Han smilte, stod opp av senga, fikk villig på seg ny bleie og nye klær, pussa tenna, og så gikk vi til barnehagen me’n. Der måtte vi være litt sammen med ham på den nye storbarnsavdelingen før vi sa hey då og rusla hjem. Siden har vi ikke sett’n. Nå sitter vi her og teller timinutter så vi kan hente ham hjem. For det ble litt kjedelig uten lillebror kosklomp her. 

Vi har gjort som vi planla, 8åringen og jeg. Vi har sett filmer og bodd på sofaen, og vi er søkke enige om at “Syng” var bedre enn “Lille kylling”. Mathias lo av at mamma ble rørt på slutten av syng. Men, men, iblant skinner bipolar gjennom, sånn er det å leve med en følsom diagnose; man griner litt av tegnefilmer. Kremt.

Å være misunnelig er ikke noe som kler meg. Men akkurat nå er vi misunnelige på de heldige barnehageansatte som har fått være sammen med lille Even i hele dag. Ja, nå stikker vi snart og henter ham!

Vi sitter her ute sammen med edderkoppene våre og tar sats; lillebror her kommer storebror og mor! Nå er det vår tur til å være sammen med verdens kuleste toåring, dessuten er pannekakene og baconet klar til steking!

(Men det skal innrømmes at Mathias og jeg har kosa oss grundig i dag, da. Vi bare savner minsterampen vår.)