Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Du ser det på de livløse øynene. Den usunne framtoningen. Den slappe kroppsholdningen. Du hører det på stemmen. På lyden av tunge fotsteg. Ja, du kan søren meg sikkert høre det på lyden av prompen dems også. De er menneskelige blodigler, og de suger seg fast til friskt blod; stjeler det fra deg og tilsetter en dært rykter og et knippe sladder: da livner de til for et par sekunder…

…men lufta går ut tvert de hører om andre’s suksess. Tenner som biter sammen lager innbitte ord på tverre: dette må de ødelegge. For enhver pris. Snu alt du har sagt til det minner om suppa til kokken til Sabeltann. Med kommentarer. Med kroppsspråk, og med farlige rykter.

Problemet er at de kan skuespille. Slike bygdadyr er i slekt med nett-troll, og kan skjule seg bak fake fasade i det du blir kjent med dem. Ååå så søte. Søtere enn kattunger. Mykere enn kaninunger. Snillere og mer omgjengelige enn Mor Theresa. For et par uker. Eller måneder. Sjeldent går det et helt år.

Så. Pang. Du får nok av det store egoet bak den bristende fasaden. Den altfor gamle muren med huller i, som iblant avslører sure oppstøt av falskhet og sinnatagg. Dessuten kjenner du at noe ikke stemmer. At du savner en viss energi blant alt rotet og skitten et bygdadyr greier å produsere rundt deg. All klagingen. Sutringen når du forsøker å hjelpe til å rydde. Alt uinteressante sladderet. Ja det er dessuten som om all verdens små forkjølelser forvandles til livstruende sjukdom når det rammer bygdadyret. Du får ikke bare nok; du vet du må kutte kontakten.

Lite gleder deg så mye som når du får høre på bygda utenfor byen, at “bygdadyret ikke vil ha noe å gjøre med sånne som deg”. Du jubler og hopper av glede. For selv om du vet sannheten; at det var du som kuttet all kontakt i utgangspunktet, vet du hva dette betyr; at du ikke kommer til å høre flere sure bygdadyrprumper og sure oppstøt fra den kanten. Nå kan du konsentrere deg om alle de positive og sunne gladfolka som har freshe friske ord å tilføye tilværelsen din, og som tåler din suksess hver gang den titter fram. 

Du hører bråket fra fjerne vulkanutbrudd, og du kjenner grunnen under deg riste. Innerst inne vet du godt at det er det sure bygdadyrvesenet som peser ut med stygge rykter om deg, og forsøker å velte ethvert lass du stabler på bakken din. 

Kanskje er du en snill slags nissealv som altfor lenge tilgivende har overhørt bråket og vaklet på ustabil grunn. Å la sladrehanken smake sin egen medisin har aldri vært et alternativ, selv om du vet du også vet for mye om vedkommende enn vedkommende ser ut til å huske der det vakler rundt på sin egen vulkan.

Noen ganger et det nettopp en slik egen medisin som kan stanse en usunn kvakksalver av en fake animaltass. Iblant er det lov å ta igjen, vet du. Trampe hardt i bakken så jordskjelvet stopper, og fortelle hvor det stødige bordet ditt så skal stå. Det er ditt liv, og ingen kødder med DEG, hva? Sånne medisiner er enkle å koke sammen, og du har allerede alt du trenger. Bygdadyr er nemlig vettskremte for selv å bli utsatt for sine egne salver.

Du har nok fått inntrykk av at bygdadyret er skummelt. Men det er som med scaryspice skjønner du; bare jøggel. Hun eller han er nok slettes ikke farlig i det hele tatt. Verst vil det bli dersom du ikke snarest forteller dyret hvem som bestemmer i ditt liv. Minn vedkommende på at du ikke er den eneste som brukte å prate i relasjonen, og at dersom h*n skal drive å snakke, ja så har du også faktisk forlengst lært deg talens kunst. 

Et dansk ordtak lyder: “Du kan velge at brende i hælvete, eller selv at være en satan”.

Til slutt; det forebyggende arbeid mot å tiltrekke deg flere av bygdadyrslekta. Hvordan ter du deg når du kommer ut for mennesker som for enhver pris skal informere deg om alle sykdommene sine, for ikke å snakke om alt det andre de opplever som tragisk i sine liv? Greit nok å være en snill nissealv; men er det egentlig “snilt” å gi for mye oppmerksomhet til andre’s lidelser? En ting er å være en venn. En helt annen side ved livet’s tragiske sider er å plutselig stå og lytte til en nærmest ukjent bekjent sine tragedier. 

De verste bygdadyrene er selvsentrerte selvmedlidere. Det blodet de suger seg selv tom for, handler mest om det blodfattige i en stakkarslig og trasig tilnærming til livet. DISSE MENNESKENE TRENGER IKKE MEDLIDENHET. Og baserer du et bekjentskap med dem på å lytte til alt det negative de for enhver pris ønsker å fokusere på, da gjør du det på eget ansvar. 

