Jeg elsker å holde foredrag, og nå har jeg funnet min match, nemlig talerlisten.no. Da jeg fikk ja fra dem på min søknad om å ha profil inne hos dem, kjente jeg hvor riktig det føltes.
Dette er noe jeg gleder meg skikkelig til, og spesielt er det nettopp det foredraget der jeg selv ikke kommer til å tjene ei krone, som får meg til å gløde. Det er ikke ønskelig fra min side å tjene penger på et slikt foredrag, og det ville ikke føltes riktig. Lønna blir å få være med på å vekke opp landet’s mobbere, og inspirere lærere, foreldre og rektorer til å ta tak i mobbing på mer vettuge måter enn dagens håndtering av dette grusomme emnet.
Akkurat det foredraget handler om en gutt som ikke maktet mer mobbing, og som tok sitt eget liv som 11åring. Jeg har skrevet hans historie, og kommer til å fortelle den. Med meg på foredraget har jeg hans mor, og hans søster. Vi vil bidra til å redusere mobbing, og fortelle hvor dødelig mobbing faktisk er. Vi vil bruke våre stemmer, og snakke høyt om det. Det er et vondt og vanskelig foredrag, som krever mye av oss. Men denne historien er så viktig å få ut i åpenheten, av vi trosser tårene og gjør det likevel.
De andre foredragene mine handler om egne erfaringer, knekte koder og skriving.
Sammen med gogutten min på to år sitter jeg og blar i den store flotte boka hans som heter “Ti hundevalper”. Den er fargerik og forseggjort, og kiden min har allerede blitt mye bedre på å tell til ti, og han husker allerede at den ene hunden heter Leo. Litt av ei bok. Kan ha kostet over 300 kr.
Men jeg betalte 39 kr for den på fretex. Der fant jeg også filmer til 20 kr stk til barna. De aner ikke at filmene og bøkene er kjøpt brukt på Fretex, men er storfornøyd.
Jeg gir en sovende 2åring en klem og hvisker “Er så GLAD I DEG”. I morgen henter jeg storebroren hjem for helgen, og alt er nøye planlagt. Alt fra at søskenbarnet Tuva på 5 år skal være hos oss hele helgen, til at vi besøker min venninne Pia på lørdag. Helgegodteri er kjøpt på salg, og mat er handlet inn. Alt etter liste.
Hvis det skulle skje noen av oss noe, ville ingen penger kunne kjøpt tilbake våre siste timer sammen. Alle skal vi reise for godt en dag. Det er en del av livet; vi fødes, lever og dør. En time vil bli den siste, og siden man aldri vet hvilken time det blir, er all tiden vi får sammen, uvurderlig verdifulle.
Rikdom, verdier og luksus. Men hva er luksus?
Når jeg kjøper brukte klær, brukte bøker, brukte filmer, dusjsåpe til 11 kr eller hårkur tik 49 kr; da kjenner jeg meg skikkelig heldig. Tankene mine går ofte til fattige land der folk ikke har tilgang til slike goder, og jeg priser meg takknemlig lykkelig over all denne luksusen jeg er så heldig å få ta del i. Jeg mener ikke kostbare gjenstander eller dyre klær. Jeg mener billig qtips, rimelig håndsåpe og klær på salg eller gjenbruk.
Det handler ikke om at jeg er fattig. Vi har så det rekker. Det handler om at jeg er smart som fy.
En gave jeg fikk i dag, var en ny venn. Jeg ble invitert på kaffe til henne, og vi hadde mye å prate om. De bor i et fint hus, og under samtalen kom det frem at hun også gjør slike kloke prioriteringer.
Hun og jeg, vi går ikke til frisøren. Vi kjøper ikke frisørprodukter. Vi setter ikke på vipper. Vi kjøper aldri et plagg til fullpris. Vi drar ikke på spa.
Vi bruker heller penger på barna. For å spe på, kjøper vi brukt. Hun sparer til å kjøpe hus; jeg sparer fordi det straks er på tide med nye sko til minsten, sommerklær og etterhvert utstyr til barnehagestart utpå høsten. Sommeren er her snart også, og jeg vil kunne gi barna mine en knall en.
Jeg er en toppblogger, og dette er mitt deilige, fantastiske luksusliv. Jeg er ikke ironisk: jeg synes vi er heldige! Og jeg har ikke engang en pc. Blogger alt per mobil. Har lært meg å redigere morsomme og originale bilder på mobil så det tilogmed imponerte fyren på fotobutikken en gang.
Kan hende blir jeg rik på penger en dag, men det vil aldri ta fra meg tryggheten jeg føler i å handle brukt og billig. Jeg kan ikke slutte med å prioritere klokt. Ved et framtidig overskudd kan jeg vel for eksempel hjelpe en lokal familie økonomisk, kjøpe mat til alle tiggere i Oslo for en gledens dag, eller reise til et sted barna mine og jeg drømmer om.
