“Ei bipolar skrulle??” Peser du. “Jah..” Puster jeg. “Eheh neeeeida..” prøver du å trøste fake.  “Eh joda: jeg ER det!” Sier jeg deg..

Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.

Let’s face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.

Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse. 

Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell. 

Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok’s nederste trinn i årevis. 

Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.

Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.

For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?

Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er “syke”?

Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen. 

Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og …vel …altså …ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte “normale”. 

En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.

Dedignerkunstneren av vasen har bipolar,  by the way. 

Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp. 

Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.

Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..

Jeg snakker med buss-sjåførene.

Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.

Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..

En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i “prater du med heennnnee lizm?” 

Jeg prater fortsatt mye med henne.

Men svært lite med han.

Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.

Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie.  Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.

Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.

Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani. 

Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre. 

Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten “søvnøs medisinfri”.

Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.

Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: “Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis.” ?

Ja  jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.

Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken. 

Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke. 

Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.

Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.

Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.

Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva. 

Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse. 

Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente “hekser” og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.

Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4…?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.

Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.

Som har malt bildene på veggene dine 

Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.

Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.

Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?

Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet. 

Vi bipolare ser perspektivet  vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.

Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.

Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.

Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.

Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.

 

 

 

 

 

Jeg står ute og raker grus klokken 22.00 på kvelden. Så slår det meg… Steike ta, disse naboene mine, stakkar, de vet de har en bipolar nabo! Jeg la fra meg raken og sluttet med både dugnad og bråk, som alle de andre naboene også hadde gjort for flere timer siden. 

For jepp, jeg lever med bipolar, og nå skal jeg gå litt utav meg selv og forsøke meg på litt selvinnsikt. Se meg selv slik naboene sikkert ser meg. Watch me:

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

 

1 :  …du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: “Ritsj ratsj, bank bank” der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

-3: ..du kvier deg bittelitt for sånne “kaffebesøk” hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo…! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina… på den lille timen der!

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: “Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!” Samtidig som h*n utbryter i samme farta: “Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!”

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: “Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!”

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

8: …du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at …nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

9:  …h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig… 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please. .

11:  …det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, så pust og nyt pausen!

 

Hilsen til mine coole snille naboer, fra bipolare forBÌPOLene
 

 

Noen ganger er jeg skikkelig skikkelig ensom gone loner. Som eneboeren i den store arkana. Med stokk og kappe på…

Og glad er jeg for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten disse stundene helt helt ensom og alene. 

Jeg er min egen aller beste venn, som jeg har skrevet om før. Når barna har sovnet, har jeg mulighet til å være sammen med bare meg selv. Det hender ofte at jeg dropper å ringe venner. Dropper å invitere på skravvel og brus. Men heller gir meg selv hen til den deilige, salige ensomheten.

Det er ikke bare disse kveldene. Jeg kan jogge lange turer alene med musikk på ørene, gjøre om badet til det spaet som min beste venn jeg fortjener, legge meg i badekaret og høre digg musikk, sette meg på en restaurant i Trondheim helt alene og spise, sitte i timesvis på en kafe og skrive sangtekster, dikt og andre skriblerier. Lese. Drømme meg bort… You name it..

…jeg simpelthen elsker ensomheten.

Jeg er en oversosial lonertype. Har så mange venner at jeg kunne brukt all min alenetid på dem. Men de respekterer min dyrebare ensomhet, fordi mange av dem synes alenetiden sin er like hellig som min. De forstår.

Vi er mennesker som har falt for oss selv. Blitt så glad i vårt eget indre landskap, at vi ikke lenger stresser etter lykken. Vi ER lykkelige. 

Det kunne ikke falle meg inn å tenke over at andre tenker over at jeg sitter der alene, på en benk i sommersol, eller i vinterlands varme kafe.

Å stå stødig i seg selv, er i mine øyne viktig. Vi kom hit alene, og vi skal dra herfra uten de andre jordiske omkring oss. Alle omkring oss skal også reise sin vei en vakker dag, og vi vet ikke når. 

Når det er skrevet, skal jeg innrømme noe. Jeg føler meg egentlig aldri helt alene. Sånn egentlig. Noen passer på meg. Noen er med, og det er helt ok. Lufta er massiv, ja det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet om med øynene. Men jeg ville aldri kalt det spøkelser og gjenferd. Jeg heller mer mot parallelle univers og energier.

Dette er ensomhet for meg. Noe av det aller beste jeg vet. Jeg er like glad i å være alene som å tilbringe deilig tid sammen med barna mine og vennene mine.

Så om du ser meg alene der ute,

…er det ikke synd på meg.

Jeg nyter bare min hellige ensomhet i dybden, på tvers, og i høyden.

