP, og respekt til dem alle♡ Å fokusere på andre mennesker sine historier fengslet meg totalt; jeg elsker dem og alt hva de bærer i kistene sine, åpnet eller lukket.

Jeg mener; noen av dem har blitt som søsken for meg etter prosessen med å skrive deres tapre fortid.

Men jeg har aldri fortalt dere hvem jeg er, her i nåtiden, og inni meg. Hvem jeg faktisk er.

Trodde ikke at det var så viktig. Ei med min fortid kan vel aldri tenke seg at andre synes en er interessant, men når man så til de grader gjør seg selv misforstått, er det på tide å komme ut av skuffa. Og ja du vil bli skuffa. For jeg er hverken en diva, ei prinsesse eller noen pow wow wow, og jeg har fortsatt ingen sexy bakende å vise fram. I mine egne øyne ser jeg ikke engang særlig nice ut, og når jeg er over 40 år så kjenner jeg at it does’nt matter heller.

Jeg er ei ganske morsom alenemamma ja, men også kjedelig. Sånn fjernkontroll og Netflix-kjedelig. En bok-nerd, flirefjes.

So here we go, and first of all: Jeg er altså dyktig på å gjøre meg selv misforstått i dagliglivet; hva enten det er feil ord jeg sier, eller at jeg dagdrømmer.

Autokorrekt på tastaturet, og jeg, er uvenner. Nr 1! Og livsnyter liker jeg å påstå at jeg er. Iblant er jeg sikkert det, men sånn ellers så er det stress som ruler meg.

Jeg hyler høyst når noen hopper fram og sier bø. Jeg er en irriterende, avbrytende, en gang i måneden svært så pms-preget skapning. Og ja, når jeg er premenstruell kan det meste skje, det er akkurat som om man blir en slags wannabe bitch en gang i måneden. Det har skjedd at telefonfolk fra Canal digital, telenor osv har lagt på røret til meg under slike pms-dager. Og jeg har selvfølgelig vært irriterende nok til å ringe tilbake.

Drama og sladder takler jeg dårlig. Bare kutter dem ut, for å si det sånn. Har da drama på Netflix.

Jeg griner tårer og ler en weird latter av det jeg ser på skjermen (80tallet: “fjernsynet”) Og jeg er også tvers gjennom dumsnill.

Jeg har hittil vært altfor godhjertet, lett å utnytte, og jeg tar i ettertid ansvar for det. Du blir ikke med til mentalsykehuset som støtte når du selv trenger hvile. Du passer ikke andre sine barn og disker opp med middag når du egentlig bør ta vare på vettet ditt ved å jogge deg en real egotur. Vel, kanskje om du får et smil og en takk.

Men ikke ellers. Du har verdi langt utover universet, sier jeg til meg sjæl, og har forlengst bestemt meg for at barna mine fortjener en mamma som tar vare på seg selv.

And so: Selv om jeg er latterlig redd enkelte insekt og dem hatet meg, hater jeg også å drepe dem. En gang ringte jeg et vennepar in the middle of the night (2ich) og ba om hjelp til å gå ut alle mygghankene. Jeg fikk hjelp, for det er gode venner jeg har. Fobi er fobi, sant.

Jeg blir forelska gjennomsnittlig 5 ganger i året. Nei 4 kanskje. Og jeg har ikke trua på sånnt, so I let it passere.

Ofte har jeg sitti og klødd meg i hue sammen med mine like snille og trofaste venner når folk ser ut til å tro vi er slemme eller noe i den gata der. Når bitches in the hood plutselig får det for seg at …at vi er noe glødende, et eller annet vi snille heksene ikke helt forstår, at det er VI som er “the bitches•○●○• or whatever. Vi bare shake it off og vet godt at vi er altfor snille til å være sanne. Såe. Da så.

Sølibat? Ja det er et kjent ord. Men jeg har muligheten hvis jeg vil. Han er en snacksy bonde fra bortover sørover, og tålmodig må jeg søren meg si han er. Søøøølibat. Fælt ord, men det kan gi deg grenser du ikke visste du hadde.

Men det var sladder og ræl ja. Mine venner og jeg kan snakke i telefonen i over 3 timer uten å være innom tema sladder, vi bare ler av oss sjæl og snakker om alt fra elger til mus. Eller salg. Eller forrige gang vi dreit oss totalt ut. Flere av oss er klumsete, og vi revner av latter hva angår alt vi dumper borti.

Så til det viktigste. Jeg er en mamma. En impulsiv mamma som er fæl til å spoile barna sine, ja så plutselig sitter vi der på Mallorca eller et annet sted i Spania og lurer på hva vi skal gjøre etter dyreparken.

Ikke akkurat i disse pandemi-tider nei.

Men det har skjedd en god del ganger i “gamle dager, før pandemien” at “turen ble bestilt i går, vi reiser om ei ukeeee!”

