Men hva om du er sÄ gammal at du simpelthen ikke har fÄtt med deg at det er Halloweenparty pÄ utestedet dit du skal?
Det er ikke ofte man gÄr ut liksom, etter smÄbarnslivet tredte inn i livet med helt andre gleder enn fulle ungdommer mikset med uanstendige middelaldrende pÄ hÞye heler i sorte natta.
NÄ skulle vi ut, faktisk. Ut og rocke dansegulvet og wannabe unge, mens barna var pÄ pappahelg. Som om det er mulig Ä wannabe ung i det man nÊrmer seg fÞrti. Men man kan alltids prÞve, hva?
Hvor utdatert ser man ikke ut, nĂ„r alle andre har kledd seg ut som engler, djevler, klovner, demoner og legomenn? For de har skjĂžnt det, de. Det stod omtrent skrevet i panna deres: Vi er unge nok til Ă„ fatte at dette er et modern halloween fucking party! Mens vi eldre, vet nesten ikke hva âfuckingâ betyr lenger. Og det stod nok skrevet bĂ„de her og der pĂ„ oss. Og âpartyâ? Whassthat? Hallo vin, nĂ„ ble vi fin, men âhĂŠllĂ„uinâ? Takke meg til julebukk, trengte bare juletrefest sĂ„ var vi fornĂžyde.
Ikke for det. Det var ikke candy i skuffene mandagen etter heller. Den skumle datoen trettifĂžrste banket snart pĂ„ dĂžren. Hysterisk muffinsbaking endte i katastrofalt forsĂžk pĂ„ Ă„ snike inn glutenfritt Lailamel i stedet for vanlig, deilig mel. Pappmuffins, versegod kidz. Jeg hater ikke halloween. Ikke som jeg vet i bevisstheten iallefall. En skap-halloween-heiter, well Iâm sure thatâs me!
Hun ser pĂ„ meg og sier: âHelene! Du ER ikke bipolar! Du HAR bipolar!â Ăynene er medlidende og hun holder meg varsomt pĂ„ skuldra.
Som om det var synd pÄ meg.
Som om bipolar var synd og skam.
Jeg har hĂžrt det sĂ„ mange ganger fĂžr. En eller annen lĂŠrd smarting har funni pĂ„ noe kjempelurt: âThere is a way! Det GĂ R an Ă„ trĂžste en stakkars faen med diagnose i hue! Det er bare Ă„ degradere skammen rundt diagnosen og adskille selve diagnoseordet fra personligheten til offeret, altsĂ„ den diagnotiserte, ved Ă„ si: âDu HAR diagnosen. Du ER den ikke⊠NOW AINT THAT GREAT HUH? Smil nĂ„, himmelen er blĂ„, hĂ„hĂ„.â
Og helt siden den forbanna lĂŠrde smartingen fant opp dette sĂ„kalte revulosjonerende innen hvordan man mĂžter en âbrukerâ i systemet med ârespektâ, har alle vi diagnotiserte blitt unĂždig trĂžstet med den samme setningen om og om igjen, pgr av kursing innen helsevesenet der det legges vekt pĂ„ det oversensitive i Ă„ hĂ„ndtere det ukjente.
Som om man vet det. Hvem vi ville vĂŠrt uten diagnosen. Like it actually mattersâŠ
Venninnen min gir seg ikke. Hun jobber i helsevesenet og har nĂ„ vĂŠrt pĂ„ kurs og lĂŠrt seg denne gamle setningen: âMen det er sant, Helene! Er det ikke BRA? Tenk, du HAR bipolar. Du ER ikke bipolar. Det mĂ„ du aldri glemme!â
Jeg blir sint, og i det hun ber om Ă„ fĂ„ snakke ferdig, banker jeg i bordet sĂ„ det runger, og sier: âNEI for helvette, nĂ„ skal DU hĂžre pĂ„ MEG, fordi nĂ„r det gjelder meg selv sĂ„ er det faktisk JEG som er eksperten! Hvor mange ganger tror du ikke jeg har hĂžrt den setningen der. Hvor har du lĂŠrt den? Hvilket kurs?â
Og ganske riktig; hun HAR nettopp vÊrt pÄ kurs og lÊrt seg de gyldne ordene.
Det koker i bippehodet mitt, og jeg prÞver Ä forklare. At det er like lite synd pÄ meg som en fjert som endelig har sluppet fri. Like godt Ä vÊre meg som en plomme i et egg. At det slettes ikke fÞles som en skam. At jeg er stolt av Ä vÊre bipolar, og at det er en sÄ stor del av meg, at jeg selvfÞlgelig ER det, ikke kun HAR det. Og at dette vet jeg best selv.
Men hun gir seg ikke. Begynner Ă„ messe ivei om hvordan hun liker meg, at hun synes jeg er kul og grei og snill SELV om jeg har bipolar.
Min venninne er ikke opprinnelig norsk, og har verdens nydeligste gyldenbrune hudfarge.
Jeg trekker pusten og tar henne pĂ„ skuldra. -âDu, sier jeg. TENK hvis jeg skulle fornĂŠrme deg med Ă„ si til deg: âVennen. Du ER ikke mĂžrkhudet, du HAR mĂžrk hud! Og jeg liker deg og synes du er grei selv om du har mĂžrk, gylden, vakker hud.â
Da gikk det opp for henne. At jeg er stolt som en hane over Ä bÊre pÄ en diagnose som gjÞr meg bÄde kreativ, tÞff, empatisk, ekstra glad, intellegent og nytenkende. Endelig forstod hun at jeg ikke trenger Ä trÞstes for at jeg har en diagnose. At denne diagnosen ikke er en ballast for meg, men en berikelse jeg ikke ville gÄtt glipp av.
KjÊre vakre vene. Jeg forstÄr at du vil vÊre sÄ snill som mulig. At du ikke engang vil kalle menneskene du jobber med for brukere. Men de trenger ikke din medlidenhet. De behÞver din respekt og nysgjerrighet for kunsten de er i stand til Ä skape med sine uvanlige tankeganger.
For jeg ER bipolar med hele meg. Desverre for de lÊrde sÄ er jeg det, og den setningen du har lÊrt deg, stemmer ikke for min del.