Men selve luksuslivet, det lever jeg allerede nå. Hvert eneste sekund jeg hører barna mine puste friskt, hvert eneste minutt jeg ser dem smile, hver eneste time jeg kan underholde dem med mat, klær, hygiene og leker, og hver eneste uke vi får sammen.
Hvordan jeg pleier meg selv? Get real; jeg kan legge meg ned i et badekar og nyte SPA, etter å ha dekorert badet med planter og lys. Jeg kan sette sammen min egen klesstil av brukte klær og klær kjøpt på salg. TV2 hjelper deg’s best i test – krem koster under 70 kr krukken, og en pose med ansiktsmaske til 22 kr holder i to omganger. Visse butikkberter vil gjøre alt for å få deg til å føle deg snål og rar hvis du ikke kjøper det dyreste de har. Du vil får himlende øyne og dårlig service: so what? Hva vet vel de om ekte intellegens, hvis de ikke greier å yte bedre service enn dette i den yrkesretningen de har valgt?
Jeg tar med meg kokte egg hvis jeg reiser med tog, og sparer penger som jeg heller kan bruke på noe smartere enn unødig mat og drikke på kiosker. Det handler om å være så lykkelig at man ikke trenger å kjøpe seg selv lykke, men samtidig spanderer på barn, familie og venner.
Nei, det er ikke kjedelig å leve sånn. Det er heller ikke synd i meg fordi jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, heller enn å trene på senteret der jeg trente før.
I mine øyne er det respektløs galskap å sløse unødig med penger i en verden så skjevfordelt at mennesker dør av fattigdom hver dag. Da krymper den nye buksa di til 8000 kr plutselig i takt med den nye boka til 400 kr som du kunne funnet på gjenbruksbutikken til 30 kr. I samme butikk kunne du funnet den samme buksa til 70 kr, og spart kloden for overforbruket som er i ferd med å kvele moder jord. Du sier du vil ha kvalitet som varer. Men du vet ikke hvor lenge du har igjen å leve her. Hvor lang kvalitetstid trenger du egentlig; og hva vil du bruke den på?
Aldri bestem deg for hva som er en toppblogger’s luksuriøse hverdag, før du har møtt meg. For jeg er en slik toppblogger; men jeg er nok mer takknemlig for tid med mine kjære, rent vann i springen, klær på salg, gjenbruk, myke senger å sove i og det å male bilder til vakker musikk, enn de fleste andre. Mine vaner er ikke dyre, men smarte. Dette er nok hvorfor jeg er så lykkelig også, fordi en klem fra barna mine er verdt uendelig mye mer enn all verdens mote og fancy bilder, og en melding fra en venninne er større gave enn flotte dyre ting og kostbare tang.
Jeg har ingen pengerikdom folk kan bli misunnelig på. Men jeg har opplevd at enkelte folk har blitt misunnelig på min evne til å være lykkelig uten ekstra materielle goder. Med hun ene gikk det så langt at hun advarte barna sine mot meg, og kalte meg sinnsyk. Selvfølgelig må det være noe galt med meg siden jeg aldri var med på pengesnakk ala money money and what they can buy. Jeg som har vært frisk fra bipolar 1 i årevis, og har full kontroll. Anyway: Slik pengepjatt vekker ikke respekt hos meg, da jeg mener det er mange her i verden man kan glede med pengehjelp, foran alt det man har lyst til å kjøpe til seg, seg selv og seg selv.
Statussymboler my ass: Get real, kjøp brukt og follow the new flow: planet saving money talk 😉
Jeg satte meg på bussen fra torget, og siden jeg har ekstra skrivedilla for tiden, gledet jeg meg til å sitte der på midtsetene og skrive. Ved en av barneskolene strømmet det på med elever, og de som gikk forbi meg og satte seg bakover mot de bakerste setene var omkring 11 og 12 år.
Ganske raskt hører jeg en høy jentestemme rope (og herfra pseudonymiserer jeg med anonyme navn).
“Sandra?! SAANDRA” Jeg er sikker på det høres over hele bussen, så jeg snur meg. Jeg kjenner henne og familien hennes. Hun heter Irma, hun som roper. Jeg ser hun smiler bredt og virker ivrig i det hun fortsetter:
“Sandra! Ole er rasist! Han vil ikke sitte sammen med meg!” Hun smiler videre og fekter med armene.
På setet over gangen ser jeg en flau Ole se seg beskjedent rundt. Dette er nok ekkelt for ham. Ingen andre får sitte ved ham heller. Han vil sitte alene, og det er god plass i bussen og mange ledige seter. Kan hende er han i en alder der det er pinlig å sitte ved jenter. Uansett er rasismekortet nå hevet så alle i bussen kan høre, og lille Ole ser mange snur seg mot ham.
Jeg setter meg opp på det ene kneet mitt og ser på jenta som har bodd i Norge en god stund nå, før jeg hever stemmen og sier: “Det er ikke lov å kalle Ole rasist bare fordi han vil sitte alene! Han vil jo ikke at kompisene skal sitte der heller; de må sitte bak ham. Ordet rasist er veldig stygt, og det er ikke sant heller. Han vil jo bare sitte alene. Og det må han vel få lov til etter en lang dag på skolen uten å bli hengt ut foran hele bussen på denne måten?!”
