“Hæi blåggen ! Vær vind, kropp og sinn, tittæy, her er jæi. Blunkestorevippesmilefjeees! Let’s talk about make up, operasjoner og hvorfor bjørketrær bør hugges ned til fordel for allergikere!”

Det var år 2014. Høsten var stappfull av farger, og jeg var proppfull av fordommer. Et lite snev av meg ville opprette blogg bare for å skrive ned mine egne historier innen psykiatri. Men jeg hadde så mye fordommer mot blogging. 

Fordommene het “Hæi blåggeeen”, og irriterte seg over dårlige forbilder for unge jenter, og det jeg trodde var lett-tjente money. Det useriøse ved å i det hele tatt mene at alle bjørketrær bør hogges ned, som hun ene bloggeren preket om.

2014 ble til 2015, and I was running out of time. Eller ikke. Hvordan kan man vite når man dør? Jeg ville iallefall ikke ta med meg alle mine hemmeligheter i graven. Jeg MÅTTE lagre dem et sted. Safe eller blogg. Noe måtte gjøres. Det jeg hadde opplevd var for grovt. Det handlet om elektrosjokk, ei 18 år gammel jente på rømmen i Stockholm, urettferdig behandling av helsepersonell, psykoser, vold, angst, mani, og det å reise seg fra det hele og leve lykkelig med bipolar 1.

For jeg skammet meg ikke over historikken min. Ei heller over å ha diagnose bipolar 1. Jeg hadde dessuten erfart at jeg var ei god alenemamma for babyen min, og ei super helgemamma for eldstesønnen min. Det dømmende lokalsamunnet kunne bare ta seg en megabolle og dele den med bygdadyret. 

Skammen var å skulle måtte kalle seg “blogger”. 

I juni 2015 hadde jeg kommet fram til det som kjennetegner “forbipolene”: jeg kunne skrive min historikk inne på en blogg, for det var jo svært liten mulighet for at noen kom til å lese det. Hvem leser amatørbloggen skrevet fra nederste trinn på rangstigen? Bygdadyret, mens det tygger bolle? Jovisst kunne jeg blogge. Jeg behøvde ikke å si det til så mange. De første ukene ante jeg ikke engang at man kunne se lesertallene sine, og jeg visste ikke om lokal-listene. Jeg ville bare skrive. Så jeg begynte med et par innlegg, før jeg fyrte løs med historikken min. I løpet av noen måneder var alt nedskrevet, og da var skrivedilla i gang. Å skrive på blogg var en super måte å få klødd tilbake på skrivekløa på, for en skrivenerd som meg.

Mitt rykte i byen Stjørdal var preget av rufser og løgn. Jeg var i mange’s øyne en mislykket liten bladlus på villspor. Det er ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet, siden jeg mange ganger har fått hørt det fra forskjellige miljøer. Det e hardt å forsøke å klamre seg fast til planten, når bladet allerede er oppspist. Man er ikke bare liten. Man har null fotfeste. 

Da jeg begynte å skrive, begynte mange å lese. Kanskje var det mange i lokalsamfunnet som leste det jeg skrev det døgnet jeg hadde 27 500 lesere. Vi er omkring 20 000 innbyggere i denne byen. Uansett var denne “blåggen” en effektiv rykte-killer. For hva skulle de si? Sannheten var nå å lese offentlig. Hele historien. Det var bare å tygge bolle for harde livet hvis du het bygdadyr, trolleboller og sladrehanker. 

Likevel blir jeg fortsatt grepet av skam når jeg omtaler meg selv som blogger, og jeg har vansker med å si “bloggen”. Det handler om hvordan blogging ble sett på omkring 2013. Man hånet bloggere, og nektet å se på blogging som et yrke.

Jeg også. Jeg hadde fordommer som bare det.

Men vet dere hva? Det jeg føler for de fleste andre bloggere nå, er respekt. For jeg kan love dere at det er mye jobb med dette. Noen ganger kan jeg holde på i til sammen 6 timer med et innlegg. Pluss intervjuer og research i forkant. Det sies at blogging er journalistens framtid, og med avslappede skuldre akter jeg å gjøre forbipolene til akkurat det nettmagasinet som jeg ønsker. “Forbipolene” kan jeg si med stolthet. “Bloggen” derimot, kjenner jeg sitter langt inn. Ordet er i min verden ødelagt av sminkevideoer og operasjoner, slikt som jeg ikke kan assosiere meg med.

Og hva er egentlig galt med sminke? Og rosa, hva er galt med rosa? Er det ikke typisk, at alt som har med damer å gjøre, blir latterliggjort?

It’s time to wake up. En advokat sluttet i jobben sin for å bli matblogger. Hun tjente bedre på bloggen. Journalister blogger på toppen, både kvinner og menn, og bloggere gir ut bøker som havner på topplistene. De er store skrivetalenter. Forfattere og genier. Vi ser at blogging har presset seg fram som et yrke, og det er på tide å spise opp den nedlatende tonen når man tar ordet “bloggen” i sin munn. Spise opp det negative av forestilninger, sammen med den bollen.