Hvorfor skal vi lÊre oss at en diagnose skal dekkes over i formildende ord og tonefall? Er det ikke dÞnn pÄ tide at verden lÊrer seg litt fakta omkring psykisk diagnotistikk?
For HVA er et geni uten scizofreni, asperger, adhd eller bipolar?
HVA er en skuespiller uten en eller flere av disse diagnosene? Hollywood ser helst at du har en slik diagnose pĂ„ cvân fĂžr du slipper inn i de innerste kretser. Just saying.
HVA er en komiker, eller en musiker, uten det lille ekstra krydderet som trengs for Ă„ lage stjerner av tanker og fyrverkeri av drĂžmmer?
Hvorfor tror du jeg er dyktig innen ordkunst, grammatikk og forfatteri?
Fordi jeg ER bipolar. Og ikke pakk det inn i rosa sÞlvpapir med slÞyfe pÄ; jeg trenger ingen stakkarsliggjÞrende ord, og jeg trenger ingen trÞst. For den mÄten denne diagnosen Äpner mitt sinn for spennende verdener, nÄ som jeg har knekt koden og er frisk, er noe jeg er glad jeg fÄr oppleve.
Ville DU trengt trĂžstende ord dersom du fant den store kjĂŠrligheten, vant 20 milliarder dollar og fikk bĂ„de reise rundt i verden og drive med dine favoritthobbyer hver dag resten av livet? Hvis jeg sa: âStakkar. Du ER ingen lykkelig forelsket lottomilliardĂŠr altsĂ„, du bare âŠdu bare HAR det vettu. SĂ„ sĂ„.â
Jeg HAR ikke bipolar.
Jeg ER bipolar.
Jeg ER den hyperdama som vasker kĂ„ken i 6 timer i strekk uten Ă„ sitte pĂ„ rĂŠva, mens barna er i barnehage og pĂ„ skole. Jeg ER henne som griner av alt som rĂžrer meg, og glad er jeg for det. Jeg ER den skribenten som kan skrive i timesvis fordi hun liker det. Jeg ER hun som har plenty venner og et ekstra rikt sosialt liv. Jeg ER glad for alt dette. Jeg ER den kvinnen som er tildelt veldig mye intuisjon og som derfor dĂžnn gjennomskuer det aller mesteâŠ
âŠogsĂ„ folk som vil stakkarsliggjĂžre meg uten Ă„ ha peiling pĂ„ hvilken gave jeg har fĂ„tt.
Det er tÞft Ä utdanne seg hÞyt. Det krever blod, svette og tÄrer. Men i det du til slutt har knekt koden og sitter der med utdannelsen i hendene, kan du hÞste godene. Slik er det med bipolar 1 ogsÄ. Her gjelder det Ä overleve. à ikke ta livet sitt. Holde ut. Oppleve psykosene, maniene, depresjonene, angsten og feilbehandlingene; bli ferdig med skammen, reparere livet sitt, og lÊre seg flest mulige teknikker innen det Ä bruke hjernen best mulig.
SĂ„ kan man joine bipolarnirvana og faktisk leve pretty good med gaven i behold.
Og det er DA, min venn, at den setningen makes no sense liksom. Haha: âŠHAR det? Jeg ER det GJERNE
Det er rart hvordan en bitte liten barnekropp kan fylle et helt hus. Hvert eneste rom i tre etager. SÄ rart hvordan lufta liksom aldri blir varm i stua, uten den aktive lille kroppen lÞpende hit og dit, med ei lita bok i den ene hÄnda, et tog i den andre og smokken i munnen. Uten skoleguttekroppen som spÞr om Ä fÄ vÊre litt alene i kjelleren uten den masete lillebroren sin.
Kan det vĂŠre at vĂŠret er kaldere, tenker du. Nei. VĂŠret ute er mildere enn for noen dager siden.
Det er de to smÄ varme kroppene som mangler.
Jeg ser noe rĂžrende pĂ„ TVân, og det er akkurat som om det er ekstra rĂžrende. TĂ„rene triller litt mer enn vanlig.
Jeg burde glede meg over âbarnefriâ. Men jeg greier ikke Ă„ venne meg til dette tomme huset. Ja vi treffes, vennene mine og familien min, og jeg. Men det gjĂžr vi ellers ogsĂ„, nĂ„r barna er hjemme. Javisst blir jeg som alenemamma sliten, men det kommer alltid en kveld, og da er det bare Ă„ hente seg inn.
Og da vet jeg at det er en mening i dette hjemmet. To smĂ„ hjerter som banker. Som trenger den tryggheten jeg har Ă„ gi dem. Som behĂžver en mammaklem hvis de vĂ„kner og er redde, og en hviskende stemme fra moren sin som sier: âDet var bare en drĂžm, og jeg er sĂ„ glad i deg, sov videre.â SĂ„ en klem og litt stryk pĂ„ hĂ„ret.
Det er sÄ kaldt i huset nÄr barna ikke er hjemme. Jeg hater egentlig ingenting, men akkurat de timene jeg savner barna mine som verst, de timene hater jeg.
Jeg vet hva du sier. âTa deg sammen og nyt litt barnefri nĂ„!â. Men prĂžv du, Ă„ legge fra deg hjertet ditt og funke etterpĂ„. PrĂžv Ă„ lĂžpe uten fĂžtter. SvĂžm i luft og pust i vann. La vĂŠre Ă„ fryse uten klĂŠr i minisgrader. Dette er ikke noe jeg bestemmer selv. Denne enorme kjĂŠrligheten jeg fĂžler for barna mine, og behovet for Ă„ klemme dem og trĂžste dem, forsvinner ikke annenhver helg. Det jeg nyter er all tiden jeg fĂ„r med barna mine. Jeg slapper av nĂ„r huset er stappfullt med tassende skritt og barnelatter. NĂ„r grĂ„ten ikke stanser fĂžr mammafanget og mammaâs myke hender har trĂžstet smĂ„ barnekinn.
Dessuten, barnefri? De er i barnehage og skole hver dag, det er barnefri mer enn nok for meg. Savner dem da ogsÄ. Gleder meg til hver gang jeg kan sette middagen pÄ bordet og gjÞre barna mine mette i magene sine.
