Alltid skjer det, hva? Alltid er det krig et eller annet sted på denne kloden! Alltid skal voksne glemme sitt ansvar for de små.
Det hjelper ingen at jeg ser på. Værtfall ikke barna mine. Det hjelper ikke dem at jeg graver meg ned i det.
Så jeg graver meg ned i badekaret. Setter på noen bobler og er fortsatt like rastløs. Min minstemann roper et eller annet. Jeg svarer et eller annet. Prøver å lytte til 80tallet. Så 90tallet. Men nei. Jeg greier ikke å slappe av. Ingen musikk kan roe meg ned innerst inne.
Later som om det fikser verden at jeg kjører på med ansiktsmaske, skumbad og hårkur.
Men det er bare fjas.
Ikke bare er det billig fjas.
Det er skikkelig fjas.
Om det så var dyrt vås, så var det intet mer enn billig fjas!
Vi er så heldige. Hun kommer med takeaway, og vi spiser som om det var det siste måltid i hele verden.
Hvordan kan vi hjelpe?
Jeg lander på at det er barna mine jeg kan hjelpe akkurat nå. Og for å hjelpe dem ….
…..må jeg hjelpe meg selv.
Pleie meg selv.
lytte til rolig musikk innen moving art på Netflix.
Se på det.
Tro på det.
Tro på at de kommer en dag hvor voksne lytter til barn som spør : “Når blir det fred? Helt fred? Er det SÅ VANSKELIG? Å SKAPE FRED?”
PEACE.
SOM MARILYN, ELVIS, DEAN OG CASH!
Det var tider før våre egne tider.
Vi kan bare lytte og lære. Trøste og bære. Håpe på, at de en gang snur seg og ser på. Fortiden bak dem. Undre på hvem, som ga dem musikken, naturen og antikken. For ikke å snakke om alt det vi glemte. Som vi alle sammen gjemte.