Du kan være sikker på at et menneske som muntert snakker om positive sider ved livet sitt, også fokuserer på det positive ved alle andre i sin omverden også. Hva tror du en egosentrisk selvmedlider fokuserer på hos andre? 

Relax. Du kan både føle med dem og påstå at du har det travelt. Du kan med god samvittighet unngå dem. Det er ikke din oppgave å redde dem. De blir heller ikke friskere av å bruke deg som klagemur. Tvert imot. 

Tiltrekning av type mennesker kan du styre. Men rykteflommen etter du har havna i hengemyra, kan du ikke kontrollere. 

Det er altså 21.mars. Dagen da vi skal markere Downs syndrom. Vi kler oss i to forskjellige sokker for å markere med rockesokkene våre at vi synes det er ok å være annerledes. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For å være helt ærlig, så går jeg i to forskjellige sokker rett som det er. Men i dag joiner altså resten av landet også.

Men hva med ellers? Hva med de resterende dagene av året? Ser du dem? Hilser du? Snakker du med dem i busskøa? Wave a love, and you will get ten times back. 

Jeg har selv bipolar 1, og er altså annerledes, jeg også. Hvis noen ga meg en knapp, hvorpå jeg kunne trykke bort diagnosen min, ville jeg ødelagt den knappen til evig tid, slik at ingen kunne ta fra meg min annerledese prikk over ien. Fløten i sausen min. kremtoppingen min. Min bipolar. En sykdom jeg håper de aldri greier å utrydde. For enhver gave har sin ubrukelige emballasje. Enhver eple har sin uspiselige og usmakelige skrott. Jeg må daglig kvitte meg med det unødvendige, til jeg sitter igjen med den søte presangen et eple kan være. 

Det finnes noe genialt over de med Downs syndrom. Ofte noe varmt og hjertelig. Når jeg snakker med dem, har de ofte like smarte svar som en person i hypnose. Logikken er annerledes, men hvem har rett? De som lever i nuet, eller den formede a4hjernen som er for preget av uttenkte svar til å gidde å gå i dybden…? Jeg mener de svarene en med downs syndrom som lever i nuet, har å komme med, er mer interessante enn de svarene en såkalt frisk person ville gitt. Og jeg synes at ordene til en med downs kunne vært nyskapende i samfunnet.

Hva om det er en slags genitype vi har med å gjøre her? Hva om vi satte oss ned og lyttet til idèene og tankene deres? Jeg ville mye heller lyttet og lært, enn å sette dem ved en fabrikk’s samlebånd.

Det er samfunnet som må tilpasse seg, ikke de som må tilpasse seg samfunnet. Og ikke bare kun en dag i året! Vi må inkludere; finne plass i arbeidslivet og høre på hva de har å komme med. Nå!

Her i hjembyen min Stjørdal, registrerer jeg med glede hvilken respekt som vises i det flotte, nye spesialtilpassede boliger bygges opp. Men vi må ikke stanse der. De skal ikke være utenfor. Kan vi ikke tenke nytt, og forme samfunnet slik at det er plass til alle slags diagnoser her? 

Jeg og mange med meg bærer på talenter som går utenfor enhver utdanning. Det er annerledes kunst, annerledes musikk, annerledes måte å skrive på, annerledes tankegang og annerledes væremåte. Våre yrker kommer kanskje snikende inn på samfunnet i løpet av neste århundre. 

Man måtte finne opp barnehageyrket, legeyrket, advokatyrket og alle de andre yrkene også. Veldig mange yrker er enda ikke oppfunnet or made space for.

Og jeg kan love dere det, at de yrkene man kan finne opp for de med Downs syndrom, will blow your mind, og få deg til å spekulere på hvem som i virkeligheten er syk. Den tilstedeværende hjernen i nuet, eller den miljøskadede stressa hjernen på overflaten? 

Jeg ville blitt frustrert og sint dersom mine talenter ikke fikk leves ut på min egen måte. Dersom jeg måtte innpasse meg i en trang og vond form skapt av det moderne travle a4-mennesket.

Jeg ville ikke synes det var nok med en eneste dag i året på å utvide denne formen en millimeter. Jeg ville blitt sett, hørt og inkludert. Ikke bare i form av ulike sokker innen en 12timers form en sjelden gang i blant.

Kjære du med Downs syndrom. Jeg tror på deg. Jeg ser deg. Jeg skulle gjerne sett deg enda mer. Tatt en kaffe med deg på en kafé. Ruslet en tur sammen med deg og vennene dine på stranda en varm sommerdag når alle andre er der nede ved sjøen. Jeg har aldri sett deg der da, samme hvor varmt det har vært. Jeg tenker på deg oftere enn en dag i året, og mener du har ressurser å gi i vår lille by, som ingen andre enn akkurat du kan. Du er helt rå, og du er fantastisk unik. Vi snakkes og vi hilses! Klem fra meg.

