Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tør ikke tenke på hvordan dette skulle gått dersom jeg var ensom. Hvis jeg ikke hadde venner. Om jeg stod alene.

Jeg kan skrive denne teksten med lett hånd, siden det heldigvis ikke sårer meg. Jeg snakker om voksne bitcher. Grown up blockouts. Iskalde lokale utfrysere. Jeg snakker stygge sorte blikk, himlende øyne og ignorering på høyt nivå. Ugly kommentarer på bloggen, og latterlig høy innsats for å få meg til å føle meg mindreverdig.

Hun ene har bipolar 2, og kan ikke kjenne seg igjen i det jeg skriver om bipolar. Selvfølgelig ikke, siden jeg skriver om bipolar 1. Frekke kommentarer med den hensikt å henge meg ut, florerte en stund. Så sluttet hun å hilse på meg, men begynte i stedet å se på meg med et blikk som sa meg mye. Så sluttet venninnene hennes å hilse på meg, i det de satte nesa i samme sky som henne; og begynte å framstille meg som om de kjente meg. Kritikk i hver setning, og et komisk behov for å ha noen å hakke på, i hvert sorte blikk jeg fikk. 

Sorte får får sorte blikk. Sånn har det alltid vært og slik vil det alltid bli. Ulveflokken tørser så etter blod, at det å holde hakkeulven i live kun er viktig så de får fortsette med det de er avhengige av: å plage den.

Jeg er så glad for at denne “voksne”, lokale utfrysningen ikke sårer meg. Og det skumle synes jeg er at disse damene jo ikke aner om det sårer meg eller ikke. De vet ikke om jeg føler meg ensom nok til at slik atferd er den siste dråpen i begeret, eller om jeg er så lykkelig og beriket med venner at jeg bare humrer av tåpelighetene deres. 

Heldigvis kommer jeg under den siste kategorien. Flaks for meg, at jeg har masse venner å snakke med, og en stor familie å knytte meg til. 

Jeg smiler tilbake. More like gliser, tilbake. For hva gjør det vel hva misfornøyde midtlivskriser synes og mener og meg i sin hysteriske verden bestående av kritikk, misnøye, drama, intriger og kanskje litt i overkant mye alkohol. 

For mens jeg sitter klin edru i sentrum en lørdagsnatt etter å ha gjort et intervju og joina festen, kommer hun ene sjanglende bort til meg og “setter seg” ved siden av meg. Det er sommer og varmt nok til at hun har kledd seg i fjortisklær. Problemet er at jeg ikke skjønner hva hun prøver å snøvle. Hun stinker sånn alkohol at jeg ikke gidder å spørre hva hun babler om. Venninnen hennes roper på henne, og så sjangler de elegant videre.

Kanskje er jeg for kjedelig, siden jeg ikke lærer meg å stupe i fylla i voksen alder på den måten jeg også. Kanskje er jeg ikke bra nok for kremen i irishen hvis den bare er en kaffekopp. Kanskje liker de ikke at det å skrive blogg medfører en del uønsket oppmerksomhet. Kanskje ville de likt å få den oppmerksomheten selv. Kanskje tror de at jeg er slik at jeg digger den oppmerksomheten. Kanskje tenker de at de har rett til å tillegge meg hva som helst av personlightstrekk og væremåter, bare jeg passer inn i deres negative oppfatning av meg.

Men det har de slettes ikke rett til! Likevel; vi som kjenner meg ler så vi rister av hele greia, og kan ikke la være å legge merke til bitches behov for sladder og vås. Imens lever vi livet og har det gøy, mens vi booster hverandre med positivitet og gleder oss over hverandres framgang. For sånn har vi det. Vi trenger ikke å plage andre eller fryse ut noen som helst for å kjenne oss fornøyde. 

It’s a small town issue. It’s a funny kind of negative way of living, and I’m so happy it aint my problem.