Livet har en endestasjon som vi kaller døden. Og for at vi ikke skal se, er ferden tåkete, slik at vi ikke vet om på forhånd, når toget stanser på endestasjonen. Noen ganger skjer det brått. Noen ganger kjenner man toget’s sakte brems. En gang i blant rekker ikke toget fram.

De døde.

Skal jeg glemme dem, er det slik å forstå? De levde. Satte spor. Lo. Gråt. Var her blant oss. Så dro de for alltid. Men for evig? Nei assa vi aner ikke. Ingen av oss. Noen sier de vet, men det er som å be meg tro på rosa giraffer. Jeg har aldri sett en rosa giraff, men hvis du sier det sånn så… 

Anyway. De var her. Jeg så jo dem. Kjente og følte dem her. Så var de plutselig borte. Noen dro med vilje. Det var grusomt. Noen bare reiste. Det var vondt. For hver og en som drar sin vei blir jeg mer og mer redd for at de jeg fortsatt har her skal dra sin vei på samme måte. 

Ikke reis fra meg. Aldri si farvel. Jeg holder ikke ut tanken på det. La meg ikke vite det, men kast meg ut i det hvis det skjer. For jeg er så glad i dere. Tårene presser på bare jeg tenker på farvel for alltid.

Og jeg holder ikke ut å holde kjeft og være stille om døden. Tie om de som var her inntil en ny dag tok form. Morgendagen. Nei, man skal helst ikke snakke for mye om døden. Jeg vil helst ha meg frabedt slike regler. Jeg vil snakke om døden!

Jeg kan ikke vite hvor det ble av dem. 

Men her jeg går omkring på et sted kalt jordkloden, kan jeg virkelig håpe.

Jeg håper de komme gående mot meg den timen jeg må reise for godt. Håper de omfavner meg med varmen jeg så ofte har tenkt på.  Håper jeg bryter sammen i gjensynsglede og gråter et glitrende hav av lykkelige tårer. Håper de sender noen engler til å ta vare på de jeg må ta farvel med. 

Håper de sier at de aldri ga opp meg, og at de tilgir mine feilsteg.

For en dag er det jeg som skal savnes og bli kalt “død”. Men jeg vil ikke glemmes og aldri mer bli snakket om. 

For jeg er ikke i havn, og jeg bærer på savn. Savn så inderlig og desperat, så intens og levende, at ord ikke strekker til. Kanskje skulle de ikke ha reist med vilje, de som gjorde det. Kanskje var det skjebnebrudd og avgrunnsklang. Farvel farvel for denne gang.

Jeg håper og håper. Håper de ikke forsvant inn i intet. For det ville betydd alt å få møte dem igjen. Ja det ville vært så stort at jeg ikke kunne holdt ut lykkefølelsen.

Jeg går rundt omkring her på jordkloden med tårene like innom øynene mine, og mange rare tanker, mens jeg lengter og savner; savner og lengter. La meg snakke om dem. La meg fortelle deg om pappan min som aldri ga opp. La meg vise deg maleriene han malte mens han smilte. De siste åtte årene han levde med afasi og lam høyrearm. La meg fortelle om gamle tider. Om da Eivind levde, og han skulle lære meg å stupe. La meg fortelle deg om farmor og farfar. Om Nina som barn, og om Arild Frode. For de var jo her. Jeg lover deg.

Lukk ikke øyne og øre, men la oss snakke om de som døde. La oss savne dem sammen, og dele tanker og tårer, latter og savn. For de døde, men minnene om dem kan aldri forsvinne så lenge vi lever her.

Kjære engleskare, trygg i fare.

Kom gående. Den dagen klokkene ringer sorgen inn i kirken, og jeg sakte vinker mitt farvel. Kom og hent meg varsomt, og si at dere aldri forsvant for godt. La meg leve lenge på jorden først, men vær med meg. Jeg kommer aldri til å reise med vilje, så dere må hente meg.

For jeg holder ikke ut tanken på aldri mer å få se dere. Holde dere. Klemme dere. Hardt og mykt. Varsomt og takknemlig. 

“Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan den dagen man dør?” sa han på midten av nittitallet. Nå er han død, og jeg håper han passer på meg. Håper han venter på meg et vakkert sted langt ut og inn i kosmos. Håper.

Håper de døde kommer gående.