-“Mamma daaa! Okay, hurray”

Streng, tydelig mamma, er jeg, og du HØRER meg i butikkene iblant. Kjærlig, god og snill mamma, er jeg også, og altså ei brølape i butikken. Prinsippsak: “NEI SELV OM DENNE KOSTER 15 KR FÅÅÅÆR DU DEEEN IKKEEEE!”

Det er da det skjer: Jeg går tilbake til leketøysbutikken dagen etter og kjøper figuren til 15 kr for å gi i belønning for at han var så flink og la den tilbake.

I know. Sånn er jeg.

Glemsk. Gjentar meg selv til tålmodige venner som kan bekrefte at “ja, Helene du sa det i går.”

Jeg er også superhost på Airbnb med 78 positive anmeldelser. Altså, det er jeg stolt av, for alle anmeldelsene jeg har er fornøyde folk: 78 stk. Og jeg elsker å dulle med gjestene, legge minisåper på håndkle på puta og være ekstra grei med dem.

Jupp, så, praktisk, logisk, økonomisk og med full kontroll på alenemammatilværelsen, er jeg. Stedet jeg leier ut er samværsrommet til min eldste sønn. Her skal alt være til aller beste nytte. Hvis han noen gang vil bo der, skal selvfølgelig airbnb og jeg vinke farvel.

Jeg kjøpte denne, min første bolig, for 2 år siden, og det første året fikk jeg bygd om leiligheten til 3roms med hybel i tillegg. Som du sikkert skjønner er jeg er listeguri som prioriterer firstprice, extra, supersalg og prima foran luksus. Jeg roper nei til alle forbrukslån og sånn er det.

Alt i mitt liv er basert på barna mine. Jeg har brukt de siste 10 årene på å rydde opp i en økonomisk situasjon som lå nede for telling; halverte gjelda på 7 år, og fiksa det. Dette fordi jeg vil etterlate meg noe hvis det skulle skje meg noe. Barna sine økonomiske framtider er nøye kalkulert hvis himmelen faller ned over meg, og jeg føler meg nå trygg på at det ungene mine sitter igjen med er gode minner og arv. Ikke alle de luksusfellete konvoluttene jeg en tid strevde med å hente i postkassa.

We are free.

Og vi er så heldige å få bo sammen med verdens kuleste kattepus Diva Luna Blue. Hun er en rasekatt av type sipir-rase, og hun er rett og slett amazing. Vi elsker henne fra hjertene våre og til månen. Og tilbake.

 

Back to Basic. Jeg er ikke som du tror, har jeg lært av alle samtalene med mange av dere blogglesere. Jeg er ei heller i nærheten av å være lik usanne rykter som biesurrer rundt hue mitt iblandt. Jeg ler altfor høyt, ser ikke ut i måneskinn og gir effektivt eff i det. Jeg er vant til en barndom med mormor i onkel sitt fjøs, skitt under neglene, torsk på kroken i pilkefiskeland, dvs Vesterålen, og alltid mange gode venner.

Og ja. Vet du hva? Hos de som faktisk kjenner meg og min latterlig lave selvtillit, er jeg faktisk godt likt. Jeg skriver “latterlig lav”, fordi det aldri gjør meg noe å ikke være høy på pæra.

Høye pærer er heavy å bære på.

Jeg vet hvem jeg er, og jeg stortrives sammen med meg selv.

Jeg ler for mye av meg selv. Såkalte flaue tabber gjør jeg stadig vekk som jeg skrev over her og nå gjentar meg selv, men det mest pinlige er hvordan jeg får latterkrampe ala Slagsvold Vedum etterpå. Hjelpes. Faller rundt ei hengekøye med ræva hit og dit, og ler i 10 minutter etterpå. Tripper gjennom et kjøpesenter med kjolen oppi baki strømpebuksa og ler i 15 minutter etterpå. Flirer og ler til de andre i bilen nesten rynker på nesa.

Latter.

Jeg greier ikke å la være. Latter er hva jeg lærte fra jeg pumpa ut av mamma for 41 år siden, og særlig det å le av seg selv. For det lærte pappa meg. Han fjerta og skylda på meg, bokstavelig talt. Blant annet. Pappa var en klok mann med god humor.

Ellers er det en del av livet til gutta og meg at vi har stor familie og slekt. Herlige folk som du hadde digga på flekken. Svigerinna mi er den cooleste ever, tantebarna mine er alle som alle i Lindgrens verden; goklomper alle fra 5 til 18 år. Mine søskenbarn er også de snilleste en kan tenke seg. Spennende tanter og langt uti slekta-folk også. Jeg er sådan rik: Rik på ubeskrivelige mennesker å leve sammen med; barna mine, familie og venner.

Ja og så snorker jeg. Visstnok helt hinsides virkeligheten. Og jeg skylder alltid på at det har jeg arva av a mormor på øya. May she RIP.

So so what? I’m still a night star, og uten filter:

And so what; hvem enn du er; ikke la assholes make to big holes! The summer is yours and it’s MAGIC 🥰

Nå er det rett før jeg skal hive meg uti bassenget, så jeg får det for meg selv før 6åringen kommer hjem. Olala!