Tomheten i huset

 

Det er rart hvordan en bitte liten barnekropp kan fylle et helt hus. Hvert eneste rom i tre etager. Så rart hvordan lufta liksom aldri blir varm i stua, uten den aktive lille kroppen løpende hit og dit, med ei lita bok i den ene hånda, et tog i den andre og smokken i munnen. Uten skoleguttekroppen som spør om å få være litt alene i kjelleren uten den masete lillebroren sin.

Selv om varmovnen står på fullt.

Kan det være at været er kaldere, tenker du. Nei. Været ute er mildere enn for noen dager siden. 

Det er de to små varme kroppene som mangler.

Jeg ser noe rørende på TV’n, og det er akkurat som om det er ekstra rørende. Tårene triller litt mer enn vanlig.

Jeg burde glede meg over “barnefri”. Men jeg greier ikke å venne meg til dette tomme huset. Ja vi treffes, vennene mine og familien min, og jeg. Men det gjør vi ellers også, når barna er hjemme. Javisst blir jeg som alenemamma sliten, men det kommer alltid en kveld, og da er det bare å hente seg inn. 

Og da vet jeg at det er en mening i dette hjemmet. To små hjerter som banker. Som trenger den tryggheten jeg har å gi dem. Som behøver en mammaklem hvis de våkner og er redde, og en hviskende stemme fra moren sin som sier: “Det var bare en drøm, og jeg er så glad i deg, sov videre.” Så en klem og litt stryk på håret.

Det er så kaldt i huset når barna ikke er hjemme. Jeg hater egentlig ingenting, men akkurat de timene jeg savner barna mine som verst, de timene hater jeg. 

Jeg vet hva du sier. “Ta deg sammen og nyt litt barnefri nå!”. Men prøv du, å legge fra deg hjertet ditt og funke etterpå. Prøv å løpe uten føtter. Svøm i luft og pust i vann. La være å fryse uten klær i minisgrader. Dette er ikke noe jeg bestemmer selv. Denne enorme kjærligheten jeg føler for barna mine, og behovet for å klemme dem og trøste dem, forsvinner ikke annenhver helg. Det jeg nyter er all tiden jeg får med barna mine. Jeg slapper av når huset er stappfullt med tassende skritt og barnelatter. Når gråten ikke stanser før mammafanget og mamma’s myke hender har trøstet små barnekinn. 

Dessuten, barnefri? De er i barnehage og skole hver dag, det er barnefri mer enn nok for meg. Savner dem da også. Gleder meg til hver gang jeg kan sette middagen på bordet og gjøre barna mine mette i magene sine.

I morgen ettermiddag blir det varmt i huset igjen. Endelig. Vidunderlig godt skal det bli å få hjem minstemann. Enda fem dager må jeg vente på skoleguttevennen min, men da har jeg iallefall minsten min her. Det lille ansiktet. Den bitte lille kroppen som jeg alltid undres over hvordan kan være så liten men kunne så mye likevel. Den lyse fine stemmen som er hesere enn stemmen til søskenbarnet på samme alder. De små hendene som kan highfive, skåle med melk og stryke mammaskuldrene på den mest varsomme måten en kan tenke seg. Kosene. Nussene. Den lille komikeren som kan tøyse og tulle til mamma får latterkrampe. …og si I love you: “Alålju” …😍😍😍

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var i stand til å digge disse alenehelgene villt. Den dagen kanskje kommer senere? Håper det, for jeg kan ikke unngå de helgene. Men inntil da får jeg bare prøve så godt jeg kan å lage meg et liv uten barn i hus annenhver helg. Time. I need time. Å ha barn er nemlig en stor fest hver dag. Sorry, men slik er det her i huset. Det er eventyr, tivoli og cirkus. Det er boblende kjærlighet, hvile, lek og moro.

Hilsen urolig kattemor som letet i alle kriker og kroker i hjertet sitt etter kattepusungene sine når de ikke er her 💙💚

Rammet av tidsklemma? Ta vare på ditt sosiale nettverk med 10 steg!

 

Du kjenner til setningen: “La oss ta en kaffe snart, key? Jepp, c ya!” Eller ordene: “Skravlekveld snart a? Ja? Ok, soon, bare rop ut!” Og hva med: “Gå oss en tur snart?” og “Javisst! Vi tar en lunsj …innen tiåret er over ….før barna konfirmeres …eller iallefall forhåpentligvis før vi møtes utpå gravlunden, hva? Yeah!”
 

Men vennskap må pleies, og det lenge før det nærmer seg gravlunden. Har du enda ikke knekt tidsklemmekoden? Kom, les videre, la meg hjelpe deg med 10 tips:

 

1. Skaff deg en liten kalenderbok. Den skal være lommeliten, og den er først og fremst ment for venner, bekjente, kollegaer, slekt og familie. Ditt nettverk fortjener et feste, og det er i denne boken du skal knytte nettverket ditt videre. Hvis du vil starte NÅ, kan du droppe boka, og finn deg et ark som du bruker likens som boka er beskrevet nedenfor.

2. Har du lagt merke til hvordan hodet ditt går på repeat? Dette kan du særdeles merke om natten, da kjører tankene på med hakk i plata. I hverdagen er plata mye større. Det du ikke noterer ned eller gjennomfører, føler hjernen for å minne deg på til du har skjønt det.

Hvis du er en svært sosial og omgjengelig av deg, er nettverksplata di mye større.  Innimellom dukker venner, kollegaer, slekt og familie opp i tankene. “Hun Sara-kollegaen min ja. Henne vil jeg ta en kaffeprat med snart!” “Emilie må jeg huske å sende ei mld. Been a while!” “Åh! Nå må jeg ringe Roar, som jeg lenge skulle gjort!” Planeten er overbefolket, og det kan hende du kjenner så mange mennesker, at både Sara, Emilie og Roar dukker opp i tankene dine bare en gang per måned mellom alle de andre du skulle ringt, sendt mld til og tatt en kaffe med. Plata ruller videre, og så glemmer du det. 

