Jeg ser på de to representantene fra NAV. Det er to damer, og mens hun den ene skriver, snakker hun andre i telefonen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg senker skuldrene oppgitt og sier: “Så slik er det altså å sitte i møte med grusomme NAV…”

Hun ene løfter blikket, og hun andre slutter å skrive. Ser på meg, hun også.

Vi smiler. Før vi gliser.

Så bryter vi ut i latter alle tre.

Oh the irony….

Dette er atter et innlegg om NAV. You know, THAT NAV; selveste forhatte NAV. Nok et innspill på internett om “Grusomme NAV”. Det er bare en forskjell: minus grusom og ikke skrevet av ei som har misnøye rettet mot NAV per dags dato. 

Jeg forstår det slik av NAV burde endre seg, i følge mange nordmenn. Dette er jeg enig i, dersom alle disse feiltakelsene vi kan lese om i media, stemmer. Og hvis NAV skal endres til det positive, må vi ta med oss alt det som funker fra før, ikke sant?

Mange med diagnose bipolar greier å føkke til økonomien sin en eller annen gang i livet. Det gjorde jeg også, og de siste 5 årene har jeg prøvd å fikse på denne ødelagte økonomien, så godt jeg kan. 

Jeg bor i en kommune som overrasker meg stadig vekk. Kvaliteter over instanser glimter til, mellom nye tilbud og positive holdninger. Ok, jeg skal innrømme at hu huldra jeg innimellom har møtt på NAV; ja dere vet, hu typiske snipa som for sitt bare liv ikke greier å være hyggelig, og forøvrig heller burde jobbet innen militæret eller noe; ikke akkurat er noen selvtillitsboost. Hun diskdama som bare måååå hakke på meg og prøve å håne og sjefe meg hit og dit, vet du. Men hun forsvinner i det faktum at slik er livet: fargerikt og forskjellig. “Ei granteill kainn itj mål sæ med ei bjørk!” Der det jobber grantrær som stikker, jobber det som regel også ei mild, nyansert og vakker bjørk.

Denne kommunen jeg bor i, tok kontakt med meg og min rufsete fortid for noen uker siden. De tilbydde meg to kontakter fra nav i et “prosjekt bolig”, hvilket betydde å få orden på den bipolare gjelda, slik at jeg en dag kan søke startlån og kjøpe eget. Og jeg sier ja til livet! Of course!

De var to damer på min egen alder. To saksbehandlere. Jeg opplevde da mitt spesielle, fordomspregede møte med NAV; jeg skravlet i vei, og de pratet og lyttet. Ja, jeg hadde virkelig minimale forventninger, og jeg hater papirarbeid, så jeg snakket om positive ting for å unngå den vanskelige fortiden som ødelegger for meg nå som jeg har vært frisk i 6 år. De var tålmodige og hørte på meg. Vant min tillit.

Jeg får litt tårer i øynene av det jeg nå skal fortelle. For plutselig en dag  hadde damene fra NAV begynt å lese denne bloggen. Og de de hadde å fortelle tok nesten pusten fra meg. Jeg fikk vite at de på NAV tar slik blogging på alvor, og at de ser på det som det yrket det er. De elsket måten jeg skriver på, og begynte å pushe meg og mitt selvbilde i riktig retning. De stilte ivrig og energisk spørsmål som hvorfor jeg ikke har giddi å reist på denne ræva mi og begynt å tjene penger på blogging. På skriving generelt. Ok, de brukte ikke ord som “reist på ræva”, men oversatt fra straight til freak, betyr det det samme. Bare med smil, latter og pågangsmot fra NAV’s side.

De smilte, pratet og kom med idéer.

Om ikke vi skulle bestille time hos et firma de visste om som driver med idémyldring og diverse freshe greier omkring gründeridéer.

Om ikke vi skulle hvafornoe?

Hvor ble det av det “grusomme nav” som samfunnet rundt meg flittig har preket om? Det skumle NAV. 

Og hva skjuler seg omkring noen av disse uttalelsene?

Selv har jeg ivrig kuttet utgifter som kunne veltet hverdagsøkonomien min. Jeg lever avholds, spiser ikke sukker, kjøper ikke godis og potetgull, spiser lavkarbo, handler billigmerker, trener gratis jogging og går mye heller enn å ta buss. I stedet for å pakke full en taxi, pakker jeg full en tom barnevogn og tar buss. Jeg er smart: bruker hue; og finner løsninger.

Det finnes shampoo til 8 kr, balsam til 11 kr og håndsåpe til 7 kr. Softstyle has it. 

Hvis argumentet er at man vil “kose seg”; så kan jeg skrive under på at jeg storkoser meg uten godis, potetgull og alkohol. Anyway; har man knapt med penger og ønsker søtt, kan man vel kjøpe en sukkerpose og lage seg knekk som før i tiden? Tror du de koset seg gamle dager? 