Skrevet av et bipolart vakkert sinn

 

 

Du er på kafe med noen venninner. Sara, Lise og Bente. Denne dagen er du litt hårsår, treg og klomsete. Sara sier noe som du misforstår. Dere oppklarer det, og snakker videre. Ler av det hele. Ja, noen dager kan jo være litt utenom det vanlige for alle, sier dere, og er skjønt enige om at man har jo love til å “være litt utafor”, innimellom. Ting går jo litt i bølgedaler, da vettu..

Du går hjem før de andre. Og venninnene dine sier aldeles ikke: “Ja assa, hun Pernille har jo hatt diare for noen dager siden da vøttø.. Ikke rart hun var dizzy i dag hehe”. Og heller ikke: “Og hun brakk jo foten for noen uker siden. Har jo måttet gått på endel smertestillende a vøttø..  Derfor var hun sånn i dag.”

De sier ikke stort. For det er helt vanlig at dagene svinger litt. “Bølger er av natur, hva?” Sier Bente. Mens Lise ler og sier hun også hadde en slik dag forrige uke. Sara har forlengst forstått at misforståelsen var fordi du hadde en av disse naturlige bølgedalene. Eller noe sånnt. Whatever.

Men disse “naturlige reglene” ser ikke ut til å gjelde oss med bipolar.

Uvitende fjols ser ut til å ville skylde på sinnsykdom bare du mister noe i bakken. Ekstra ille er det dersom du ler høyere enn alle andre, eller, åh, Gud forby: dersom du mistolker noe! 

“Det er fordi hun har bipolar. Hun kan jo ikke noe for det, stakar, det er jo en alvorlig lidelse.”

“Det er bipolar. Altså, hun har bipolar. Det er derfor hun er ekstra glad nå. Hun er hypomanisk, jeg bare veeet det!”

Jeg rister sakte på hue og ler litt for meg selv. For rent personlig ville jeg aldri uttalt meg om noe jeg ikke har peiling på. Jeg har ikke lært meg noe om golf. Ergo uttaler jeg meg ikke om golf.

La meg forklare og sammenlikne et par ting, og forhåpentligvis få oppklart en del greier for dere.

Ta til eksempel ei dame som går rundt med diabetes. Uvitende om det. Hun er tørst. Hun kjenner seg slapp ved høyt blodsukker, og hun er kanskje litt overvektig. Hun skjelver litt innimellom. 

Vi kan si det er fordi hun har diabetes. Vi kan påstå det er symptomer.

Legen hennes finner ut at hun lider av diabetes, og damen gjør underverker med sitt liv i løpet av året som kommer. Hun endrer kosthold og inntar medisiner mot diabetes. Hun begynner å trene, og får full kontroll på blodsukkeret.

Året har gått. Mye er lært og forandret på. Hun er ikke lenger ekstremt tørst. Hun er ikke lenger overvektig. Nei, hun kjenner seg frisk og glad. 

Hun har ikke lenger symptomer på diabetes. Men det er en kronisk sykdom, og dersom hun slutter å leve på den sunne måten, vil symptomene komme tilbake, og tilstanden kan bli livstruende. 

Vi ville da kunne si: “Det er fordi hun har diabetes.”

Men per dags dato er hun frisk. Og hvis hun tar de rette valgene, vil hun være frisk resten av livet.

Nå er jeg så forbanna lei av overbærende, hånlig uvitenhet, pent innpakket i medlidende forståelse!

Vi er mange her i verden som lever symptomfritt med bipolar. Ja, bipolar er en alvorlig, kronisk og ikke minst genetisk sykdom. Men, nei, det vil ikke si at vi alle går rundt i evig ustabilitet.

Man kan diskutere meget omkring medisinering hva angår andre sinnslidelser. Foruten sinnslidelser også. Og jeg mener man bør være forsiktig med mange typer medisiner i felleskatalogen. Men dersom man har bipolar type 1, er faktisk stemningsstabiliserende medisin nødvendig og livsviktig. Orfiril, Lamictal og Lithium, er de tre mest aktuelle. Lithium er selve krystallet, fint dekorert med gullkanter. Vil man være sitt optimale dersom man har bipolar 1, bør man forsøke dette. 

Om kvelden får vi en slags ADHD blandet med energisk ro i sinnet. Lykke. Lithium eller ikke, dersom jeg om kveldene begynner å gjennomføre alle mine kreative ideer, kunne jeg holdt på i lykkerus natta lang. Og neste dag. Og neste natt. Helt til jeg gled inn i en variabel manisk psykose, der uvirkelighet, paranoia og vrangforestillinger hersker. Derfor må jeg innta atipsykotikum hver kveld. Så hjernen min skjønner at jeg er sulten. At jeg er trøtt. At det er natta nå.