Nå skal du skrive følgende overskrifter på notis-sidene i kalenderboken din, en overskrift for annenhver side: 

-The chat-list, sende mld/mail/chat til: 

The call-list, ringe til:

-The café list, invitere på kaffe hjemme eller på kafé:

-The party/movietime-list, invitere på filmkveld/party:

Sørg for å bli god venn med denne boken, slik at du alltid har den med deg. Tvert du tenker på Emilie, skriver du navnet hennes under chat-list. På vei inn i kjøpesenteret husker du Roar, da tar du frem boka med en gang og noterer ham under call-list. Vel hjemme, midt mellom middag og leggetid for barna, husker du Sara. Da noterer du henne under café-list. 

Jepp, du må desverre undervurdere ditt eget memory slik for å optimalisere kvaliteten på nettverket ditt. Og kvaliteten, hva er det? Jo det er din interesse og hvordan du viser den. Det er hvor mye dine venner og bekjente føler at du bryr deg om dem. Hvor verdifull de kjenner seg i ditt liv.

Føler man seg ikke verdifull, forsvinner man og finner nye landskap som vet å verdsette en. 


 

3. Vær kreativ. Ikke bare foreslå kaffe. Hva med en roadtrip? Eller en tur på stranda for å ta coole bilder? Hyttetur? Harrytur? Skal du legge sammen klær? Få en venn til å komme og prate med deg mens du utførerhusarbeidet. 

 

 

4. Ok, du har prøvd, og du finner ikke tid. Nå er du mellom 20 og 40 år, og du har barn. Det er ikke lenger tid til alle du vil treffe og alt du vil gjøre. Vips der suste nok et år forbi, og du kan ikke fatte og begripe når tida begynte å fly fra deg på denne måten.

Du trenger ikke mer enn 15 minutter!

Bli venn med tidsklemma, og la meg komme med et eksempel:

Jeg er alenemamma uten bil, og i dag skulle jeg rekke et tog ved å ta supplerende buss. Så kom jeg på at min venninne Linn flere ganger har nevnt at jeg kan spørre henne dersom jeg trengte skyss. Slik ble det: i bilen hennes fikk vi tatt oss en prat, fnist litt og ledd litt. Så: goodbye Linn, hello train. Der møtte jeg Karine, og vi avtalte lunsj neste uke med vår felles Elisabeth. På toget respekterte vi hverandres behov: hennes studie og min headset bok og musikkstund. Jeg tok en telefonprat med min søster og sendte en mld til min kusine Hilde, som går skole på Levanger. Siden jeg hadde time på sykehuset, gikk hun meg i møte, og så pratet vi på vei til sykehuset, og på ventegangen. Så: Bye bye, c ya later. 

Slik kan du altså surfe på tidsklemma. Det er ikke så mye dere får sagt på 15 minutter, men det er power i det møtet. Power i hvert minutt.

5. Har du en halvtime til overs på kvelden, før yndlingsprogrammet ditt begynner? Ta den telefonen til den kompisen din som du lenge skulle ringt, og informer først om at du har 20 minutter på å prate. For du vil kanskje ha 10 minutter på å summe deg etterpå. Gå på do og sånnt. Ordne deg kveldsmat, …dusje… or whatever. Du skal jo først og fremst tenke på deg selv for å ha energi til overs for andre.

6. Den joggeturen. Hva med å bytte den ut med en heftig gåtur med en venninne? Når du likevel skal bruke tid på trim..  Den filmen, eller det TVprogrammet, hvorfor ikke invitere noen til å se sammen med deg? Eller er du som meg; det blir ingen titting på den skjermen i såfall, bare skravlinga? Det er viktig med alenetid også, føler mange. Ikke alle jeg kjenner har det slik. Noen vil bare være sosiale. Jeg, derimot, hender jeg behøver alenetid også, for å greie å være så sosial som jeg er.

7. Helga nærmer seg og barna skal være borte hele helgen. Du inviteres på party fredag, og lørdagslunsj og kafé lørdag, og har lyst til begge deler. Hva gjør du? Dropper party fredag for å være i form lørdag? Hva med en ny vri: Hvis du skal drikke alkohol fredag, drikk moderat og sørg for tappekranstopp klokken 22.00. Gå over til Kaffe og vann, og spis noe god mat, slik at du gir magen noe å jobbe med. Slik kan du være i storform lørdag, og få i pose og sekk. Eller hva med bare kaffe fredag? Klin edru kan være gøy.

8. Du har barn, og kjenner til kanskje både og eller bare en av delene: men barnehage og/eller skole; whatever: barna fyller år en gang i året. Det er tid for bursdag. Hva med å slå en god gammaldags knute, og invitere til pølse med brød, boller og bursdagskake, og be noen av de andre foreldrene om bistand? Slik blir du kjent med de andre foreldrene, og du knytter verdifullt nettverk omkring barna dine. Jeg har gjort det flere ganger, og hey: den opprydninga er verdt det gode gamle sosiale samværet altså!

9. Har du prøvd å spise middag med naboene noen gang? Her på toppen har vi mange ganger spist inne hos hverandre, både middag og boller. Vi er kanskje ikke så veldig like, og vi har hektiske liv, men vi har barn på samme alder og mye å prate om. Disse treffene med naboene gjør at jeg føler meg trygg når jeg legger meg om kveldene. Jeg kjenner naboene. Kjenner du dine?

10. Bare innse det: det er ikke lenger noe som heter å “sette av tid”. Vi har ikke mer tid enn den tidaklemma tildeler oss, og det er ikke sikkert det noensinne blir noe av dem kaféturen du roper ut om igjen og igjen. Moderer deg. Møtes på bussen. Treffes på torget og ta en femminutt på benken. Stikk innom på vei til dit du skal. Slå på trå’n. Bruk ti minutter av kvelden din på å sende meldinger til alle på dagens chatlist. Har du tid til lunsj, spør henne om hun vil joine, hun dama fra barselgruppa du gjerne vil bli bedre kjent med. 