Jeg er en av de som må skjerpe meg. Jeg må slutte å skamme meg over å være en blogger. Nå har jeg brukt lang nok tid på det. To år i juni. Skjemtes i 2 år; God damned! Jeg må kunne presentere meg selv som “blogger”, uten å unnskylde meg. Jeg sier det aldri med stolthet, men begynner å tulle med det. Enough is enough, bitch. Det er tross alt mye arbeid med dette. Og i tillegg tilalle de timene jeg skriver, tør jeg ikke tenke på all den tiden jeg bruker på å være min egen strenge redaktør. Rette skrivefeil, omforme setninger og være helt alene om ansvaret. Man skal tørre å være selvstendig og sterk, ellers leverer man ikke godt nok til at leserene gidder å pakke opp det man serverer. Det et som om jeg blir til en kritisk akademiker hver gang jeg velger å være min egen redaktør. Hver gang jeg retter på absolutt alt som er skrevet. Publisering betyr heller ikke ferdig; da er jeg på leting ette skrivefeil igjen, innen kort tid. Heltidsjobb. Det er et yrke av type heltids.

Likevel: Jeg kommer til å ta deg på tankekornet i det jeg sier jeg er “blågger”, og du mumler og ser bort. Jeg kommer til blunke alvorlig med øynene og fortsette å si: “Yeah. Jeg blågger om alle operasjonene jeg har tatt, og ellers bare mæikøpp!”

Det blir litt som da jeg bodde i ei rønne for 17 år siden, og svarte folk som spurte hvor doen min var: “Jeg har utedass. Du finner den rundt hjørnet der ute!” hvoretter jeg lo så jeg ristet mens jeg så tissantrengte besøkende løpe rundt huset på leting etter “utedassen”. God vindusunderholdning, med andre ord.

Nå er jeg blogger, og like lett som en det var å lure folk med rønnedass, er det å lure dem til å tro på rosa elefanter, operert blogg og blondblåst topplokk. 

Jeg skal gjøre mitt beste i å slutte å skjemmes over å være grønn rufsere blogger, men jeg nekter å begynne å hilse på bloggen min. Hvis jeg sier “Hei blåggen” til den, kommer jeg garantert aldri til å få svar, it’s a waste of time. Just saying. Den er ord og bilder. Ingen person. Den er så forbi polene ikke noen person, så sikkert er det. 

I det moderne 2017 kan jeg ikke unngå å skrive dette innlegget. Etter “Heksehammeren”, skrevet av en dritings frustrert mann som aldri fikk seg noe, år med kvinneundertrykkelse før 70tallskvinnen demonstrerte for likelønn, politiske hersketeknikker, nåtidens objektivisering av kvinnen i form av kun nakne kvinnekropper i bladhyllene på kiosken, til skue for barna i den kiosken som skal lære at “kvinnen er et brainless objekt; kun til utstilling, nytteløs innen alt annet enn bruk og kast”,

…er det på tide å presse frem sannheten:

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Vi kvinner er for smarte og sterke. Dette har skapt misunnelse opp gjennom tiden. 
Laget for å sette våre egne behov til side, herjet av 9 måneders hormoner og nedlasset av ekstra kilo å bære på, er vi i stand til å få et helt hjem til å gå rundt alene, og la de samme kiloene rase av, mens vi sjonglerer bruk av en intellegent hjerne med uttallige oppgaver som vi fint mestrer uten en mann. Moderne fitness har dessuten bevist av kvinnekroppen er i stand til å utvikle muskler på lik linje med menn.

De sier vi lager barn sammen; mann og kvinne. Men det gjør vi ikke. Vi kvinner tilbyr en åker å så frøet i. Mannen putter oppi frøet. Now hold on: DET er ikke å lage et barn!

KVINNEN lager barnet i løpet av ni måneder. Vi er lufta, jorden, vannet, ilden, sola og månen som skaper livet. Den lille babykroppen er stor å etterhvert bære på, og vi gir alt. Vi er sterke. Vi er i stand til å ofre alt for å oppnå målet.

I run this house. Her vasker jeg. Her rydder jeg. Her lager jeg mat. Tilfører alt vi behøver og kaster det vi ikke trenger. Som awesome alenemor kjører jeg på for å få dette hjemmet til å gå rundt. I helgen hadde jeg 4 barn her alene, dvs 2 stk i tillegg til mine egne 2, and I love it. Da er det party for meg: når det er gøy for barna og huset er fyllt opp fra kjeller til loft. Hvis mannen var det sterkeste kjønn, ville jeg som “svakt kjønn” vært avhengig av en slik en. En mann. En tassi. Men det er jeg ikke. Ikke i det hele tatt.

For noen dager siden fikk minsten feber, og det har han enda. Dvs null barnehage. Jeg elsker å stelle for ham, gi ham mammakjærlighet og ta vare på ham.  

I går gikk vi tom for stikkpiller. Vi har ikke bil, så jeg måtte legge pjokken i vogna og trille ham 2 km ned til sentrum. En gang i tiden forsikret jeg meg med legevakten om at febersyke barn godt tåler å trilles ute i vogn, derfor tok jeg handlerunden med god samvittighet.

