For en stund siden fikk jeg høre uttrykket “Bippere”. Det klinger i ørene, og minner mer om Pippi Langstrømpe og røverdøtre, enn troll og bygdedyr iallefall. Og hva er en bipper? Jo det skal jeg fortelle deg. Bippere er slike som meg, som har diagnose bipolar.
Og hva er en bippebedreviter? Jeg skal vedde på at alle med bipolar har måttet forholdt seg til en eller flere som tror de har bedre peiling på bipolar enn oss bippere selv.
Dette innlegget handler først og fremst om de som har bipolar i remisjon sin opplevelse av omgivelsene. Altså de som er friske og symptomfrie.
Verden er veldig uvitende om psykiatriske diagnoser. Det vet du nok, du som selv har bipolar.
Her er 10 tegn på at du har å deale med noen som tror de kan deale bedre med din diagnose enn deg selv:
1. Du har satt grenser og vært litt bestemt. Litt sinna. Så går det noen timer, og nærmest midt på natten får du følgende melding: “Du har en dårlig periode nå. Get some help for søren!” Dette er et sikkert tegn på en slik sutreviter som har irritert seg over din evne til å sette grenser, og tatt seg et par glass vin. Nå tror h*n du er syk som fy.
…og hva vet DU, som vedkommende ikke vet? Jo, at du er frisk som en fisk, og at selv om du har diagnose bipolar, har du selvfølgelig like lov som andre mennesker til å boltre deg fritt i alle delene av følelsesspekteret. Du kan le, gråte og bli sinna, akkurat som alle andre. Jepp. Du har evnen til det du også. Og dessuten; “dårlig periode”? Er du stabil, så er du stabil. Bipolar handler ikke om “perioder” når man er inne i sitt 7. friske år i remisjon. Man kan holde seg frisk resten av livet med riktig livsstil og medisiner. Vi vipper ikke inn og ut av såkalte “perioder”, når vi inntar riktig medisin og ellers lever etter de reglene vi har lært oss å leve etter med en slik diagnose. Ren uvitenhet, og ganske latterlig.
2. Du finner ut at du funker fett selv om du har diagnosen, ved hjelp av …kanskje trening? Riktig kosthold? Rett dose av den perfekte medisinen for deg? Affirmasjoner? Enda bedre; alt dette? Uansett begynner du å blogge/skrive bok eller på annen måte formidle dette til omverden for å vise andre hvilken vei du gikk for å unngå krattet opp hit. En dag skriver en frustrert “leave me alone with my reason to do nothing-bipolar-dame” på din facebookvegg: “Jeg har bipolar. Og jeg er overbevist om at du er hypoman nå.”
Og hva vet DU, som vedkommende ikke vet: Alle eksperter omkring deg har presisert at du er symptomfri i remisjon. Dine handlelister krymper i butikkene. Du har underforbruk av penger, ikke hypomant overforbruk. Du trekker deg tilbake innimellom, heller enn å være oversosial. Du har dine bibbeben pent planta på jorden. Og desverre for alle som ønsker å bruke diagnosen som unnskyldning til å “do nothing and feeling sorry for em selves”, så er du nå et bevis på at man kan gønne på og leve bra med diagnosen uten å være syk.
3. “Nei nå er a manisk igjen, nå har a vært å shoppa, og jaggu lo a høyt også!”
Og hva vet DU, som denne bippebedreviteren burde lært seg? Jo, sist du sjekket, sang du fortsatt i dusjen, and kept it there. Altså du har fortsatt ikke ringt Madonna og Pink for å overbevise dem om at du burde vært kordama deres. Og du er ikke akkurat rimelig overbevist om at det er kamera i insekter og gift i maten, heller. Du liker ikke bugs, men du vet at de ikke filmer deg, og du digger mat. Om natta sover du, du danser ikke til Dina’s eneste nittitallshit, åpner verandaen og synger ut så alle naboene tror Donald Duck har fløtta inn. Kremt. På økonomien har du stålkontroll, og du er ikke på vei til Kina på impulstur. Du vet at du er frisk.
4. Bippebedreviteren kan aldri se deg gråte, for da innbiller h*n seg at du er deprimert. Du kan heller ikke betro deg når livet er tøft, for da tror h*n ikke lenger, da VET h*n at du er dyyypt deprimert.
Hva vet DU om dette, som desverre en uerfaren liten fis ikke aner noe om? Vel. En depresjon er gjerne tåreløs. Ordløs. Maktesløs. Kreftesløs. Vandrende ute på psykotiskt grenseland. Sist gang du var deprimert, gråt du bare alene, når ingen så deg, der du satt krøket på gulvet og ba om at smertene inni deg måtte gå over. Du trakk for alle gardinene, slo av telefonen og låste døra. Du var hudløs og for det meste gadd du ikke å gråte Du ville aldri latt noen vite om hvordan du hadde det, fordi du skjemtes og ikke ville innse selv at du var midt inne i en depresjon. Du fornektet hele depresjonen og klamret deg til dyna. Å gråte foran folk er et FRISKHETSTEGN. Å tørre å være åpen, et også et friskhetstegn.