Senk kravene.

Surf på tidsbølgen.

Slikt kan det bli sosialt av!

 

 

Freestyle bummerblog: Just another day in bipperland.


 

En stor unge, hva er det?

Jeg søler energidrikke utover tarotboka mi, og resten av togkupeen ler ikke slik som jeg gjør. Nei. Det er bare jeg som ler. Dama ved siden av meg snurper sammen et par konsentrerte lepper og leser videre i boka si. Jeg gjetter at det ikke er fifty shades of grey hun leser i. En annen snurpedame med mye rosa på, snurper hun også.  Jeg tørker sølet mitt og kremter, mens jeg nikker til en hyggelig venninne av meg som sitter bak meg, og sier: “Herregud. Energidrikke utover hele tarotboka min. Bra det er sukkerfritt da haha!” Hun redder meg med en dialog omkring dette med unger og sukkersøl.

På tide med litt musikk igjen nå. Har nøye sjekket at jeg ikke sitter i stillevogna, klok av skadelig erfaring. Jeg hørte noen sanger på musikkvideokanalen min, som fenget, før jeg snublet ut døra. Jeg trykker play, og  både jeg og resten av togkupeen skjønner raskt at jeg ikke har plugget inn headsettet etter praten med søs på tlf. -“Like klæbbete som alltid jeg vettu” sier jeg til den stakkars venninna mi, og kjenner med en gang hvor teit de ordene egentlig smaker på tunga. Underdanige seg på denne måten liksom, uh..

Jeg er en titter. Hvis jeg ser ei sabla cool bukse med en knallbra rumpeform, superstilig jakke og tøft hår, da glor jeg. Altså ikke med vilje. Not at åll. Altså all. Som i engelsk all. Så titter jeg aldeles fascinert, og fatter ikke at det går an å værra så stchili. Det går en shady og lang overgang over til det stadiet der jeg oppdager at vedkommende har snudd seg og glortitteser tilbake på meg. Glor-titte-ser, u see?

Kall det gjerne titting. Jeg kaller det huestappfulltmedtanker derforgårdetsåtregt da.

Jeg er hu raringen som sitter i blodprøvekøa på sykehuset og smådanser til headsettet sitt, overlykkelig over å ha funnet en remix av en 80 eller 90tallslåt. Henne fragledama fra åttitallet med bipolart hue skal du skal være glad du ikke hører tankene til. For jeg rekker å svippe innom tanken på det filosofiske hele og store i spørsmålet: …hvem av oss her på venterommet kommer til å dø først i det hele tatt, og når dør førstemann? Gud så stort. Så vakkert. Only university knows. Altså universet. Ikke universitetet. Ikke som jeg vet at de vet iallefall.

Blodprøvesykepleier. Heter det det? Anyway, blodprøvesykisen skal ta blodprøve av meg, og jeg nevner at jeg har blodprøveskrekk, altså prøyteskrekk. Selv om jeg ikke har det, men bare synes det er ubehagelig og vil at hun skal være forsiktig med meg, ramler det utav meg: “Ja jeg har sprøyteskrekk. Skjønner ikke hvordan de på Plata i Oslo overlever liksom…” 

Flau og dum prøver jeg å mumle meg ut av det. Men nok en gang har jeg altså avslørt meg: jeg er bare en eneste wannabe blånd flauseklæbb uten advarende fortanker i form av …filter, man; FILTER! Jeg mener: filter, woman; FILTER god damned!

Nede ved sykehusinngangen ser jeg verdens flottese mann spankulere inn. Høy, velduftene (oh my Good what is that smell? Axe? Hugo boss eller noe??) med halvlange krøller; bare til skuldrene, sexy caps, og…  ….i det han går forbi meg og stiller seg foran resepsjonen, ser jeg det. Han har en stor flipp av den hvite tskjorta si hengende ut bak. Plutselig lever jeg i flørteland nr 1, Norge om 100 år; jeg rusler feminint bort til hunken, stiller meg rolig ved siden av og trekker tak i den hvite skjortesnippen. Jeg stapper den nedi buksa hans og hvisker: “Eey, sjekk her da, knis, den var utenom! Fnis!” 

Meen. Det er år 2016, ikke 2116, så DET gjør jeg altså only in my happy mind.

Hva er egentlig en stor unge? Hva er en forvokst Petra Pan? Et lite småtroll som har drukket av Alice in Wonderland’s trylledrikke? Noen ganger tror jeg at jeg aner at jeg vet: Det er nok meg, det, den forvokste ungen. Og barna mine er skikkelig fornøyde med det faktum at mamma er selveste trylledrikkiserte Petra Pan, og at hun kjenner både Alice, who the f she is, Rødhette, Lillahette, Cottagerose, Crocusrose, Tornerose, Shrek, dancetrack, Snøhvit, melkehvit og traktoregghvit. Joa, mamma kan tilogmed få heksene i eventyrene blide og glade. For alle føler seg jo bedre enn en flausekloms 🙂

Mange ganger humrer sjuåringen min vennlig og forståelsesfullt. Og toåringen min skratter høyt. Da skjønner jeg at jeg har gjort det igjen: drikki litt Alice-drikk og blitt høyere på pæra enn jeg burda. Flausa meg ut, that is. Overvurdert mitt barnslige voksensinn.

Ja. Du vet.

It’s just another day of my bippery life!

Pappahjerte’s innlegg gjør meg kvalm!

 

Jeg kjenner det vrir seg i opphetede deler av et engasjert topplokk. Det vil si mitt temperament! Jeg leser og blir kvalm, rett og slett. Peter Kihlman skriver om dagens forventede kleskoder blant bittesmå barn og babyer, veskejentegenerasjonen og den sosiale elitismen, og dette er noe som engasjerer meg og har provosert meg lenge

(Les innlegget hans ved å trykke på linken: http://pappahjerte.blogg.no/1477254394_arveklr_er_for_fattig.html   )

Peter et inne på et temperert tema for min del, og som vanlig er han kongen av ord. Det handler om hvordan enkelte ser på arveklær som noe forbeholdt såkalte “fattigfolk”. Pappahjerte skriver om økonomien omkring dette, og jeg jubler og klapper. For han har jo rett: Arveklær er genialt! Og synes du ikke det, ja så synes jeg ikke det vettet ditt er særlig å synse om ass.