Ole viser meg tydelig at han er takknemlig. Det er ikke lett å få alles øyne på seg i den alderen. Jeg husker jo det. I was born shy.
Jeg følte meg ikke ferdig med dette da jeg skulle gå hjem. Jeg samlet Irma og venninnene hennes rundt meg og sa: “Dere må love meg å ikke drive å kalle de andre elevene rasister. Hvis dere virkelig opplever rasisme, så ta det opp med voksne, så får dere både hjelp og sikre svar på om det faktisk kan kalles rasime. Å drive med rasisme er ulovlig, og det er et stygt ord å bruke mot noen. Jeg så jo at du smilte og hørte du lo. At en gutt ikke vil sitte ved siden av ei jente betyr ikke at han er rasist. Å rope det ut slik grenser til mobbing, synes jeg.”
Det fine med å være voksen er at vi kan ha utviklet oss dit at vi tør å si fra. Det er svært viktig å tørre å bry seg, og bidra til å stanse urettferdig behandlig. Det å si fra krever mindre fra en voksen enn det krever av et barn å føle seg uthengt. Nå tror jeg ikke at Ole i hverdagen er et mobbeoffer, men jeg synes det må stanses når skoleelever henger ut andre barn på denne måten.
Jeg synes vi skal bry oss, alle som en. Og sånn helt ærlig; vi nordmenn må få være mennesker, uten å bli nøye gransket av dommere med røde kort for hvert minste lille tolkbare steg vi tar. Og dette røde kortet må vel gjelde for alle på banen.
Hilsen en mor som helst ser at alle barna må få lov til å være seg selv, uansett hvor de er, uten å få uønsket oppmerksomhet hver gang de setter en intimsonegrense.
Når du ikke er helt a4. Når du har en typ ustabil latter, med en tendens til bråkete høye toner. Når du er rar, og ikke helt passer inn i kremen av samfunnet. Når du er careless ovenfor lokalsamfunnets divaer og bygdadyr, men samtidig er et av emnene når sladderen skal prekes ut. Når du er så vant til å være crazy, at det er liten vits i å endre seg til det normale for å behage snurpesnerpene
-DA er det enda godt du har mange knallgode venner av samme slag!
Therese er en av de jeg elsker å skravle med, og attpåtil flytter hun til Stjørdal nå. Det måtte vi feire med en kaffeprat i sentrum av byen vår.
Da vi stod ved disken for å bestille kaffe, stod det en eldre kvinne foran oss. Jeg kom selvfølgelig borti rumpa hennes med høyre hånd, og forsøkte virkelig å beklage. Men hun svarte meg ikke. Kanskje det var helt ok, og ingenting å beklage likevel. Som hun som spiller i Dum og Dummere 2, hun på eldrehjemmet midt i filmen. Heldigvis er Therese sånn som tåler alle mine tabber.
Alle jeg omgir meg med, inspirerer meg positivt. Det er lite sykdomsprat, ikkenoe sladder, og lov å le høyt. Nå ser jeg fram til å få Therese innom gåavstand. Det kan bli noen koselige sommerkvelder, og det med ei som er like yolo som meg selv.
Vi skal kline til med høy latterfaktor, springetyspring, summertime og sunn galskap: Stjørdal; here comes THERESE!
Jeg tør ikke tenke på hvordan dette skulle gått dersom jeg var ensom. Hvis jeg ikke hadde venner. Om jeg stod alene.
Jeg kan skrive denne teksten med lett hånd, siden det heldigvis ikke sårer meg. Jeg snakker om voksne bitcher. Grown up blockouts. Iskalde lokale utfrysere. Jeg snakker stygge sorte blikk, himlende øyne og ignorering på høyt nivå. Ugly kommentarer på bloggen, og latterlig høy innsats for å få meg til å føle meg mindreverdig.
Hun ene har bipolar 2, og kan ikke kjenne seg igjen i det jeg skriver om bipolar. Selvfølgelig ikke, siden jeg skriver om bipolar 1. Frekke kommentarer med den hensikt å henge meg ut, florerte en stund. Så sluttet hun å hilse på meg, men begynte i stedet å se på meg med et blikk som sa meg mye. Så sluttet venninnene hennes å hilse på meg, i det de satte nesa i samme sky som henne; og begynte å framstille meg som om de kjente meg. Kritikk i hver setning, og et komisk behov for å ha noen å hakke på, i hvert sorte blikk jeg fikk.
Sorte får får sorte blikk. Sånn har det alltid vært og slik vil det alltid bli. Ulveflokken tørser så etter blod, at det å holde hakkeulven i live kun er viktig så de får fortsette med det de er avhengige av: å plage den.