Om jeg blir sliten? Nei ikke sånn. Jeg tåler mye mye mer enn dette. Hvis jeg ikke likte å ta meg av barna mine, ville jeg blitt sutresliten. Men vi powerdamer er utstyrt med enorm kjærlighet for småtrolla våre. Vi elsker dem så høyt at vi kunne jogget til opp gigantiske fjelltopper og tilbake hvis det betydde at det redda livet til barna våre. Vi er det sterke kjønn. 

Hvis en mann kan påstå at mannen er det sterke kjønn, kan jeg også påstå at kvinnen er det sterke kjønn. Jeg føler meg supersterk kjempetøff, og har enda til gode å se kroppen til en mann strekke seg ut, fordoble seg i antall liv, og lage et menneskeliv med kroppen sin over ni måneder. 

Jeg kjenner menn som påstår de ikke gidder å leve uten bilen sin. Orker ikke ta buss og tog og sånn. Jeg gjør alle innkjøp via kollektivtrafikk og ei barnevogn. Jeg går, triller, bærer og løfter. Og når jeg kommer hjem fortsetter jeg å løfte, bære, vaske, bake, koke, rydde og stelle barn -med glede. 

Pgr av “Heksehammeren” og alle de nonsens regler som en seksuelt frustrert og avvist mann skrev ned ut fra vill fantasi, ble tusenvis av kvinner dømt til døden som “hekser”. Det er sannheten.

Nåh. La oss ikke lure av dagens påstand om at menn visstnok skal være “det sterke kjønn”. Det er enda en tullete påstand slengt ut i løse luften av en frustrert mann en gang i tiden. 

Medsøstre: hvordan kan dere tro at kvinnekroppen, som bar frem guttekroppen som  så ble til en mann, er det “svake kjønn”?

You’re THE POWER, WOMAN! 

…jeg hører den lille toåringen hulke, så jeg løper opp trappen for å holde ham i armene og gi ham vann, drevet av en superkraft som heter kjærlighet. Takk og pris for at jeg er KVINNE!

Nå har du reist igjen for denne gang. Jeg savner deg, som vanlig. Du vet at jeg på en måte ble syk da du var beibi, slik at du ble boende hos pappan din. Du vet at siden de vakreste blomstene gror fast mest, bør de få være i ro der de driver og vokser. Mamma passer på deg likevel, vet du. Pappa også. 

Kjære fine, vakre, snille, tøffe du.

Jeg klare aldri å se deg gråte uten å trøste deg. Og nå har jeg iallefall muligheten til å gjøre nettopp det. Holde deg i armene mine, tørke tårene dine og gi deg varme klemmer, mens jeg forteller deg at jeg er glad i deg. 

Jeg kalles helgemamma, men du skal vite at jeg er mamman din hele tiden. Du bor alltid i mitt hjerte, og her hjemme står rommet ditt klart for deg, hele tiden. 

Vi har vent oss til det, du og jeg. En hverdag der vi møtes i tankene, og annenhver helg der du får høre alt det fine jeg synes om deg. Det har ikke alltid vært like lett. Det hendte seg at du hylgråt da du var riktig liten, og klamret deg fast til den lille tiden vi fikk sammen. Til alle blomstene vi plukket da vi gikk turer sammen blant det knallgrønne gresset og den lille bekken, mens mamma’s mage vokste.

Du er en knalltøff 7åring lille venn. Med stil dealer du med en tilværelse der lillebror ble boende hos mamma. Denne gangen holdt jeg meg frisk, og den lille beibien grodde fast her. Du forguder lillebroren din, selv om han begynner å bli litt boss baby 2 år, og du er verdens beste storebror i hele verden. 

Iblant behøver du og jeg tid for oss selv, slik som i gamle dager. Sommeren som kommer vil gi oss mye slik kvalitetstid, sånn som lillebror og pappa også trenger tid sammen. Da skal vi finne på gøy, skjønner du. Da skal helgemamman din bli til en strålende crazy summer mama, og vi skal ut på tur. 

Avstands-sårene våre har grodd, og vi tåler hverdagsavstanden bedre enn noensinne. Det er nok fordi vi vet innerst inne, at vi for alltid er knyttet til hverandre. At jeg er helgemamman din hele tiden. Du, jeg er så stolt over å få være mamman din. Sånn en kjempegod gutt, som er så populær fordi du er så snill og humoristisk. 

Jeg gleder meg til disse helgene våre, kiden min Ser frem til å være sammen med deg, og føle at alle puslespillbrikkene er på plass for noen timer. Skravle og le med deg, ta deg med på kino, bading og tivoli i blant. Bare være der for deg. Gi deg mammaklemmer, vårblomster og håp i barnehjertet ditt. Tilby deg den vanlige hverdagen her.

Akkurat nå mens mamma skriver dette, er det en slik søndag etterpå, igjen. Jeg sitter her og ser på den nyvaskede stua. Hører litt etter om lillebror gråter. Han hadde feber da han sovnet. Han gråter ikke. Jeg gråter. Det er tårer av takknemlighet fordi jeg får være mamma for deg, og mamma for lillebror. På deres premisser. Der dere er. Der dere vokser og gror. Akkurat der møter jeg dere.

Og det er tårer av savn. For jeg er bare robot når vi leker. Det er nok godt for deg å vite inni deg at mamma er så glad i deg at hun savner deg. Du betyr hjertet mitt, du som lillebroren din. 