Og menneskekroppen; “koser” den seg på sukker og annen junk? Nope. Hva med hjernen? Nope. Et hav av sukkerbølger og gyngende blodstorm handler ikke om kos! Og nikotin? Jeg røyka i 12 år jeg. Helt til jeg lærte meg i Allen Carr’s bok alt om hvordan jeg f eks KUN var tilfredsstilt av nikotin MENS jeg røyka røyken. For hver røyk jeg stumpa, raste nikotinverdiene i kroppen DØNN. Det ville si at jeg måtte sutte på den forbanna pinnen kontinuerlig dersom denne avhengigheten min skulle gjøre sin nytte innen tilfredsstillelse. Til sammenlikning varer en heroinsmell i timesvis hos de som sliter med den type avhengighet. En sigarett varer kun en sigarett’s lengde. Dessuten fikk jeg lære at nikotinabstinenser er kribling i magen som minner om sult. Det var bare å ikke spise akkurat da, så slapp jeg å legge på meg. At denne kriblingen minte om sult var også svaret på at mange blir sure og oppfarende ved røykeslutt; for hvem er happy som sultne? Da jeg var klar over dette, slapp jeg å bli pottesur også. Så dra ut på landeveien med “poenget” om at kostbare utskeielser som nikotin og sukker handler om livsnyt. Det handler kun om avhengighet, og er du hekta på noe, er det legen din du skal spørre om hjelp, ikke NAV. Evt kan NAV betale legeregning og nødvendig støtte til å slutte med sukker, nikotin  …eller er det alkohol du mener er “nyt”? Hva som kom først av høna og egget kan søren meg være det samme: du VET hva som kom først av mennesket og alkohol. 

Hvis du kommer og ber om penger til mer av sukker, nikotin, alkohyler og svindyre dagligvarer hos mine to greie saksbehandlere på NAV, og du får beskjed om å skjerpe inn på alle disse unødige utskeielsene dine; forvandles de to da til forhatte monstertroll fra forbanna NAV?

Really? 

Jeg er på riktig sted i livet og med rett holdning for å kjøre i en diggbar retning sammen med NAV. Jeg har absolutt ingen unødige utgiftsposter, og jeg har selv tatt ansvar og skaffet meg positive ambisjoner i forhold til hva jeg ønsker ut av livet mitt.

Det nav som jeg møter for tiden, booster meg med ros og tillit. 

Det var deres forslag at jeg skulle søke om dekning av utgifter til PC, slik at jeg fremover lettere kan levere. Levere frilansreportasjer og blogginnlegg på et nytt nivå. Det er NAV som har sørget for av en rufsete freak fra åttitallet skal i møte med et spennende firma her på Stjørdal neste uke for å snakke bloggings. Og ikke bare det: dem JOINER MEG! Jeg hører dem sier: “Kjør på, Helene; come on!” “Er det dette du ønsker å gjøre, så gå for det!” Og jeg svarer: “…men jeg aner ikke hvordan..?” Da sier de: “La oss vise vei!”

Og vet du hva? Dersom søknad om pc blir avslått, så blir ikke jeg sinna av det. Det er helt ok. Jeg er ikke senter i dette universet, og må i utgangspunktet prøve å klare meg selv. Det “lille” jeg har, er mye for en mor i et uland. Skulle ønske jeg kunne dele med henne det jeg har. Kanskje jeg kan det om noen år. NAV ønsker meg opp og fram, og jeg er med dønn!

Vi Nordmenn er så flinke til å si fra om alt det trasige. Det som ikke fønker. Det sinte. Det triste. Det dramatiske. Og vel og bra er vel ytringsfriheten. Men hva med alle de som jobber her i staten vår som GJØR SÅ MYE MER ENN JOBBEN SIN? Skal vi ikke rope ut om det også? Fortelle det, slik at vi tar med oss videre inn i utviklingens forandring DET SOM FAKTISK FUNGERER? For NOE må være bra med det meste vel? NOE gjør at Norge tross alt tilbyr oss fred, rent vann og myke senger å sove i…

Start med takknemligheten. Styrk så troen på at rent vann IKKE er noen selvfølge. Så hvorfor tilføye brus og saft når du ikke har råd til det? Er ikke rent vann i springen BRA NOK? Jeg vet om mange steder i verden her der de hadde grått av glede over rent vann i springen. 

Og hvorfor ikke gå edru til sengs så du riktig kan nyte luksusen dyne, madrass og pute, når du uansett ikke har råd til den falske stimulien alkohol?