Jeg er så glad for at denne “voksne”, lokale utfrysningen ikke sårer meg. Og det skumle synes jeg er at disse damene jo ikke aner om det sårer meg eller ikke. De vet ikke om jeg føler meg ensom nok til at slik atferd er den siste dråpen i begeret, eller om jeg er så lykkelig og beriket med venner at jeg bare humrer av tåpelighetene deres.
Heldigvis kommer jeg under den siste kategorien. Flaks for meg, at jeg har masse venner å snakke med, og en stor familie å knytte meg til.
Jeg smiler tilbake. More like gliser, tilbake. For hva gjør det vel hva misfornøyde midtlivskriser synes og mener og meg i sin hysteriske verden bestående av kritikk, misnøye, drama, intriger og kanskje litt i overkant mye alkohol.
For mens jeg sitter klin edru i sentrum en lørdagsnatt etter å ha gjort et intervju og joina festen, kommer hun ene sjanglende bort til meg og “setter seg” ved siden av meg. Det er sommer og varmt nok til at hun har kledd seg i fjortisklær. Problemet er at jeg ikke skjønner hva hun prøver å snøvle. Hun stinker sånn alkohol at jeg ikke gidder å spørre hva hun babler om. Venninnen hennes roper på henne, og så sjangler de elegant videre.
Kanskje er jeg for kjedelig, siden jeg ikke lærer meg å stupe i fylla i voksen alder på den måten jeg også. Kanskje er jeg ikke bra nok for kremen i irishen hvis den bare er en kaffekopp. Kanskje liker de ikke at det å skrive blogg medfører en del uønsket oppmerksomhet. Kanskje ville de likt å få den oppmerksomheten selv. Kanskje tror de at jeg er slik at jeg digger den oppmerksomheten. Kanskje tenker de at de har rett til å tillegge meg hva som helst av personlightstrekk og væremåter, bare jeg passer inn i deres negative oppfatning av meg.
Men det har de slettes ikke rett til! Likevel; vi som kjenner meg ler så vi rister av hele greia, og kan ikke la være å legge merke til bitches behov for sladder og vås. Imens lever vi livet og har det gøy, mens vi booster hverandre med positivitet og gleder oss over hverandres framgang. For sånn har vi det. Vi trenger ikke å plage andre eller fryse ut noen som helst for å kjenne oss fornøyde.
It’s a small town issue. It’s a funny kind of negative way of living, and I’m so happy it aint my problem.
Plutselig kom jeg på at jeg ikke at oppdatert akkurat dette her inne, selv om det har gått snart 3 uker siden jeg ble singel igjen. It’s been off my mind, for å si det sånn. Har rett og slett ikke tenkt på det, og hatt mye spennende å gjøre og skrive om. Buzy mind, happy kind.
I følge statistikken skulle jeg vel grått alle putene mine våte og hatt det man kaller kjærlighetssorg. Men det har jeg altså ikke hatt et eneste sekund. Å ha en kjærest er rett og slett så og si på siste plass av viktige prioriteringer i livet mitt. Jeg er vel mettet, og har testa nok retter på menyen opp gjennom årene.
Den flotte, snille mannen, men sorry ass; jeg greide ikke å føle noe når alt plutselig skrudde seg av. Det er så typisk meg; plutselig er det en kompis jeg føler jeg ligger der i armkroken til, og da gjør jeg alt for å få sofaen og fjernkontrollen min i fred igjen. De glødende lampene er på noen minutter forvandlet til mørke og uinteressante lyspærer i hue mitt; og jeg vet det er på tide å komme seg videre. Det kommer ikke til å funke uten feelings. Kan ikke late som noe annet.
Det er vennene mine som får kjærlighetssorg og blir skuffet; hver bidige gang. For de skulle jo så gjerne sett meg passe inn i det tradisjonelle a4mønsteret sitt. “Slik det skal være” liksom. “Ååå nei, Helene, også jeg som trodde du eeendelig hadde funnet deg en som du kunne slå deg til ro med nåå, huuff..” Men hey, stopp litt! Jeg har da ikke lett etter noen mann. Er det ikke JEG som bestemmer hva som er best for meg i MITT liv? Og “slå meg til ro”? Jeg vil ikke slå meg til ro. Hvis jeg skal ha noen partner i framtida så bør det ikke være ei rumpe som er preget av å slå seg til ro, for å si det sånn. For denne dama er høyt, lavt og overalt, med et ganske høyt nivå av energi.
Jeg vil mye heller være singel, og har ikke så mye tid til overs i hverdagen at jeg kan i det hele tatt huske på at jeg har en slik fyr, de gangene jeg har vært i et forhold.
Likevel vil enkelte venner av meg helst se meg passe perfekt inn i det såkalt ideélle bildet av Adam, Eva, slangene, eplene og hele den intrigekjærlighetssuppa der.
