Forskning viser at den sprekker. Eser ut og på en finurlig måte eksploderer.
Dette innlegget er sponset.
Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.
Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og løp raskt mot byttedyr med våpenet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt.
Jeg kan ikke se noen som løper opp gågata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det være. Sånn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er født utstyrt med. Meningen vi skal bli så sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene våre.
Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di.
De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. Så det er nesten så de påstår at denne sinnarynka mi kommer til å sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.
Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!
…vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine på det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament?
Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?
Hvordan skal jeg da se ut når jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne når jeg nærmer meg 40årene?
Hvem skal skjønne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, når jeg egentlig dundrer løs på den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling?
Skal dere operere bort andre sprekker på kroppen min også? Etterhvert som årene går, og de fleste interesserte går rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne å fjerne øvre del av rumpesprekken? Eller tåfis-sprekkene? Sprekken bak øret? Sprekkene mellom fingrene?
Jeg følger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene på bøljan blå.
Så. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 år får lyst på klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprør. Inntil da kan vi være enige om at vi er uenige om hva skjønnhet er, du og jeg, kirurgimote.
Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: “Don’t kill me, I’m only just a power line!”