Jeg lever. Virkelig lever hver dag med glede i brystkassa mi. Og jeg koser meg. Koser meg med endorfiner når jeg jogger. Koser meg med spabad i mitt eget badekar. Nyter rent vann i springen og kjøper ikke dilldall. Er edru hele tiden, og slutta å røyke for over ti år siden. Pulverkaffen min er god i smak og koster 20 kr for en stor krukke. Hvem skal jeg imponere? Jeg vil uansett ikke ha besøk av tomhuer som kun er fornøyde hvis de får det dyreste av det dyre. Planeten moder jord rister på sitt dyrebare hode av slikt svada…

Jeg begynner her, og gå veien sammen med to herlige damer fra NAV. To gode hjerter som ønsker meg og barna mine alt godt. Som ser meg der jeg vil være. Som forstår at det å skrive means the wor(l)d to me. 

God damned, som jeg er positivt overraska! HURRA FOR NAV!!!

Du leser forbipolene.blogg.no

facebook/snap: forbipolene

instagram: forbipolena

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har du pult? Jeg har ikke, men hadde en engang. Den var hvit. Dum og dummere? Jeg nei? Bare ørlitegrann tarted enn re. Og litt mindre re enn tarted, men completely gone polar. 

Ok. Så er jeg flink til å ordlegge meg skriftlig. Derfor ville mine lesere nok fått bakoversveis hvis de hadde fulgt meg en hel dag og hørt meg muntlig. For jeg kjenner absolutt ingen som er så helt på jordet til å ordlegge seg MUNTLIG, og som deretter også blir misforstått så mye, som jeg. Som glorifisering. Glor i fisering?

Sammenlagt må jeg vel bruke ca en halvtime time av dagen min på å forklare folk at jeg definitivt IKKE mente DET, men DET! 

Det kan være bagateller. Som at jeg står ved disken i en restaurant, ferdig spist og ferdig betalt, og klar til å spørre om kaffe. Jeg er treg i talen i blant, så jeg sier: :…øøh.. øh.. e det.. kaffe..?” 

Uheldigvis har en kunde før meg satt en brukt kaffekopp samt et brusglass på disken. 

Servitøren bak disken sier: “Ååå beklager! Jeg skulle ta den kaffekoppen. Ja. Det ER kaffe. En kaffekopp er hva det er. Var det noe mer…?” 

Og så må jeg bruke noen minutter på å forklare at jeg absolutt ikke mente å klage på kaffekoppen der, men at jeg lurte på om de hadde kaffe.

Det er som et barn som lærer seg å snakke, for svarte… Du vet, den lille pia på tre som til stadighet må forklare at “Neiiiiii! Jeg mente ikke det! Men DEEEET!!”

Hver gang jeg oppdager at folk har misforstått meg, peser jeg, så puster jeg, og så puster og peser jeg meg gjennom det. Og håper på det beste. At de skal forstå.

Men tenk på alle de gangene jeg IKKE oppdager misforståelsen?? 

Tenk hvor mange som går rundt der ute og rister på hodene sine etter en 5 minutters prat med hu derre forbipolene i gågata, som f eks sa at hun var på vei til en kafé fordi hu ikke gadd å drekke dassvann? Oh lord, hadde de bare visst at i Helene’s verden betyr dassvann det vannet som renner i springen på dass. Ikke selve vannet i dass. Så hun ville ha vann fra kjøkkenspringen i en kafé… ahaaa ja..

Og hva med alle de gangene jeg virker treeeg fordi jeg misforstår selv? Altså det er storforbruk av qtips her i huset, og vi renser de øra altså. Men det KAN muligens hende jeg tror du står der og sier at det nettopp ble “time-out” på ungen din inne på kjøpesenteret, mens du ser skremt ut når du ser på meg i det jeg babler videre om time-outer og barn. For du mente “thai-mat”. For svarte..

Og det fæleste er kanskje at jeg høres ut som jeg gråter når jeg får latterkrampe. Og ingen er sånn til å le av meg som meg selv, så det er stor fare for at du får oppleve meg krampe meg gjennom en slik pipete tårevåt latterseanse.

Sorry. 

Men sånn er det bare.

Jeg har vurdert å ta et kurs i å gjøre seg mer tydelig forstått. Jeg har prøvd å snakke tydeligere. Men falt tilbake i gamle vaner. 

Min egen mor har vent seg til å si: “Ehemm…  …vvvaaar det dét jeg hørte du sa, du mente nå, Helene, eller?”

Og da var det som regel ikke det.

Ha en tydelig tale dag, og kos deg du som gjør deg forstått. Mens jeg som vanlig skal forklare meg gjennom dagen. Yeah.:)

Kjære John Ivar i himmelen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har gått et år og noen dager siden jeg endelig fant mamman din og søsteren din. Å skrive din historie skulle bli noe av det mest voldsomme, dypeste og tårevåte jeg noen gang har opplevd. Ja, jeg griner nå også. 

