Jeg kan snakke om affirmasjoner og brainpower, og jeg kan skryte av hvordan man kan kravle seg fra under bunn til over topp.

 

Men jeg kan ikke skjule the darkside.

 

Jeg kan ikke late som om det ikke innimellom er gråtende tøft å være outsider overalt hvor jeg ferdes. Du. Du kan heller ikke lyve, og du kan ikke late som om “neidaa du er da ikke outsider”. For jeg vet bedre.

 

Jeg er den de angriper. 

 

Enten med ord. 

 

Eller med fysisk makt.

 

Det er som om de misforstår det hele, og tror de lukter “offer”, når det dufter “annerledes”. Så de smeller til, og forsøker å gjøre meg til det offeret de mener jeg er. Etterpå sitter jeg igjen, gul og blå, mens jeg kjefter på mine egne tårer. For jeg er jo ikke en forbanna stakkar!

 

Kanskje preges jeg mer av både bipolar og adhd enn det er mulig for meg å merke. Kanske provoseres folk bare av å se meg og høre meg snakke. Jeg aner ikke, men et eller annet skjer, og en slags ekskludering, avbryting og en ignorerende hersketeknikk-inspirert atferd tar form.

Så har du de fjolsene som innbiller seg at jeg er en stakkar som trenger at de “stiller opp” for meg, bare fordi jeg har en diagnose som jeg jo er helt frisk fra. Presser på meg såkalte tjenester og diverse veldedighet, til det kommer en dag at de kan bruke det mot meg og peke på “alt de har gjort for meg. Som om jeg noensinne behøvde, eller i det hele tatt ba om noe som helst. Jeg lærer meg å skille mellom falsk kreditt, og ekte vennskap.

 

Folk trodde jeg var dum før jeg begynte å skrive offentlig. Så skjønte de at jeg kunne tenke. “Jøss! She’s got a brain up there!” 

 

Men det holder ikke. Er du en raring, så er du en outsider. Jeg kan visst terge på meg alt fra sjøpølser til muselus. De kan liksom la raseriet sitt gå utover meg, kline meg nedi bakken, og så late som om det er helt ok. 

 

Men det er ikke ok. Det er så sårende, at tårene triller når jeg får noen øyeblikk alene, og ingen ser meg. Oppgitt innser jeg at jeg nok en gang ble vraket rent sosialt. Som om det var ok å heve stemmen og avbryte meg i det uendelige. Som om det var greit å bli så sint på meg pgr av en misforståelse at tårene etterpå triller nedover blåflekker og jeg må halte videre.

 

Det er den greia. Den greia med at omverden har dannet et ydmykt lite stakkarslig bilde av deg siden du har en psykisk diagnose. 

 

Og så kommer framtoningen din til sin sannhet, og den er alt annet enn ydmyk og liten, men påståelig, smart og utadvendt.

 

Hvorfor skal jeg være ekstra ydmyk? Skylder jeg dem det? Hvorfor skal jeg presse meg selv inn i det latterlige bildet de maler av meg?

 

Det kræsjer. Hele greia kræsjer, og folk blir utilpass. Hvor ble det av det bildet de hadde av meg? Gone to nowhere, faktisk. Og der sitter du og gliser selvsikkert. Du skulle jo være en liten stakkar. Litt dum. Litt stille. Ikke så intelligent, for svarte.

 

Ti stille underdog fra gjøkeredet! Well, nope! Jeg legger alt bak meg og tar aldri navnene i munnen min igjen. Men tie og spille pleiepasient når jeg ikke er det? Langt fra. Jeg vet hvem som kjenner meg, for det er jo meg.

 

Jovisst kan det såre å bli behandlet som en outsider, og javel så kan tårene trille. Men inni meg har jeg en indre ro og en enorm styrke. Det snur alltid. Jeg får det alltid til. Og de som sitter og prøver å dytte meg ned nå, opplever etter en stund å måtte selv erfare hvor vanskelig livet kan være. Det er som om den som ler sist, ler best. Men slik er det ikke. Det å le sist er alltid en ydmyk latter for min del. Ja jeg kan humre litt over livets underlige svingnginger, men jeg godter meg aldri.

 

Når man er vant til å være utenfor, herdes man og vennes til den tilværelsen. Derfor tåler jeg det meste. 

 

Dette er baksiden av den åpne medaljen omkring det å være bipolar. Den uvitende forhåndsdømmingen, og alle folka som tror de kjenner deg. Og så har de virkelig, really, ikke peiling at all. What so ever. 

 

Jeg kommer desverre aldri til å gi etter, og gå inn i rollen som et lite forsagt og beskjedent offer, bare fordi enkelte mennesker i samfunnet forventer det. Jeg kan takle alt dette. Er vant til det. Falske rykter og forsagte sjeler som påstår å kjenne sannheten om meg. Dette er vant kost i min tilværelse. Spørsmålet er om de takler det selv, den dagen karma banker på døra deres, langt ut på vidda der vindene blåser og utfordringen er motbakker i fjell å gå alene. Innen da har jeg tilgitt og forsvunnet til gjøkegokk forlengst.

 

For de fjellene vandret jeg i for lenge lenge siden.