Jeg tar en Märtha og rekker en finger til det hele. Så tar jeg en double og rekker en til. Screw it. Jeg tok feil.
Overbærende og høy på min egen overbevisning har jeg fnyst av forelskede fjollepar, blitt pinlig klineberørt og skjemtes på vegne av fnisete fjortisfakter og andre tullerier. Kom vi i land som pattedyr en gang i tiden, utviklet oss til aper en annen gang i tiden, skulle det værtfall ikke enda senere i nåtiden funke slik at vi rent monogamt ville ha godt av å surre rundt sammen, to og to. Nei søren ta. Det fikk lande på blomsten sammen med biene, og man fikk komme seg videre til neste flower og gønne på med power.
Jeg hadde ikke tro på kliss og rosa hjerter. Flåsete smil og flaue kjærlighetserklæringer. Sa til dem alle: Screw the love thing; jeg skal være singel til jeg tryner; now watch me! “Jeg LOVER dere; jeg blir alene og lykkelig forever.”
Nå står jeg her og rekker finger til meg selv: you were wrong, lady!
For hvem er det som pinlig nok ligger i evigheter og glor på et par ah ha aa altfor fine, nydelige, helt aldeles vakre øyne, nå? Hvem er det som spiser kveldsmat i badekaret sammen med en superkjekking, til altfor klissete musikk? Hvem babler kjærlighet og bimbam nå? Jo det er meg det.
I did’nt see this one coming. Han er for snill. For god. For deilig. For lett å snakke med og for kjekk å se på, med for god humor. Dufter for godt. Er gentleman. Altfor bra til å gå overens med mine tidligere overbevisninger. Så jeg bare må nok innse det: hele min fremtid er endret, og jeg har skiftet kurs. Jeg ville vært brød-dum hvis jeg sa nei takk nå.
Here we go, og så får jeg bare ta av meg capsen og bite meg i leppa; blomster og bier, er det ikke det dem sier? Så. To langefingre opp mot fortidsoverbevisninger, og to tomler opp for fremtidskos og badekarkveldsmat!
Tenk deg at du er alenemamma og vant til den tøffe hverdag alene med barn, og i evig runddans med klokka. Ryddevaskefikse her og matlagekokebake der. Hentebarnibarnehagen her og lekekrokodille der. Du elsker hverdagen og det faktum at du får være så heldig å oppdra dine søte små, og har forlengst gladelig godtatt en singel framtid. Framtidige typer får i bli hallisene på gamlehjemmet. So what?
Men så dukker plutselig en melding opp på face, fra den eneste mistet perfect du noensinne kunne huske å ha smugtittet på back there. Men du la det fra deg og tenkte han var i en annen liga. Så er han ikke det likevel.
Jeg bare må hviske dere i bloggøret, at her en dag så fikk jeg en gave som skikkelig varma meg altså. Hviskevise dere liksom. Bare bittelitt. Tenk dere en mann som gir sånne air wick lys i gave, bare fordi han ville gjøre en rufsete freakylene glad.
Jeg må innrømme at jeg ble over normalen happy. Når sant skal sies, har jeg lenge siklet etter sånne lys, og for å være helt ærlig har jeg altså ikke vært vant til å få gaver fra superkjekke menn i min alenemortilværelse.
He aint no bad dude, og lenge før han kom med verdens vakreste lys, hadde jeg smeltet. Denne grønnlilla bloggeren ligger ikke lenger alltid alene i sofaen om kveldene, men skravler og koser og prater og stryker. Og det passer meg fint. …passer faktisk helt perfect.
Nettverk. Dette nye ordet som kom da du måtte forholde deg til “to tusen” på nye måter. Før handlet det om “2001, 2002, 2003” i bilen, og et “ik” ved “totusenogtre, iiik vi kjører for nærme!” Da jeg var lita pie og fant ut at nitten åtti og nitten nitti en dag skulle gå over i “to tusen og…”, ja så ble jeg litt skeptisk.
Så kom dette ordet “nettverk” altså sammen med “internett”, og plutselig satt man ikke i farfar’s båt og fiklet med garnet lenger, og farmors handlenett ble lagt på hylla til alle hvalers misnøye. “Nett” var noe jeg var da jeg var lita. Nå var det nettverk og internett for alle penga.
Så hvordan gjør du det? Hvordan “bygger du nettverk”? Er det som om du bygger Lego etter bruksanvisning? Eller følger du intuisjonen din og bygger et god damned originalt og spennende Legoslott på freehand?
En ting er nettverksutvidelse per nett, og gjennom jobb og studier. En annen side ved nettverket ditt er det du bygger i dagliglivet ditt der du fyker hit og dit i det offentlige rom. Mellomrommene dine.
Vi behøver hverandre, that’s for sure. Og det å bygge nettverk er noe du burde gjøre. Men har du tenkt over at et slikt nettverk kan ha varierende kvalitet, utfra nettopp hvordan du gjør det? Do it with style, or go to sleep for a while. Altså, hvis du ikke gjør det med stil, kan du like gjerne ta deg en hvil.
For et skikkelig heidundranes nettverk bygger du med røtter og intuisjon. Here we go.
La oss si at dine interesser er akvarellmaling, låtskriving, sang og dans. Men du maler i det skjulte, skriver i små notatbøker, synger i dusjen og danser på stua når ingen ser deg. Du er litt fordomsfull, litt sjenert og du har et noen venner og en familie. Du jobber i en klesbutikk, der du drømmer deg bort til fjerne scener og skriver låter for band, mens du ser for deg kunstutstillinger og profesjonell dans.