Du trenger ikke å ha min adhd or my bipolar for å bli glemsk av kaostanker i hverdagen. Det er irriterende, ikke sant, når du står på stua og tenker at du skal rusle en tur ut på kjøkkenet og hente noen telys; og vips har du glemt alt som har med telys å gjøre. I stedet står du og klør deg i hodet mens du tenker på foreldremøter, middager, klær og hvor du skal reise på sommerferie.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal komme tilbake til hva du skal gjøre i stedet for at du står der og klør hodebunnen din. Men først vil jeg ta en nærmere titt på hvorfor flere og flere opplever å bli hverdagsglemsk.

Se for deg hvordan kontrasten fra old days lyser gjennom theese days; Du plukker stadig vekk opp en dings kalt telefon, men som er alt annet enn en telefon. Det minste du gjør med den er å ringe. Du kombinerer alle inntrykkene i løpet av dagen med denne dingsen. I det du joiner surf på nett, dukker stadig nye sideveier opp på telefonen. Du skal stille klokka, men ender opp med å sjekke ut yr.no. Hvorfor? Fordi det poppet opp reklame for en uteaktivitet i hjembyen akkurat da du ble distrahert av facebook. Dessuten dukker enda flere ting å gjøre opp der inne på den lille dingsen; you got mail, dude! Tre meldinger på messenger, dessuten. Og snap? Why not. Tidstyven har igjen minnet deg på at du godt kan la deg distrahere hit og dit.

Våre hjerner begynner å bli påvent internett nå. Vi har blitt vant til å avbryte en aktivitet med en ny, og dermed en tanke med en ny; kjapt og intens. Den nye type “adhd” er et faktum, og man blir mer og mer hverdagsglemsk. 

Du står på togstasjonen og venter på toget. Inntrykkene utenfra med alle lyder, bevegelser og mennesker det innebærer, mikses med telefontitting. Inne på dingsen føres du hit og dit i en fart, og idéer popper opp. Og forsvinner. (Ta ibruk note).

Tilbake til kjøkkenet. Der står du og klør deg sår i hodet, mens du irriterer deg over at du i løpet av sekunder har glemt hva du skulle hente. 

Dette er hva du skal gjøre: Gå tilbake til tanken din. Ta de fysiske stegene tilbake til stua; til alle inntrykkene du hadde da du stod der og tenkte tanken. Det vil minne deg på at det er telys du skal hente. Try it out, med åpent sinn; it’s a win win.

Vi blir mer og mer lik internett. Hvorfor? Fordi det er der vi ofte er. Hvis du har glemt hva som stod på google da du søkte på strømpebukser, da går du tilbake til søket og sjekker der. Fra internettkjøkkenet til internettstua. Og tilbake til poenget: Dette funker hver gang jeg går tilbake til “tanken’s fødested”, og jeg lar stress og frustrasjon ligge igjen i søpla der det hører hjemme. Lykke til.

Har lufta gått ut av deg i løpet av dagen, og koffeinkoppen funker ikke like funky som du trodde? Har gjespen hengt seg opp, og ordet “sliten” strekker ikke til? I tillegg har du kanskje akkurat henta kiden i kindergarden, og samvittigheten gnager fordi du skulleburdekunne leke med den spretne lille kroppen; som forøvring ser ut til å kunne tåle utallige hverdagstimer hitogdit i strekk uten at det går ut ovet energinivået?

For noen ganger har du løpt hit og dit som en apekatt, ikke sant. Noen dager er mer utpes enn innpust, og andre dager er du rett og slett bare litt utmattet. Slik er det å være menneske. Likevel skal du fungere som forelder.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Relax. Her kommer et tips som kan hjelpe deg. 

Du trenger altså papir, modelleire, fargeblyanter og teip. Og et gulv. Her i huset brukes stuegulvet. Jeg kjøpte en papirrull på Søstrene Grene for 55 kr. Der fant jeg også modelleire til 6 kr, og jeg vet de har fargeblyanter til rundt tieren. (Dette er ikke et sponset innlegg). Hvis du ikke har papirrull, kan du: A: Bruke det typ a-papiret du finner og teipe til gulvet (barna elsker crazy uvanlig), eller B: bruke baksiden av gavepapir. 

Poenget er at du skal slappe av samtidig som du er til stede som forelder. Legg deg på magen nede på gulvet sammen med barnet ditt, og ta gjerne med deg puter. La barnet styre an, men vis gjerne vei til hvordan dere kan mikse tegnet landskap med modelleirefigurer på påpiret. Når barnet er i gang, kan du rulle over på ryggen, strekke deg, og rulle tilbake. Bare kjed deg hvis du synes aktiviteten er boring; det er både bedre enn å løpe rundt som monsterfis, eller å overse kiden fordi du er for sliten.

Fest modelleire på hverandre’s neser og lat som om det er festlig. Tegn kruseduller og ta livet med ro. Snakk litt om dagen. Whatever: du er til stede. Det er mer enn bra nok. Og etter en liten stund er det faktisk godt nok også. Da kan du trekke deg ut av leken og gjøre noe annet. 