Skulle tro du var med oss. Alle disse tilfeldighetene som virket som alt mulig annet enn tilfeldigheter. Babyen min som for første gang våknet om og om igjen den kvelden jeg satt i stua og skrev om deg. Jeg måtte sette meg i sengen; skrive ferdig der. Men han fortsatte å våkne. Og da alt var skrevet, fikk jeg en ny måte å forholde meg til din historie på. En gutt. Med lyst hår. En høy guttunge som brukte å hjelpe ei jente i svømmehallen da de slemme gutta plaget henne. En hverdag. Latter. familie. Lek og moro i hjemmet. Kjærlighet.

Og så denne forferdelig triste dagen da du ikke orket mer, og dro din vei. Vi vet du ble mobbet. Så sitter vi igjen her årevis senere og spør oss selv hvordan dette kunne få gå så langt.

Å kjære deg som jeg så gjerne skulle dratt tilbake og endret historien. Hvis jeg bare kunne, skulle du vært med oss her i Stjørdal nå. Men du er for alltid revet bort fra historien. 

Det stormer over byen vår i kveld. Det er som om den vet. Som om den husker. At i morgen skulle en preget familie feiret et familiemedlem. Han skulle ledd av at han nærmet seg førti, og han skulle smilt av at han fortsatt hadde et helt år igjen dit. De skulle spist kaker og drukket kaffe og brus. Kanskje et par småtroll også skulle vært med på moroa. 

Men det stormer over Stjørdal i kveld. Det har stormet her en mørk marskveld før.

For byen vår mangler en svært viktig personlighet; og du har satt spor. Jeg nekter å la dem glemme, inntil de kjenner deg som den lyslugga gladgutten fra himmelen som jeg har fått blitt kjent med. Så altfor altfor sent. 😢

For deg, Johnnis:http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

Klem fra jordens lille tiåring til himmelens snilleste 11åring.

Du leser forbipolene.blogg.no. Dette er et innlegg som handler om hva mobbing kan gjøre. Av respekt for avdøde og hans familie, er det et sminkefritt blogginnlegg. Det vil si at bildene er komplett blottet for make up. Dette er noe jeg mener alle bloggere bør tenke på i blant. Å vise ungdommene foran landets mange skjermer sannheten bak internett’s glamouroverflate. Mobbing kan bunne og grunne i så mangt; la oss iallefall vise frem det naturlige så ofte vi kan. Mvh Helene D.

Det er ei greie her i verden som du bare IKKE fjør. Nei. Gjør. (Jeg lot det bare stå. Fjør liksom. Not fønny engang.) Anyway; det er altså en handling du helst lar ligge completely dead, hvis du har hele vettet med deg. Og nå har jeg GJORT DET! Jeg kommer straks tilbake til det.

Først må jeg bare skrive litt om det faktum, at enkelte ting kommer under “helteit-båsen” hva angår det fjortiser kaller “kleint, kleinere kleinest!” Og disse tingene bare GJØR DU IKKE. Sånn er det. Fjør eller ei: just don’t! Enkelte ungdommer har nemlig fått det for seg at de er sååå mye smartere enn voksne, og en slik handling som dette vil bare underbygge denne innbilningen hos den yngre garde.

Hvis man ønsker å beholde selvrespekten, så stanser man med en gang man får lyst til å gjøre sådan som dette. Samme hvor glad og ivrig du er; just don’t loose it! That mind!

Altså. Dersom du har et lavt kjøkkenvindu uten heldekkende gardiner; et vindu som gir fullt innsyn til kjøkkenet ditt (både fra en velbrukt vei, og en felles parkeringsplass som folk benytter aktivt), og du tenker å ta ut kopper og kar av oppvaskmaskina, da…

 …setter du IKKE på 

Rockeversjonen av “Ut mot havet” med plumbo featuring Rune Rudberg, og synger og danser, hvorpå du deretter setter på gode gamle “Coco Jamboo” og danser enda mer crazy mens du roper (synger) til oppvaskmaskinarbeid.

Du risikerer nemlig en samling hodekløende fjortiser utenfor det forbanna kjøkkenvinduet ditt. Ungt folk med vettskremte øyne. Stirrende på deg. Lytt er det også, ikke sant, gamlis..  Just don’t 😑

“Now I’ve got to go, yo Coco..”

Kunst. Er vidt begrep. Omtrent like vidt som “blogger”. Siden jeg er en rimelig grønn og passelig rufsete blogger, er nok også min sans for kunst deretter. Out of space. Kosmos heaven. Planet paradise, inspirert av en drøm jeg hadde om meg og min søster. Vi badet i glitrende vann, som bredte seg utover i landskap med foss under vårt platå. Himmelen var fylt med close planets, og vi var fylt med glede og gode energier.

