Det er rart hvordan en bitte liten barnekropp kan fylle et helt hus. Hvert eneste rom i tre etager. Så rart hvordan lufta liksom aldri blir varm i stua, uten den aktive lille kroppen løpende hit og dit, med ei lita bok i den ene hånda, et tog i den andre og smokken i munnen. Uten skoleguttekroppen som spør om å få være litt alene i kjelleren uten den masete lillebroren sin.

Selv om varmovnen står på fullt.

Kan det være at været er kaldere, tenker du. Nei. Været ute er mildere enn for noen dager siden. 

Det er de to små varme kroppene som mangler.

Jeg ser noe rørende på TV’n, og det er akkurat som om det er ekstra rørende. Tårene triller litt mer enn vanlig.

Jeg burde glede meg over “barnefri”. Men jeg greier ikke å venne meg til dette tomme huset. Ja vi treffes, vennene mine og familien min, og jeg. Men det gjør vi ellers også, når barna er hjemme. Javisst blir jeg som alenemamma sliten, men det kommer alltid en kveld, og da er det bare å hente seg inn. 

Og da vet jeg at det er en mening i dette hjemmet. To små hjerter som banker. Som trenger den tryggheten jeg har å gi dem. Som behøver en mammaklem hvis de våkner og er redde, og en hviskende stemme fra moren sin som sier: “Det var bare en drøm, og jeg er så glad i deg, sov videre.” Så en klem og litt stryk på håret.

Det er så kaldt i huset når barna ikke er hjemme. Jeg hater egentlig ingenting, men akkurat de timene jeg savner barna mine som verst, de timene hater jeg. 

Jeg vet hva du sier. “Ta deg sammen og nyt litt barnefri nå!”. Men prøv du, å legge fra deg hjertet ditt og funke etterpå. Prøv å løpe uten føtter. Svøm i luft og pust i vann. La være å fryse uten klær i minisgrader. Dette er ikke noe jeg bestemmer selv. Denne enorme kjærligheten jeg føler for barna mine, og behovet for å klemme dem og trøste dem, forsvinner ikke annenhver helg. Det jeg nyter er all tiden jeg får med barna mine. Jeg slapper av når huset er stappfullt med tassende skritt og barnelatter. Når gråten ikke stanser før mammafanget og mamma’s myke hender har trøstet små barnekinn. 

Dessuten, barnefri? De er i barnehage og skole hver dag, det er barnefri mer enn nok for meg. Savner dem da også. Gleder meg til hver gang jeg kan sette middagen på bordet og gjøre barna mine mette i magene sine.

I morgen ettermiddag blir det varmt i huset igjen. Endelig. Vidunderlig godt skal det bli å få hjem minstemann. Enda fem dager må jeg vente på skoleguttevennen min, men da har jeg iallefall minsten min her. Det lille ansiktet. Den bitte lille kroppen som jeg alltid undres over hvordan kan være så liten men kunne så mye likevel. Den lyse fine stemmen som er hesere enn stemmen til søskenbarnet på samme alder. De små hendene som kan highfive, skåle med melk og stryke mammaskuldrene på den mest varsomme måten en kan tenke seg. Kosene. Nussene. Den lille komikeren som kan tøyse og tulle til mamma får latterkrampe. …og si I love you: “Alålju” …😍😍😍

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var i stand til å digge disse alenehelgene villt. Den dagen kanskje kommer senere? Håper det, for jeg kan ikke unngå de helgene. Men inntil da får jeg bare prøve så godt jeg kan å lage meg et liv uten barn i hus annenhver helg. Time. I need time. Å ha barn er nemlig en stor fest hver dag. Sorry, men slik er det her i huset. Det er eventyr, tivoli og cirkus. Det er boblende kjærlighet, hvile, lek og moro.

Hilsen urolig kattemor som letet i alle kriker og kroker i hjertet sitt etter kattepusungene sine når de ikke er her 💙💚