Jeg tar ingen sjanser. Denne mamman skal holde seg frisk, så jeg får være sammen med deg og broren din mest mulig. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere.

Jeg skal vise deg, at en helgemamma kan være mamma hele tiden, vennen. Du skal få føle, at en helgemamma kan gi deg like mye kjærlighet og respekt som en hverdagsmamma.

Don’t you worry my child, vi bare venter i 10 dager, og så sees vi igjen.

Don’t cry, my boy, jeg ser deg i hjertet mitt hvert eneste sekund, hvert minutt og hver time.

Be happy, my kid, du har et godt hjem å komme hjem til fra skolen. Jeg har fulgt nøye med deg, og vet du har det bra.

Helgemamma elsker deg hele tiden. Er mamman din hele, hele tiden, og jeg svikter deg aldri aldri 

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

CELLULITTER. Et grusomt ord, ikke sant? Særlig for oss mødre nærmere halveis enn fjortis.

Dette er ikke bare gratis; du vil også spare penger på det. 

Jeg liker den milde måten å holde kroppen sunn på, og er ikke noen fan av kostbare kremer og 2good2betrue-mirakelkurer. Kroppspress er jeg heller ikke særlig glad i, og respekten for unge lesere er i behold: tommel opp for kurver og former.

Dette er kun et sunnt og godt råd, der jeg kan fortelle om hvordan min livsstil gir meg en bivirkning i form av mindre småcelluliter på lårene. Jeg er inn i 4. måned med denne livsstilen, og grunnen er at jeg forsøker å unngå å få diabetes. Jeg er ille utsatt for å få det, siden jeg hadde svangerskapsdiabetes for 2 år siden.

Jeg kan ikke skrive særlig om de dyre kremene, pillene og markedsmagien, siden jeg ikke aner om dette fungerer. Men dette med å fikse det innenfra, det kan jeg skrive om. 

Jeg begynte å leve avholds fra alkohol, nesten sukkerfritt og glutenfritt fra om med 5.januar. allerede for 2 år siden bestemte jeg meg for å ta grep da det hadde gått et par år etter tiden med svangerskapsdiabetes. Jeg hadde mye kunnskap fra det svangerskapet om hvordan jeg holdt blodsukkeret stabilt, og jeg begynte å sette meg inn i hvordan jeg kunne inspireres av lavkarbo. Det har vært viktig for meg å gjøre dette på min måte. Denne livsstilen skal vare resten av livet, så jeg unner meg frukt i ny og ne (noe jeg ikke kunne da jeg hadde svangerskapsdiabetes), spiser sukkerfri sjokolade som jo gir litt blodsukkerstigning med sine søtninger som slutter på ol. Ris, potet, pasta og gluten er det sjelden jeg unner meg. Men jeg holder åpent for utskeielser. Det skal være en livsstil, ikke fanatisme. Jeg skriver “nesten sukkerfritt” fordi jeg regner med tilsatt sukker i enkelte matvarer. Så lenge karbohydrater som regel er under 7, og unntaket  fra regelen er omkring 30, er det bra nok.

Jeg har ikke rørt sukkertøy, godterier, potetgull eller alkohol på snart 4 mnd. Gluten kun en gang. 

Nå ser jeg det samme som for to år siden; cellulitene på lårene minker betraktelig. Kun noen striper er igjen, og det ser helt annerledes ut enn det gjorde for et halvår siden.

Å spise mye ost, fløte, egg, kjøtt, grønnsaker, frø og avokado vil ikke gjøre deg spinkel og tynn, men slank, sterk og sunn. 

Å leve alkoholfritt vil ikke gi deg særlig mye forståelse fra omverden, men du vil høste frukter mentalt og kroppslig som vil gjøre det verdifullt å teste ut for noen måneder. 

Det er billigere enn kremene, mer spennende ann alle de dyre drinkene, du vil få råd til å gå ut oftere fordi du drikker bare vann og koffein, og du kan legge igjen i butikken alle de kostbare superpillene som lover deg trollgull som slank kropp og cellulitfrie lår. Hvorfor ikke prøve å sette sammen et sunnt kosthold uten sukker, alkohol, gluten og stivelse? Du kan fortsatt spise søtt; som tagatesse i krem med bær og en dært rømme, eller sukkertøy med søtning i (Les nederst i innlegget om Christina, som tipset meg om den luftige bærkremen. Rømme makes the air!) 

Du trenger ikke å leve på lavkarbo 100%, eller bli fanatiker. Det handler om å innse at alt sukkeret og all stivelsen vi dytter i oss nå, langtfra er naturlig for oss å i utgangspunktet ha for hånden. Oldefaren din hadde ikke en appelsin i kjøkkenbenkskålen hvis han ville ha noe søtt, ei helĺer en pose Toro gryterett. Nå skal det være sagt, at jeg unner meg en pose Toro iblant. En appelsin også. Det er fortsatt lite sukker og stivelse jeg får i meg i forhold til før.

Heldigvis har jeg en god venninne som er helt rå på å utvikle superoppskrifter på sunn namnam. Hun har levd på lavkarbo i over et år, og er genial på å smake seg fram til akkurat det smaksløkene til en sunn tassi vil ha. Hun har ikke sponset meg; dette er en ærliganbefaling; dama burde drevet en restaurant. 

