Du er på kafe med noen venninner. Sara, Lise og Bente. Denne dagen er du litt hårsår, treg og klomsete. Sara sier noe som du misforstår. Dere oppklarer det, og snakker videre. Ler av det hele. Ja, noen dager kan jo være litt utenom det vanlige for alle, sier dere, og er skjønt enige om at man har jo love til å “være litt utafor”, innimellom. Ting går jo litt i bølgedaler, da vettu..

Du går hjem før de andre. Og venninnene dine sier aldeles ikke: “Ja assa, hun Pernille har jo hatt diare for noen dager siden da vøttø.. Ikke rart hun var dizzy i dag hehe”. Og heller ikke: “Og hun brakk jo foten for noen uker siden. Har jo måttet gått på endel smertestillende a vøttø..  Derfor var hun sånn i dag.”

De sier ikke stort. For det er helt vanlig at dagene svinger litt. “Bølger er av natur, hva?” Sier Bente. Mens Lise ler og sier hun også hadde en slik dag forrige uke. Sara har forlengst forstått at misforståelsen var fordi du hadde en av disse naturlige bølgedalene. Eller noe sånnt. Whatever.

Men disse “naturlige reglene” ser ikke ut til å gjelde oss med bipolar.

Uvitende fjols ser ut til å ville skylde på sinnsykdom bare du mister noe i bakken. Ekstra ille er det dersom du ler høyere enn alle andre, eller, åh, Gud forby: dersom du mistolker noe! 

“Det er fordi hun har bipolar. Hun kan jo ikke noe for det, stakar, det er jo en alvorlig lidelse.”

“Det er bipolar. Altså, hun har bipolar. Det er derfor hun er ekstra glad nå. Hun er hypomanisk, jeg bare veeet det!”

Jeg rister sakte på hue og ler litt for meg selv. For rent personlig ville jeg aldri uttalt meg om noe jeg ikke har peiling på. Jeg har ikke lært meg noe om golf. Ergo uttaler jeg meg ikke om golf.

La meg forklare og sammenlikne et par ting, og forhåpentligvis få oppklart en del greier for dere.

Ta til eksempel ei dame som går rundt med diabetes. Uvitende om det. Hun er tørst. Hun kjenner seg slapp ved høyt blodsukker, og hun er kanskje litt overvektig. Hun skjelver litt innimellom. 

Vi kan si det er fordi hun har diabetes. Vi kan påstå det er symptomer.

Legen hennes finner ut at hun lider av diabetes, og damen gjør underverker med sitt liv i løpet av året som kommer. Hun endrer kosthold og inntar medisiner mot diabetes. Hun begynner å trene, og får full kontroll på blodsukkeret.

Året har gått. Mye er lært og forandret på. Hun er ikke lenger ekstremt tørst. Hun er ikke lenger overvektig. Nei, hun kjenner seg frisk og glad. 

Hun har ikke lenger symptomer på diabetes. Men det er en kronisk sykdom, og dersom hun slutter å leve på den sunne måten, vil symptomene komme tilbake, og tilstanden kan bli livstruende. 

Vi ville da kunne si: “Det er fordi hun har diabetes.”

Men per dags dato er hun frisk. Og hvis hun tar de rette valgene, vil hun være frisk resten av livet.

Nå er jeg så forbanna lei av overbærende, hånlig uvitenhet, pent innpakket i medlidende forståelse!

Vi er mange her i verden som lever symptomfritt med bipolar. Ja, bipolar er en alvorlig, kronisk og ikke minst genetisk sykdom. Men, nei, det vil ikke si at vi alle går rundt i evig ustabilitet.

Man kan diskutere meget omkring medisinering hva angår andre sinnslidelser. Foruten sinnslidelser også. Og jeg mener man bør være forsiktig med mange typer medisiner i felleskatalogen. Men dersom man har bipolar type 1, er faktisk stemningsstabiliserende medisin nødvendig og livsviktig. Orfiril, Lamictal og Lithium, er de tre mest aktuelle. Lithium er selve krystallet, fint dekorert med gullkanter. Vil man være sitt optimale dersom man har bipolar 1, bør man forsøke dette. 

Om kvelden får vi en slags ADHD blandet med energisk ro i sinnet. Lykke. Lithium eller ikke, dersom jeg om kveldene begynner å gjennomføre alle mine kreative ideer, kunne jeg holdt på i lykkerus natta lang. Og neste dag. Og neste natt. Helt til jeg gled inn i en variabel manisk psykose, der uvirkelighet, paranoia og vrangforestillinger hersker. Derfor må jeg innta atipsykotikum hver kveld. Så hjernen min skjønner at jeg er sulten. At jeg er trøtt. At det er natta nå.

