Dette er hvorfor jeg skal være forsiktig med å dømme folk som tar plastiske operasjoner. Jeg som nesten hver dag redigerer hele ansiktet inn i et pyntet preg. Slik har det vært siden jeg var lita jente og så storesøster bli sminket nydelig av pappa før klassefest. Jeg tror det endte med at han måtte sminke meg også. For jeg glemmer aldri de grønne fine kajalstrekene i min søster’s plutselig så eksotiske ansikt. Jeg var stum av beundring. For ei dukke! Nesten finere enn den mørkhudetfargede dukka mi. Skal jo ikke skrive her hva jeg kalte den dukka, men den var iallefall den fineste jeg hadde. Yndlingsdukka mi. Og nå var søstra mi like fin som henne.
Vi hadde sånne sminkepyntedukker, og samme hvor tøff guttejente jeg skulle være i fjortistida mi, så var det noe med sminke som tiltrakk meg. Jeg kunne gjemme meg og bli ei anna jente på ungdomsskolen. Bak pudder, kajal, øyenskygge og mascara. Spurte og grov damene på parfymeriene, og ble etterhvert ganske flink til å redigere meg selv. Lage en annen meg og gjemme meg der. Jeg med alle de bipolare tårene. Jeg som kunne sitte og lytte til Metallica’s rockeballader og gråte mens jeg skrev dikt og sanger. Da kjente jeg meg naken og sårbar. Ville ikke vise alt dette følsomme til andre på dagtid. Og det er ikke til å legge under en stol at jeg slet med enorme komplekser.
Så er det blitt en vane da. Pynte seg hver morgen. Gjemme seg litt. Men ikke alltid. Det er rom for å være usminket theese days. Jeg har jo jobbet i 10 år med forskjellige tanketeknikker for å bli mest mulig glad i meg selv akkurat som jeg er. I kompleksene mine også.
Noen sminkevideo kommer jeg nok aldri til å legge ut her. Jeg kan teste ren økologisk makeup, men å vise folk de to eneste måtene denne dama kan å sminke seg på, tror jeg neppe er så interessant å se på. Og bikinibilder kommer aldri til å bli redigert i den forstand at kroppen min endres på. For i en alder av 35 år og mamma til to, gir jeg blanke i hva folk mener om cellulitlår, keisersnittmage og sunnhetshake. Alt jeg gjør med meg selv, gjør jeg kun for å være fornøyd selv, og for å være for barna mine den mamman jeg mener egner seg best som morsemne. Og jeg støtter ikke samfunnets kroppshysteri. Alt av halvnakenhet i denne bloggen kommer alltid kun til å være stille protester mot det radmagre idealbildet. Jeg heier på Monroe!
…en gang for noen måneder siden lå baby Even i stuevugga si og sov. Jeg sminket meg. Da han våknet og fikk se meg, hylskrek han og vrælte helt til han lettet forstod at det var mamma sin bak de svarte linjene og strekene… Han kjente meg rett og slett ikke igjen. Stakkar liten, det vred seg litt i mammahjertet mitt, og fra da av pynta jeg meg litt mindre en periode, så min søte lille skulle få kjenne igjen mamman sin, ekte og uredigert, som han best kjenner meg…
Ja jeg er glad i sminke. Og jeg liker god kvalitet på sminken. Jeg trives best med Art Deco’s eyelinere, kajaler, pudder og øyenskygger, Gosh xreme liquid gel eyeliner, Hypnose mascaraene fra Lancome, Loreal’s produkter og Max factor sine lipfinity. Og jeg er nøye med å rense ansiktet hver morgen og kveld. Jeg er av typen som ikke bare kjøper ivei masse sminke. Jeg vet hva jeg vil ha, og kjøper kun nytt når jeg går tom. Og jeg er kresen.
Nå skal jeg inn i en helt ny verden innen make up. Den besvisste verden som jeg enda ikke har peiling på. En verden av ren, økologisk sminke som ikke er testet på dyr. Jeg skal utfordret meg selv og la yndlingsproduktene ligge. Ikke helt enda, men snart. Det inngår i at jeg bytter ut alt av hudpleie, hårpleie og vaskeartikler med rene økologiske miljøvennlige produkter. Jeg har alt å lære, og gleder meg. Alt jeg lærer skal jeg dele her.
Shortypoem for the young one:
Make up, make down, wear that safety crown. Make here, make there, make it anywhere. But love your naked skin, and don’t try to be too thin. Cuz you aint got time for anyting else girl, than make up, smile and a lovely pearl…
