Jaggu har jeg havnet på skolebussen igjen. Sist jeg ble omringet av skolebarn på bussen hjem ble jeg kjent med denne fantastiske jenta (og etterhvert den amazing familien hennes: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

Jeg satte meg på bussen fra torget, og siden jeg har ekstra skrivedilla for tiden, gledet jeg meg til å sitte der på midtsetene og skrive. Ved en av barneskolene strømmet det på med elever, og de som gikk forbi meg og satte seg bakover mot de bakerste setene var omkring 11 og 12 år. 

Ganske raskt hører jeg en høy jentestemme rope (og herfra pseudonymiserer jeg med anonyme navn). 

“Sandra?! SAANDRA” Jeg er sikker på det høres over hele bussen, så jeg snur meg. Jeg kjenner henne og familien hennes. Hun heter Irma, hun som roper. Jeg ser hun smiler bredt og virker ivrig i det hun fortsetter:

“Sandra! Ole er rasist! Han vil ikke sitte sammen med meg!” Hun smiler videre og fekter med armene.

På setet over gangen ser jeg en flau Ole se seg beskjedent rundt. Dette er nok ekkelt for ham. Ingen andre får sitte ved ham heller. Han vil sitte alene, og det er god plass i bussen og mange ledige seter. Kan hende er han i en alder der det er pinlig å sitte ved jenter. Uansett er rasismekortet nå hevet så alle i bussen kan høre, og lille Ole ser mange snur seg mot ham. 

Jeg setter meg opp på det ene kneet mitt og ser på jenta som har bodd i Norge en god stund nå, før jeg hever stemmen og sier: “Det er ikke lov å kalle Ole rasist bare fordi han vil sitte alene! Han vil jo ikke at kompisene skal sitte der heller; de må sitte bak ham. Ordet rasist er veldig stygt, og det er ikke sant heller. Han vil jo bare sitte alene. Og det må han vel få lov til etter en lang dag på skolen uten å bli hengt ut foran hele bussen på denne måten?!”

Ole viser meg tydelig at han er takknemlig. Det er ikke lett å få alles øyne på seg i den alderen. Jeg husker jo det. I was born shy.

Jeg følte meg ikke ferdig med dette da jeg skulle gå hjem. Jeg samlet Irma og venninnene hennes rundt meg og sa: “Dere må love meg å ikke drive å kalle de andre elevene rasister. Hvis dere virkelig opplever rasisme, så ta det opp med voksne, så får dere både hjelp og sikre svar på om det faktisk kan kalles rasime. Å drive med rasisme er ulovlig, og det er et stygt ord å bruke mot noen. Jeg så jo at du smilte og hørte du lo. At en gutt ikke vil sitte ved siden av ei jente betyr ikke at han er rasist. Å rope det ut slik grenser til mobbing, synes jeg.”

Det fine med å være voksen er at vi kan ha utviklet oss dit at vi tør å si fra. Det er svært viktig å tørre å bry seg, og bidra til å stanse urettferdig behandlig. Det å si fra krever mindre fra en voksen enn det krever av et barn å føle seg uthengt. Nå tror jeg ikke at Ole i hverdagen er et mobbeoffer, men jeg synes det må stanses når skoleelever henger ut andre barn på denne måten. 

Jeg synes vi skal bry oss, alle som en. Og sånn helt ærlig; vi nordmenn må få være mennesker, uten å bli nøye gransket av dommere med røde kort for hvert minste lille tolkbare steg vi tar. Og dette røde kortet må vel gjelde for alle på banen. 

Hilsen en mor som helst ser at alle barna må få lov til å være seg selv, uansett hvor de er, uten å få uønsket oppmerksomhet hver gang de setter en intimsonegrense.