Noen ganger er jeg skikkelig skikkelig ensom gone loner. Som eneboeren i den store arkana. Med stokk og kappe på…

Og glad er jeg for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten disse stundene helt helt ensom og alene. 

Jeg er min egen aller beste venn, som jeg har skrevet om før. Når barna har sovnet, har jeg mulighet til å være sammen med bare meg selv. Det hender ofte at jeg dropper å ringe venner. Dropper å invitere på skravvel og brus. Men heller gir meg selv hen til den deilige, salige ensomheten.

Det er ikke bare disse kveldene. Jeg kan jogge lange turer alene med musikk på ørene, gjøre om badet til det spaet som min beste venn jeg fortjener, legge meg i badekaret og høre digg musikk, sette meg på en restaurant i Trondheim helt alene og spise, sitte i timesvis på en kafe og skrive sangtekster, dikt og andre skriblerier. Lese. Drømme meg bort… You name it..

…jeg simpelthen elsker ensomheten.

Jeg er en oversosial lonertype. Har så mange venner at jeg kunne brukt all min alenetid på dem. Men de respekterer min dyrebare ensomhet, fordi mange av dem synes alenetiden sin er like hellig som min. De forstår.

Vi er mennesker som har falt for oss selv. Blitt så glad i vårt eget indre landskap, at vi ikke lenger stresser etter lykken. Vi ER lykkelige. 

Det kunne ikke falle meg inn å tenke over at andre tenker over at jeg sitter der alene, på en benk i sommersol, eller i vinterlands varme kafe.

Å stå stødig i seg selv, er i mine øyne viktig. Vi kom hit alene, og vi skal dra herfra uten de andre jordiske omkring oss. Alle omkring oss skal også reise sin vei en vakker dag, og vi vet ikke når. 

Når det er skrevet, skal jeg innrømme noe. Jeg føler meg egentlig aldri helt alene. Sånn egentlig. Noen passer på meg. Noen er med, og det er helt ok. Lufta er massiv, ja det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet om med øynene. Men jeg ville aldri kalt det spøkelser og gjenferd. Jeg heller mer mot parallelle univers og energier.

Dette er ensomhet for meg. Noe av det aller beste jeg vet. Jeg er like glad i å være alene som å tilbringe deilig tid sammen med barna mine og vennene mine.

Så om du ser meg alene der ute,

…er det ikke synd på meg.

Jeg nyter bare min hellige ensomhet i dybden, på tvers, og i høyden.

Skrevet av et bipolart vakkert sinn