I morgen ettermiddag blir det varmt i huset igjen. Endelig. Vidunderlig godt skal det bli Ă„ fĂ„ hjem minstemann. Enda fem dager mĂ„ jeg vente pĂ„ skoleguttevennen min, men da har jeg iallefall minsten min her. Det lille ansiktet. Den bitte lille kroppen som jeg alltid undres over hvordan kan vĂŠre sĂ„ liten men kunne sĂ„ mye likevel. Den lyse fine stemmen som er hesere enn stemmen til sĂžskenbarnet pĂ„ samme alder. De smĂ„ hendene som kan highfive, skĂ„le med melk og stryke mammaskuldrene pĂ„ den mest varsomme mĂ„ten en kan tenke seg. Kosene. Nussene. Den lille komikeren som kan tĂžyse og tulle til mamma fĂ„r latterkrampe. âŠog si I love you: âAlĂ„ljuâ âŠ
Noen ganger skulle jeg Þnske at jeg var i stand til Ä digge disse alenehelgene villt. Den dagen kanskje kommer senere? HÄper det, for jeg kan ikke unngÄ de helgene. Men inntil da fÄr jeg bare prÞve sÄ godt jeg kan Ä lage meg et liv uten barn i hus annenhver helg. Time. I need time. à ha barn er nemlig en stor fest hver dag. Sorry, men slik er det her i huset. Det er eventyr, tivoli og cirkus. Det er boblende kjÊrlighet, hvile, lek og moro.
Hilsen urolig kattemor som letet i alle kriker og kroker i hjertet sitt etter kattepusungene sine nÄr de ikke er her
Du kjenner til setningen: âLa oss ta en kaffe snart, key? Jepp, c ya!â Eller ordene: âSkravlekveld snart a? Ja? Ok, soon, bare rop ut!â Og hva med: âGĂ„ oss en tur snart?â og âJavisst! Vi tar en lunsj âŠinnen tiĂ„ret er over âŠ.fĂžr barna konfirmeres âŠeller iallefall forhĂ„pentligvis fĂžr vi mĂžtes utpĂ„ gravlunden, hva? Yeah!â
Men vennskap mÄ pleies, og det lenge fÞr det nÊrmer seg gravlunden. Har du enda ikke knekt tidsklemmekoden? Kom, les videre, la meg hjelpe deg med 10 tips:
1. Skaff deg en liten kalenderbok. Den skal vĂŠre lommeliten, og den er fĂžrst og fremst ment for venner, bekjente, kollegaer, slekt og familie. Ditt nettverk fortjener et feste, og det er i denne boken du skal knytte nettverket ditt videre. Hvis du vil starte NĂ , kan du droppe boka, og finn deg et ark som du bruker likens som boka er beskrevet nedenfor.
2. Har du lagt merke til hvordan hodet ditt gÄr pÄ repeat? Dette kan du sÊrdeles merke om natten, da kjÞrer tankene pÄ med hakk i plata. I hverdagen er plata mye stÞrre. Det du ikke noterer ned eller gjennomfÞrer, fÞler hjernen for Ä minne deg pÄ til du har skjÞnt det.
Hvis du er en svĂŠrt sosial og omgjengelig av deg, er nettverksplata di mye stĂžrre. Innimellom dukker venner, kollegaer, slekt og familie opp i tankene. âHun Sara-kollegaen min ja. Henne vil jeg ta en kaffeprat med snart!â âEmilie mĂ„ jeg huske Ă„ sende ei mld. Been a while!â âĂ h! NĂ„ mĂ„ jeg ringe Roar, som jeg lenge skulle gjort!â Planeten er overbefolket, og det kan hende du kjenner sĂ„ mange mennesker, at bĂ„de Sara, Emilie og Roar dukker opp i tankene dine bare en gang per mĂ„ned mellom alle de andre du skulle ringt, sendt mld til og tatt en kaffe med. Plata ruller videre, og sĂ„ glemmer du det.
NÄ skal du skrive fÞlgende overskrifter pÄ notis-sidene i kalenderboken din, en overskrift for annenhver side:
Jepp, du mÄ desverre undervurdere ditt eget memory slik for Ä optimalisere kvaliteten pÄ nettverket ditt. Og kvaliteten, hva er det? Jo det er din interesse og hvordan du viser den. Det er hvor mye dine venner og bekjente fÞler at du bryr deg om dem. Hvor verdifull de kjenner seg i ditt liv.
FĂžler man seg ikke verdifull, forsvinner man og finner nye landskap som vet Ă„ verdsette en.
3. VÊr kreativ. Ikke bare foreslÄ kaffe. Hva med en roadtrip? Eller en tur pÄ stranda for Ä ta coole bilder? Hyttetur? Harrytur? Skal du legge sammen klÊr? FÄ en venn til Ä komme og prate med deg mens du utfÞrerhusarbeidet.
4. Ok, du har prÞvd, og du finner ikke tid. NÄ er du mellom 20 og 40 Är, og du har barn. Det er ikke lenger tid til alle du vil treffe og alt du vil gjÞre. Vips der suste nok et Är forbi, og du kan ikke fatte og begripe nÄr tida begynte Ä fly fra deg pÄ denne mÄten.
Du trenger ikke mer enn 15 minutter!
Bli venn med tidsklemma, og la meg komme med et eksempel:
Jeg er alenemamma uten bil, og i dag skulle jeg rekke et tog ved Ä ta supplerende buss. SÄ kom jeg pÄ at min venninne Linn flere ganger har nevnt at jeg kan spÞrre henne dersom jeg trengte skyss. Slik ble det: i bilen hennes fikk vi tatt oss en prat, fnist litt og ledd litt. SÄ: goodbye Linn, hello train. Der mÞtte jeg Karine, og vi avtalte lunsj neste uke med vÄr felles Elisabeth. PÄ toget respekterte vi hverandres behov: hennes studie og min headset bok og musikkstund. Jeg tok en telefonprat med min sÞster og sendte en mld til min kusine Hilde, som gÄr skole pÄ Levanger. Siden jeg hadde time pÄ sykehuset, gikk hun meg i mÞte, og sÄ pratet vi pÄ vei til sykehuset, og pÄ ventegangen. SÄ: Bye bye, c ya later.