Prøv Christina’s oppskrifter her:  http://m.meglerfru1.blogg.no/

Du vil finne ut at du ikke ofrer noe, men heller beriker livet ditt, ved å kutte ut alt du tror du trenger.

Vi lar oss ikke lure, hva, folkens? Vi fikser det på den ekte måten, i form av hva vi spiser og drikker. Vi bruker hue og putter inn i det akkurat hva vi vet er bra for kropp og sinn, foran å bruke en formue på potetgull, trollgull og tull Ikke sant, unge piker? The real is for you to heal – the bull is the shit who’ll never be a hit!

Ps: Jeg er IKKE naken på bildet; det er bare et par baklår

Kjære potomacdamer. Jeg hadde, som dere ser på bildet under; tatt på meg sokkene til sønnen min i farta, ryddet, vasket, sendt eldstesønnen på 8 og tantebarnet på 5 med farmormora si og lagt ned 2åringen og tantetoåringen for dupp. Det var på tide å legge seg ned på sofaen som et slakt og gjøre det man skal bruke søndagene til: avslapning. 

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Så begynte jeg å trøkke på fjernkontrollen, og der fant jeg dere. Et knippe levende kjempebarbidukker i full krangel rundt et bord. Hva er dette, tenkte jeg, pinlig berørt. Voksne damer? Så sjekket jeg ut mer info. “Real housewifes of Potomac”. Wow. Hvis jeg skulle tittulere meg med noe in public, ville jeg aldri i verden degradert meg selv til noens “wife”. Meg om det. Dere om dette.  

Om jeg ikke var lykkelig fra før, ble jeg iallefall tusen ganger gladere av denne rævva underholdningen. Samtidig: god damned som jeg føler med dere. Det må innerst inne føles forferdelig fattigslig å ha så random smålige holdninger til livet, at dere må skape barbie-drama og kalle hverandre “dum”. Hvis jeg hadde masse penger, ville det gitt meg så mye glede å hjelpe andre mennesker med de overflødige ressursene. Just saying. 

Jeg er så GLAD og LYKKELIG for at jeg slipper å sitte rundt Potomacbordet deres utkledd som kjempebaby, unnskyld; kjempebarbie, i full intrigekrangel med de andre plastikkdukkene. 

God søndag fra real housemama of Stjørdal

Mens øyenlokkene er i ferd med å falle sammen, og jeg nesten dupper slik jeg gjorde i den siste barseltiden, skal jeg forsøke å forklare tilstanden på Lykketoppen.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Jeg tester ut hvordan det er å være alenemor til 4 stk kids en hel helg. Og ja, det er utfordrende, men det er så fantastisk å ha hele huset fullt av dem, at jeg finner ikke ord. 

Vi er vant til å ha mitt tantebarn Tuva på 5 år på overnattingsbesøk, og nå inviterte vi lillebror Johannes på 2 år hit også. Til vanlig sover vi på loftet der jeg og Even på 2 år har soverom, men før helgen innredet jeg kjelleren som et slags barnehotell. Tuva og Mathias på ble innlosjert i køyesenga på rommet til Mathias, mens begge toåringene og jeg sover på gjesterommet. 

Mellom bleieskift, tannpuss, matlaging, matservering, Donald Duck og kakaosøl, skulle jeg være smart og la dem male. Det var ikke så smart. Men gøy var det sikkert.

Så skulle jeg være knall og ta dem med ut på to forskjellige lekeplasser. Da kom haggel og vind for fulle mugger, og jeg måtte samle kidza og jogge hjem. “Du skulla sjekka været på telefonen, tante. Har du kakao?”

Det er bare å finne senga. Ikke fordi det “kommer en dag i morgen”, men fordi jeg nå forstår hvorfor mormor alltid sovnet da hun leste Donald for meg på senga. Hun var stuptrøtt, that’s it. 

Unger: dere er sååå mer enn verdt det å bli stuptrøtt, kosegullene til mammatante.

Mathias trodde riktignok at jeg var morfaren til Tuva. Og Even malte seg med neglelakk på fingrene og i ansiktet. Johannes og Even kranglet om mørkebrun gammel modelleire med hår i, og kalte det “is”. Alle barna kilte meg til jeg nesten tissa meg ut, og ordet bleieskiftarbeider fikk ny betydning. Alt av gjøremål som matlaging og husarbeid måtte avbrytes pgr av trøsting og megling, og det er helt utrolig hvor stor verdi en halv kindereggleke får når den er “min …miiin!” og kan brukes til å sjefe babybosse litt. Men de to eldste har fått lære seg ny taktikk: La småttisene bare ha leken, da mister den tingen sin verdi innen få sekunder. Faktisk kom Even tuslende og sa:”Her Tuva. Få den du!” Jeg så forresten Mathias 7 år rømme ned på rommet sitt i stor stil etter å ha blitt overkravlet av toåringene i sofaen.

BUT I LOVE IT! Makan til spennende helg! Jeg ville in fact faktisk ikke heller vært på party med CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp; ingenting slår ei helg med tantemammas små rakkartroll. 

