Da jeg var rødhåret, inntil for et år siden, var det annerledes å være til enn nå. Jeg ble vant til at folk skvatt til da de så meg, antakelig fordi fargen var såpass tydelig og knall.
Det var en kurfarge jeg brukte, så håret var sunnt og friskt. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde en tydelig knallfarge i håret, og kunne ta meg selv i å spekulere på hvorfor folk glodde lenge med rynkede panner i butikken. Hadde jeg matsøl rundt munnen eller hadde jeg klær på vranga?
Som regel husket jeg knallfargen på topplokket på vei ut av butikken, og da ble det litt humring inni meg (og litt humring høyt noen ganger)
Jeg ble lei av å bli sett på som så sabla overoriginal, og det å bli glodd på over alt.
Selv om jeg synes rødt hår er fint som fy, selv om jeg er en skapliker av klorede dongeribukser, stripete Cobainjumprer og grønne strikkajakker til hullete jeans, og såvisst er en nittitallsfreak fra 80tallet, savner jeg ikke det røde håret enda heller.
…..ingen andre skal bære disse formene. Bare jeg. Ingen andre skal svømme med denne formfulle kroppen. Bare jeg. Og jeg kan pynte den med rødt, svart eller blondt hår, alt etter som jeg bestemmer meg for…
Jeg nekter å delta i kroppshysteri. Jeg har faktisk ikke peilig på hvor mye disse formene veier. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Eier ikke badevekt heller…
Jeg elsker kroppen min. Den er i stand til å bære fram barn. Gi liv til små spirer med de brede hoftene sine.. som jeg aldri har tenkt å slanke bort…
Jeg kan løfte dere høyt, mine barn. Jeg kan leke sisten, løpe og krabbe om kapp med dere fordi jeg er en sterk og sunn mamma…
Jeg nyter livet akkurat som jeg selv vil med denne kroppen. Ikke som resten av den slankende diettverden vil. Jeg er selvstendig med alle mine kiloer, og jeg står på egne sterke ben…
Kun en gang har jeg gått på diett. I 2 måneder. Det var de siste 2 månedene av mitt siste svangerskap, og fordi jeg hadde svangerskapsdiabetes. Og da alle diettene på en gang. Kroppen min bar barnet mitt og meg gjennom det også..
Det henger litt her og litt der, det er payback time: kroppen min har båret meg og barna mine over lang tid, nå er der på tide at jeg skal bære den med alt hva årene bringer av heng og sleng…
Barna mine elsker mammakroppen min. For den har gitt dem liv, og den leker og bader og tuller og tøyser med dem….
Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er. Er tilogmed glad i kompleksene mine, og alt hva jeg enda har igjen å lære. Jeg gir meg selv sunn drikke og mat, jeg spiser junkfood iblant, jeg trener fordi det gjør godt for kropp og sinn, og jeg later meg også når jeg setter av tid til det.
Jeg røyker ikke og jeg drikker ikke, og det får holde: jeg er ikke med på noe kroppspress.
Regnbuebarna våre burde få slippe å vokse opp i en verden med sykelig kroppshysteri. De burde heller få lære seg at de kan få være glad i seg selv akkurat som de er.
De bør absolutt lære det. For de kan løpe fra alle de andre kroppene, men sin egen kropp kan de aldri aldri løpe fra. Like greit å bli kompis med den først som sist…
Tunika kjøpt på Shangrila i Oslo. Øredobber kjøpt på salg, skjerf fått av mamma i gave, bukse kjøpt på salg på Freequent …. og hverdagsrot du skulle fått gratis av meg 😉