Jeg kan aldri innta lykkepiller. Antidepressiva. Enkelt og greit fordi jeg da kan tippe over i mani. En bipolar person medisinert med antidepressiva, er ikke et vakkert syn. Pretty bad. Dårlig humor og grenseløs filterfri. Been there, done that. Leke monkey in the street, visstnok, noe ei venninne husker godt. Jeg husker heldigvis ikke..

Jeg provoseres over at det er ok å være åpen omkring alle andre typer medisiner. Men ikke dette. Jeg trumper det gjennom, og “eier ikke skamvett”. Har både vett og styrke til å presse på med åpenhet. 

I tillegg til nøyaktig riktig medisiner, må man som alle andre lære seg å elske seg selv akkurat som man er. Man må finne en type trening som er gøy. For trening må til! Fysisk og psykisk. Man bør sove hver natt, og være ytterst måteholden med alkohol.  

Man må, som de synger på Disney Junior: “Si det om og om, og om,  igjen, nå skal vi ha det gø ø ø øy!” ….manipulere hjernen sin til å bestemme seg for å ta kontroll over livet sitt.

Og man må kjenne sin sykdom. Skjerme seg selv mot det som kan påvirke sinnstemningem i feil retning. F eks slemme folk. Rus. Eller sosiale sammenkomster når man kjenner seg for glad. Skape balanse.

Dette har jeg jobbet med i 10 år nå. Jeg er frisk. Personligheten min er pratsom, utadvend og støyende lattermild, energisk, sosial og veldig intuitiv. Men det er ikke “fordi jeg har bipolar.”

Jeg er sånn, og for faderullandei, da: jeg kjenner folk som ikke har bipolar som “er sånn” de også!

Noen dager er jeg stillere. Latere. Tregere. Noen dager misforstår jeg, for svarte, akkurat som alle andre.

Men jeg er ingen “stakkar med bipolar”! Kanskje er jeg tilogmed tøffere enn både deg og toget! Råere enn du greier å forestille deg. Klokere enn du noengang hadde trodd sånne gjøkeredefugler kunne vokse opp til å bli, i godt selskap med den de stygge andungene….

Kanskje er ingen av oss med bipolar “fiasko”… kanskje vi er overintellegente?

Du får ta en tutt, titt eller en tatt, på lista over alle genier, forfattere skuespillere og musikere opp gjennom tidene, som levde eller lever med bipolar. Google det, ditt uvitende fjols. Lær om det temaet du snakker så høyt om.

For jeg er ikke her for å være stakkaren du kan snakke nedlatende om, for å gi resten av verden inntrykk av at “deg, deg er det VÆRTFALL ikke noe galt med..”  det er nesten som om du entrer et rom fylt med genier, for så å snakke nedlatende om genier. Vi både ser deg, hører deg og senser deg. Hva vet vel du om hva vi og schizofrene opplevde i psykosenes grenseland..

Ja, jeg tør å sammenlikne meg med de schizofrene. Fordi jeg vet hva jeg snakker om. Oss med bipolar 1 får de samme symptomene som schizofrene dersom vi blir så syke at vi krysser grensen fra depresjon eller mani, over til psykose. Jeg er stolt av å kunne sammenlikne meg med så intellegente og dype mennesker som de med schizofreni.

Skulle ønske du også kunne se schizofrene for alt det inspirerende som de er, i steder for å bruke dem som skjellsord. Du dummer deg ut hver gang du sier “Scitzo”. Det er som om du sier: “Han Jante der, han skrev jo den loven”… som om du ikke har peiling på hva du snakker om. Fordi Jante var en by i Danmark, der forfatter Aksel Sandemose mente det hersket en sosial lov. Derfor kalte han det “Janteloven”. 

Sandemose mente at denne loven hersket over alt. I alle tettsteder. Alle byer…  And I agree!

Såh! Nei, det er slettes ikke fordi jeg har diagnose bipolar 1 at jeg oppfører meg som jeg gjør. Det er bare sånn jeg er. I naturlige bølgedaler. Men hadde jeg blitt syk igjen, noe jeg ikke har vært på 6 år, da hadde min atferd blitt styrt av denne diagnosen. 

Litt klokere nå? Mer du lurer på? Da er det jo bare å spørre oss, vettu. Vi faller ikke sammen i grus dersom du spør oss om sykdommen våres. Åpenhet, my dear, åpenhet…

 

Skulle forresten ønske jeg kunne vist deg, det stedet, den plassen, der schizofrene henter sin geniale dybde. Sin flerdimensjonale, fantastiske tankegang…

For jeg vet, noe som ikke du vet. Og det er jeg stolt av. Det kan du aldri forstå. Og jeg forstår det. Jeg kan føre dype, intellegente samtaler med de som lever med schizofreni. ….Alt hva du går glipp av der du sitter og geiper mens du uvitende roper “Din scitzo bipolare dirrestreng!!” Stakkars deg. Jeg føler med deg. Og håper du har lært bitte bitte littegrann i dette innlegget, så du ikke dummer deg ut mer nå.