Bildene er fra Lykketoppen i dag. Lille Even og jeg fikk oss faktisk et par latterkuler der nede på gulvet, og jeg kunne kombinere avslapning med lek. Har DU smarte tips til aktivisering av barn for slitne foreldre? Kommenter gjerne under innlegget 😉 

For mange år siden tok jeg på meg et usynlig smykke og hang det over der hjertet mitt bor. Smykket er et bilde av ei jente inni meg, og hvordan jeg ønsker å se henne ha det. Fortidsjenta som lot alle tråkke på seg, og som undervurderte sin egen magefølelse. Jeg gjorde henne om til ei glad og fornøyd ung dame, trykket henne til hjertet mitt, og bestemte meg for å ta vare på henne. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg gjør alt for å gjøre henne lykkelig. Tar valg basert på egenkjærlighet, og kjører på med full gass akkurat dit hun vil. For hun er jo meg. Og akkurat meg selv kan jeg aldri løpe fra, slik jeg kan fra alle andre.

Tar du vare på deg selv inni deg? Setter du grenser slik at ingen forstyrrer din ferd dit du ønsker i livet? 

Du vet, det er ikke de omkring deg som skal være fornøyd meg deg. Det er ikke opp til dem. Du er ikke her for å behage noen. Du er her for å gønne på i DITT eget liv. Og en ting er sikkert; du er iallefall ikke her for å bli vurdert, rettet på og krympet inn i maler skapt av andre menneskehjerner. Du bør ikke være fornøyd før de ser deg, svarer deg og respekterer deg. Hvis ikke; show en your limits 😉
 

Lykken strømmer på. Jeg føler meg så glad og heldig. Det er som om ingenting kan trykke meg ned nå. Livet har lært meg å ta godt vare på røttene mine så jeg står stødigst mulig, og stole på den berømte magefølelsen. 

“La de andre blomstene stå i fred, og bruk ikke viktig fyringstid på fuktig ved” brummer det bak i hodet mitt. Jeg setter min lit i selvrespekten, og bruker ikke energi på å forsøke å endre landskapet rundt meg. Jeg endrer heller kurs, og nå er jeg på god vei mot sommer og sol.

Hvor er DU på vei, min venn? Dit du vil, eller dit menneskene i din omgangskrets ønsker at du skal? 

Et nyttig triks kan være sammensatt og meningsfylt, hvis du bruker det bevisst.

Det finnes noe som er så nyttig, at det kan spare deg for bortkastede år. Og hva er vel mer dyrebart enn din tid? Den får du aldri mer tilbake.

Basis: En lang prat med en god venn. Enkelt og greit.

Det er ikke hva vennen din sier som er avgjørende. Det er dine egne ord uttalt så høyt at din egen hjerne hører det, som kan får deg til å legge merke til detaljer du ellers overså på ferden hit. Sånn sett kan det ha en liknende effekt å snakke med seg selv i speilet. Hjernen din er noe ganske for seg selv. Den er bilen du kan velge å sitte i ro inne i, or drive it! And drive it your way!

Intellegens. Klokskap. Det handler om den gode praten. Også med deg selv. Å lytte til seg selv. La tankene gå ut i talte ord. La hjernen få noe å bygge avgjørelser på.

Befri deg selv så fra behovet for å endre andre. Sett deg komplett fri fra det. Du kan kun forme deg selv. Se på deg selv som myk leire. Du kan formes, men sørg for at DU er den som tar den siste avgjørelsen i formingen. Andre er for din del hardnet. De er myk leire inni seg de også, men den formingen er det kun de selv som kan gjennomføre. Så sett dem fri, og gled deg over hvordan du kan forme din egen leire til en smiley. Eller en sol. Eller hva med ei stjerne? 

Det handler om talte ord så hjernen kan høre deg, slik at du dropper unødige veier. Å spare deg  selv for bortkastet tid. Sette klare grenser og kjøre på dit DU ønsker. Forme deg selv, og gi slipp på behovet for å forme andre. Dette er en samlet pakke med gyldent triks som vil gi deg mer tid i DITT liv.

Og hvor verdifullt er egentlig TID?

Tid kan legges død i misnøye og depresjon. Da er det bortkastet tid. Mye og mange kan stjele tiden din på denne måten, slik at du mister deg selv og din glød. Du kan bli psykosomatisk rammet, og leve så usunnt at du dør tidligere, satt på spissen. 

På den andre siden finnes frisk og levende tid, der du er så lykkelig og komfortabel at du kan benytte deg av timene, dagene, ukene, månedene og årene på en meningsfylt måte. Tid med barna. Tid med venner. En tid for alt. Riktig tid er det mest verdifulle du kan få. 

Så snakk det ut. Sett ord på det slik at ditt indre hører det. Tanker har ikke like mye påvirkningskraft på hjernen din som talte ord. Vær din egen venn og si det kun til deg selv, eller inkluder en venn. Kast ikke bort unødige timer; men kjør på og vær effektiv. Du er tross alt verdifull.