Slik kan du altsÄ surfe pÄ tidsklemma. Det er ikke sÄ mye dere fÄr sagt pÄ 15 minutter, men det er power i det mÞtet. Power i hvert minutt.
5. Har du en halvtime til overs pĂ„ kvelden, fĂžr yndlingsprogrammet ditt begynner? Ta den telefonen til den kompisen din som du lenge skulle ringt, og informer fĂžrst om at du har 20 minutter pĂ„ Ă„ prate. For du vil kanskje ha 10 minutter pĂ„ Ă„ summe deg etterpĂ„. GĂ„ pĂ„ do og sĂ„nnt. Ordne deg kveldsmat, âŠdusje⊠or whatever. Du skal jo fĂžrst og fremst tenke pĂ„ deg selv for Ă„ ha energi til overs for andre.
6. Den joggeturen. Hva med Ä bytte den ut med en heftig gÄtur med en venninne? NÄr du likevel skal bruke tid pÄ trim.. Den filmen, eller det TVprogrammet, hvorfor ikke invitere noen til Ä se sammen med deg? Eller er du som meg; det blir ingen titting pÄ den skjermen i sÄfall, bare skravlinga? Det er viktig med alenetid ogsÄ, fÞler mange. Ikke alle jeg kjenner har det slik. Noen vil bare vÊre sosiale. Jeg, derimot, hender jeg behÞver alenetid ogsÄ, for Ä greie Ä vÊre sÄ sosial som jeg er.
8. Du har barn, og kjenner til kanskje bÄde og eller bare en av delene: men barnehage og/eller skole; whatever: barna fyller Är en gang i Äret. Det er tid for bursdag. Hva med Ä slÄ en god gammaldags knute, og invitere til pÞlse med brÞd, boller og bursdagskake, og be noen av de andre foreldrene om bistand? Slik blir du kjent med de andre foreldrene, og du knytter verdifullt nettverk omkring barna dine. Jeg har gjort det flere ganger, og hey: den opprydninga er verdt det gode gamle sosiale samvÊret altsÄ!
9. Har du prÞvd Ä spise middag med naboene noen gang? Her pÄ toppen har vi mange ganger spist inne hos hverandre, bÄde middag og boller. Vi er kanskje ikke sÄ veldig like, og vi har hektiske liv, men vi har barn pÄ samme alder og mye Ä prate om. Disse treffene med naboene gjÞr at jeg fÞler meg trygg nÄr jeg legger meg om kveldene. Jeg kjenner naboene. Kjenner du dine?
Jeg sĂžler energidrikke utover tarotboka mi, og resten av togkupeen ler ikke slik som jeg gjĂžr. Nei. Det er bare jeg som ler. Dama ved siden av meg snurper sammen et par konsentrerte lepper og leser videre i boka si. Jeg gjetter at det ikke er fifty shades of grey hun leser i. En annen snurpedame med mye rosa pĂ„, snurper hun ogsĂ„. Jeg tĂžrker sĂžlet mitt og kremter, mens jeg nikker til en hyggelig venninne av meg som sitter bak meg, og sier: âHerregud. Energidrikke utover hele tarotboka min. Bra det er sukkerfritt da haha!â Hun redder meg med en dialog omkring dette med unger og sukkersĂžl.
PĂ„ tide med litt musikk igjen nĂ„. Har nĂžye sjekket at jeg ikke sitter i stillevogna, klok av skadelig erfaring. Jeg hĂžrte noen sanger pĂ„ musikkvideokanalen min, som fenget, fĂžr jeg snublet ut dĂžra. Jeg trykker play, og bĂ„de jeg og resten av togkupeen skjĂžnner raskt at jeg ikke har plugget inn headsettet etter praten med sĂžs pĂ„ tlf. -âLike klĂŠbbete som alltid jeg vettuâ sier jeg til den stakkars venninna mi, og kjenner med en gang hvor teit de ordene egentlig smaker pĂ„ tunga. Underdanige seg pĂ„ denne mĂ„ten liksom, uh..
Jeg er en titter. Hvis jeg ser ei sabla cool bukse med en knallbra rumpeform, superstilig jakke og tÞft hÄr, da glor jeg. AltsÄ ikke med vilje. Not at Äll. AltsÄ all. Som i engelsk all. SÄ titter jeg aldeles fascinert, og fatter ikke at det gÄr an Ä vÊrra sÄ stchili. Det gÄr en shady og lang overgang over til det stadiet der jeg oppdager at vedkommende har snudd seg og glortitteser tilbake pÄ meg. Glor-titte-ser, u see?
Kall det gjerne titting. Jeg kaller det huestappfulltmedtanker derforgÄrdetsÄtregt da.
Jeg er hu raringen som sitter i blodprĂžvekĂža pĂ„ sykehuset og smĂ„danser til headsettet sitt, overlykkelig over Ă„ ha funnet en remix av en 80 eller 90tallslĂ„t. Henne fragledama fra Ă„ttitallet med bipolart hue skal du skal vĂŠre glad du ikke hĂžrer tankene til. For jeg rekker Ă„ svippe innom tanken pĂ„ det filosofiske hele og store i spĂžrsmĂ„let: âŠhvem av oss her pĂ„ venterommet kommer til Ă„ dĂž fĂžrst i det hele tatt, og nĂ„r dĂžr fĂžrstemann? Gud sĂ„ stort. SĂ„ vakkert. Only university knows. AltsĂ„ universet. Ikke universitetet. Ikke som jeg vet at de vet iallefall.
BlodprĂžvesykepleier. Heter det det? Anyway, blodprĂžvesykisen skal ta blodprĂžve av meg, og jeg nevner at jeg har blodprĂžveskrekk, altsĂ„ prĂžyteskrekk. Selv om jeg ikke har det, men bare synes det er ubehagelig og vil at hun skal vĂŠre forsiktig med meg, ramler det utav meg: âJa jeg har sprĂžyteskrekk. SkjĂžnner ikke hvordan de pĂ„ Plata i Oslo overlever liksomâŠâ
Flau og dum prĂžver jeg Ă„ mumle meg ut av det. Men nok en gang har jeg altsĂ„ avslĂžrt meg: jeg er bare en eneste wannabe blĂ„nd flauseklĂŠbb uten advarende fortanker i form av âŠfilter, man; FILTER! Jeg mener: filter, woman; FILTER god damned!
