Noen ganger får du gaver så store, at du ikke får satt ord på det. Presanger av livet selv, som ingen penger kan kjøpe, og ingen hender kan lage. Opplevelser du aldri glemmer, som får deg til å glise av glede og le av fryd.
En sånn gave fikk jeg i dag.
En verdifull stund sammen med to av min barndoms gode venninner fra vakre Vesterålen. It’s been years!
Jeg har alltid hatt mange gode venninner og kompiser. Både her på Stjørdal, I Vesterålen der min far kom fra, og på Ytterøy der min mor vokste opp. Jeg bærer på så vakre minner fra en nydelig barndom med sol, blå himmel og duftende blomster.
I Vesterålen ble jeg kjente med June, Dagmar, Jeanett, Anett, Linn, Heidel, Maja, Silje, Jeanett Cecilie, Julie, Nina, Johanne, Arngeir, Rune, Marita, Marita N, og mange fler. Da ungdomstida kom med somrer i nord, hadde vi Flipper ungdomsklubb, party og latter blandet med pilkefiske med familien, og lyse fine dager. Kan du tenke deg hvor på gråten jeg blir av glede, når jeg minnes de stundene? Ingen kan ta fra meg barndommen min. Jeg står for alltid stødig på den. Mellom sommerferiene i nord, skrev vi brev med hverandre. Mange lange brev, med pent skrevne ord. På denne tiden, i det våren er i anmarsj, ville vi gledet oss mer og mer for hver dag vi kom nærmere sommerferie. For da reiste familien nordover og ble der i noen gyldne uker.
Etter som årene gikk, ble jeg syk, og flau over å være bipolar. Ja, som mange av dere lesere vet, tok det flere år før jeg tok av meg det skallet. Jeg trakk meg unna vennene mine de årene, i ren skam.
Men nå har jeg vært tilbake en stund, og vet at vennene mine hele tiden var glad i meg. Så i dag var gleden stor, da June fra Sigerfjord og Dagmar fra Seljord, kom på besøk hit til Lykketoppen. Jeg fikk vakre lyse roser, gode klemmer, og en verdifull stund med skravvel, prat og latter.
Kun det beste er godt nok for gode venner, så jeg laget gulrotkaka fra bloggen til meglerfru1, og mikset jordbær og tagatesse. En perfekt aften sammen med barndommens gullskatter.
Alle jeg kjenner fra Vesterålen er så innmari vakre. Se på dem. Her er June til venstre med varme øyne og ravnsvart hår, og Dagmar med lysebrunt blikk og englehud. De er så fulle av liv og godhet, og er nok et folkeslag for seg selv de fra vakre nord. Jeg liker å påstå at jeg er en av dem, siden pappa er fra Sigerfjord. Men jeg er iallefall for alltid en av vennegjengen fra nittitallet’s Sigerfjord.
Alle skal vi i forskjellige retninger. Noen skal utdanne seg høyt. Noen skal ut på reise. Noen skal utdanne seg lavt. Mens andre skal fare med vinden dit de aldri planla å dra. Puste seg gjennom tunge år, og bruke tid på å bli frisk fra sykdom og oppoverbakker. Jeg var en av de som måtte gå i den siste retningen.
Og jeg klarte det. Jeg ble frisk av bipolar og er nå en mamma med sans for livet.
Gevinsten er å få møte de fra gamle dager igjen. Å kjenne det boble i brystet av den gode gamle følelsen. Gamle minner å le av, og nye å dele. En går aldri tom for ting å snakke om, og man tør å være åpen. For man bare vet at man kan stole på røtter fra gamle tider.
Stunden med dere i dag, var så stor en gave for meg, at jeg har tårer i øynene etterpå, Dagmar og June 💜 For minnene etter en barndom så vakker som heldige vi var, er det alltid godt å ta frem i godt selskap. Siden dere skrev brev med meg, ble jeg glad i å skrive, så jeg har mye å takke dere for 💜 Til alle jeg kjenner i Trøndelag; Dagmar bor her på Stjørdal, let’s make more kake, og skravle mer med henne 😉
Takk for besøket: Vesterålen rules 👍🖎🤘💜