Jeg elsker å male med akrylmaling og water color pencils. Problemet var bare at selvtilliten svikter meg i årevis, og jeg trodde ikke at jeg kunne male særlig. Helt til kjæresten min begynte å snakke om det. Det var det lille sparket i ræva som jeg behøvde.

Det males ved kjøkkenbordet…

Og det males ved stuebordet..

…Noe er uferdig:

Og noe begynner snart å bli ferdig:
 

Jeg mener det bor en kunstner i de fleste. Manifestet til materiale vil all denne kunsten gi positiv energi; det gjelder å få kunsten satt ut i verden. Der den hører hjemme 😉

OhMyGod. Like OMG. Som i ohmylord! Det er som om hele universet peker nese til meg og synger: “Så feil tok du din lille fis!” 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg liker at jeg tok feil.

Hver dag blir jeg overrasket med en gang jeg våkner, med tanken “Oi! Jeg har kjærest!” Og ikke bare det, men: “Oi! Jeg har kjærest og oppfører meg som en fjortis av en lovebird in deep deed (deep shit)…!” Man er tilogmed offisiell om det, og henger såvidt med i svingene.

Altså, jeg mente at kjærlighet var oppspinn, og at folket var preget av vrangforestilninger. Jeg fnøs av fjortiserier, og mente bestemt at oppspinnet “kjæresteri” var en handling ut fra “misforståelsen monogami”, mens jeg henviste til skillsmissestatistikker og bad endings.

Og så dukket HAN opp for 3 uker siden. Midt mellom telefonintervjuer og TV-intervju på direkten, fikk jeg tidenes surprise. 

Anyway; DIGG er det! Men jeg skal ikke glemme dere lesere altså. Let’s update.

Jeg har hatt legohelg, og begge gutta har herjet huset. Deilig, som vanlig. Siden mama’s in love, blir det en del music out loud og tente lys. Guttene digger typen, og hva er vel bedre enn det. Til lunsjen i dag ble det rocket på kjøkkenet..

…i dette fy-antrekket (typen hadde enda ikke ankommet, don’t worry Jan Thomas!)  (.. btw; “lykketoppen”? More like hippietoppen!)  

Fyantrekket:
 

Ettermiddagen ble tilbragt på middag hos min mor rett nedi gatene her, sammen våre mange søte små, nytypen og min kjære svigerinne og min bror. Vår form for “party”. 

Nå har jeg stua for meg selv. Det er på tide å sjekke ut en film om en stund, og bare relaxe skikkelig. Akkurat det kan være toppen av lykke for en alenemamma. Take care/over og ut/so long (velg en selv 😉 )

Hilsen hun som aaaldri i verden skulle inn i noe nytt forhold -ik!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet har en endestasjon som vi kaller døden. Og for at vi ikke skal se, er ferden tåkete, slik at vi ikke vet om på forhånd, når toget stanser på endestasjonen. Noen ganger skjer det brått. Noen ganger kjenner man toget’s sakte brems. En gang i blant rekker ikke toget fram.

De døde.

Skal jeg glemme dem, er det slik å forstå? De levde. Satte spor. Lo. Gråt. Var her blant oss. Så dro de for alltid. Men for evig? Nei assa vi aner ikke. Ingen av oss. Noen sier de vet, men det er som å be meg tro på rosa giraffer. Jeg har aldri sett en rosa giraff, men hvis du sier det sånn så… 

Anyway. De var her. Jeg så jo dem. Kjente og følte dem her. Så var de plutselig borte. Noen dro med vilje. Det var grusomt. Noen bare reiste. Det var vondt. For hver og en som drar sin vei blir jeg mer og mer redd for at de jeg fortsatt har her skal dra sin vei på samme måte. 

Ikke reis fra meg. Aldri si farvel. Jeg holder ikke ut tanken på det. La meg ikke vite det, men kast meg ut i det hvis det skjer. For jeg er så glad i dere. Tårene presser på bare jeg tenker på farvel for alltid.

Og jeg holder ikke ut å holde kjeft og være stille om døden. Tie om de som var her inntil en ny dag tok form. Morgendagen. Nei, man skal helst ikke snakke for mye om døden. Jeg vil helst ha meg frabedt slike regler. Jeg vil snakke om døden!

Jeg kan ikke vite hvor det ble av dem. 

Men her jeg går omkring på et sted kalt jordkloden, kan jeg virkelig håpe.

Jeg håper de komme gående mot meg den timen jeg må reise for godt. Håper de omfavner meg med varmen jeg så ofte har tenkt på.  Håper jeg bryter sammen i gjensynsglede og gråter et glitrende hav av lykkelige tårer. Håper de sender noen engler til å ta vare på de jeg må ta farvel med. 

Håper de sier at de aldri ga opp meg, og at de tilgir mine feilsteg.