Nede ved sykehusinngangen ser jeg verdens flottese mann spankulere inn. HĂžy, velduftene (oh my Good what is that smell? Axe? Hugo boss eller noe??) med halvlange krĂžller; bare til skuldrene, sexy caps, og⊠âŠ.i det han gĂ„r forbi meg og stiller seg foran resepsjonen, ser jeg det. Han har en stor flipp av den hvite tskjorta si hengende ut bak. Plutselig lever jeg i flĂžrteland nr 1, Norge om 100 Ă„r; jeg rusler feminint bort til hunken, stiller meg rolig ved siden av og trekker tak i den hvite skjortesnippen. Jeg stapper den nedi buksa hans og hvisker: âEey, sjekk her da, knis, den var utenom! Fnis!â
Meen. Det er Är 2016, ikke 2116, sÄ DET gjÞr jeg altsÄ only in my happy mind.
Hva er egentlig en stor unge? Hva er en forvokst Petra Pan? Et lite smĂ„troll som har drukket av Alice in Wonderlandâs trylledrikke? Noen ganger tror jeg at jeg aner at jeg vet: Det er nok meg, det, den forvokste ungen. Og barna mine er skikkelig fornĂžyde med det faktum at mamma er selveste trylledrikkiserte Petra Pan, og at hun kjenner bĂ„de Alice, who the f she is, RĂždhette, Lillahette, Cottagerose, Crocusrose, Tornerose, Shrek, dancetrack, SnĂžhvit, melkehvit og traktoregghvit. Joa, mamma kan tilogmed fĂ„ heksene i eventyrene blide og glade. For alle fĂžler seg jo bedre enn en flausekloms
Mange ganger humrer sjuÄringen min vennlig og forstÄelsesfullt. Og toÄringen min skratter hÞyt. Da skjÞnner jeg at jeg har gjort det igjen: drikki litt Alice-drikk og blitt hÞyere pÄ pÊra enn jeg burda. Flausa meg ut, that is. Overvurdert mitt barnslige voksensinn.
Jeg kjenner det vrir seg i opphetede deler av et engasjert topplokk. Det vil si mitt temperament! Jeg leser og blir kvalm, rett og slett. Peter Kihlman skriver om dagens forventede kleskoder blant bittesmÄ barn og babyer, veskejentegenerasjonen og den sosiale elitismen, og dette er noe som engasjerer meg og har provosert meg lenge
Peter et inne pĂ„ et temperert tema for min del, og som vanlig er han kongen av ord. Det handler om hvordan enkelte ser pĂ„ arveklĂŠr som noe forbeholdt sĂ„kalte âfattigfolkâ. Pappahjerte skriver om Ăžkonomien omkring dette, og jeg jubler og klapper. For han har jo rett: ArveklĂŠr er genialt! Og synes du ikke det, ja sĂ„ synes jeg ikke det vettet ditt er sĂŠrlig Ă„ synse om ass.
Jeg skal nÄ gÄ inn pÄ en annen side ved det hele. Pappahjerte skriver om arveklÊr for barneklÊr, mens jeg skal bevege meg over hele linja. KlÊr og ting for oss alle, og den illusjonen jeg fÄr i hue om at den overbefolkede kula vi bor pÄ snart ramler ned av tyngden fra alt det stÊsjet mange mener de mÄ, de skal; bÞr synse at de skulle eid og hatt. Selv om ingenting av det fÄr plass i grava den dagen de dauer; SKAL de liksom pÄ dÞd og liv eie det for noen stakkars Är. Kanskje finnes en ordning omkring Þkonomi og slike verdier i himmelen? Slik at man kan fÄ det ettersendt? Hva? Ja, kanskje det. Eller at man fÄr en spesiell status i heaven fordi man pÄ jordkloden eide ei veske til 17000 kroner, et hus, en bÄt, en skyskraper, en himmelkiler og en tretoppklÞer.
For hva er det ved den fisefine fjerten som er sĂ„ fascinerende og lydlĂžs, at den kan smyge seg roseduftende forbi alle de pripne brĂždhuene sĂ„ det suser? âŠmens alle vi kreative, supersmarte, miljĂžbestevennlige, nyskapende og gjenbrukende it-folk hĂžrer bĂ„de rumlinga forut og den dundrende diva-prompen?
Hvis den enden din var nĂŠr, og alle vi andre kjente at det luktet mistenkelig â ville du fortsatt dundret i vei om âhvor viktig det er at alle og enhver kjĂžpte nytt, nytt og atter nytt!â?
Hva er det med det hele, som gjĂžr at du ikke skjĂžnner det halve?
Vi GJENNOMSKUER det hele, og KJĂPER DET IKKE! OG DET BURDE IKKE DU HELLER. For planeten sin del, bĂžr du straks snu om, holde igjen, fise i din egen stue, ta hensyn til de som kommer etter deg (altsĂ„ ikke bare rett bak deg) og tenke GJENBRUK!
De kalte oss mobben. NĂ„ er det 2016, og det er snobben som er illeluktene og gammaldags.
Du er bra fattig i hue hvis du ikke skjĂžnner at det smarteste ovenfor moder jord er GJENBRUK, GJENBRUK og atter GJENBRUK. ArveklĂŠr ER genialt, som pappahjerte skriver, du KAN ikke vinne den diskusjonen. However; enhver fashionista med vettet og ĂŠren i behold, finner frem sine kreative sider og kjĂžrer brukt, retro og litt krydder av nytt. KRYDDER av nytt, merk deg det. De fancy, moderne hovedingrediensene heter: brukt, arvet, retro og opp-pusset!