.

 

 

 

 

“Hun kan aldri bli som oss andre. Hun bærer galskapen med seg på skuldrene sine, og kan aldri aldri bli som oss. Stakkar hun er dømt til et liv med en diagnose…” tenker du. Sier du. Som om du har peil på dette. For jeg kan heldig heldig heldig vis aldri bli som dere. Og hvis du tok fra meg den bipolare delen som jeg bærer med meg, hadde jeg altså blitt så utilgivelig forbanna. 

Dette er ingen forherligelse av en komplisert diagnose. For både dudene, jentene og gudene vet hvilke lidelser man må gjennom i de dypeste dalers sorgers smerterom, og hvilke ristende angstpregede dager man må gråte seg gjennom. Før man lærer. Hvis man rekker å nå dit. Hvis man ikke gir opp.

Ja dette er en medaljong med kart og kompass, men på baksiden kan du skimte tider med intense depresjoner og uutholdelige sekunder. Minutter. Dager. År stjelt av ditt liv. Det er nemlig den diagnosen som ruver der oppe på den forferdelige selvmordsstatistikken. 1 av 5 med bipolar 1 drar herfra med vilje.

Jeg ble ikke en av dem.

Jeg har latt meg farge av alle årene ja. Men en fargerik sokk behøver kontraster. Og da trenger du både lyse og mørke farger.

 

 

Verden så Britney Spears “klikke” og shave huet. Vi fikk nok kun se toppen av isfjellet. Vi har fulgt Jim Carrey i uttallige gummimimikker, med en galskap som fikk oss til å klø oss i hårsekkene. Demi Lovato synger med sin sjel’s intensitet, mens Stephen Fry lager dokumentarer. Kurt Cobain følger oss fra Nirvana, may you rest in peace. Listen er lang, diagnosen brer seg utover verden som et kreativt kart.

 Drar du til Hollywood med håp om en karriere i ryggsekken, ser de helst at du har en diagnose eller to på “cv’n”. De vet hva det innebærer. De kjenner galskapen på den dansende gangen.

 La meg vise dere hva som skjer dersom jeg venter 1 time eller 2 ekstra med å ta saltmedisinen min lithium på kvelden: 

 

 

Den kreative aktive delen av min positive pol trer fram, og jeg får ideer jeg koser meg med å gjennomføre. Noen få glimt av dekorering på et annerledes nivå. Men så må jeg stoppe. Jeg må ta medisinen og bli “normal” til natta kommer. Gå til sengs og sove. Være uthvilt og nesten normal mamma når dagen gryr. 

La meg fortelle dere hva som skjer når jeg jogger og møter en motbakke. Jeg pisker meg selv opp den forbanna bakken som min egen boss av en psycho PT, og jeg gir meg ikke før jeg har presset meg selv til det ytterste av hva jeg makter.

La meg også forklare dere hvordan jeg belønner meg selv etterpå. For jeg er en mester i å lage luksus i hverdagen. SPA i badekaret med smarte kurer og masker som jeg kan ta meg råd til. Jeg som ikke røyker eller drikker..  Samtidig har jeg en økonomisk sans som leder meg til salg, tilbud og nedpressede priser. For jeg har et detaljert hode med interesse for å holde hverdagens multitaske-blekksprut i tøylene, og lar meg sjeldent friste av trollgull i butikker. 

 

 

 

Og jeg er one hell of a mama! Ungene mine elsker at jeg danser, synger, ler høyt og dekorerer vegger og tak med planter, liksomfugler, sommerfugler og små elefanter. Alle følelsene som følger med en diagnose som denne, gjør at jeg kjenner på sterk kjærlighet for dem begge to. Jeg gjør alt for dem, alltid, og ville ikke vært foruten denne ekstra sterke morskjærligheten. Gutta mine ville ikke hatt en annen mamma, de heller 🙂

 

Hvorfor jeg aldri ga opp? Jeg ga opp jeg. Var flere ganger så langt nede at jeg ga opp livet. Hadde planene klare. Men det var planer jeg visste jeg aldri kom til å gjennomføre. Jeg kom aldri til å hoppe. Kom ikke engang til å reise til den store byen med de høye bygningene, langt unna der mine kjære kunne finne meg. Det var bare desperate tanker, og jeg var tvunget til å holde ut. Jeg kan takke barna mine. For jeg kunne aldri forlate den lille bylten. Selv om jeg hadde vært så syk at jeg ikke kunne ha han hos meg hele tiden, så ville jeg ikke la han vokse opp uten mamman sin. Så for gutten min sin skyld, bygde jeg meg opp. Murstein for murstein.