Jeg kan aldri innta lykkepiller. Antidepressiva. Enkelt og greit fordi jeg da kan tippe over i mani. En bipolar person medisinert med antidepressiva, er ikke et vakkert syn. Pretty bad. Dårlig humor og grenseløs filterfri. Been there, done that. Leke monkey in the street, visstnok, noe ei venninne husker godt. Jeg husker heldigvis ikke..

Jeg provoseres over at det er ok å være åpen omkring alle andre typer medisiner. Men ikke dette. Jeg trumper det gjennom, og “eier ikke skamvett”. Har både vett og styrke til å presse på med åpenhet. 

I tillegg til nøyaktig riktig medisiner, må man som alle andre lære seg å elske seg selv akkurat som man er. Man må finne en type trening som er gøy. For trening må til! Fysisk og psykisk. Man bør sove hver natt, og være ytterst måteholden med alkohol.  

Man må, som de synger på Disney Junior: “Si det om og om, og om,  igjen, nå skal vi ha det gø ø ø øy!” ….manipulere hjernen sin til å bestemme seg for å ta kontroll over livet sitt.

Og man må kjenne sin sykdom. Skjerme seg selv mot det som kan påvirke sinnstemningem i feil retning. F eks slemme folk. Rus. Eller sosiale sammenkomster når man kjenner seg for glad. Skape balanse.

Dette har jeg jobbet med i 10 år nå. Jeg er frisk. Personligheten min er pratsom, utadvend og støyende lattermild, energisk, sosial og veldig intuitiv. Men det er ikke “fordi jeg har bipolar.”

Jeg er sånn, og for faderullandei, da: jeg kjenner folk som ikke har bipolar som “er sånn” de også!

Noen dager er jeg stillere. Latere. Tregere. Noen dager misforstår jeg, for svarte, akkurat som alle andre.

Men jeg er ingen “stakkar med bipolar”! Kanskje er jeg tilogmed tøffere enn både deg og toget! Råere enn du greier å forestille deg. Klokere enn du noengang hadde trodd sånne gjøkeredefugler kunne vokse opp til å bli, i godt selskap med den de stygge andungene….

Kanskje er ingen av oss med bipolar “fiasko”… kanskje vi er overintellegente?

Du får ta en tutt, titt eller en tatt, på lista over alle genier, forfattere skuespillere og musikere opp gjennom tidene, som levde eller lever med bipolar. Google det, ditt uvitende fjols. Lær om det temaet du snakker så høyt om.

For jeg er ikke her for å være stakkaren du kan snakke nedlatende om, for å gi resten av verden inntrykk av at “deg, deg er det VÆRTFALL ikke noe galt med..”  det er nesten som om du entrer et rom fylt med genier, for så å snakke nedlatende om genier. Vi både ser deg, hører deg og senser deg. Hva vet vel du om hva vi og schizofrene opplevde i psykosenes grenseland..

Ja, jeg tør å sammenlikne meg med de schizofrene. Fordi jeg vet hva jeg snakker om. Oss med bipolar 1 får de samme symptomene som schizofrene dersom vi blir så syke at vi krysser grensen fra depresjon eller mani, over til psykose. Jeg er stolt av å kunne sammenlikne meg med så intellegente og dype mennesker som de med schizofreni.

Skulle ønske du også kunne se schizofrene for alt det inspirerende som de er, i steder for å bruke dem som skjellsord. Du dummer deg ut hver gang du sier “Scitzo”. Det er som om du sier: “Han Jante der, han skrev jo den loven”… som om du ikke har peiling på hva du snakker om. Fordi Jante var en by i Danmark, der forfatter Aksel Sandemose mente det hersket en sosial lov. Derfor kalte han det “Janteloven”. 

Sandemose mente at denne loven hersket over alt. I alle tettsteder. Alle byer…  And I agree!

Såh! Nei, det er slettes ikke fordi jeg har diagnose bipolar 1 at jeg oppfører meg som jeg gjør. Det er bare sånn jeg er. I naturlige bølgedaler. Men hadde jeg blitt syk igjen, noe jeg ikke har vært på 6 år, da hadde min atferd blitt styrt av denne diagnosen. 

Litt klokere nå? Mer du lurer på? Da er det jo bare å spørre oss, vettu. Vi faller ikke sammen i grus dersom du spør oss om sykdommen våres. Åpenhet, my dear, åpenhet…

 

Skulle forresten ønske jeg kunne vist deg, det stedet, den plassen, der schizofrene henter sin geniale dybde. Sin flerdimensjonale, fantastiske tankegang…

For jeg vet, noe som ikke du vet. Og det er jeg stolt av. Det kan du aldri forstå. Og jeg forstår det. Jeg kan føre dype, intellegente samtaler med de som lever med schizofreni. ….Alt hva du går glipp av der du sitter og geiper mens du uvitende roper “Din scitzo bipolare dirrestreng!!” Stakkars deg. Jeg føler med deg. Og håper du har lært bitte bitte littegrann i dette innlegget, så du ikke dummer deg ut mer nå.

.