Jeg skal nå gå inn på en annen side ved det hele. Pappahjerte skriver om arveklær for barneklær, mens jeg skal bevege meg over hele linja. Klær og ting for oss alle, og den illusjonen jeg får i hue om at den overbefolkede kula vi bor på snart ramler ned av tyngden fra alt det stæsjet mange mener de må, de skal; bør synse at de skulle eid og hatt. Selv om ingenting av det får plass i grava den dagen de dauer; SKAL de liksom på død og liv eie det for noen stakkars år. Kanskje finnes en ordning omkring økonomi og slike verdier i himmelen? Slik at man kan få det ettersendt? Hva? Ja, kanskje det. Eller at man får en spesiell status i heaven fordi man på jordkloden eide ei veske til 17000 kroner, et hus, en båt, en skyskraper, en himmelkiler og en tretoppkløer.

For hva er det ved den fisefine fjerten som er så fascinerende og lydløs, at den kan smyge seg roseduftende forbi alle de pripne brødhuene så det suser? …mens alle vi kreative, supersmarte, miljøbestevennlige, nyskapende og gjenbrukende it-folk hører både rumlinga forut og den dundrende diva-prompen? 

Hvis den enden din var nær, og alle vi andre kjente at det luktet mistenkelig – ville du fortsatt dundret i vei om “hvor viktig det er at alle og enhver kjøpte nytt, nytt og atter nytt!”?

Hva er det med det hele, som gjør at du ikke skjønner det halve?

Vi GJENNOMSKUER det hele, og KJØPER DET IKKE! OG DET BURDE IKKE DU HELLER. For planeten sin del, bør du straks snu om, holde igjen, fise i din egen stue, ta hensyn til de som kommer etter deg (altså ikke bare rett bak deg) og tenke GJENBRUK! 

De kalte oss mobben. Nå er det 2016, og det er snobben som er illeluktene og gammaldags. 

Du er bra fattig i hue hvis du ikke skjønner at det smarteste ovenfor moder jord er GJENBRUK, GJENBRUK og atter GJENBRUK. Arveklær ER genialt, som pappahjerte skriver, du KAN ikke vinne den diskusjonen. However; enhver fashionista med vettet og æren i behold, finner frem sine kreative sider og kjører brukt, retro og litt krydder av nytt. KRYDDER av nytt, merk deg det. De fancy, moderne hovedingrediensene heter: brukt, arvet, retro og opp-pusset!

SELVFØLGELIG er jeg så smart og skikket til å ta meg av mine barn, at jeg handler brukt der jeg kan. At de får ARVE KLÆR så ofte som overhodet mulig. De skal tross alt vokse opp her på denne overforbrukte planeten, de elskede barna mine. Jeg bryr meg om dem. 

SELVFØLGELIG titter jeg innom fretex, loppis og andre bruktbutikker før jeg handler nytt. Jeg vil jo ikke være en plasstakende, overbelastet og egoistisk blindpassasjer her på jorden. Så dum og diva vil jeg faktisk ikke være.

SELVFØLGELIG er jeg STOLT av at både barna mine og jeg har hele spekteret i klesskapet: Bruktkjøpt, arvet og kjøpt på salg. Ofcourse, jeg vil jo kunne svare for meg; at jeg tok ansvar for både barna mine, meg selv, jordkloden og våre etterkommere. At jeg ikke falt for fristelsen.

Falt for fristelsen til hva, spør du meg. Jo, svarer jeg deg: falt for fristelsen til å være svak og usikker nok til å søke anerkjennelse hos de andre menneskene jeg lever her sammen med. Ikke vær en fjåsepeis, som pappahjerte kaller det. For han har rett; slike pripnefisefine fjåsepeiser, de folka tar feil. Det er gjenbruk som er riktig.

Er jeg ikke bra nok som jeg er? Er ikke klærne mine fine og nye nok? Peter skriver om at barna vokser raskere enn bambus. Det er noe alle vi moderne, selvstendige, arveklær-foreldre forstår konsekvensene av. Enn du? Er du så primitiv og bambus i hue at du mener barn må ha svindyre designklær for å være bra nok barn? Har ikke stua mi nye og dyre nok ting og tang? Har barna mine for mye gjenbruk i sortementet sitt for deg? Du kunne ikke engang blitt med i et kufjøs og melka deg et glass melk du, hva, for ingenting annet en det nyeste, dyrt kjøpte, er bra nok for deg…?

DA er du ikke cool nok, smart nok, kreativ nok, selvstendig nok og sterk nok i mine øyne til at jeg gidder annet enn å 

gi

deg

en 

bolle!

Nei, du skal

få et helt brød!

 

Christina og Peter, you rock, and ya’re so fight right! Fortsett med den geniale tankegangen deres, vi er tusenvis av smarte, oppegående foreldre som på lik linje med dere tar vare på både økonomi og kloden for våre etterkommere. Og vi heier på fancy fashion modern thinking slik dere går i bresjen for: hurra for pappahjerte og konatil 🙂 

Til fortida fra framtida


 

Kjære jente fra fortiden. Du står med ryggen til meg. Ser meg ikke her framme i fremtiden. Dine sorger er så tunge at du bare såvidt holder hodet over vannet. Men du kjemper hver dag, selv om de har tatt fra deg det lille barnet ditt. Han, den eneste som gjør at du føler du hører til her.

 


 

Hold ut jente, ikke synk under. De kaller deg gal, og du vil snart både få og gripe mulighten til å banke i bordet med sannheten din. Frukter skal bæres og du skal faktisk bli mamma igjen. Du kommer til å reise deg og ruve i din egen tilværelse som det er meningen du skal. Du kommer til å tørre å være avkledd foran dem alle, uten å føle skam. 