Hvor finner DU Trondheim’s BESTE sushi, pent blandet med den beste servicen? Let’s go maki!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg skal nå avsløre for deg hvordan jeg overlever en høysensitiv shoppingdag i midtbyen Trondheim. Jeg tar inn det meste av inntrykk, og blir sliten bare etter noen timer. Det er folket. Det er gåingen. Bråket. Hele pakka. Jeg elsker Trondheim, likevel blir jeg helt ferdig av alle de massive inntrykkene. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har søkt tilflukt til Byhaven og trukket meg tilbake ned i kjelleren, der jeg finner en underverden jeg liker. Sabrura Sticks & sushi ligger det nede som en magisk underhavsrestaurant, og gir meg alt jeg behøver.

Nydelig mat. Hygiene. Peace. Superservice. God stemning. ro. Det er som om de som jobber der vet at de tar imot slitne shoppere, og som om de instinktivt tar bedre imot oss enn andre steder.

Her kan jeg gå inn på freshe toaletter og vaske fingrene fri for by, for så å sette meg ned og puste. Så kan jeg fylle på med den næring og stille hvile jeg behøver. Jeg kan velge å sitte tilbaketrukket, eller midt i restauranten. Her er tilpasset alle behov slik at man får en god restaurantopplevelse.

Buféen på Sabrura Byhaven er virkelig noe for seg selv.

Her finner du blant mye annet Frosta-maki med jordbær, kyllingklubber, asiatisk salat, tempura futo maki med majones, rekechips, Shatari kylling sticks og alt av tilbehør. Det er bare å slå seg løs og spise seg mett. Ja du kan tilogmed vente en stund og spise deg mett igjen.

Blottet for stress, mas, kjas og jag. Skjermet fra tut tut og eksos kan du trygt hente deg inn her nede for å samle energi.

Anja Wollan og de andre glade laksene på Sabrura Byhaven ønsker deg velkommen med et smil, og du kommer ikke til å glemme maten du får servert her. Topp kvalitet servert sammen med hvile, ro, balanse og harmoni. 

Jeg ser på de to representantene fra NAV. Det er to damer, og mens hun den ene skriver, snakker hun andre i telefonen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg senker skuldrene oppgitt og sier: “Så slik er det altså å sitte i møte med grusomme NAV…”

Hun ene løfter blikket, og hun andre slutter å skrive. Ser på meg, hun også.

Vi smiler. Før vi gliser.

Så bryter vi ut i latter alle tre.

Oh the irony….

Dette er atter et innlegg om NAV. You know, THAT NAV; selveste forhatte NAV. Nok et innspill på internett om “Grusomme NAV”. Det er bare en forskjell: minus grusom og ikke skrevet av ei som har misnøye rettet mot NAV per dags dato. 

Jeg forstår det slik av NAV burde endre seg, i følge mange nordmenn. Dette er jeg enig i, dersom alle disse feiltakelsene vi kan lese om i media, stemmer. Og hvis NAV skal endres til det positive, må vi ta med oss alt det som funker fra før, ikke sant?

Mange med diagnose bipolar greier å føkke til økonomien sin en eller annen gang i livet. Det gjorde jeg også, og de siste 5 årene har jeg prøvd å fikse på denne ødelagte økonomien, så godt jeg kan. 

Jeg bor i en kommune som overrasker meg stadig vekk. Kvaliteter over instanser glimter til, mellom nye tilbud og positive holdninger. Ok, jeg skal innrømme at hu huldra jeg innimellom har møtt på NAV; ja dere vet, hu typiske snipa som for sitt bare liv ikke greier å være hyggelig, og forøvrig heller burde jobbet innen militæret eller noe; ikke akkurat er noen selvtillitsboost. Hun diskdama som bare måååå hakke på meg og prøve å håne og sjefe meg hit og dit, vet du. Men hun forsvinner i det faktum at slik er livet: fargerikt og forskjellig. “Ei granteill kainn itj mål sæ med ei bjørk!” Der det jobber grantrær som stikker, jobber det som regel også ei mild, nyansert og vakker bjørk.

Denne kommunen jeg bor i, tok kontakt med meg og min rufsete fortid for noen uker siden. De tilbydde meg to kontakter fra nav i et “prosjekt bolig”, hvilket betydde å få orden på den bipolare gjelda, slik at jeg en dag kan søke startlån og kjøpe eget. Og jeg sier ja til livet! Of course!

De var to damer på min egen alder. To saksbehandlere. Jeg opplevde da mitt spesielle, fordomspregede møte med NAV; jeg skravlet i vei, og de pratet og lyttet. Ja, jeg hadde virkelig minimale forventninger, og jeg hater papirarbeid, så jeg snakket om positive ting for å unngå den vanskelige fortiden som ødelegger for meg nå som jeg har vært frisk i 6 år. De var tålmodige og hørte på meg. Vant min tillit.

Jeg får litt tårer i øynene av det jeg nå skal fortelle. For plutselig en dag  hadde damene fra NAV begynt å lese denne bloggen. Og de de hadde å fortelle tok nesten pusten fra meg. Jeg fikk vite at de på NAV tar slik blogging på alvor, og at de ser på det som det yrket det er. De elsket måten jeg skriver på, og begynte å pushe meg og mitt selvbilde i riktig retning. De stilte ivrig og energisk spørsmål som hvorfor jeg ikke har giddi å reist på denne ræva mi og begynt å tjene penger på blogging. På skriving generelt. Ok, de brukte ikke ord som “reist på ræva”, men oversatt fra straight til freak, betyr det det samme. Bare med smil, latter og pågangsmot fra NAV’s side.