For en dag er det jeg som skal savnes og bli kalt “død”. Men jeg vil ikke glemmes og aldri mer bli snakket om. 

For jeg er ikke i havn, og jeg bærer på savn. Savn så inderlig og desperat, så intens og levende, at ord ikke strekker til. Kanskje skulle de ikke ha reist med vilje, de som gjorde det. Kanskje var det skjebnebrudd og avgrunnsklang. Farvel farvel for denne gang.

Jeg håper og håper. Håper de ikke forsvant inn i intet. For det ville betydd alt å få møte dem igjen. Ja det ville vært så stort at jeg ikke kunne holdt ut lykkefølelsen.

Jeg går rundt omkring her på jordkloden med tårene like innom øynene mine, og mange rare tanker, mens jeg lengter og savner; savner og lengter. La meg snakke om dem. La meg fortelle deg om pappan min som aldri ga opp. La meg vise deg maleriene han malte mens han smilte. De siste åtte årene han levde med afasi og lam høyrearm. La meg fortelle om gamle tider. Om da Eivind levde, og han skulle lære meg å stupe. La meg fortelle deg om farmor og farfar. Om Nina som barn, og om Arild Frode. For de var jo her. Jeg lover deg.

Lukk ikke øyne og øre, men la oss snakke om de som døde. La oss savne dem sammen, og dele tanker og tårer, latter og savn. For de døde, men minnene om dem kan aldri forsvinne så lenge vi lever her.

Kjære engleskare, trygg i fare.

Kom gående. Den dagen klokkene ringer sorgen inn i kirken, og jeg sakte vinker mitt farvel. Kom og hent meg varsomt, og si at dere aldri forsvant for godt. La meg leve lenge på jorden først, men vær med meg. Jeg kommer aldri til å reise med vilje, så dere må hente meg.

For jeg holder ikke ut tanken på aldri mer å få se dere. Holde dere. Klemme dere. Hardt og mykt. Varsomt og takknemlig. 

“Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan den dagen man dør?” sa han på midten av nittitallet. Nå er han død, og jeg håper han passer på meg. Håper han venter på meg et vakkert sted langt ut og inn i kosmos. Håper.

Håper de døde kommer gående.

Jeg tar en Märtha og rekker en finger til det hele. Så tar jeg en double og rekker en til. Screw it. Jeg tok feil. 

Overbærende og høy på min egen overbevisning har jeg fnyst av forelskede fjollepar, blitt pinlig klineberørt og skjemtes på vegne av fnisete fjortisfakter og andre tullerier. Kom vi i land som pattedyr en gang i tiden, utviklet oss til aper en annen gang i tiden, skulle det værtfall ikke enda senere i nåtiden funke slik at vi rent monogamt ville ha godt av å surre rundt sammen, to og to. Nei søren ta. Det fikk lande på blomsten sammen med biene, og man fikk komme seg videre til neste flower og gønne på med power. 

Jeg hadde ikke tro på kliss og rosa hjerter. Flåsete smil og flaue kjærlighetserklæringer. Sa til dem alle: Screw the love thing; jeg skal være singel til jeg tryner; now watch me! “Jeg LOVER dere; jeg blir alene og lykkelig forever.”

Nå står jeg her og rekker finger til meg selv: you were wrong, lady!  

For hvem er det som pinlig nok ligger i evigheter og glor på et par ah ha aa altfor fine, nydelige, helt aldeles vakre øyne, nå? Hvem er det som spiser kveldsmat i badekaret sammen med en superkjekking, til altfor klissete musikk? Hvem babler kjærlighet og bimbam nå? Jo det er meg det.

I did’nt see this one coming. Han er for snill. For god. For deilig. For lett å snakke med og for kjekk å se på, med for god humor. Dufter for godt. Er gentleman.  Altfor bra til å gå overens med mine tidligere overbevisninger. Så jeg bare må nok innse det: hele min fremtid er endret, og jeg har skiftet kurs. Jeg ville vært brød-dum hvis jeg sa nei takk nå. 

Here we go, og så får jeg bare ta av meg capsen og bite meg i leppa; blomster og bier, er det ikke det dem sier? Så. To langefingre opp mot fortidsoverbevisninger, og to tomler opp for fremtidskos og badekarkveldsmat!

U’r reading forbipolene.blogg.no, snap/face: forbipolene 

Tenk deg at du er alenemamma og vant til den tøffe hverdag alene med barn, og i evig runddans med klokka. Ryddevaskefikse her og matlagekokebake der. Hentebarnibarnehagen her og lekekrokodille der. Du elsker hverdagen og det faktum at du får være så heldig å oppdra dine søte små, og har forlengst gladelig godtatt en singel framtid. Framtidige typer får i bli hallisene på gamlehjemmet. So what?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men så dukker plutselig en melding opp på face, fra den eneste mistet perfect du noensinne kunne huske å ha smugtittet på back there. Men du la det fra deg og tenkte han var i en annen liga. Så er han ikke det likevel. 