Selv om både dem og jeg vet, at det aldri stod noe skilt i fjæra, da vi kravla i land som pattedyr en gang i tiden. Et skilt med følgende tekst: “Der er noen trær, bygg dere hus. Der skal dere bo, rape, spise og fise. Krangle og make it all up. Helst gifte dere før dere leker dyr, for om noen millioner år kommer en fyr ved navn Jesus. Ifølge ham vil det være lurt å gifte seg før dere fiser videre!”
…og hvis det hadde stått et sånnt skilt der, hadde vi ikke kunnet lese det anyway.
Steinalderfolket som senere rulet jordkloden var kollektivt, by the way. Det var ikke mange nok huler til å være gjerrig. En for alle, alle for en. Biene var enige, og fløy fra blomst til blomst.
Til alle mine venner: jeg har det SUVERENT! Jeg slipper å vaske flere sure sokker enn nødvendig, og jeg kan labbe rundt her som en vanvittig usexy og avslappet skapning med peace on mind. Ahh… Akkurat slik jeg vil ha det. Jeg er ikke interessert i noe annet; rett og slett. Take me as single as I am.
Ok, jeg er en kvart millimeter åpen for at det kan finnes en godt nok utviklet pattedyrfyr der ute som greier å holde på min interesse lenge nok til at jeg faller og tryner. Men jeg kan godt slippe, og har egentlig ikke tid. Er så mye gøyalt å gjøre med avslappede skuldre og umåtelig freaka, uanstenig lite feminine klær på.
Men en date er jo alltid hysterisk morsom. Og er den ikke det så er det bare å si man må på wc, og late som om man forsvant ned i en do som en annen Trainspotted crazy lady.
Heia singellivet mitt. Jeg vil mye heller smile meg fornøyd gjennom livet enn å krangle meg ned gjennom et trangt slags toalett. For kanskje er det singellivet som er det riktige. Ikke det å gifte seg og følge flokken fordi noen hjerner har tenkt det ut. Jeg kan bli forelsket to tre ganger i året. Det er ikke dermed sagt at det er riktig å flytte inn i samme hule med hver eneste blomst jeg faller for. Jeg må fly videre mens jeg fortsatt smiler 😉
Å være foreldre er en eneste lang utdanning. Den vil ingen ende ta. Og siden vi er så innmari glad i barna våre, lærer vi villig et par lekser for hver dag som går. Noen ganger kan det komme et par gloser også, ikke sant…
I det siste har jeg blitt uvenn med hun derre stress, og latt han der irritasjon komme mer inn i tilværelsen min med utsagn som “ååååh!” “Neeejjjjiii!”. Og det som slipper inn i mitt liv, slipper også inn i barna mine sine liv.
Jeg er alene om å vaske tre etg, hele økonomien i husstanden, innkjøp uten bil, alle avtaler og alt annet som følger med en tilværelse som sjonglerende alenemor. Jeg sier ikke at det ikke er gøy og givende, for jeg kjenner en boblende takknemlig glede hver dag over å få oppleve det. Men det kan bli både hektisk, krevende og travelt.
Ekspertene sier man skal lære barna om følelsene. Glad. Trist. Redd. Sint. Og det er jo vel og bra.
Likevel er det noe som heter mammaintuisjon og pappaintuisjon. Jeg kjente at jeg var på feil spor da jeg hørte toåringen huffe seg. “Åh neii..” kom det fra den lille kroppen. Jeg begynte å observere meg selv. Hvor mye peste jeg egentlig? Hvor mange ganger om dagen sa jeg “huff neiii ååh”? Jeg som hadde lagt sånn vekt på speiling av smil da jeg var babymamma; hvor mange ganger om dagen lot jeg unødvendig irritasjon fjerne det smilet?
Jeg ble så lei meg da jeg fant ut hvor sur og gretten jeg ble som stressamamma, at tårene mine presset på. Stakkars små, så uhyggelig det måtte være å rekke den bussen sammen med en sånn surpottmamma. Dessuten var det ikke mye PMTO over de beskjedene mine, hverken første eller andre gang. Hvinestemme jo. Djizes. Sånn hørtes sikkert ei av Roald Dahl’s hekser ut, that’s for sure. Sura.
Jeg fant litt alenespace, og skrollet ivei. Google måtte vel kunne hjelpe meg med noen triks. Og ganske så riktig, hvis jeg søkte på “sinnemestring for foreldre” så fantes både free app og gratis ebok der.
Jeg fikk litt klump i halsen av eksempelet. Se for deg at du står i en kø, og noen dunker borti foten din. Du kjenner irritasjonen stige. Helt til du snur deg og ser en blind mann med en hvit stokk.
Barna er bare barn. De er ikke uoppdragne eller slemme. De er bare for små til å skjønne. For konsentrert til å høre etter.
Ved hjelp av akkurat det lille tanketrikset der, er jeg godt i gang nå. Jeg deler ut hvite stokker til barna mine: “Han er bare to år, og når han vil spille trommer med gaffelen og skjeen, så vil han kanskje ha oppmerksomhet. Og hva er galt med det?” “Han er sju år og skjønner ikke selv at det han gjør er å terge. Og kanskje han også vil ha attention?”