De smilte, pratet og kom med idéer.

Om ikke vi skulle bestille time hos et firma de visste om som driver med idémyldring og diverse freshe greier omkring gründeridéer.

Om ikke vi skulle hvafornoe?

Hvor ble det av det “grusomme nav” som samfunnet rundt meg flittig har preket om? Det skumle NAV. 

Og hva skjuler seg omkring noen av disse uttalelsene?

Selv har jeg ivrig kuttet utgifter som kunne veltet hverdagsøkonomien min. Jeg lever avholds, spiser ikke sukker, kjøper ikke godis og potetgull, spiser lavkarbo, handler billigmerker, trener gratis jogging og går mye heller enn å ta buss. I stedet for å pakke full en taxi, pakker jeg full en tom barnevogn og tar buss. Jeg er smart: bruker hue; og finner løsninger.

Det finnes shampoo til 8 kr, balsam til 11 kr og håndsåpe til 7 kr. Softstyle has it. 

Hvis argumentet er at man vil “kose seg”; så kan jeg skrive under på at jeg storkoser meg uten godis, potetgull og alkohol. Anyway; har man knapt med penger og ønsker søtt, kan man vel kjøpe en sukkerpose og lage seg knekk som før i tiden? Tror du de koset seg gamle dager? 

Og menneskekroppen; “koser” den seg på sukker og annen junk? Nope. Hva med hjernen? Nope. Et hav av sukkerbølger og gyngende blodstorm handler ikke om kos! Og nikotin? Jeg røyka i 12 år jeg. Helt til jeg lærte meg i Allen Carr’s bok alt om hvordan jeg f eks KUN var tilfredsstilt av nikotin MENS jeg røyka røyken. For hver røyk jeg stumpa, raste nikotinverdiene i kroppen DØNN. Det ville si at jeg måtte sutte på den forbanna pinnen kontinuerlig dersom denne avhengigheten min skulle gjøre sin nytte innen tilfredsstillelse. Til sammenlikning varer en heroinsmell i timesvis hos de som sliter med den type avhengighet. En sigarett varer kun en sigarett’s lengde. Dessuten fikk jeg lære at nikotinabstinenser er kribling i magen som minner om sult. Det var bare å ikke spise akkurat da, så slapp jeg å legge på meg. At denne kriblingen minte om sult var også svaret på at mange blir sure og oppfarende ved røykeslutt; for hvem er happy som sultne? Da jeg var klar over dette, slapp jeg å bli pottesur også. Så dra ut på landeveien med “poenget” om at kostbare utskeielser som nikotin og sukker handler om livsnyt. Det handler kun om avhengighet, og er du hekta på noe, er det legen din du skal spørre om hjelp, ikke NAV. Evt kan NAV betale legeregning og nødvendig støtte til å slutte med sukker, nikotin  …eller er det alkohol du mener er “nyt”? Hva som kom først av høna og egget kan søren meg være det samme: du VET hva som kom først av mennesket og alkohol. 

Hvis du kommer og ber om penger til mer av sukker, nikotin, alkohyler og svindyre dagligvarer hos mine to greie saksbehandlere på NAV, og du får beskjed om å skjerpe inn på alle disse unødige utskeielsene dine; forvandles de to da til forhatte monstertroll fra forbanna NAV?

Really? 

Jeg er på riktig sted i livet og med rett holdning for å kjøre i en diggbar retning sammen med NAV. Jeg har absolutt ingen unødige utgiftsposter, og jeg har selv tatt ansvar og skaffet meg positive ambisjoner i forhold til hva jeg ønsker ut av livet mitt.

Det nav som jeg møter for tiden, booster meg med ros og tillit. 

Det var deres forslag at jeg skulle søke om dekning av utgifter til PC, slik at jeg fremover lettere kan levere. Levere frilansreportasjer og blogginnlegg på et nytt nivå. Det er NAV som har sørget for av en rufsete freak fra åttitallet skal i møte med et spennende firma her på Stjørdal neste uke for å snakke bloggings. Og ikke bare det: dem JOINER MEG! Jeg hører dem sier: “Kjør på, Helene; come on!” “Er det dette du ønsker å gjøre, så gå for det!” Og jeg svarer: “…men jeg aner ikke hvordan..?” Da sier de: “La oss vise vei!”

Og vet du hva? Dersom søknad om pc blir avslått, så blir ikke jeg sinna av det. Det er helt ok. Jeg er ikke senter i dette universet, og må i utgangspunktet prøve å klare meg selv. Det “lille” jeg har, er mye for en mor i et uland. Skulle ønske jeg kunne dele med henne det jeg har. Kanskje jeg kan det om noen år. NAV ønsker meg opp og fram, og jeg er med dønn!