 

 

Snart, jente fra fortiden, skal du tråkke opp av det dype vannet og sette deg til for å motta belønningen for å ha vært så sterk. Og jeg, jeg er så stolt av deg. Du er ikke alene, du er ikke alene, jeg lover deg.


 

Jeg vet du ikke tror det nå. Nei du aner ingenting. Men om noen få år kommer du til å få lov til å gi all denne kjærligheten din til barnet ditt. I tillegg kommer du til å få være mer enn god nok og frisk mamma på fulltid for en liten gutt til. Han kommer til å stryke deg på kinnet hver hveld og klamre seg til deg, og du kommer til å bake boller og lage gelé til begge gutta dine, i et trygt og godt hjem.

Og du? Du kommer til å kjenne takknemlig glede sprenge i brystkassa di hver eneste dag.

La meg hviske deg i øret ditt og be deg holde ut bare litt mer. Hold ut rykteflommene, de kommer ikke til å velte deg overende. For du står stødig. Hold ut skammen over å ha bipolar. En dag kommer til å være stolt av fordelene med denne diagnosen. Hold ut den ensomme hverdagen, alle timene uten barnet ditt, og det faktum at alle andre ser ut til å høre til her, enn du.

Hvis du bare visste hva de neste årene vil gi deg av gaver og lykkekrefter, ville du smilt litt mer akkurat nå, enn du gjør. Ville du sett folk litt mer i øynene nå, enn du tør. Ville du gitt litt mer faen i alle bygdadyrene nå, enn du tror at du bør.

Tenk at du er meg, du fortvilte jenta på bildene. Tenk at akkurat du bygde grunnmuren min bare ved å holde ut. Jeg flyr meg en tur til fortiden, og setter meg foran deg i den småstygge grønne sofaen din, og gir deg en varm klem fra fremtiden: alt kommer straks til å fikse seg, I promise 💝

 

 

Den magiske toåringen

Du ligger og sover ved siden av meg. Og gudene vet hvor takknemlig jeg er for at du ligger der med den bitte lille kroppen din. Jeg har gratulert deg med dagen i flere dager, selv om dagen i dag var den store 2årsdagen din. 

🎈🎁GRATULERER MED DAGEN, EVEN! 🎁🎈

Men stakar lille da.. tenk å få feber på bursdagen sin 😟

Samme hvor mange boller mamma hadde bakt, og jeg tilogmed hadde med da jeg hentet deg i barnehagen, sa du: “Nei.” Så ble du varm da vi kom hjem.

Stikkpilletilværelsen er ikke noe gøy for en liten pjokk når det er bursdag. Men du, Even, du er ikke den som klager. Du koser og klemmer og prøver å leke. Tapre gogutten min.

Helene kom på besøk, og som vanlig trylla du noe slags sim sala bim, og hun ble magisk bedåret av deg. 

We got some story, boy, og jeg er så stolt av deg.

Skikkelig skikkelig superglad i deg 😙😙😙

Kos fra mamma din 😍😍😍

 

 

Få ekte GIRLPOWER med 10 steg!


 

 

Du vil ikke være henne som nærmest bryter litt sammen ved en avvisning fra en person hun har digga litt for mye i forelskelsens hete. Du ønsker ikke å være hun derre frustrerte som bryter ut: “Åffer snakker du om hu venninna di hele tida a? Skryter av hvor snill og cool hun er. Er jeg ikke bra nok jeg da?” 

Nei, du vil ikke være henne. Du vil være hun coole, dvs kaldt og avslappet, snille venninna hans. 

Du vil ikke drive å sammenlikne deg med alle de pent sminkede halvt opererte glory glory halleluja ansiktene du ser i overalt omkring deg. Du vet, hun som skvetter bare hun ser en slank babe i et blad, for så å klikke på all trøstespisdugelig mat hun kan finne, i sorgen over å ikke være noe annet enn alt hun er.

Du hakke lyst til ikke være henne som griner seg i søvn pgr av usaklige tanker omkring hvorvidt hun duger for andre hva angår utseende og personlighet.

Du vil ikke være den dama som er avhengig av komplimenter fra andre mennesker for i det hele tatt ha det godt inne deg.

Nei, det er ikke mye girlpower i det gitt.

Du vil være den dama som gjør seg selv så lykkelig, harmonisk og fredfylt, at hun ikke behøver komplimenter. Hun som er så glad i seg selv at hun er sin egen beste og stødigste venn. Det ironiske er at komplimentene drypper på slike som henne.

Du vil ha kontroll på deg selv, ikke kontroll på hva andre skal synse og mene om deg. 

Og kun du kan skaffe deg kontroll.

Jeg er den venninna hans. Jeg er den dama som aldri bruker tid på å la humøret mitt preges av ved avvisning. Jeg er den dama som elsker mitt eget selskap, og som aldri søker andre’s kompliment.  Jeg er faktisk mer enn fornøyd om jeg får være singel og fuglefri rest of my lovely life. Jeg er ikke avgengig av andre.

Og jeg deler gjerne med deg hvordan du gjør det:

1. Dette er det første steget. Siden utgangspunktet ditt nå er svært fattigslig hva angår egenkjærlighet, må du stole på meg når jeg informerer deg om følgende: dette funker kun hvis du bestemmer deg for å ta det alvorlig. Så alvorlig at du skal føle det og kjenne det.

2. Sørg for at du er alene en time. Slå av TV, data og det du kan av elektrisitet untatt varme og litt lys. Tenn noen talglys og finn frem penn og papir. Skriv ned 5 ting ved deg selv du er misfornøyd med. Kjenn etter hvordan dette får deg til å føle deg. Pløy deg gjennom redsel for å være alene, angst for hva andre synes og mener og tristhet. Sørg for å skrive godt fordelt, så du kan føye til mer.