Men alenemamma til 4 småbarn? Ok, ved 6 armer til, privatbussjåfør, egen buss, nanny, avlastning hvert 4 døgn, 2 svære lekerom, 4dobbelt med leker så alle kunne sagt: “Min!” uten dramatikk, renholder og egen kokk. 

Ja for ikke å glemme CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp som klovner i kampen’s hete, til å steppe inn når barna vræler: “Næææi! Kutt ut! Slipp! Ka gjøøør du? Miiin bomullsdått! Mitt rusk.. miiitt!” Ikke for å være klein, men here comes CharterSvein, alle barna får smil i munnvik av Kongsvik, og har du sett, her kommer Blipp og Furuseth!

DA skulle jeg gjerne vært alenemamma til fire. Inntil da øver jeg meg på barna og tantebarna mine. Hvem vet? Kanskje neste gang jeg tester dette er jeg alenemamma til 6? Jeg har nemlig 5 tantebarn. Highest can go er alenemor til 7 stk ei hel helg. Det må vi teste om noen år, family? 

Dette er en hyllest til en av de positive ildsjelene i lokalsamfunnet vårt: hva var Stjørdal uten glød? Enkelte mennesker bidrar til denne gløden, og jeg møtte en av dem i dag. 

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Kjære deg og dama di. Om det er kona di aner jeg ikke, for slike som oss har ikke tid til å vite alt om alle. Men dere bor sammen, og har barn. 

Du er som meg. Du har vokst opp her og har mange å hilse på når du begever deg rundt i Stjørdal sentrum. I dag hadde vi tid til en prat inne på kjøpesenteret. Tenk å si noe så gledelig som det du tok deg tid til å si til meg. Du kunne fortelle at du mente jeg skriver bra, og at du og dama di venter på innleggene min. Det du hadde å fortelle om deg selv var også positivt, noe jeg virkelig setter pris på; ditt plussfokus. Jeg la merke til det du sa om kompisen min. Han har slitt med rus, og det vet vi begge to. Da han gikk unna sa du: “Han er egentlig en go’kar han, ikke sant?” 

DU TREKKER FRAM DET POSITIVE VED BÅDE ANDRE OG DEG SELV; TAKK FOR DET!

Hvis man spør deg hvordan det går, and what you’ve been doing, trekker du fram det som er bra. Du har gjort suksessrike investeringer, og er i stand til å skape velstand. Du har reist, og opplevd verden på din måte. Rukket å gjøre mye.

Folk som er glade i seg selv liker å høre om andre’s suksess. Slikt er inspirerende i deres ører. Men så har man de ørene som er preget av det motsatte. De som motarbeider seg selv i selvforakt, er heller ikke i stand til å forstå dem som samarbeider med seg selv. Dem som velger å være sin egen beste venn.

Dette med å fortelle om det positive, er det ikke alle som skjønner. I mangel på knagg å henge det på, kaller de det “skryt”, og dømmer deg nord og ned i sin dårlig kamuflerte misunnelse.

Nei nei nei, de vil ikke høre om det positive.” Har du ikke en sykdom eller to å fortelle om? Gikk ikke noe skeis, eller hva?”, tenker de utålmodig. Sugne på negativ input frustreres de over å ikke finne noe sutter hos deg. Ikke noe syt heller. Nei, ikke så mye som litt spiselig klag kan de spore hos deg. Bare vetttug framgang og fornøyde smil. 

Som jeg DIGGER slike som deg! Dama di kjenner jeg ikke, men hun setter sikkert også pris på væremåten din.

Så herlig fantastisk det er å slippe å høre om vondter og nedturer, når jeg innimellom snakker litt med deg. Ditt fokus er på den smilende smileyen, ikke det grinete gulfjeset. Jeg ser du søker etter det positive hos lokalsamfunnets innbyggere, og det gjelder nok også globalt. 

Generelt er jeg vant til å være omgitt av venner og familie som forteller om positive planer, nye jobber, suksesshistorier og alt det andre de gleder seg til. Derfor er det alltid malplassert for min del å være innen rekkevidde hos negativt ladede folk som suger energi og kun har klaging å komme med. Det er selvfølgelig unntak; enkelte opplever livskriser, og da er man jo der for dem. Det er noe helt annet enn mønster laget av kun sort og grått, at et friskt mønster har sorte innslag av kontraster

Denne lille byen behøver slike som deg: You know who you are, og jeg ønsker deg og dama di en smashing kveld. Jeg håper dessuten at dere husker det min far var opptatt av:

Å nyte det gode liv. 

Takk og pris for friske, glade innslag i bybildet

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Spikker du din egen fløyte, eller danser du etter andre’s pipe?

Jeg er en såkalt vanskelig person som ikke så mye som tripper litt til andre’s piper. Langt mindre, Gud forby; DANSER til andre’s piper. 

Jeg smidde min egen pipe ferdig allerede før jeg lærte å skrive. Med min egen kniv som jeg tok ut av min egen slire, smidde jeg mine egne meninger. Nede i fjæra. Oppe i skauen. Oppi båten. På vidda. You name it? No; I name it!

Jeg skulle vist meg sexy, operert og vakker her på bloggen. I stedet er jeg kjerring mot straumen og viser meg bloggings ugly. Det er den fløyta mi. Har instrument; danser ikke etter pipa di. No way. 