Tonen i stemmen min peiler seg inn på små hvite stokker, i hendene på barn som famler i blinde. Surmamma vil jeg ikke være. Jeg vil være mot barna mine som de avslappa åttitallsforeldrene mine var. Jeg vil puste i nuet sammen med dem, ikke løpe foran i pust og pes uten å få med meg barndommen deres. De fortjener at jeg senker kravene; fortjener at jeg forstår at sinnastemme ikke er nødvendig før det virkelig gjelder. De fortjener en mamma som velger kampene med omhu.
Så var jeg på feil spor en stund, som så mange andre stressa foreldre. Men det viktigste innen det å mestre sitt eget humør som foreldrer, er nettopp det å være snill med seg selv. Hvordan snakker jeg til meg selv? Irritasjon kan boble over fra et sammenkok av negative tanker om en selv som mor eller far. Så la det sporet få ligge i fred, og kjeft ikke på deg selv for uviten fortid.
Fra nå av gjelder nye mammaregler for meg: for å endre tidligere vaner som surmamma, skal jeg fortsette å dele ut hvite stokker til barna mine, og møte dem med kjærlighet, varme og forståelse der jeg tidligere famlet i blinde selv, og jeg skal rose meg selv som mor, heller enn å kritisere meg selv.
Jeg er nemlig ekspert på å rose meg selv ellers; ja jeg er min egen bestevenn. Men akkurat den morsrollen …de er jo så høyt elsket disse søte små, at man tenker at ingenting er bra nok.
Men det er faktisk det. Bra nok. Det er mer enn bra nok. Og det er ved å klappe seg på skuldra og tenke at det er bra nok, at det blir best for alle.
Jeg elsker å lære noe nytt. Spesielt innen morsrollen. De er jo det aller viktigste i hele livet mitt, disse to gutta. Jeg vil være så populær i deres øyne den dagen de flytter ut og flyr fra redet, at de gjerne kommer på middagsbesøk, og kanskje velger å bo i nærheten. Yeah!
I den anledning gjør jeg meg et par tanker, i det jeg endelig skjønner hvorfor mange muhammedanske barn og voksne omkring meg i dagliglivet ikke hilser, men tvert imot studerer meg og ser rart på meg. Ja, noen ganger har det også gått over til noe svært sårende. Som den tidligere naboen fra Kongo som kjeftet på meg fordi jeg hadde en rosebusk i blomsterbedet mitt, og ville ha meg til å plante den inne. For der skulle han sparke ball med sønnen sin, og ga blaffen i at hagemøblene mine ble ødelagt. Selv om blomsterbedet allerede var der da han kom flyttende. Eller som da jeg ringte politiet fordi han dundret illsint på ytterdøra mi mens min lille baby lå og sov på soverommet mitt. Da var jeg ikke lite redd.
Respekten? Where did it go? Men aha! Nå forstår jeg! For dersom det er sant som Mona Walter sier, at de lærer muhammedanske barn og voksne i Moskéer i Sverige at kristne og jøder er aper og griser, da kanskje de lærer dem det samme i moskéer her i Norge?
Men da vil jeg gjerne vite om jeg er gris, eller om jeg er ape. For her i norden spiser man griser, så da vil jeg helst være ape altså! Full av energi og bråkete. Sprettende hit og dit i en fart; en ape vil jeg være rather than a pig!
Selv om en gris smaker deilig, ruller seg intellegent i gjørma heller enn i sin egen drit, og aldri svetter, ja så er det altså ape jeg helst vil være.
Man må forstå at man her til lands har vokst opp med særdeles sterke talenter innen selvironi. Særlig dersom man hadde en far fra Vesterålen som rett som det var slapp en fjert og skyldte på meg. Da jeg sa det var han, sa han foran alle: “Jo men det e jo det æ si: skyld på mæ, vi veit jo alle at det va dæ. Mohaha!”
(Sånn sett heller jeg kanskje mer mot gris…?)
Nå skjønner jeg mer av barndomsvitsen om norsken, dansken, svensken og den grisen i hula. Der var aldri grisen som kom tuslende ut da svensken prompa. Han var blitt omgjort til gris.
Så kommer vi til neste påstand. At vi kristne og jøder ikke bare er apegriser, men også verdiløse. Yeah right. DER er jeg ikke helt enig altså, for her i norden rakk forfedre og nåtidsmødre å bygge opp one hell of a formue med verdier slik at man kan få komme og bo her, samt bli beskyttet her. Sånn at vi kan dele med dem som ikke kunne leve i hjemlandet sitt, men måtte komme hit til oss. Så helt verdiløse er vi jo ikke.