3. Ved hvert av de 5 punktene skal du skrive det motsatte i nåtid. F.eks: hvis det står “Jeg hater leggene mine”, skriver du “Jeg elsker NÅ leggene mine!” Eller f eks: “Jeg misliker nesa mi”, skriv: “Jeg liker NÅ nesa mi”. Og slik fortsetter du. Sørg for mer notatplass.

4. Nå tilføyer du noe magisk, skjønner du. Ved hvert punkt skal du føye til i nåtid, alle de egenskapene du skulle ønske leggene dine, nesa di og resten av dine 5 verste komplekser heller hadde. F eks: “Jeg elsker nå leggene mine, de er spreke, slanke og vakre”. Og så videre. Kjenn at det er nå du skal begynne å leve deg inn i dine nye magiske egenskaper. 

5. Nå skal du beskrive ved hvert punkt, hvor takknemlig du er for de nye tilførte egenskapene. F.eks: “Jeg liker nå nesa mi. Den er perfekt formet til mitt ansikt, og jeg er nå takknemlig for at den gir ansiktet mitt et vakkert særpreg.”

6. Du har nå brutt skallet og trengt deg gjennom ditt ytre. Nå skal du gjøre det samme med personlige egenskaper. Følg de samme trinnene. Det vil f eks se slik ut: “Jeg sliter med selvtilliten” = “Jeg har nå god selvtillit, jeg stråler av selvsikkerhet og jeg er takknemlig for hvor behagelig dette nå føles for meg”. 

7. Nå har du 10 selvaffirmasjoner, og jeg vil du skal føye til disse 3: -“Jeg elsker, liker og respekterer nå meg selv akkurat som jeg er, og jeg digger mitt eget selskap” -“Alle andre elsker, liker og respekterer meg og jeg gir det samme tilbake” og – “Jeg er nå sterk og frisk psykisk og fysisk”.

8. Lov deg selv at det ikke er noe poeng i at du fortsetter med hemmeligheten din, som jo ingen vet om, dersom du ikke bestemmer deg for å tro på deg selv i alt du sier til deg selv. Finn frem et speil og les opp alle 13 punktene dine med innlevelse, mens du ser deg selv i øynene i speilet. Du skal skuespille. Nå gjelder fake it until you make it. Snakk om deg selv til deg selv som om du ikke eier komplekser lenger. Vit at kompleksene ikke kommer til å forsvinne, men at du etter hvert vil oppleve et spesielt nyansert og kontrollert forhold til dem. De vil bli skygger, der de nå er skarpe hovedingredienser.

9. Lær deg om hvordan likt tiltrekker likt. Det holder at du søker opp The secret, loven om tiltrekning, og ser den dokumentarfilmen. Dette er grunnleggende informasjon som har rot i vitenskapen, og handler ikke om noe slags overtro. Lær det og praktiser det, hver eneste dag. Det vil gi deg nytt syn på magnetisme, og åpne dine øyne slik at du aldri mer kan lukke av for det faktum at likt tiltrekker likt. Alle følelser du greier å skape i deg selv, vil bringe deg mer av det samme i opplevelser.

10. Gi deg selv et løfte om å aldri mer være avhengig av andre’s anerkjennelse. Tenk langsiktig og splitt tidligere overbevisninger: Hva så om du ikke “finner den store kjærligheten”; det er kun i DEG SELV at du kan finne lykken. Del det opp videre: Alle skal vi dø. Du bør uansett ikke gjøre deg selv så avhengig av et annet menneske at du ikke greier å reise deg igjen dersom du mister vedkommende i dødens armer. Du kan kun elske andre dypt, hvis du elsker deg selv dypere.

I bunn og grunn har du kun deg selv. Hvorfor ikke gå inn for å elske deg selv og bli glad i deg selv akkurat som du er, slik at du kan leve i trivsel med deg selv. Hva andre mener om deg TELLER IKKE, få det inn: TELLER IKKE! Det eneste som teller er hva du selv tenker, føler, synser og mener. 

Tenk deg en tilværelse der du er fylt med så mye power, girl, at alle bitene ved deg selv har falt på plass, og du er trygg, glad og lykkelig..

Stans selvfølgelig ikke ved disse affirmasjonssetningene, men utvikle dem. Endre dem etter en måned. F eks go for: “Jeg tenker nå positivt, jeg er nå lykkelig”  Men husk å tillate deg selv å bli forbanna, redd og trist også; ekte lykke handler om balanse. Det skal være ekte, og da må du tillate deg selv alle sidene av bølgene i havet ditt. 

Det er altså i speilet ditt du skal søke komlimenter og betryggende anerkjennelse. Fra deg selv. Etter noen uker vil du merke at du får det bedre inni deg. Hva angår utseende vil du automatisk utvikle deg til den rosen du faktisk er, hvis du tror nok på det. 

Jeg skal fortelle deg hvorfor jeg ønsker å nå ut med dette. Fordi det mange ganger har vært frustrerende for meg de gangene kompisen min forteller meg om damer som blir sinna og sjalu når han pratet om venninna si. Me, that is. Han sier at de ikke tåler å høre ham snakke om det han mener er mine positive egenskaper. De blir usmakelige og det slår aldri feil: de begynner å fiske etter komplimenter til min kompis’ store fortvilelse. Han sier det er flaut, og like ekkelt hver gang å sitte der og overbevise desperate damer om at dem er både vakre og sexy.

Hver gang misunnelsen strekker ut mot meg på denne måten, skjønner jeg med en gang nøyaktig hva som kunne kurert den. De damene er avhengige av ytre synsperspektiver, og har det kun godt inni seg de minuttene de kan høste ros og komplimenter. De maser etter anerkjennende komplimenter, og blottlegger sitt misfornøyde indre mer enn de vet selv.

“Se meg, se meg. Si jeg er fin. Er jeg ikke bra nok da? Gransk meg. Studer meg. Gi meg en dose komplimenter nååå!!”  …det lyser ut av et par egosentriske øyne, og det er ikke lekkert. Ikke er det mye power i blikket heller.