Jeg bare må hviske dere i bloggøret, at her en dag så fikk jeg en gave som skikkelig varma meg altså. Hviskevise dere liksom. Bare bittelitt. Tenk dere en mann som gir sånne air wick lys i gave, bare fordi han ville gjøre en rufsete freakylene glad. 

Jeg må innrømme at jeg ble over normalen happy. Når sant skal sies, har jeg lenge siklet etter sånne lys, og for å være helt ærlig har jeg altså ikke vært vant til å få gaver fra superkjekke menn i min alenemortilværelse. 

He aint no bad dude, og lenge før han kom med verdens vakreste lys, hadde jeg smeltet. Denne grønnlilla bloggeren ligger ikke lenger alltid alene i sofaen om kveldene, men skravler og koser og prater og stryker. Og det passer meg fint.  …passer faktisk helt perfect. 

Nettverk. Dette nye ordet som kom da du måtte forholde deg til “to tusen” på nye måter. Før handlet det om “2001, 2002, 2003” i bilen, og et “ik” ved “totusenogtre, iiik vi kjører for nærme!” Da jeg var lita pie og fant ut at nitten åtti og nitten nitti en dag skulle gå over i “to tusen og…”, ja så ble jeg litt skeptisk.  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så kom dette ordet “nettverk” altså sammen med “internett”, og plutselig satt man ikke i farfar’s båt og fiklet med garnet lenger, og farmors handlenett ble lagt på hylla til alle hvalers misnøye. “Nett” var noe jeg var da jeg var lita. Nå var det nettverk og internett for alle penga. 

 Så hvordan gjør du det? Hvordan “bygger du nettverk”? Er det som om du bygger Lego etter bruksanvisning? Eller følger du intuisjonen din og bygger et god damned originalt og spennende Legoslott på freehand? 

En ting er nettverksutvidelse per nett, og gjennom jobb og studier. En annen side ved nettverket ditt er det du bygger i dagliglivet ditt der du fyker hit og dit i det offentlige rom. Mellomrommene dine.

Vi behøver hverandre, that’s for sure. Og det å bygge nettverk er noe du burde gjøre. Men har du tenkt over at et slikt nettverk kan ha varierende kvalitet, utfra nettopp hvordan du gjør det? Do it with style, or go to sleep for a while. Altså, hvis du ikke gjør det med stil, kan du like gjerne ta deg en hvil.

For et skikkelig heidundranes nettverk bygger du med røtter og intuisjon. Here we go.

La oss si at dine interesser er akvarellmaling, låtskriving, sang og dans. Men du maler i det skjulte, skriver i små notatbøker, synger i dusjen og danser på stua når ingen ser deg. Du er litt fordomsfull, litt sjenert og du har et noen venner og en familie. Du jobber i en klesbutikk, der du drømmer deg bort til fjerne scener og skriver låter for band, mens du ser for deg kunstutstillinger og profesjonell dans. 

På jobb kommer du iblant borti en renholderske, som du komplett overser. Du hilser ikke engang. Nei fy, tenker du, full av fordommer. Tenk å jobbe med det hun gjør. Hva gikk galt liksom, tenker du, mens du hever hue og kniper sammen dine trangsynte øyne.

I virkeligheten er denne renholdersken medlem i et fantastisk bra band som er på utkikk etter ny låtskriver. Om en måned kommer bandet til å slå gjennom internasjonalt, og sanne mine ord er dette de siste ukene du ser henne jobbe med å vaske opp skiten din. Som Europas beste trommeslager hun er om et par uker, kommer du snart til å ønske autografen hennes. 

Du lager deg selv blindspor med fordømmende holdninger. En mulighet du hadde rett foran øynene dine ble ødelagt av dine egne fordommer, og din evne til å se ned på andre.

What to do: Skjerpings ASAP! Fra nå av er det smalltalk som gjelder, og det også med de du tidligere anså for å være “samfunnet’s nederste trinn”. Alle mennesker bærer på sine ryggsekker, og om man er lege, renholder eller butikkansatt teller ikke. I disse ryggsekkene finnes uvurderlige skatter, og det er dem du skal se etter når du prater med folk. For alt du vet kan det hende du matcher deres interesser, om det er en heterofil, trans eller homofil du snakker med, eller om det er en freak of nature. 

Nettverk handler om magnetisme. Hva er det du synes er spennende å drive med? Hvilke poler ønsker du å trekke til deg og bli kjent med?