Her i mitt eget sandslott, er det jeg som bestemmer. Og kun jeg. Jeg bærer støvsugeren fresende over sofaen, og støvsuger smuler og støv under sofadoningen, mens mammamusklene vokser og snørra snufser. Yeah. Så bærer jeg 8 søppelposer ut på en gang mens damesvetten triller, før jeg løper inn og skriver på en story, mens jeg sjekker lasagnen i ovnen. Oh yeah. Men ikke for noen kar: everything I do, I do it for my kids and me. Prøv å klappe denne dama på ræva uten avtale, og jeg skviser til. Foran, på buksa di. I am my boss.

Prøv å prøve deg som herremann med kjedelig stemning i mitt happy home, og jeg sier bare “BØ!” så fiser du ut døra mi.

Utenfor marsjerer mammamafiaen spoiled swaggers, under eye baggers, i et velkledd og samstemt tog. De roper høyt om mote, barneoppdragelse, påbudt ekteskap, expensive living og by the way; forever living. Jeg titter ut av døra og spiller litt på fløyta mi så de kan trampe forbi i takten til pipene sine, sintesure fordi jeg ikke danser etter.

Men jeg tviholder på nattesøvnen min, og fløyta mi! Jeg vil ikke kjenne shallow chickens. Skal ikke ha noen mann i hus. Jeg oppdrar barna mine slik jeg vil, kjøper billige produkter samme hvor rik jeg er, føkker svindyr levestil og har ikke tenkt å leve forever. 

“Hun er så vanskelig. Så sær og tverr!” Piper det i opptoget med rosefiser og eplebæsjer; dette med å være ikkevanskelige; det kan de. Riktig damete og ikkevanskelige.

Ja, er jeg det? Er jeg egentlig vanskelig, bare fordi jeg ikke finner meg i hersketeknikker, dårlig stemning og bull? Eller shit? Er jeg sær, fordi jeg er superlykkelig uten både mann, lampe til 20 000 og jakke til 30 000? 

Ingen av de mange vennene mine piper dansende i togete kor. De har like sterke meninger som de er tøffe og originale. Alle smidde de seg sine egne solide seljefløyter i tidlig barndom. 

Vi bare er sånn. Deal with it! Vi gjennomskuer fake shit, og vi kjører på med våre egne prosjekter. Vi brøler oss gjennom styrketreningen i stuggu etter joggeturen så det høres ut som murder bitches, og vi setter sammen klesstil etter vett, ikke mote. Vi er sure når vi vil være sure, og glade når vi vil være glade. Vi er ikke pleasers, og ikke dine pipe dancers. Vi er så nerdete vi bare vil, og handler på loppis og salg as much as we want to!

Vi har så sterk intuisjon at du iblant undrer på om vi har installert små kamera inne på pipekaféen din. For hvordan kan vi vite?

Jeg skal fortelle deg hvordan. Vi er ikke forstyrret av pipa di. Vi er ikke distrahert av andre sine meninger. Vi har rene, klare, oppvakte sinn, og god gammeldags intuisjon. Enkelte pipespillere er så overtroiske at de kaller oss hekser. Som om det at de har forstyrret sin naturlige magefølse med materialistiske og primitive, lettlurte tanker, betyr at det er vi smarte damer som er utafor innaforet.

Ærlig talt; jeg driter i pipa di til den tetner. Du må bare pipe i vei; jeg danser kun den dagen jeg skaffer meg en elsker; og bare for ham. Ikke skal jeg gifte meg heller. Ikke kjøpe alt det latterlig dyre dilldallet du piper om, heller. 

Pipene sitter i fengsel, og fløyta mi er fri. Man kan ikke låse ut noen som har svelget fengselsnøkkelen, heller. De må drite seg ut først, for å si det sånn. Våkne fra bullshiten og lære seg å tenke globalt. Man piper ikke om at brukt og billig er ekkelt, og forventer at vi med våre egne fløyter gidder å danse etter. 

Hva med DEG? Smir DU dine egne meninger? Danner du din egen livstil, eller danser du unødige dansetrinn, etter fremmede piper? 

Er du redd for å “være vanskelig”, eller blåser du i den forbanna pipa? Tetner den i det du driter i den? Oh holy fløyte som jeg respekterer egensmidde meninger, original klesstil og vett oppi huggu i egen stuggu!

Sjekk ut disse bildene, for vi har noe vi vil vise deg. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Noen ganger må man bare måpe….

…over våren i Trøndelag;  den er vakker! I dag feiret vi første sommerdag med å ta oss en tur uti skauen, 8åringen min og jeg. Se hva vi fant!

Nyt vårt bildeshow, og del gjerne, for vi er stolte av Trøndervåren! 

Qq

Hey du som leser blogger… 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Veldig sjelden, men innimellom, får jeg tid til å se litt av det du ser. Tid til å titte så smått innom andre blogger. Og du; hvem er du? Kanskje er du bare 14 år og søkende. Eller 19 år og med et ønske om å være cool. Kanskje er du 50 år, ensom og deprimert. Dere har alle tilgang til å se det samme: 

Kostbar hudpleie, klær du ikke har råd til eller hårpleie som koster skjorta. Hint om at dette behøver du for at du skal ha det supert. 