SELVFĂLGELIG er jeg sĂ„ smart og skikket til Ă„ ta meg av mine barn, at jeg handler brukt der jeg kan. At de fĂ„r ARVE KLĂR sĂ„ ofte som overhodet mulig. De skal tross alt vokse opp her pĂ„ denne overforbrukte planeten, de elskede barna mine. Jeg bryr meg om dem.
SELVFĂLGELIG titter jeg innom fretex, loppis og andre bruktbutikker fĂžr jeg handler nytt. Jeg vil jo ikke vĂŠre en plasstakende, overbelastet og egoistisk blindpassasjer her pĂ„ jorden. SĂ„ dum og diva vil jeg faktisk ikke vĂŠre.
SELVFĂLGELIG er jeg STOLT av at bĂ„de barna mine og jeg har hele spekteret i klesskapet: BruktkjĂžpt, arvet og kjĂžpt pĂ„ salg. Ofcourse, jeg vil jo kunne svare for meg; at jeg tok ansvar for bĂ„de barna mine, meg selv, jordkloden og vĂ„re etterkommere. At jeg ikke falt for fristelsen.
Falt for fristelsen til hva, spÞr du meg. Jo, svarer jeg deg: falt for fristelsen til Ä vÊre svak og usikker nok til Ä sÞke anerkjennelse hos de andre menneskene jeg lever her sammen med. Ikke vÊr en fjÄsepeis, som pappahjerte kaller det. For han har rett; slike pripnefisefine fjÄsepeiser, de folka tar feil. Det er gjenbruk som er riktig.
Er jeg ikke bra nok som jeg er? Er ikke klÊrne mine fine og nye nok? Peter skriver om at barna vokser raskere enn bambus. Det er noe alle vi moderne, selvstendige, arveklÊr-foreldre forstÄr konsekvensene av. Enn du? Er du sÄ primitiv og bambus i hue at du mener barn mÄ ha svindyre designklÊr for Ä vÊre bra nok barn? Har ikke stua mi nye og dyre nok ting og tang? Har barna mine for mye gjenbruk i sortementet sitt for deg? Du kunne ikke engang blitt med i et kufjÞs og melka deg et glass melk du, hva, for ingenting annet en det nyeste, dyrt kjÞpte, er bra nok for deg�
DA er du ikke cool nok, smart nok, kreativ nok, selvstendig nok og sterk nok i mine Ăžyne til at jeg gidder annet enn Ă„
gi
deg
en
bolle!
Nei, du skal
fÄ et helt brÞd!
Christina og Peter, you rock, and yaâre so fight right! Fortsett med den geniale tankegangen deres, vi er tusenvis av smarte, oppegĂ„ende foreldre som pĂ„ lik linje med dere tar vare pĂ„ bĂ„de Ăžkonomi og kloden for vĂ„re etterkommere. Og vi heier pĂ„ fancy fashion modern thinking slik dere gĂ„r i bresjen for: hurra for pappahjerte og konatil
KjÊre jente fra fortiden. Du stÄr med ryggen til meg. Ser meg ikke her framme i fremtiden. Dine sorger er sÄ tunge at du bare sÄvidt holder hodet over vannet. Men du kjemper hver dag, selv om de har tatt fra deg det lille barnet ditt. Han, den eneste som gjÞr at du fÞler du hÞrer til her.
Hold ut jente, ikke synk under. De kaller deg gal, og du vil snart bÄde fÄ og gripe mulighten til Ä banke i bordet med sannheten din. Frukter skal bÊres og du skal faktisk bli mamma igjen. Du kommer til Ä reise deg og ruve i din egen tilvÊrelse som det er meningen du skal. Du kommer til Ä tÞrre Ä vÊre avkledd foran dem alle, uten Ä fÞle skam.
Snart, jente fra fortiden, skal du trÄkke opp av det dype vannet og sette deg til for Ä motta belÞnningen for Ä ha vÊrt sÄ sterk. Og jeg, jeg er sÄ stolt av deg. Du er ikke alene, du er ikke alene, jeg lover deg.
Og du? Du kommer til Ă„ kjenne takknemlig glede sprenge i brystkassa di hver eneste dag.
La meg hviske deg i Þret ditt og be deg holde ut bare litt mer. Hold ut rykteflommene, de kommer ikke til Ä velte deg overende. For du stÄr stÞdig. Hold ut skammen over Ä ha bipolar. En dag kommer til Ä vÊre stolt av fordelene med denne diagnosen. Hold ut den ensomme hverdagen, alle timene uten barnet ditt, og det faktum at alle andre ser ut til Ä hÞre til her, enn du.
Hvis du bare visste hva de neste Ärene vil gi deg av gaver og lykkekrefter, ville du smilt litt mer akkurat nÄ, enn du gjÞr. Ville du sett folk litt mer i Þynene nÄ, enn du tÞr. Ville du gitt litt mer faen i alle bygdadyrene nÄ, enn du tror at du bÞr.
Tenk at du er meg, du fortvilte jenta pÄ bildene. Tenk at akkurat du bygde grunnmuren min bare ved Ä holde ut. Jeg flyr meg en tur til fortiden, og setter meg foran deg i den smÄstygge grÞnne sofaen din, og gir deg en varm klem fra fremtiden: alt kommer straks til Ä fikse seg, I promise
Du ligger og sover ved siden av meg. Og gudene vet hvor takknemlig jeg er for at du ligger der med den bitte lille kroppen din. Jeg har gratulert deg med dagen i flere dager, selv om dagen i dag var den store 2Ă„rsdagen din.
Men stakar lille da.. tenk Ä fÄ feber pÄ bursdagen sin
Samme hvor mange boller mamma hadde bakt, og jeg tilogmed hadde med da jeg hentet deg i barnehagen, sa du: âNei.â SĂ„ ble du varm da vi kom hjem.
StikkpilletilvÊrelsen er ikke noe gÞy for en liten pjokk nÄr det er bursdag. Men du, Even, du er ikke den som klager. Du koser og klemmer og prÞver Ä leke. Tapre gogutten min.
Helene kom pÄ besÞk, og som vanlig trylla du noe slags sim sala bim, og hun ble magisk bedÄret av deg.
We got some story, boy, og jeg er sÄ stolt av deg.