Jeg har forresten hjerteverdier også. Prøver å ha respekt, blant annet. Tilogmed ovenfor det faktum at muhammedanere velger å følge lovene profet Muhammad, født år 570, bekallet av Allah år 610 og omtalt i Koranen 20 år etter sin død, fant opp. Selv om den religiøse, politiske lederen gikk foran for stridigheter, og selv om han mente jøder og kristne var verdiløse, og måtte drepes, så respekterer jeg at dette må respekteres, fordi loven forteller meg hva som er lov og hva som slettes ikke er lov. At jeg skal oppføre meg bra i mangfoldet. Demokratiet vi har bygd opp står stødig. Jeg forventer selvfølgelig at det tilbake respekteres av vi i norden feirer at Jesus ble født med å spise ribbe, hans gjenoppstandelse; med påskeegg og bacon, og at når sommeren kommer så griller vi koteletter så svinosen står av oss, og fetter renner. Vi kler oss dessuten i så små klær vi vil. Jeg forventer også at mine homofile venner respekteres. Selvfølgelig.
Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom det var jeg som påstod at enkelte andre mennesker var dyr, og at de var verdiløse. Jeg mener ikke dyr er verdiløse heller, forresten. Ikke mennesker heller. Her i norden bestreber vi et likeverdig menneskesyn, og dyrebeskyttelse.
I det landet jeg vokste opp i, får jeg nå sure blikk og blir bedt om å kle på meg midt på heteste sommeren. “Er det ikke kaldt …eeeh..?” Mumammedanere himler med øynene og lar være å hilse. Jeg får instruksjoner i at jeg ikke bør spise svinekjøtt, og barna deres roper og hoier seg når hundeeiere går tur med hundene sine 5 meter unna. Hunder som blir vettskremte og begynner å bjeffe, for så å måtte forholde seg til enda høyere, livredde barnehyl og rop.
Javisst. Vi nordmenn er en gjeng med aper og griser, det må jeg bare innrømme. Vi er deilige, og til å spise opp. Vi svetter relativt lite på vinteren, og vi er energiske og klare til å jobbe slik at dette velferdssamfunnet dere har kommet til, skal gå på skinner for alle som en. Vi stresser fra tretopp til tretopp, dvs jobb til jobb, for å sørge for at fellespotten er stor nok til å kunne deles med dere som kommer hit gjennom Svinesund til Apeland. Tilogmed mange av oss uføre forsøker så godt vi kan å kome oss opp på tretoppene igjen.
Nei dette stinker hva?
Ja søttan faderullan teisan ta, som dette stinker: at aper og griser har greid å lage peace on earth, og et helt fungerende lovverk som beskytter alle statsborgere med rettsystemer styrt av apegrisene selv. En del av verden som FUNKER; det er det selvfølgelig apegriser som har klart å stelle i stand. Vil du værra med så heng på!
Det stinker muffins, men bare skyld på meg 🙂 Kom gjerne med rasismekortet, for som ape er jeg vant til å bli stemplet bare det piper i meg. Men nå er det altså slik, at apekatten jeg, har rukket å bli venner med folk fra mange nasjoner, så noen rasist er jeg ikke. Jeg som alle solesegpåstrandafanatikere digger gyldenbrun hud, og elsker spennende mennesker fra eksotiske strøk. Hurra for forskjellige raser: heia mangfodet! Jeg digger å danse med min venninne fra Cuba, og prate med min kompis fra Afganistan.
Og så var det nå snakk om det faktum at det florerer info på internett om hva muhammedanere kaller kristne og jøder; ikke hva noen av oss som har ønsket dem velkommen hit, kaller dem. Vi kaller dem velkommen hit, her kan du trygt leve og bo.
For alt jeg vet kan det hende at det er feil info jeg fikk på den sendingen fra Mona? At dere ikke tror jeg er en verdiløs sparegris av en apeskratt? Og så akkurat nå som jeg hadde vent meg til å være en high tech modern monkeywoman dirtypig…
Jeg hadde aldri trodd at denne bloggen skulle ta så stor plass i livet mitt. Nå får den også plass i stua våres her på Lykketoppen; forbipolene har fått sitt eget kontor! Come, let me show you…
I’m a heavenly dreamer, så det er viktig for meg at jeg synes området over kontoret er vakkert å se på:
Ja, dere vet. Det er jo jeg, og a Pippi, som har denne stilen her.
Jeg brukte kjøkkenbordet som kontor inntil i går; da jeg arvet et perfekt bord av min mor. Mer korrekt fra arbeidsplassen hennes. Takk, mamma og Hint, for et genialt arbeidsbord. Nå kan jeg nyte utsikten gjennom stuevinduet mens jeg noterer, sorterer, skriver tekster, skriver reportasjer, maler bilder og maler glass. Og når sommeren kommer, kan jeg rusle utpå her og ta noen friske pauser:
Jeg er et menneske som finner inspirasjon i en lun og egenkomponert atmosfære, og jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det; så hippie og koselig som overhodet mulig. Dessuten lytter jeg mye til musikk mens jeg skriver andre sine historier, så høytaleren må være på plass. Du ser en kvart av den nede i venstre hjørne.
Når barna er hjemme/våkne, forvandles kontoret til malebord for alle. Da jeg har en ivrig 2åring i hus, må jeg sette unna mye av kontorstæsjet mitt mens han regjerer stua.