Har du hørt om påstanden om at man får bedre flaks dersom man snakker mye med hvermansen? Altså dette med smalltalk. “Jøss; den blusen var nice ass! Ha en fin dag!” “Steike som det regner i dag, bra vi sitter her inne i toget, hehe..” “Unnskyld, vet du hvor jeg finner OlaNordmannsgate 1?” Det å tørre å se fremmede mennesker i øynene og knytte kommunikasjonsknuter her og der, er veldig viktig, og kan åpne nye dører for deg. Men du må legge bort fordommene dine. 

For, en vakker dag kan det hende den andre togpassasjeren er en stor kunstner med ateliér plass nok til dere begge. En sjelevenn for livet som det kan synes var meningen du skulle støte på. Kan hende var det nettopp regnet der ute som fikk dere inn på temaet maling. “Bra jeg ikke bærer på maleriene mine i dag ass!” -“Maler du også? Hva da? Stilleben?” 

Du trenger ikke å VÆRE utadvendt. Ovenfor fremmede mennesker kan du rett og slett sette på deg en maske laget av åpen og ærlig folkelighet. 

Et nettverk skal være satt sammen av mennesker du finner interessante og spennende. Dere skal surfe på de samme energibølgene, og tørre å se i samme retning. Og du skal ikke slutte tråden ved et menneske. Hvem kjenner dette interessante mennesket? Har hun en søster som liker å danse? En søster du kan shake kroppen til eksotiske rytmer sammen med? Ei du kan delta på gøyale konkurranser med? 

Og denne søsteren kjenner kanskje en gjeng med folk som liker å reise og synge karaoke? 

Det handler om å være åpenhjertig og åpensindig. Det å ha evnen til å se the rockstar i renholdersken, og den store kunstneren i en random togpassasjer en grå regnværsdag. Det dreier seg om å se fargene i fremmede mennesker selv om de kan synes å være ensfargede ved første øyekast. La ikke øyekastene dine være trange. Dropp trangsynt og go for “sky’s the limit”.

Jeg husker det buddhistiske paret fra Singapore på flyet mellom Værnes og Gardemoen. Den første flyturen med min da ett år gamle sønn. Det snille paret og jeg skravlet og ble litt kjent der over skyene, og de ga seg ikke før jeg hadde fått plassert minsten i barnevogna si på Gardemoen. To vakre hjerter som gjorde flyturen til en drøm. 

Eller min gode venninne som jeg møtte gjennom en jobb. Vi bare MÅTTE bli kjent, og nå kunne vi ikke tenke oss livet uten hverandre.

Da jeg leste “Føkk Lykke” av bloggeren Marte Frimand-Anda, måtte jeg bare ringe henne og takke for boka. Det endte i en Oslotur med et supert kurs av CasaKaosbloggeren, og vi holder kontakten. Førr ei dame.

Å være frampå er ingen uting i 2017. Vi flyr hit og dit og surfer på nett, mens vi stadig vekk utvider våre horisonter. Hva med å stoppe opp og lag dine knutepunkter med “tilfeldig kommunikasjon ala avslappet og åpensindig”? Da vil du til slutt kunne se tilbake på et mønster du kan kalle “nettverk”. Etter hvert som årene går, vil du kunne se dette nettverket utvikle seg tredimensjonalt i et personlig spor, kun for deg. Only for you! Det å bli kjent med mennesker med samme interesser som deg, er noe helt annet enn å søke etter et nettverk med “folk du har bruk for”. Ok så du hadde ikke “bruk for” en renholderske, tenkte du dømmende. Men du kunne fått en venn for livet. Et menneske med samme interesse, og en brennende iver etter å formidle akkurat den rockemusikken du elsker å skrive låter til. 

Jeg liker ordet nettverk nå. Før gjorde det ordet meg usikker. For jeg var renholdersken som ble kalt vaskekjerring av en frekk butikkansatt. Jeg hadde ikke knekt kodene i livet mitt, og hadde for dårlig selvtillit til å tro jeg i det hele tatt var verdt noe nettverk. Nå knyttes det her, og knutepunktes der, og jeg faller for sjarmen i det hele. Jaggu er det mange spennende mennesker å bli kjent med. Og vi har begge veier alltid god utbytte av å bli en del av hverandres nettverk. “Skulle ikke du og jeg bare samarbeidet på et eller annet plan?!” -“Hell yeah og så bare kjører vi på og lager en låt hva?” -“Ja og du og jeg kan gi ut ei bok, for du er forlagssjef, ikke sant?” “Og du, du er regissør? Ok da blir det film da, for jeg er skribent?” “Oh je, let’s do it!”

Let’s do it. Let’s rock life. Å bygge nettverk skal være spennende action, og morsomt som den beste stand up. Gjett om det var gøyalt for ei som meg, å oppdage at det grå ordet “nettverk” egentlig var fargerikt og smashing nydelig.

Du leser forbipolene.blogg.no ; now go do some positive network!