Du vil ikke vĂŠre henne som nĂŠrmest bryter litt sammen ved en avvisning fra en person hun har digga litt for mye i forelskelsens hete. Du Ăžnsker ikke Ă„ vĂŠre hun derre frustrerte som bryter ut: âĂ ffer snakker du om hu venninna di hele tida a? Skryter av hvor snill og cool hun er. Er jeg ikke bra nok jeg da?â
Nei, du vil ikke vĂŠre henne. Du vil vĂŠre hun coole, dvs kaldt og avslappet, snille venninna hans.
Du vil ikke drive Ä sammenlikne deg med alle de pent sminkede halvt opererte glory glory halleluja ansiktene du ser i overalt omkring deg. Du vet, hun som skvetter bare hun ser en slank babe i et blad, for sÄ Ä klikke pÄ all trÞstespisdugelig mat hun kan finne, i sorgen over Ä ikke vÊre noe annet enn alt hun er.
Du hakke lyst til ikke vÊre henne som griner seg i sÞvn pgr av usaklige tanker omkring hvorvidt hun duger for andre hva angÄr utseende og personlighet.
Du vil ikke vĂŠre den dama som er avhengig av komplimenter fra andre mennesker for i det hele tatt ha det godt inne deg.
Nei, det er ikke mye girlpower i det gitt.
Du vil vÊre den dama som gjÞr seg selv sÄ lykkelig, harmonisk og fredfylt, at hun ikke behÞver komplimenter. Hun som er sÄ glad i seg selv at hun er sin egen beste og stÞdigste venn. Det ironiske er at komplimentene drypper pÄ slike som henne.
Du vil ha kontroll pÄ deg selv, ikke kontroll pÄ hva andre skal synse og mene om deg.
Og kun du kan skaffe deg kontroll.
Jeg er den venninna hans. Jeg er den dama som aldri bruker tid pĂ„ Ă„ la humĂžret mitt preges av ved avvisning. Jeg er den dama som elsker mitt eget selskap, og som aldri sĂžker andreâs kompliment. Jeg er faktisk mer enn fornĂžyd om jeg fĂ„r vĂŠre singel og fuglefri rest of my lovely life. Jeg er ikke avgengig av andre.
Og jeg deler gjerne med deg hvordan du gjĂžr det:
1. Dette er det fÞrste steget. Siden utgangspunktet ditt nÄ er svÊrt fattigslig hva angÄr egenkjÊrlighet, mÄ du stole pÄ meg nÄr jeg informerer deg om fÞlgende: dette funker kun hvis du bestemmer deg for Ä ta det alvorlig. SÄ alvorlig at du skal fÞle det og kjenne det.
2. SÞrg for at du er alene en time. SlÄ av TV, data og det du kan av elektrisitet untatt varme og litt lys. Tenn noen talglys og finn frem penn og papir. Skriv ned 5 ting ved deg selv du er misfornÞyd med. Kjenn etter hvordan dette fÄr deg til Ä fÞle deg. PlÞy deg gjennom redsel for Ä vÊre alene, angst for hva andre synes og mener og tristhet. SÞrg for Ä skrive godt fordelt, sÄ du kan fÞye til mer.
3. Ved hvert av de 5 punktene skal du skrive det motsatte i nĂ„tid. F.eks: hvis det stĂ„r âJeg hater leggene mineâ, skriver du âJeg elsker NĂ leggene mine!â Eller f eks: âJeg misliker nesa miâ, skriv: âJeg liker NĂ nesa miâ. Og slik fortsetter du. SĂžrg for mer notatplass.
4. NĂ„ tilfĂžyer du noe magisk, skjĂžnner du. Ved hvert punkt skal du fĂžye til i nĂ„tid, alle de egenskapene du skulle Ăžnske leggene dine, nesa di og resten av dine 5 verste komplekser heller hadde. F eks: âJeg elsker nĂ„ leggene mine, de er spreke, slanke og vakreâ. Og sĂ„ videre. Kjenn at det er nĂ„ du skal begynne Ă„ leve deg inn i dine nye magiske egenskaper.
5. NĂ„ skal du beskrive ved hvert punkt, hvor takknemlig du er for de nye tilfĂžrte egenskapene. F.eks: âJeg liker nĂ„ nesa mi. Den er perfekt formet til mitt ansikt, og jeg er nĂ„ takknemlig for at den gir ansiktet mitt et vakkert sĂŠrpreg.â
6. Du har nĂ„ brutt skallet og trengt deg gjennom ditt ytre. NĂ„ skal du gjĂžre det samme med personlige egenskaper. FĂžlg de samme trinnene. Det vil f eks se slik ut: âJeg sliter med selvtillitenâ = âJeg har nĂ„ god selvtillit, jeg strĂ„ler av selvsikkerhet og jeg er takknemlig for hvor behagelig dette nĂ„ fĂžles for megâ.
7. NĂ„ har du 10 selvaffirmasjoner, og jeg vil du skal fĂžye til disse 3: -âJeg elsker, liker og respekterer nĂ„ meg selv akkurat som jeg er, og jeg digger mitt eget selskapâ -âAlle andre elsker, liker og respekterer meg og jeg gir det samme tilbakeâ og â âJeg er nĂ„ sterk og frisk psykisk og fysiskâ.
8. Lov deg selv at det ikke er noe poeng i at du fortsetter med hemmeligheten din, som jo ingen vet om, dersom du ikke bestemmer deg for Ä tro pÄ deg selv i alt du sier til deg selv. Finn frem et speil og les opp alle 13 punktene dine med innlevelse, mens du ser deg selv i Þynene i speilet. Du skal skuespille. NÄ gjelder fake it until you make it. Snakk om deg selv til deg selv som om du ikke eier komplekser lenger. Vit at kompleksene ikke kommer til Ä forsvinne, men at du etter hvert vil oppleve et spesielt nyansert og kontrollert forhold til dem. De vil bli skygger, der de nÄ er skarpe hovedingredienser.