 

 

Så kom den minste lille goklompen til verden. Det var som om han helbredet siste rest. Jeg hadde klart meg fram. Og her er jeg fortsatt.

Vi med denne diagnosen må innse at bipolar henger sammen med mye som vi må ta kontroll over. Jeg er ikke en mamma som kan ta seg et glass vin hver kveld. Jeg tør ikke engang ta meg en cider. Har ikke rørt alkohol på 2 år. Bipolar og rus er en dårlig ide, og koffein holder lenge.

Men det snedige med bipolar og rus, er følgende: Når en person med bipolar er riktig medisinert, lever sunt og velger å drive seg selv positivt, er h*n i konstant naturlig rus. Den maniske delen av vedkommende bidrar med små input av hverdagslig partyglede, og kunstig stimuli er ikke lenger nødvendig. 

Alle som har diagnose bipolar er kreative. Grunnen til at jeg er dyktig til å skrive, er, trodetellerei, at jeg har bipolar diagnose. Opp gjennom årene har jeg møtt så mange andre med denne diagnosen, at jeg vet hva jeg skriver om nå. 

Så hva med å la oss vise dere galskapens kriker og kroker. Hva med å omfavne de delene av denne galskapen som er positive. 

Nei. Jeg ville virkelig ikke tilgitt deg dersom du fjernet min diagnose for evig og alltid! Det livet tror jeg ville blitt uintellegent, kjedelig, usanselig og lite fargerikt. Null kreativ kraft, og lite følelser å deale med. Nei takk. Jeg sier ja takk til galskapen, og har den under full kontroll.

 

“De kan aldri bli som meg. De bærer hverdagens A på den ene skuldra, og nattebekymringens 4 på den andre. Stakkar, de kan aldri føle himmelen, eller ta på drømmene sine. Ei heller fantasi-sette ukedager på skogs-stiene. De kan ikke gjennomskue løgn på min måte, eller farge seg med lykke på så dyp måte at de går rundt i rik ekstase og takknemlighet. Stakkar stakkar dem, som er dømt til et svart, hvitt og bittelitt grått, liv…”

Skrevet av hu derre forbipolena. Helene that is 😊

 

Kan jeg hjelpe deg ut av den sosiale angsten’s fobiklør? Nope. Kan ikke det. Men DU kan. Du kan hjelpe deg selv ut av det, og jeg kan vise deg hvordan du gjør det. Aller først vil jeg be deg se inne i mitt bloggarkiv, finn innlegget “12 steg til livsnyt” og les det. Jeg skal her grene dette ut i temaet sosial angst.

Jeg var 17 til 25 år da jeg slet som verst med det jeg selv i dag helst kaller utvidet sjenanse. Sosial angst synes jeg er noen heavye ord, men er nå det det engang kalles. Jeg svettet og skalv, og var livredd for hva andre syntes og mente om meg. Ikke bare det, jeg følte meg abnormal. Kjente meg ikke igjen i det å være et menneske, og kunne ikke føle meg hjemme noen plass. Det var dessuten som om alle andre var bedre, tøffere, mer vellykket og sosialt smartere enn meg. 

Så ga psykiatrien meg beroligende midler, og det siste jeg hadde igjen av filter for hva som var akseptabelt å si, og hvor mye/lite det var normalt å le/gråte, gled bort. Jeg var i flere år blottet for sosial intellegens, og stappfull av tidvis sobril, vival eller valium. Nå som jeg har opplevd flere år uten disse pillene, vet jeg at jeg aldri kommer til å takke ja til slik “behandling” igjen. Jeg behøver mitt naturlige filter. 

Kall dette filteret gjerne sjenanse. Du kan altså BRUKE sjenanse til noe meget nyttig: et slags filter som bremser deg i å “buse ut” med setninger du bør tenke deg om både to og tre ganger før du sier. 

Sjenanse er din venn. Din venn som får deg til å stoppe opp og velge å lytte heller enn å snakke.

…hvilket bringer oss over på neste problem en med sosial angst ofte opplever, nemlig “pinlig stillhet”.   Har du tenkt over hvorfor denne stillheten oppleves pinlig for deg? Jo, den ville aldri blitt pinlig for deg dersom du ga en lang og tradisjonell F i hva andre syntes og mente om deg. Mye av all sjenanse bunner og grunner i redsel for hva andre tenker og sier om deg. 