Men hey, hva med resten av tiden? Skal man gå i grus hver bidige dag fordi man terroriserer seg selv med negativt, nedpsykende selvsnakk, eller rett og slett slutte med denne kontinuerlige hodetorturen og heller bli sin egen beste venn?

Nei. Det heter selvrespekt, og du burde prøve det: “Get some power, girl; it’s called girlpower!

Dagens traume er herved OVER OG UT 👍😂💪

 

Ja bare vær forsinka. Så leeeenge du vil. Ikke gjør det. Jo gjør det. Du må jo det. Neiii ikke gjør deeeet.. La meg sitte her i fred og ro og samle musikk på spotify!  -“Helene Dalland?” -“Jepp. That’s me.” Desverre for meg akkurat i dag, så er det meg.

Jeg rusler inn og setter meg i tannlegestolen. Bildetaking. Og jeg som har gjemt meg for tannlegen i flere år nå. Men hun som tar tannbildene er så snill og god med meg. Ja, akkurat nå er det faktisk helt greit at hun snakker til meg som om jeg er like liten som skolebarnet mitt på 7 år.

Tannlegen og de to assisterende damene, hvorav hun ene er student, behandler meg med respekt og ydmykhet, og det hjelper at jeg vet jeg får teste lystgass neste time. 

Men nå er det brannslukking på hulletanna mi som gjelder. 

Jeg KLARER ikke den isfremkallende grrrrooooosomme LYDEN! Og samme hvor mye musikk jeg får høre på, hører jeg lyden. Kjenner den gjennom marg og bein.

Av Roseanna av Toto og Rollin med Limp Bizkit er det Roseanna som vinner. Den er mest beroligende. Keep rollin rollin rollin blir bare noiete i denne settingen, jeg er ikke tøff nok!

Så i dag har mamsen fått bygga moderne tann i munnen sin, og ER FERDIG! FERDIG! En halv måned til neste gang, og nå fortjener jeg å nyte resten av dagen med å shoppe full ei barnevogn alle sikkert tror inneholder en kid. Og jeg som skal hive varer oppi der, mens minsten er i barnehagen..  Jeje, have a nice day, over og ut fra TaNnLeGeKoNtOrEt, med hilsen fra Amalgine fra 1980 😉 

 

 

 

Er du for SNILL? Les her:


 

 

Psykologen ser på meg, setter opp den ene hånda si foran meg, og sier: “Her er et menneske med sterke psykopatiske trekk!’ Så tegner hun ei linje i lufta og setter den andre hånda si i den andre enden: “Her. Her er DU! Du er det motsatte av en psykopat, og du bør komme deg mot midten av denne linja!”

10 år senere lysner det i den tidligere så selvutslettende horisonten. Jeg har nå to barn å ta vare på, og innså etter hvert at dersom jeg skulle kunne ta ansvar for barna mine, måtte jeg normalisere snillismen min. Den førte ikke noe godt med seg, annet enn i de to typer relasjoner der jeg beholdt snillheten min 100 %: Forholdet til barna mine, og forholdet til de av familie og venner som er like snille og gode tilbake.

Så hva skjer, huh; når et tidligere altfor snilt menneske begynner å sette grenser, og setter ned foten med den berømte booten?

Her har man skjemt bort omgivelsene med altfor mye snillhet, skrudd på kraner i ørkenen uten å ha fått så mye som et takk tilbake; glemt seg selv langt inn i evigheten, og gitt alt for å stille opp for alle. 

Og så plutselig er du ikke med på det lenger. Vips, er kranen skrudd av, og de må klare seg uten.

Noen av de bortskjemte svinene vil forsøke å manipulere deg tilbake til det snille lille vesenet du en gang var. Hvorfor? Fordi du ga dem fordeler de ikke får av noen andre. Fordi de kunne tråkke på deg og skvise deg langt nedi gjørma, bare for å få lov til å fortsette å utnytte deg hver gang du spratt opp for å snappe etter pusten.

“Litt luft a, please!” …tenkte du det? Nei, du trodde ikke du fortjente oksygen, så du var sjeleglad for hvert minste lille åndedrag du fikk.

Innimellom all gjørma, rakk du ikke å tenke klart.

Så våknet du. Det var den gangen du ble straffet med avvisning litt for lenge, og du fikk for mye oksygen. Den gangen de lot deg puste lenge nok til å begynne å bruke hue. Hjernen din. Den gangen den fikk starte å funke.

Aldri aldri mer skulle du tilbake til gjørma. Nei nå innså du et vakkert fakta, i det du svevde opp og tok plass høyt på din egen himmel i ditt eget indre landskap; nemlig den enkle greia at den beste tjenesten du kunne gjøre for de energisugende superegoistene som helst ville tråkke deg ned i skiten, var

Å GI FAEN I DEM.

Alle skal vi dø. Og i løpet av den korte tiden du lever, er det begrenset hvor mange du bør kjenne. Hvor mange du kan bruke verdifull tid på. Så hvorfor ikke late som om de ikke eksisterer?

Hvorfor svare dem, når de desperat forsøker å dra deg ned i gamle dagers mudd, med: “Du er ond!!” , “Du har forandra deg din dritt!”, “Du er syk ass!”og falske rykter…? I realiteten finnes de ikke mer i din verden, og ordene deres er spøkelsespust. Du vet, spøkelsespust finnes ikke, gjør det det?

Nå er de spøkelser, alle dem du var unødig snill med, alle de som utnyttet deg til egen fordel; kjenner du det? At oppgulpene deres bare er spooky og uvirkelig?

Jeg tok deg med på en visualisert reise nå. Nei, det er ikke sikkert at det har lysnet i horisonten din enda. Kan hende er du altfor altfor snill, mot altfor, altfor mange, fortsatt. 

Men hvis jeg forteller deg HVORFOR den største tjenesten du kan gi en falsk, bedriten superegoist som tar i bruk alle midler for å dra deg ned i møkka si, er Å GI FAEN I H*N, kan det hende du for alvor legger ut på denne reisen i virkeligheten, og slutter å være preget av unødig snillisme. 

