Jeg har bipolar. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg sliter ikke psykisk.

Jeg lever med diagnosen bipolar.

Og har det helt fint.

…hvorfor er a så GLAD? Så og si hele tiden!! Lykkepillen da sikkert! Nei aldeles ikke.

Hvis en person med diagnose bipolar 1 får antidepressiv medisiner, kan vedkommende bli alvorlig syk i form av mani. Så det kan jeg aldri røre. Faktisk. Beroligende da? Nei sånnt driver jeg ikke å stapper i meg. Jeg holder meg til lithiumsalt og litt seroquell. That’s it.

Jeg har bipolar 1. Jeg sliter aldri psykisk. Jeg har tidligere hatt syke perioder, men det er 6 år siden den forrige episoden. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke på noen måte. Det er heller tvert imot.

Livet er fantastisk. Det er mulig det på mange måter ikke er det, sett utenfra. Men sett med mine øyne, er livet så deilig at jeg snart spiser opp det. Diagnosen min er en kraftig ekstramotor, og jeg kjører i det tempoet som passer meg best der og da. Nei, jeg sliter slettes ikke psykisk. Men jeg senser mange som gjør det. Og tenker at hvis de ville, kunne jeg hjulpet dem. Men de måtte villet det selv.

Avflatet? No not at all. Jeg gråter for flyktninger mens jeg skuler bort på ei tom lita vugge og en gjesteseng i stua mi. Jeg føler med. Empatisk og levende. Og ellers kjenner jeg på ekstatisk glede og ler høyt og intenst. Jeg lever med hele meg.

Du kunne ikke tatt mer feil av meg, dersom du ikke lever frisk og velfungerende med denne diagnosen selv. Dersom du bare har hørt om oss. Du tror jeg ikke kan ha det helt bra. At jeg sliter med en voldsomt tøff fortid som hemmer meg. 

Du tar feil. Jeg har det bra, har det superdupert. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av min fortid. For alt den lærte meg, og alt den viste meg av livet. 

Jeg elsker å være mamma, liker å være sosial, digger å være alene, og jeg har aldri angst eller depresjoner. 

Gleden min krever ikke annet enn en joggetur. En prat med en venn. En babykos. En klem av en glad 6åring. Ei fin melding. En kopp kakao. Men krem. 

Jeg søker ikke lykke. Jeg opplever den hver dag. Mine tanker har jeg brukt 10 år på å forme inn i mitt geniale og nøye planlagte lykkemønster. Å leve frisk med bipolar 1 gir meg bare ekstra humør og krefter til å opprettholde denne positive måten å tenke på. Jeg er veldig sterk, og bestemmer og tar ansvar i mitt eget liv.

De kaller det at vi har psykiske lidelser. Jeg har ingen lidelse ved å leve med bipolar. Jeg har en annen og mer spennende slags måte å bruke min intelligens på. Jeg er kreativ på en mer grenseløs måte. Jeg trenger ikke falsk stimuli som alkohol eller annen rus for å oppleve ekstatisk lykkefølelse eller ro og avslapning. Det holder med et varmt bad, så er jeg der. Det holder med å våkne om mårran så er jeg takknemlig. 

Legg bort fordommene er du snill. Jeg er ikke sensitiv, jeg tåler mer enn du tror. Jeg er tøffere og råere enn du tror ei med en “psykisk lidelse” er… Jeg hadde tatt deg i mental håndbak så grunnen under deg hadde rista. Jeg er i stand til å tåle alt min fortid har testa ut om jeg holdt ut. Jeg holdt ut. Jeg reiste meg gang på gang, og nå er støvet børstet av, i det jeg ruver høyere over bakken i mitt liv enn noensinne.

Ikke ta hensyn til meg. Jeg er ikke svakelig. Jeg overlevde helt alene i Stockholm allerede som 18åring. Ikke tro jeg ikke vil jobbe. Jeg elsker å jobbe. Liker å være aktiv. Ikke tro jeg er dum. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag i slutten av 20årene ved å bruke affirmasjoner, fordi jeg  v i l l e,  og jeg kan nesten lese dine tanker på ditt kroppsspråk. Sånne som meg lever med en klokhet som du kun kan se manifestert på kunsten vår. Du kan ikke se den på fordommene dine.

Ikke tro du har det bedre enn meg fordi jeg lever med en diagnose; jeg har det amazing. Jeg er naturlig high up der du selv higer etter å være, stort sett hver dag. Jeg føler med deg dersom du har en så primitiv tankegang at du dømmer meg som “lidende”, fordi jeg har et ekstra øye i panna ved navn bipolar 1. Jeg led før. Før jeg knekte mine bipolare koder. Og jeg har mye å lære deg, dersom du hadde villet det. Men vil du ikke, er det flott det også. For jeg har egentlig ikke tid, jeg heller serru. 

Travelt opptatt med å leve et pulserende liv som pumper spenningens adrenalin gjennom et åpent sinn. Travelt opptatt med å sove deilig søvn med fargerike drømmer. 

Er du med? Blir du med og legger bort sånne steike dumme fordommer, og se oss med andre øyne? Jeg har møtt flere scitzofrene opp gjennom tida også, de er fantastisk smarte, blir du med og bli kjent med dem også? Noensinne pratet med folk med ADHD? Damned, for en iq! Try it out, de er kjempecoole! Prøvd å sette deg ned med en person med rusproblematikk inn i bildet, og pratet om vær og vind? Du ville lært mer på en time enn du har gjort på et tiår. Dette LOVER jeg deg!

Visste du at i nærheten av en av oss, kan du betrakte det som at du sitter i et Bigbrother-hus der foran oss? At vi ser deg med så mange slags øyne at du skulle bare visst… Og at de fleste av oss har en humor som gjør at vi kan gjøre all denne informasjonen om til noe komisk, for å ikke ta det helt innover oss, fordi våre hoder allerede er stappfulle fra før? 

Dette er simpelthen ikke noen plage for oss som har levd lenge nok til å ta styringen over slike diagnoser. Men ikke glem at det finnes en sårbar gruppe i samfunnet også. De som lider og sliter, og ikke helt har lært seg å leve med diagnoser enda, fordi ingen enda har lært dem det. Ingen av oss trenger fordommene deres. Noen av oss ler av dømmende tankegang, og noen gråter av det.

Jeg ler. Men gråter for dem som gråter enda.

Min avdøde far sa: “Vær åpen”. Jeg sier det videre: Vær åpne. I den grad at dere er åpne for at ikke alt er som dere tror 😉