Jeg skal belyse dette for deg. Og jeg skal bruke ei jakke som eksempel, selv om jeg kunne brukt mye annet. La oss si at du digger ei knall rosa jakke. Men du tør ikke kjøpe den. Ja for tenk om andre synes den er rar… 

Del verdens befolkning opp i prosenter. Tenk matematisk nå! Vi vet ikke HVOR mange prosenter av verdens befolkning som ville sagt at de synes den knallrosa jakka er FIN, men la oss si at ca 40 % ville synes den er lekker. 40 % synes den er forferdelig stygg. Mens 20 % er for svake til å mene noe selv, og ville latt seg påvirket av hva noen av de andre 80% mener.

Ja det er et teit eksempel. Rosa jakke. Men la oss dele opp regnestykket videre.

Alle 100% ville ment noe om den jakka i alt fra 10 sekunder til 5 minutter, og så ville hodetankekjøret dems vandret videre til alt fra middagsmat til skilsmissebekymringer, eller jobb og tanker om politikk. Etter kort stund ville jakka vært glemt.

Helt til dem ser deg med jakka. Da kan de hviske og tiske. Og bli til falskiser du slettes ikke vil kjenne. Vil du vel? Bruke tid på sånnt fantepakk som lever av å finne feil hos andre? Sånne med egne bjelker som bare ser verden for fliser? Nei fysjom…

Omtrent halvparten av verdens befolkning vil være enig med deg i mange av dine meninger og valg i ditt liv. Resten uenige eller ute av stand til å ha slike egne meninger. Andre ganger kan det hende bare 10 % av verdens menneskebefolkning ville syntes og ment det samme som deg, og igjen andre ganger kanskje 90 %.  

Er det så nøye a? Hva skal de gjøre, de som sterkt misliker knallrosa jakker? Drepe deg med blikk? 

Nå skal vi forvandle den rosa jakka om til DEG. For det er hva dette handler om: hva sosialiteten mener om DEG…  

Godta det, NÅ: mange ville ment noe negativt om deg, og omtrent like mange ville ment noe positivt om deg. Og innen 5 minutter ville menneskehodene deres anpusten fulgt hjernens galloppløp over på alle de andre tankene de skal tenke for å mene noe som helst om så mye eller lite som helst. Så sove. Så spise. Så fortsette å LEVE SINE EGNE liv..

Du står i køa i dagligvaren. Den er lang. Du gruer for at alle ser deg nå. Du ønsker overhodet ingen oppmerksomhet, men må snart hive på varer på båndet foe flere hundre kroner. Køa blir lengre. Du ikke bare bøyer hodet, men nakken også. Og du skjelver og svetter.

Stooopp! Stans! 

Trekk et dypt drag nå, og spør deg selv: Er dette DITT liv? Eller er det livet til alle de andre i køa? Svaret akkurat nå er klart og tydelig: Det som skulle bli livet DITT, er herved gitt bort og forært alle de andre i køa, og resten av verdens befolkning. Hva de synes og mener betyr alt. De har makten, og du tør ikke engang møte øynene deres…

For du tror det er øyne å møte. Du tror alle ser deg. 

Fra nå av skal du løfte hodet og se deg rundt. Det kan, muligens, kanskje hende, at du møter et par øyne. Mest sannsynlig møter du ingen, og oppdager at alle er opptatt med følgende: egne tanker, kommunikasjon enten med andre i butikken eller per telefon, barneoppdragelse, musikk og dagligvarer.

Du har en oppgave nå: møt eventuelle blikk, se og smil, hold blikket i 4 sekunder, og sørg for å holde hue over skuldra. Smil. 

Vi behøver frykt. Vi trenger den for å reagere skjerpet og klart tvert vi er i fare. Du skal ikke kvitte deg med naturlige instinkter. Du skal forstå at sosial sjenanse skal brukes til å lytte. Lytte og trives i litt samtalepauser (det du før kjente som pinlig stillhet), fordi du ikke i det hele tatt tar deg nær av hva andre mener om DIN private stillhet. I ditt eget lille imaginære rom, der du er trygg, der DU bestemmer. Og bare du..

Fordi fra nå av er det DU, DU, og atter DU som er sjef i DITT liv. I all verdens prosenter er det DIN mening som teller i DITT liv. Du skal nå sette deg selv i det høye setet der avgjørelser i livet DITT tas. 

 

Sett deg ned. Tenk i 5 minutter på hva du har lest at mine ord har fått deg til å tenke på. 

Finn fram penn og papir. Tegn den streken vet du. Den livsnyt-streken… 

Denne streken representerer resten av ditt liv. La oss si det er snakk om 30 år. Klokka tikker. Time for time. Dag for dag. Uker, måneder, 30 …år… 

Hvor mange sekunder av DIN LIVSTID skal du bruke på å svette, skjelve og gi fra deg makten over ditt liv og dine meninger, til ukjente og bekjente? 

