Kjære John Ivar i himmelen.
Det har gått et år og noen dager siden jeg endelig fant mamman din og søsteren din. Å skrive din historie skulle bli noe av det mest voldsomme, dypeste og tårevåte jeg noen gang har opplevd. Ja, jeg griner nå også.
Skulle tro du var med oss. Alle disse tilfeldighetene som virket som alt mulig annet enn tilfeldigheter. Babyen min som for første gang våknet om og om igjen den kvelden jeg satt i stua og skrev om deg. Jeg måtte sette meg i sengen; skrive ferdig der. Men han fortsatte å våkne. Og da alt var skrevet, fikk jeg en ny måte å forholde meg til din historie på. En gutt. Med lyst hår. En høy guttunge som brukte å hjelpe ei jente i svømmehallen da de slemme gutta plaget henne. En hverdag. Latter. familie. Lek og moro i hjemmet. Kjærlighet.
Og så denne forferdelig triste dagen da du ikke orket mer, og dro din vei. Vi vet du ble mobbet. Så sitter vi igjen her årevis senere og spør oss selv hvordan dette kunne få gå så langt.
Å kjære deg som jeg så gjerne skulle dratt tilbake og endret historien. Hvis jeg bare kunne, skulle du vært med oss her i Stjørdal nå. Men du er for alltid revet bort fra historien.
Det stormer over byen vår i kveld. Det er som om den vet. Som om den husker. At i morgen skulle en preget familie feiret et familiemedlem. Han skulle ledd av at han nærmet seg førti, og han skulle smilt av at han fortsatt hadde et helt år igjen dit. De skulle spist kaker og drukket kaffe og brus. Kanskje et par småtroll også skulle vært med på moroa.
Men det stormer over Stjørdal i kveld. Det har stormet her en mørk marskveld før.
For byen vår mangler en svært viktig personlighet; og du har satt spor. Jeg nekter å la dem glemme, inntil de kjenner deg som den lyslugga gladgutten fra himmelen som jeg har fått blitt kjent med. Så altfor altfor sent. 😢
For deg, Johnnis:http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html
Klem fra jordens lille tiåring til himmelens snilleste 11åring.
Du leser forbipolene.blogg.no. Dette er et innlegg som handler om hva mobbing kan gjøre. Av respekt for avdøde og hans familie, er det et sminkefritt blogginnlegg. Det vil si at bildene er komplett blottet for make up. Dette er noe jeg mener alle bloggere bør tenke på i blant. Å vise ungdommene foran landets mange skjermer sannheten bak internett’s glamouroverflate. Mobbing kan bunne og grunne i så mangt; la oss iallefall vise frem det naturlige så ofte vi kan. Mvh Helene D.