Alle burde dyrke frem sin egen stil, og rusle bort fra siste mote. More like; CREATE that fashion, rather than follow it. Det er ikke så nøye hva naboen synes; go ahead og mal det stuebordet lilla (…ja jeg har planer om det faktisk. Lilla.) For meg er det slettes ikke så nøye hva andre synes om hvordan barna og jeg har det her hjemme. Ryddig og rent er det, men vi har masse lekeplasser og en crazy Pippi stil, med lykter, planter, røkelse, smijern, farger, miniatyrlandskap, veggklistremerker, steiner, barnetegninger og liksomfugler: for her bor VI. Og hvis barna vil lage ei hytte, så får de det. In fact så har de ei under kjellertrappa. Jeg laga den.
Det nye kontoret i stua er enda en langefinger mot siste mote’s kjedelige a4style. Nok et bevis på at her i huset, her tør vi å være oss sjæl.
Noen ganger får du gaver så store, at du ikke får satt ord på det. Presanger av livet selv, som ingen penger kan kjøpe, og ingen hender kan lage. Opplevelser du aldri glemmer, som får deg til å glise av glede og le av fryd.
En verdifull stund sammen med to av min barndoms gode venninner fra vakre Vesterålen. It’s been years!
Jeg har alltid hatt mange gode venninner og kompiser. Både her på Stjørdal, I Vesterålen der min far kom fra, og på Ytterøy der min mor vokste opp. Jeg bærer på så vakre minner fra en nydelig barndom med sol, blå himmel og duftende blomster.
I Vesterålen ble jeg kjente med June, Dagmar, Jeanett, Anett, Linn, Heidel, Maja, Silje, Jeanett Cecilie, Julie, Nina, Johanne, Arngeir, Rune, Marita, Marita N, og mange fler. Da ungdomstida kom med somrer i nord, hadde vi Flipper ungdomsklubb, party og latter blandet med pilkefiske med familien, og lyse fine dager. Kan du tenke deg hvor på gråten jeg blir av glede, når jeg minnes de stundene? Ingen kan ta fra meg barndommen min. Jeg står for alltid stødig på den. Mellom sommerferiene i nord, skrev vi brev med hverandre. Mange lange brev, med pent skrevne ord. På denne tiden, i det våren er i anmarsj, ville vi gledet oss mer og mer for hver dag vi kom nærmere sommerferie. For da reiste familien nordover og ble der i noen gyldne uker.
Etter som årene gikk, ble jeg syk, og flau over å være bipolar. Ja, som mange av dere lesere vet, tok det flere år før jeg tok av meg det skallet. Jeg trakk meg unna vennene mine de årene, i ren skam.
Men nå har jeg vært tilbake en stund, og vet at vennene mine hele tiden var glad i meg. Så i dag var gleden stor, da June fra Sigerfjord og Dagmar fra Seljord, kom på besøk hit til Lykketoppen. Jeg fikk vakre lyse roser, gode klemmer, og en verdifull stund med skravvel, prat og latter.
Kun det beste er godt nok for gode venner, så jeg laget gulrotkaka fra bloggen til meglerfru1, og mikset jordbær og tagatesse. En perfekt aften sammen med barndommens gullskatter.
Alle jeg kjenner fra Vesterålen er så innmari vakre. Se på dem. Her er June til venstre med varme øyne og ravnsvart hår, og Dagmar med lysebrunt blikk og englehud. De er så fulle av liv og godhet, og er nok et folkeslag for seg selv de fra vakre nord. Jeg liker å påstå at jeg er en av dem, siden pappa er fra Sigerfjord. Men jeg er iallefall for alltid en av vennegjengen fra nittitallet’s Sigerfjord.
Alle skal vi i forskjellige retninger. Noen skal utdanne seg høyt. Noen skal ut på reise. Noen skal utdanne seg lavt. Mens andre skal fare med vinden dit de aldri planla å dra. Puste seg gjennom tunge år, og bruke tid på å bli frisk fra sykdom og oppoverbakker. Jeg var en av de som måtte gå i den siste retningen.
Og jeg klarte det. Jeg ble frisk av bipolar og er nå en mamma med sans for livet.
Gevinsten er å få møte de fra gamle dager igjen. Å kjenne det boble i brystet av den gode gamle følelsen. Gamle minner å le av, og nye å dele. En går aldri tom for ting å snakke om, og man tør å være åpen. For man bare vet at man kan stole på røtter fra gamle tider.
Stunden med dere i dag, var så stor en gave for meg, at jeg har tårer i øynene etterpå, Dagmar og June 💜 For minnene etter en barndom så vakker som heldige vi var, er det alltid godt å ta frem i godt selskap. Siden dere skrev brev med meg, ble jeg glad i å skrive, så jeg har mye å takke dere for 💜 Til alle jeg kjenner i Trøndelag; Dagmar bor her på Stjørdal, let’s make more kake, og skravle mer med henne 😉