Jeg vet jeg er en del av bloggverden, men jeg vet også at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg tar ansvar når det kommer til reklame. Når man er skribent og bærer på historier, er det så mye annet det går an å gjøre business av omkring bloggen. Jeg er strengt tatt ikke nødt til å takke ukritisk ja til å reklamere for hva som helst. Jeg har hatt reklame, og kommer til å gjøre mer reklame her inne, men det skal gjennom et tykt filter innen det når deg.

Kjære 14åring, jeg vil du skal se meg uten sminke innimellom her, og jeg ønsker ikke å innbille deg at du behøver å bruke unødig mye penger på overflødig make up. Derfor viser jeg deg heller at jeg kun kjøper sminke når jeg går tom, foran å bombadere deg med reklame for dyr make up.

Du på 19; jeg skjønner at du ønsker din egen stil innerst inne, derfor henviser jeg deg innimellom til salg, loppis, fretex og bytting av klær med venner. For du vil jo være cool mot jordkloden også, ikke sant.

Kjære 50åring. Du er på nippet til å kjøpe den dyre hudpleien du så på en blogg her om dagen. Men du venter til pengene ruller inn på kontoen, til de triller ut av den igjen, og du sitter igjen med mindre penger enn hudpleien koster. Stop in the name of girlpower, og sjekk heller ut TV2 hjelper deg sine tester. Visste du at en av de billigste kremene du får kjøpt i dagligvaren kom best ut i test av ansiktskremene? Eller at sjampoo til 8 kr også var best i test? Følg med, og husk at det er en joggetur i friskluft som vil gjøre deg vakker. Ikke alt som glitrer er verdt deg og din attention, skjønner du. Gjør deg selv lykkelig, begynn å tren, rydd ei fjære, og spis et kosthold med minst mulig sukker, gluten og stivelse. Vær sosial, og bygg selvtillit. Det er gratis, og vil gjøre mer underverker på utseender ditt enn mye annet. 

Kjære bloggleser, jeg lover å respektere din sårbarhet, din økonomi og din intellegens. Skal det reklameres for klær her inne, lover jeg å tenke på pris og innhold. Hudpleie er et nåløye der jeg slipper gjennom de som tenker på miljø, dyrebeskyttelse, parabener og fair trade. 

Kjære forelder, jeg lover å ta hensyn til tenåringen din. Det er et ansvar jeg har, å formidle til de yngste bloggleserene at det fint går an å være lykkelig ved hjelp av jogging, affirmasjoner, shampoo 8 kr, balsam 11 kr, dusjkrem 11 kr, øyekrem på salg, billig poseansiktsmaske og krem 57 kr.

Så jordnære priser som lavprismerkene opererer med vil bringe en trygt gjennom måneden hvis man har et budsjett å følge. Det skal ikke være skam å leve smart. Man blir like mett og ren, og selv om håret blir litt tørt for en periode, er det bare å smøre litt krem i tuppene og vente til man har råd til en bra hårkur. Det vil si; jeg TRODDE håret skulle bli tørt… jeg tester en periode med softstyle shampoo, balsam og dusjkrem. Men håret ble jo bare bedre. Iallefall etter en vask. Vi får se. Uansett tåler jeg en periode med hår til alle kanter dersom det skulle skje. Jeg må bare teste dette.

Hvilke holdninger vil vi bloggere bringe inn i unge sinn? Deprimerte sinn? Ensomme sinn? Er det verdt pengene å reklamere for dette, tenker jeg alltid. Kan jeg stå for det? Er det prismessig fornuftig ovenfor unge studenter eller ungdomsskoleelever? Først og fremst er det skriving som gjelder her inne på forbipolene, og reklamen man ser på bloggsiden min er plattformen blogg.no sin reklame. Det er “prisen” for å gratis kunne blogge her.  

De gangene jeg reklamerer her inne, har jeg det veldig gøy. Da går det i innlegg med nøye redigerte kunstbilder, og forsegjorte innlegg. 

Til deg som faktisk har råd: verden har ikke råd. Planeten har ikke råd. Den har per dags dato kun råd til at du gir faen i den nye jakka til 14 000 kr, finner noe liknende på loppis, bruktsider facebook eller salg, og bruker resten av summen på veldedighet. For plante og dyrearter forsvinner. Søpla i havet vokser snart forbi fiskebestanden. Folk er så fattige at de dør av sult. Så, veldedighet er mer nødvendig enn den forbanna jakka. Eller hva med å bidra lokalt? Det bor garantert en fattig familie i nærmiljøet ditt. La oss si at du finner ei jakke på loppis til 500 kr. Da kan du bruke 500 kr på noe annet, og fordele de resterende 13 000 kr ut over 13 måneder der en fattig familie får 1000 kr i måneden ekstra å leve for. Mot at du får komme en fredagskveld, lage god mat til dem, og riktig kjenne hvor glad denne familien har blitt for din støtte. Du vil bli så mye mer lykkelig av det, enn av en simpel jakketing Heia deg, hvis du velger moder jord foran prippendyre klær: MAKE A CHANGE! Bare vent til jeg blir rik; som jeg skal glede meg over den rikdommen ….ved å dele med andre!