Det er DEM som skal gjøre seg FORTJENT TIL DIN RESPEKT. Det er DU som skal avgjøre om DEM er verdt å bruke tid på/ bli videre kjent med. Om deres meninger er noe DU bestemmer deg for å kunne respektere…

Mangfold. En fantastisk barnehage jeg fikk være vikar i, fokuserer på mangfold. Mangfold er sunt. Mangfold inkluderer DEG akkurat som du er. Og ærlig talt, du som meg har sikkert møtt folk du merker ikke tør like deg fordi de er for svake til å mene noe annet enn “gjengen sin”….  Personlig avgjør jeg da tvert at jeg slettes ikke har tenkt å bruke min verdifulle tid på å bli kjent med slike uselvstendige, uansett. 

Og hva skal de gjøre? Er du redd for at de skal gjøre deg noe rent fysisk? Lær deg selvforsvar. Det gjorde jeg. Så den angsten er evaluert og kastet i søpla der den hører hjemme. Psykisk er det også DU som setter grensene. DU styrer og har kontroll. Ingen andre. Du må alltid selv ta siste beslutning i om andre skal få lov til å såre deg. Det er DITT ansvar. Ta ANSVAR.

Nå, etter år med affirmasjoner, filosofi og styrking av min egen psyke, eier jeg ikke antydning til sosial angst.

Det jeg før kjente som sterk sjenanse, bruker jeg nå til å sette grenser for egen atferd. Og jeg smiler overbærende dersom jeg senser andre’s svakelige avsky. Er ikke redd for hva andre skulle synse og mene om meg og alle mine “jakker”. Har heller ikke noe behov for å bruke energi og verdifulle minutter på å forklare dem sannheten om meg. 

Ute blant folk, møter jeg gjerne blikk. Med smil, eller alvor. Med selvstendig tankegang og i ansvarlig ledelse. Og jeg er stolt av å være meg.

Dette går hånd i hånd med noe man MÅ for å få et sabla bra liv: det å bli glad i seg selv. Jeg vil du skal prøve. Forsøk å se at du hele tiden har hatt det siste ordet oppe i din egen toppetasje uansett, så hvorfor ikke godta egenkjærlighet i samme slengen. Og ikke kast bort tid på hva alle disse menneskene omkring deg måtte filtrere oppe i sine topplokk. Slutt å kjeft på deg selv. Snakk vennlig til deg selv, du er alt du har!

Husker du hun derre Mari som levde i Norge i 1546? Ikke jeg heller. Visste ikke at hun fantes heller. Kanskje vil de vite om DEG om 500 år? Aner ikke.. Pgr av internett eller profilert livsstil kanskje, vet ikke..   So what, de kommer til å være opptatt med seg og sitt. Andre’s meninger om deg er irrelevante, for 500 år siden, nå, og om 500 år. Og de bør ikke hindre deg i å LEVE, med selvironi, frisluppen holdning og LIVSNYT!

Enjoy, release yourself, og kom gjerne med tilbakemeldinger. 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no 

 

 

Jeg har bipolar. 

Jeg sliter ikke psykisk.

Jeg lever med diagnosen bipolar.

Og har det helt fint.

 

 

…hvorfor er a så GLAD? Så og si hele tiden!! Lykkepillen da sikkert! Nei aldeles ikke.

Hvis en person med diagnose bipolar 1 får antidepressiv medisiner, kan vedkommende bli alvorlig syk i form av mani. Så det kan jeg aldri røre. Faktisk. Beroligende da? Nei sånnt driver jeg ikke å stapper i meg. Jeg holder meg til lithiumsalt og litt seroquell. That’s it.

Jeg har bipolar 1. Jeg sliter aldri psykisk. Jeg har tidligere hatt syke perioder, men det er 6 år siden den forrige episoden. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke på noen måte. Det er heller tvert imot.

Livet er fantastisk. Det er mulig det på mange måter ikke er det, sett utenfra. Men sett med mine øyne, er livet så deilig at jeg snart spiser opp det. Diagnosen min er en kraftig ekstramotor, og jeg kjører i det tempoet som passer meg best der og da. Nei, jeg sliter slettes ikke psykisk. Men jeg senser mange som gjør det. Og tenker at hvis de ville, kunne jeg hjulpet dem. Men de måtte villet det selv.

Avflatet? No not at all. Jeg gråter for flyktninger mens jeg skuler bort på ei tom lita vugge og en gjesteseng i stua mi. Jeg føler med. Empatisk og levende. Og ellers kjenner jeg på ekstatisk glede og ler høyt og intenst. Jeg lever med hele meg.

 

 

Du kunne ikke tatt mer feil av meg, dersom du ikke lever frisk og velfungerende med denne diagnosen selv. Dersom du bare har hørt om oss. Du tror jeg ikke kan ha det helt bra. At jeg sliter med en voldsomt tøff fortid som hemmer meg. 