9. LÊr deg om hvordan likt tiltrekker likt. Det holder at du sÞker opp The secret, loven om tiltrekning, og ser den dokumentarfilmen. Dette er grunnleggende informasjon som har rot i vitenskapen, og handler ikke om noe slags overtro. LÊr det og praktiser det, hver eneste dag. Det vil gi deg nytt syn pÄ magnetisme, og Äpne dine Þyne slik at du aldri mer kan lukke av for det faktum at likt tiltrekker likt. Alle fÞlelser du greier Ä skape i deg selv, vil bringe deg mer av det samme i opplevelser.
10. Gi deg selv et lĂžfte om Ă„ aldri mer vĂŠre avhengig av andreâs anerkjennelse. Tenk langsiktig og splitt tidligere overbevisninger: Hva sĂ„ om du ikke âfinner den store kjĂŠrlighetenâ; det er kun i DEG SELV at du kan finne lykken. Del det opp videre: Alle skal vi dĂž. Du bĂžr uansett ikke gjĂžre deg selv sĂ„ avhengig av et annet menneske at du ikke greier Ă„ reise deg igjen dersom du mister vedkommende i dĂždens armer. Du kan kun elske andre dypt, hvis du elsker deg selv dypere.
I bunn og grunn har du kun deg selv. Hvorfor ikke gÄ inn for Ä elske deg selv og bli glad i deg selv akkurat som du er, slik at du kan leve i trivsel med deg selv. Hva andre mener om deg TELLER IKKE, fÄ det inn: TELLER IKKE! Det eneste som teller er hva du selv tenker, fÞler, synser og mener.
Tenk deg en tilvÊrelse der du er fylt med sÄ mye power, girl, at alle bitene ved deg selv har falt pÄ plass, og du er trygg, glad og lykkelig..
Stans selvfĂžlgelig ikke ved disse affirmasjonssetningene, men utvikle dem. Endre dem etter en mĂ„ned. F eks go for: âJeg tenker nĂ„ positivt, jeg er nĂ„ lykkeligâ Men husk Ă„ tillate deg selv Ă„ bli forbanna, redd og trist ogsĂ„; ekte lykke handler om balanse. Det skal vĂŠre ekte, og da mĂ„ du tillate deg selv alle sidene av bĂžlgene i havet ditt.
Det er altsÄ i speilet ditt du skal sÞke komlimenter og betryggende anerkjennelse. Fra deg selv. Etter noen uker vil du merke at du fÄr det bedre inni deg. Hva angÄr utseende vil du automatisk utvikle deg til den rosen du faktisk er, hvis du tror nok pÄ det.
Jeg skal fortelle deg hvorfor jeg Ăžnsker Ă„ nĂ„ ut med dette. Fordi det mange ganger har vĂŠrt frustrerende for meg de gangene kompisen min forteller meg om damer som blir sinna og sjalu nĂ„r han pratet om venninna si. Me, that is. Han sier at de ikke tĂ„ler Ă„ hĂžre ham snakke om det han mener er mine positive egenskaper. De blir usmakelige og det slĂ„r aldri feil: de begynner Ă„ fiske etter komplimenter til min kompisâ store fortvilelse. Han sier det er flaut, og like ekkelt hver gang Ă„ sitte der og overbevise desperate damer om at dem er bĂ„de vakre og sexy.
Hver gang misunnelsen strekker ut mot meg pÄ denne mÄten, skjÞnner jeg med en gang nÞyaktig hva som kunne kurert den. De damene er avhengige av ytre synsperspektiver, og har det kun godt inni seg de minuttene de kan hÞste ros og komplimenter. De maser etter anerkjennende komplimenter, og blottlegger sitt misfornÞyde indre mer enn de vet selv.
âSe meg, se meg. Si jeg er fin. Er jeg ikke bra nok da? Gransk meg. Studer meg. Gi meg en dose komplimenter nĂ„Ă„Ă„!!â âŠdet lyser ut av et par egosentriske Ăžyne, og det er ikke lekkert. Ikke er det mye power i blikket heller.
Men hey, hva med resten av tiden? Skal man gÄ i grus hver bidige dag fordi man terroriserer seg selv med negativt, nedpsykende selvsnakk, eller rett og slett slutte med denne kontinuerlige hodetorturen og heller bli sin egen beste venn?
Nei. Det heter selvrespekt, og du burde prĂžve det: âGet some power, girl; itâs called girlpower!
Ja bare vĂŠr forsinka. SĂ„ leeeenge du vil. Ikke gjĂžr det. Jo gjĂžr det. Du mĂ„ jo det. Neiii ikke gjĂžr deeeet.. La meg sitte her i fred og ro og samle musikk pĂ„ spotify! -âHelene Dalland?â -âJepp. Thatâs me.â Desverre for meg akkurat i dag, sĂ„ er det meg.
Jeg rusler inn og setter meg i tannlegestolen. Bildetaking. Og jeg som har gjemt meg for tannlegen i flere Är nÄ. Men hun som tar tannbildene er sÄ snill og god med meg. Ja, akkurat nÄ er det faktisk helt greit at hun snakker til meg som om jeg er like liten som skolebarnet mitt pÄ 7 Är.
Tannlegen og de to assisterende damene, hvorav hun ene er student, behandler meg med respekt og ydmykhet, og det hjelper at jeg vet jeg fÄr teste lystgass neste time.
Men nÄ er det brannslukking pÄ hulletanna mi som gjelder.
Jeg KLARER ikke den isfremkallende grrrrooooosomme LYDEN! Og samme hvor mye musikk jeg fÄr hÞre pÄ, hÞrer jeg lyden. Kjenner den gjennom marg og bein.
Av Roseanna av Toto og Rollin med Limp Bizkit er det Roseanna som vinner. Den er mest beroligende. Keep rollin rollin rollin blir bare noiete i denne settingen, jeg er ikke tĂžff nok!
SÄ i dag har mamsen fÄtt bygga moderne tann i munnen sin, og ER FERDIG! FERDIG! En halv mÄned til neste gang, og nÄ fortjener jeg Ä nyte resten av dagen med Ä shoppe full ei barnevogn alle sikkert tror inneholder en kid. Og jeg som skal hive varer oppi der, mens minsten er i barnehagen.. Jeje, have a nice day, over og ut fra TaNnLeGeKoNtOrEt, med hilsen fra Amalgine fra 1980
GRATULERER MED DAGEN, EVEN! 