6. Vedkommende er nærmest paranoid hva angår det gjøkeredete faktum at du “lider” av en diagnose. H*n veier sine ord nøye, og når alle er samla, kan du se vedkommende sitte og glo vurderende, med store, granskende øyne. Du får høre senere hvordan h*n har vurdert din atferd. Har du barn, kan du banne på at du vurderes enda nøyere. Vedkommende nærmest venter på sykdomstegn.
Nåh .. hva er det du kunne lært denne hissigtassen av en bedreviter? Jo, at det er på seg selv man kjenner andre. Så dersom h*n føler slik behov for å vurdere din psykiske tilstand, er det et sikkert tegn på at dette er noe h*n finner i seg selv. Det kan være depresjon, angst, eller generell ustabilitet i livet. Uansett bruker h*n bortkastet energi. For du er klar over det sykelige behovet for å vite best, og kunne ikke brydd deg mindre om hva denne bedreviteren finner i din atferd som er verdt å bruke tid på å kritisere. Hverken utdannelse eller status imponerer deg. Du er fri, og sterkere enn slike bedrevitere tror.
7. Du vet. Disse som påstår at bippere stikker hue frem fordi de vil ha oppmerksomhet…
And ya know? Attention please? Hva er galt med det? Man må banke i bordet og heve stemmen. Kreve attention. For du vet du har noe å komme med. Ikke fordi du på død og liv må ha oppmerksomhet. Nei, under din siste psykose gikk du nærmest i ett med omgivelsene og håper på usynlighet, i frykt for å bli sett, filmet og fotografert. Denne sjenansen vet du er av din natur, og nå er den frisk og i balanse. Men livet har gitt deg bagasje og erfaring. Nå er du kommet til et nivå der gir du blanke i hva andre skulle synse og mene om ditt utsikkende hue. Også bedreviterne som kritiserer alle for å tørre å heve stemmen, fordi de så gjerne skulle tørre selv.
8. Bedreviteren er nærmest paranoid på dine vegne, og skeptisk til alle dine avgjørelser og uttalelser. “Du har jo tross alt en diagnose altså..” Det kan jo være at det så ustabilt kan hende at du ikke er i stand til å tenke rett med det bippehue, hva?
You know, from the mile you walked… At du er sinnsykt, enormt og genialt SMART. Du er både frisk og stabil, og i besittelse av vanvittig intellegens, etter et liv der du har fått mange innblikk i wonderland nedi kaninhullet. Så det så. Avgjørelsene dine vil vise seg å være bedre enn mange av bedreviterens egne bestemmelser.
9. Du er vant til å bli misforstått. Så den dealer du. Men en bedreviter vil irettesette deg utfra misforstått kommunikasjon.
Du vet, det er gøy å svare slike. For de forventer som regel ikke at du er smart.
10. Til slutt. Pust og pes. Ja du vet, alle de som vil preike for deg om medisiner. For og imot. Uten peiling, og i full fart på en rakett til en ukjent planet med alle sine medisin-meninger, mens du rister på hue trygt planta på jorda.
Og da vet du jo, utfra erfaring hva som er best for deg. Har du bipolar 1 bør du minimum ha stemningsstabiliserende medisin, samt antipsykotikum. Uten dette vil du gli over i psykose, manisk eller depressiv, før eller senere. Forbi polene. Du vet at blant stemningsstabiliserende midler er gullet lithium, sølvet lamictal, og bronsen orfiril. Du vet at av antipsykotikum er det seroquell som er det nyeste og med minst bivirkninger. Du vet at du bør trene, spise sunt og sove om natta for å unngå bivirkninger. Du vet at du ikke kan innta antidepressiva, av faren for å bli manisk. I såfall kontrollert som hjelp ved dyp depresjon. Du vet at hvis du har bipolar 2, med bare rapid cykling og null psykoser, kan du greie deg kun med stemningsstabiliserende medisiner. Og bipperen jeg, jeg vet også at jeg ikke rører beroligende midler som valium og sobril. Fordi jeg ikke tåler det. Og heller ikke trenger det.
En trist side ved bippebedrevitere, er slike mennesker som liker sympati. Disse som gir inntrykk til omgivelsene at “det er forferdelig å leve i en eller annen relasjon med en som har bipolar lidelse”. Dette er gjerne de som i tillegg til å ikke ha peiling på diagnosen, ikke takler at den med diagnosen setter grenser. Heller ikke at den bipolare viser noen form for følelser. Sinne deriblant, som jo er en naturlig del av følelsene. Slike offerrollespillende mennesker kan gjerne true den bipolare med slikt som at de skal gi ut en bok for å vise verden hvor fælt det er å kjenne noen med den diagnosen.
Screw them. Ikke bry deg. Hvem tvang dem til å ha noe å gjøre med deg? Ok, du har en diagnose, men dette gir dem ingen rett til å bruke den som fritt vilt for å søke den sympatien de tror de trenger. Slike bør du nok holde på avstand. Sånne kan være uheldig for forløpet i din diagnose. Som du jo nå er frisk fra nå. Som faktisk er rent fysisk og genetisk betinget, dessuten.
Så hva gjør du? Gi ut ei bok. Lær dem. For det de ikke har peil på, burde de la være å gni nesa si borti, foruten av svært ydmyk interesse for å lære. Hva mer gjør du? Du rister bestvitende på det intellegente hodet ditt av dem og føler litt med deres uvitenhet, i det du husker hvem du er. For det er det jo KUN DU som vet noe om.