Vi Nordmenn er så flinke til å si fra om alt det trasige. Det som ikke fønker. Det sinte. Det triste. Det dramatiske. Og vel og bra er vel ytringsfriheten. Men hva med alle de som jobber her i staten vår som GJØR SÅ MYE MER ENN JOBBEN SIN? Skal vi ikke rope ut om det også? Fortelle det, slik at vi tar med oss videre inn i utviklingens forandring DET SOM FAKTISK FUNGERER? For NOE må være bra med det meste vel? NOE gjør at Norge tross alt tilbyr oss fred, rent vann og myke senger å sove i…

Start med takknemligheten. Styrk så troen på at rent vann IKKE er noen selvfølge. Så hvorfor tilføye brus og saft når du ikke har råd til det? Er ikke rent vann i springen BRA NOK? Jeg vet om mange steder i verden her der de hadde grått av glede over rent vann i springen. 

Og hvorfor ikke gå edru til sengs så du riktig kan nyte luksusen dyne, madrass og pute, når du uansett ikke har råd til den falske stimulien alkohol?

Jeg lever. Virkelig lever hver dag med glede i brystkassa mi. Og jeg koser meg. Koser meg med endorfiner når jeg jogger. Koser meg med spabad i mitt eget badekar. Nyter rent vann i springen og kjøper ikke dilldall. Er edru hele tiden, og slutta å røyke for over ti år siden. Pulverkaffen min er god i smak og koster 20 kr for en stor krukke. Hvem skal jeg imponere? Jeg vil uansett ikke ha besøk av tomhuer som kun er fornøyde hvis de får det dyreste av det dyre. Planeten moder jord rister på sitt dyrebare hode av slikt svada…

Jeg begynner her, og gå veien sammen med to herlige damer fra NAV. To gode hjerter som ønsker meg og barna mine alt godt. Som ser meg der jeg vil være. Som forstår at det å skrive means the wor(l)d to me. 

God damned, som jeg er positivt overraska! HURRA FOR NAV!!!

Du leser forbipolene.blogg.no

facebook/snap: forbipolene

instagram: forbipolena

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Har du pult? Jeg har ikke, men hadde en engang. Den var hvit. Dum og dummere? Jeg nei? Bare ørlitegrann tarted enn re. Og litt mindre re enn tarted, men completely gone polar. 

Ok. Så er jeg flink til å ordlegge meg skriftlig. Derfor ville mine lesere nok fått bakoversveis hvis de hadde fulgt meg en hel dag og hørt meg muntlig. For jeg kjenner absolutt ingen som er så helt på jordet til å ordlegge seg MUNTLIG, og som deretter også blir misforstått så mye, som jeg. Som glorifisering. Glor i fisering?

Sammenlagt må jeg vel bruke ca en halvtime time av dagen min på å forklare folk at jeg definitivt IKKE mente DET, men DET! 

Det kan være bagateller. Som at jeg står ved disken i en restaurant, ferdig spist og ferdig betalt, og klar til å spørre om kaffe. Jeg er treg i talen i blant, så jeg sier: :…øøh.. øh.. e det.. kaffe..?” 

Uheldigvis har en kunde før meg satt en brukt kaffekopp samt et brusglass på disken. 

Servitøren bak disken sier: “Ååå beklager! Jeg skulle ta den kaffekoppen. Ja. Det ER kaffe. En kaffekopp er hva det er. Var det noe mer…?” 

Og så må jeg bruke noen minutter på å forklare at jeg absolutt ikke mente å klage på kaffekoppen der, men at jeg lurte på om de hadde kaffe.

Det er som et barn som lærer seg å snakke, for svarte… Du vet, den lille pia på tre som til stadighet må forklare at “Neiiiiii! Jeg mente ikke det! Men DEEEET!!”

Hver gang jeg oppdager at folk har misforstått meg, peser jeg, så puster jeg, og så puster og peser jeg meg gjennom det. Og håper på det beste. At de skal forstå.

Men tenk på alle de gangene jeg IKKE oppdager misforståelsen?? 

Tenk hvor mange som går rundt der ute og rister på hodene sine etter en 5 minutters prat med hu derre forbipolene i gågata, som f eks sa at hun var på vei til en kafé fordi hu ikke gadd å drekke dassvann? Oh lord, hadde de bare visst at i Helene’s verden betyr dassvann det vannet som renner i springen på dass. Ikke selve vannet i dass. Så hun ville ha vann fra kjøkkenspringen i en kafé… ahaaa ja..

Og hva med alle de gangene jeg virker treeeg fordi jeg misforstår selv? Altså det er storforbruk av qtips her i huset, og vi renser de øra altså. Men det KAN muligens hende jeg tror du står der og sier at det nettopp ble “time-out” på ungen din inne på kjøpesenteret, mens du ser skremt ut når du ser på meg i det jeg babler videre om time-outer og barn. For du mente “thai-mat”. For svarte..

Og det fæleste er kanskje at jeg høres ut som jeg gråter når jeg får latterkrampe. Og ingen er sånn til å le av meg som meg selv, så det er stor fare for at du får oppleve meg krampe meg gjennom en slik pipete tårevåt latterseanse.

Sorry. 

Men sånn er det bare.