Hvorfor? Jo fordi det er kun ved å vende ryggen til dem at de muligens kan ta hintet. Å vise dem at det ikke er greit å tråkke over grensene dine, vil veilede dem i riktig retning; det nødvendige i at de slutter å tråkke over andre’s grenser. Hvis du derimot fortsetter å være utydelig på hvor grensene dine går, gir du falske og misledende signaler om at deres atferd er ok.

Sånn. Nå har du samvittighet til å være litt kaldere. Litt mer blaffen-givende. Mye sterkere, bør være ditt mål. 

Enkelte omkring deg vil ikke at du skal endre deg. De vil ta i bruk alle slags manipulative midler for å stoppe deg i å bli en sunn egoist. 

Likevel er det ikke ditt problem lenger. For hvert steg du tar mot høyre, vil du komme deg nærmere midten av linja. Der er det sunnere for deg å være, og psychoes tiltrekkes ikke av sunnhet. Psychoes hopper over midten for å nå den svake enden. Der VIL du IKKE være lenger.

Er du klar for joyride? Begynn med å åpne deg for dine nærmeste. Har du ingen, skaff deg en profesjonell aliert som kan støtte deg i ekte bistand.

For det er vanskelig å la være å være snill når hjertet brenner etter å redde alt og alle. Og det kan være tussi å takle omgivelser som spruter ild mot deg i frustrasjon over å ikke få lov til å tråkke mer på deg. Ikke få bite deg mer i baken i dine forsøk på å fly. Ikke få lov til å hakkebakke mer på deg slik som var så godt for et drage-ego tidligere. 

Verden behøver deg sterk og sunn. Det finnes så mange du kan hjelpe når du først har lært deg å ikke gi snillismen feil adresse, og i tillegg har ordnet deg med skjult adresse for alle ildsprutende drager.

Velkommen inn mot midten av linja. Her er det digg å være. Jeg brukte 10 på å komme meg hit. Please a, ikke bruk like lang tid som meg 😉

 

 

 

Sannheten bak sminken 👊

 

Jeg vet du jubler når det koker på nettet med ingrediensen du digger aller mest: sminkeløse damer. Når de viser seg uten make up, og du kan prikke duden din på skuldra og si: “Eeyy seee her da! Sånn ser Jolie og Rihanna ut uten make up liksom… kremt. Så det… !”

Men det er ikke derfor jeg jevnlig gjør dette. Viser meg fra mitt usminkede verste slik jeg helst ikke engang viser meg til mine nærmeste daglig. Som blogger mener jeg at jeg har et ansvar i forhold til mine yngste lesere, hvilket går ut på å vise sannheten bak det pyntede sminkede. Uten sannheten er det ingen ekte blogg, dette.

 


 

For DU, ungdom, er ikke avhengig av andre for å ha et bra liv. Du behøver ikke strebe etter det såkalt perfekte. Alle ble født perfekte, akkurat som vi er. Det er ikke så nøye hvordan du ser ut ovenfor andre, bare du har et ekte smil. Bare øynene dine skinner lykke fordi du godtar deg selv akkurat som du er.

Bare du selv får sett nok av verden, er det ikke så nøye hva alle andre ser når de ser på deg. 

Du trenger ikke at dem synes du er vakker nok. Alt du behøver er ditt indre landskap.

Jeg kan ikke lyve. Kan ikke bare vise dere meg når jeg er sminket og stylet. For det er langt fra sannheten. Jeg er ikke engang bittelitt pen uten makeup, i følge mine egne vurderinger. Og det vil jeg du skal tenke på, ungdom, i det du ser alle disse oppdollede modelldamene i reklameverden og over alt ellers: Det er ikke sannheten. It’s fake. De er sminket, manipulert og stylet til det ugjenkjennelige. 

Ja, det vet du jo, sier du. Men vet du at du ikke behøver den falske anerkjennelsen det vil gi deg å fikse deg “vakker nok”? 

Gi meg en time og tilogmed jeg kan forvandle meg til litt pen. Men jeg stanser ved makeupen, og har ikke operert noe som helst. Jeg streber ikke etter uoppnåelig skjønnhet, men opplevelser og minner.

Den sminkede versjonen av meg, er jo ikke MEG. 

Jeg er som alle andre om morgenen. Slik de alltid var på den tiden jorda ikke var overbefolket. Gå noen hundre år tilbake i tid, og våre formødre var slettes ikke så fristende som vi kan være nå. 

Men de fikk iallefall se sannheten inn i usminkede øyne hver dag.

Du har aldri fått sett en sminkevideo inne på denne bloggen. Jeg aner ikke hvorfor. Det må være av manglende interesse fra min side. 

Men er ikke det bra, hva? Har vi ikke nok sminkevideoer å ta av på internet nå? Alle triksene er vist fram, og hvis du lurer på noe, kan du bare google og finne det sminketrikset du undrer på, ikke sant?

Samme hvor mye rart jeg finner på å reklamere for innimellom, kommer jeg aldri til å gi slipp på den grunnleggende ekte bunnen i altmuligboksen forbipolene.blogg.no . Jeg kan ikke herme etter det som finnes fra før, og jeg greier ikke å fokusere for mye på falsk skjønnhet når sannheten er at jeg ser ut som et mess under makeupen; jeg som de fleste andre.

Så hei hå, her er jeg. Bare titter innom for å minne deg på den grusomme sannheten, slik at vi sammen kan le litt av det faktum at nåtidens sminke kan forvandle selv en andunge til en svane på en halvtime. Og når kvelden kommer, går fortryllelsen over, og man risikerer å miste penskoa si i trappa i all hast fra det sjokkerende speilet til den trygge senga der man kan gjemme seg under trygge pyter og dyner til neste morgen. For gosh, hvor ble det av øyenbryna? Og vippene? For ikke å snakke om den foundationerte glatte huden? 

Vi kan trylle den magiske sminken tilbake anytime. Men vi bør ikke bruke all verdens tid på det, for vi har et liv å leve, greier å oppleve og en hel verden å se.