Du tar feil. Jeg har det bra, har det superdupert. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av min fortid. For alt den lærte meg, og alt den viste meg av livet. 

Jeg elsker å være mamma, liker å være sosial, digger å være alene, og jeg har aldri angst eller depresjoner. 

Gleden min krever ikke annet enn en joggetur. En prat med en venn. En babykos. En klem av en glad 6åring. Ei fin melding. En kopp kakao. Men krem. 

Jeg søker ikke lykke. Jeg opplever den hver dag. Mine tanker har jeg brukt 10 år på å forme inn i mitt geniale og nøye planlagte lykkemønster. Å leve frisk med bipolar 1 gir meg bare ekstra humør og krefter til å opprettholde denne positive måten å tenke på. Jeg er veldig sterk, og bestemmer og tar ansvar i mitt eget liv.

De kaller det at vi har psykiske lidelser. Jeg har ingen lidelse ved å leve med bipolar. Jeg har en annen og mer spennende slags måte å bruke min intelligens på. Jeg er kreativ på en mer grenseløs måte. Jeg trenger ikke falsk stimuli som alkohol eller annen rus for å oppleve ekstatisk lykkefølelse eller ro og avslapning. Det holder med et varmt bad, så er jeg der. Det holder med å våkne om mårran så er jeg takknemlig. 

Legg bort fordommene er du snill. Jeg er ikke sensitiv, jeg tåler mer enn du tror. Jeg er tøffere og råere enn du tror ei med en “psykisk lidelse” er… Jeg hadde tatt deg i mental håndbak så grunnen under deg hadde rista. Jeg er i stand til å tåle alt min fortid har testa ut om jeg holdt ut. Jeg holdt ut. Jeg reiste meg gang på gang, og nå er støvet børstet av, i det jeg ruver høyere over bakken i mitt liv enn noensinne.

Ikke ta hensyn til meg. Jeg er ikke svakelig. Jeg overlevde helt alene i Stockholm allerede som 18åring. Ikke tro jeg ikke vil jobbe. Jeg elsker å jobbe. Liker å være aktiv. Ikke tro jeg er dum. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag i slutten av 20årene ved å bruke affirmasjoner, fordi jeg  v i l l e,  og jeg kan nesten lese dine tanker på ditt kroppsspråk. Sånne som meg lever med en klokhet som du kun kan se manifestert på kunsten vår. Du kan ikke se den på fordommene dine.

Ikke tro du har det bedre enn meg fordi jeg lever med en diagnose; jeg har det amazing. Jeg er naturlig high up der du selv higer etter å være, stort sett hver dag. Jeg føler med deg dersom du har en så primitiv tankegang at du dømmer meg som “lidende”, fordi jeg har et ekstra øye i panna ved navn bipolar 1. Jeg led før. Før jeg knekte mine bipolare koder. Og jeg har mye å lære deg, dersom du hadde villet det. Men vil du ikke, er det flott det også. For jeg har egentlig ikke tid, jeg heller serru. 

Travelt opptatt med å leve et pulserende liv som pumper spenningens adrenalin gjennom et åpent sinn. Travelt opptatt med å sove deilig søvn med fargerike drømmer. 

Er du med? Blir du med og legger bort sånne steike dumme fordommer, og se oss med andre øyne? Jeg har møtt flere scitzofrene opp gjennom tida også, de er fantastisk smarte, blir du med og bli kjent med dem også? Noensinne pratet med folk med ADHD? Damned, for en iq! Try it out, de er kjempecoole! Prøvd å sette deg ned med en person med rusproblematikk inn i bildet, og pratet om vær og vind? Du ville lært mer på en time enn du har gjort på et tiår. Dette LOVER jeg deg!

Visste du at i nærheten av en av oss, kan du betrakte det som at du sitter i et Bigbrother-hus der foran oss? At vi ser deg med så mange slags øyne at du skulle bare visst… Og at de fleste av oss har en humor som gjør at vi kan gjøre all denne informasjonen om til noe komisk, for å ikke ta det helt innover oss, fordi våre hoder allerede er stappfulle fra før? 

Dette er simpelthen ikke noen plage for oss som har levd lenge nok til å ta styringen over slike diagnoser. Men ikke glem at det finnes en sårbar gruppe i samfunnet også. De som lider og sliter, og ikke helt har lært seg å leve med diagnoser enda, fordi ingen enda har lært dem det. Ingen av oss trenger fordommene deres. Noen av oss ler av dømmende tankegang, og noen gråter av det.

Jeg ler. Men gråter for dem som gråter enda.

Min avdøde far sa: “Vær åpen”. Jeg sier det videre: Vær åpne. I den grad at dere er åpne for at ikke alt er som dere tror 😉