Jeg har vurdert å ta et kurs i å gjøre seg mer tydelig forstått. Jeg har prøvd å snakke tydeligere. Men falt tilbake i gamle vaner. 

Min egen mor har vent seg til å si: “Ehemm…  …vvvaaar det dét jeg hørte du sa, du mente nå, Helene, eller?”

Og da var det som regel ikke det.

Ha en tydelig tale dag, og kos deg du som gjør deg forstått. Mens jeg som vanlig skal forklare meg gjennom dagen. Yeah.:)

Kjære John Ivar i himmelen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det har gått et år og noen dager siden jeg endelig fant mamman din og søsteren din. Å skrive din historie skulle bli noe av det mest voldsomme, dypeste og tårevåte jeg noen gang har opplevd. Ja, jeg griner nå også. 

Skulle tro du var med oss. Alle disse tilfeldighetene som virket som alt mulig annet enn tilfeldigheter. Babyen min som for første gang våknet om og om igjen den kvelden jeg satt i stua og skrev om deg. Jeg måtte sette meg i sengen; skrive ferdig der. Men han fortsatte å våkne. Og da alt var skrevet, fikk jeg en ny måte å forholde meg til din historie på. En gutt. Med lyst hår. En høy guttunge som brukte å hjelpe ei jente i svømmehallen da de slemme gutta plaget henne. En hverdag. Latter. familie. Lek og moro i hjemmet. Kjærlighet.

Og så denne forferdelig triste dagen da du ikke orket mer, og dro din vei. Vi vet du ble mobbet. Så sitter vi igjen her årevis senere og spør oss selv hvordan dette kunne få gå så langt.

Å kjære deg som jeg så gjerne skulle dratt tilbake og endret historien. Hvis jeg bare kunne, skulle du vært med oss her i Stjørdal nå. Men du er for alltid revet bort fra historien. 

Det stormer over byen vår i kveld. Det er som om den vet. Som om den husker. At i morgen skulle en preget familie feiret et familiemedlem. Han skulle ledd av at han nærmet seg førti, og han skulle smilt av at han fortsatt hadde et helt år igjen dit. De skulle spist kaker og drukket kaffe og brus. Kanskje et par småtroll også skulle vært med på moroa. 

Men det stormer over Stjørdal i kveld. Det har stormet her en mørk marskveld før.

For byen vår mangler en svært viktig personlighet; og du har satt spor. Jeg nekter å la dem glemme, inntil de kjenner deg som den lyslugga gladgutten fra himmelen som jeg har fått blitt kjent med. Så altfor altfor sent. 😢

For deg, Johnnis:http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

Klem fra jordens lille tiåring til himmelens snilleste 11åring.

Du leser forbipolene.blogg.no. Dette er et innlegg som handler om hva mobbing kan gjøre. Av respekt for avdøde og hans familie, er det et sminkefritt blogginnlegg. Det vil si at bildene er komplett blottet for make up. Dette er noe jeg mener alle bloggere bør tenke på i blant. Å vise ungdommene foran landets mange skjermer sannheten bak internett’s glamouroverflate. Mobbing kan bunne og grunne i så mangt; la oss iallefall vise frem det naturlige så ofte vi kan. Mvh Helene D.

Det er ei greie her i verden som du bare IKKE fjør. Nei. Gjør. (Jeg lot det bare stå. Fjør liksom. Not fønny engang.) Anyway; det er altså en handling du helst lar ligge completely dead, hvis du har hele vettet med deg. Og nå har jeg GJORT DET! Jeg kommer straks tilbake til det.

Først må jeg bare skrive litt om det faktum, at enkelte ting kommer under “helteit-båsen” hva angår det fjortiser kaller “kleint, kleinere kleinest!” Og disse tingene bare GJØR DU IKKE. Sånn er det. Fjør eller ei: just don’t! Enkelte ungdommer har nemlig fått det for seg at de er sååå mye smartere enn voksne, og en slik handling som dette vil bare underbygge denne innbilningen hos den yngre garde.

Hvis man ønsker å beholde selvrespekten, så stanser man med en gang man får lyst til å gjøre sådan som dette. Samme hvor glad og ivrig du er; just don’t loose it! That mind!

Altså. Dersom du har et lavt kjøkkenvindu uten heldekkende gardiner; et vindu som gir fullt innsyn til kjøkkenet ditt (både fra en velbrukt vei, og en felles parkeringsplass som folk benytter aktivt), og du tenker å ta ut kopper og kar av oppvaskmaskina, da…

 …setter du IKKE på 

Rockeversjonen av “Ut mot havet” med plumbo featuring Rune Rudberg, og synger og danser, hvorpå du deretter setter på gode gamle “Coco Jamboo” og danser enda mer crazy mens du roper (synger) til oppvaskmaskinarbeid.

Du risikerer nemlig en samling hodekløende fjortiser utenfor det forbanna kjøkkenvinduet ditt. Ungt folk med vettskremte øyne. Stirrende på deg. Lytt er det også, ikke sant, gamlis..  Just don’t 😑

“Now I’ve got to go, yo Coco..”