På jobb kommer du iblant borti en renholderske, som du komplett overser. Du hilser ikke engang. Nei fy, tenker du, full av fordommer. Tenk å jobbe med det hun gjør. Hva gikk galt liksom, tenker du, mens du hever hue og kniper sammen dine trangsynte øyne.
I virkeligheten er denne renholdersken medlem i et fantastisk bra band som er på utkikk etter ny låtskriver. Om en måned kommer bandet til å slå gjennom internasjonalt, og sanne mine ord er dette de siste ukene du ser henne jobbe med å vaske opp skiten din. Som Europas beste trommeslager hun er om et par uker, kommer du snart til å ønske autografen hennes.
Du lager deg selv blindspor med fordømmende holdninger. En mulighet du hadde rett foran øynene dine ble ødelagt av dine egne fordommer, og din evne til å se ned på andre.
What to do: Skjerpings ASAP! Fra nå av er det smalltalk som gjelder, og det også med de du tidligere anså for å være “samfunnet’s nederste trinn”. Alle mennesker bærer på sine ryggsekker, og om man er lege, renholder eller butikkansatt teller ikke. I disse ryggsekkene finnes uvurderlige skatter, og det er dem du skal se etter når du prater med folk. For alt du vet kan det hende du matcher deres interesser, om det er en heterofil, trans eller homofil du snakker med, eller om det er en freak of nature.
Nettverk handler om magnetisme. Hva er det du synes er spennende å drive med? Hvilke poler ønsker du å trekke til deg og bli kjent med?
Har du hørt om påstanden om at man får bedre flaks dersom man snakker mye med hvermansen? Altså dette med smalltalk. “Jøss; den blusen var nice ass! Ha en fin dag!” “Steike som det regner i dag, bra vi sitter her inne i toget, hehe..” “Unnskyld, vet du hvor jeg finner OlaNordmannsgate 1?” Det å tørre å se fremmede mennesker i øynene og knytte kommunikasjonsknuter her og der, er veldig viktig, og kan åpne nye dører for deg. Men du må legge bort fordommene dine.
For, en vakker dag kan det hende den andre togpassasjeren er en stor kunstner med ateliér plass nok til dere begge. En sjelevenn for livet som det kan synes var meningen du skulle støte på. Kan hende var det nettopp regnet der ute som fikk dere inn på temaet maling. “Bra jeg ikke bærer på maleriene mine i dag ass!” -“Maler du også? Hva da? Stilleben?”
Du trenger ikke å VÆRE utadvendt. Ovenfor fremmede mennesker kan du rett og slett sette på deg en maske laget av åpen og ærlig folkelighet.
Et nettverk skal være satt sammen av mennesker du finner interessante og spennende. Dere skal surfe på de samme energibølgene, og tørre å se i samme retning. Og du skal ikke slutte tråden ved et menneske. Hvem kjenner dette interessante mennesket? Har hun en søster som liker å danse? En søster du kan shake kroppen til eksotiske rytmer sammen med? Ei du kan delta på gøyale konkurranser med?
Og denne søsteren kjenner kanskje en gjeng med folk som liker å reise og synge karaoke?
Det handler om å være åpenhjertig og åpensindig. Det å ha evnen til å se the rockstar i renholdersken, og den store kunstneren i en random togpassasjer en grå regnværsdag. Det dreier seg om å se fargene i fremmede mennesker selv om de kan synes å være ensfargede ved første øyekast. La ikke øyekastene dine være trange. Dropp trangsynt og go for “sky’s the limit”.
Jeg husker det buddhistiske paret fra Singapore på flyet mellom Værnes og Gardemoen. Den første flyturen med min da ett år gamle sønn. Det snille paret og jeg skravlet og ble litt kjent der over skyene, og de ga seg ikke før jeg hadde fått plassert minsten i barnevogna si på Gardemoen. To vakre hjerter som gjorde flyturen til en drøm.
Eller min gode venninne som jeg møtte gjennom en jobb. Vi bare MÅTTE bli kjent, og nå kunne vi ikke tenke oss livet uten hverandre.
Da jeg leste “Føkk Lykke” av bloggeren Marte Frimand-Anda, måtte jeg bare ringe henne og takke for boka. Det endte i en Oslotur med et supert kurs av CasaKaosbloggeren, og vi holder kontakten. Førr ei dame.
Å være frampå er ingen uting i 2017. Vi flyr hit og dit og surfer på nett, mens vi stadig vekk utvider våre horisonter. Hva med å stoppe opp og lag dine knutepunkter med “tilfeldig kommunikasjon ala avslappet og åpensindig”? Da vil du til slutt kunne se tilbake på et mønster du kan kalle “nettverk”. Etter hvert som årene går, vil du kunne se dette nettverket utvikle seg tredimensjonalt i et personlig spor, kun for deg. Only for you! Det å bli kjent med mennesker med samme interesser som deg, er noe helt annet enn å søke etter et nettverk med “folk du har bruk for”. Ok så du hadde ikke “bruk for” en renholderske, tenkte du dømmende. Men du kunne fått en venn for livet. Et menneske med samme interesse, og en brennende iver etter å formidle akkurat den rockemusikken du elsker å skrive låter til.
Jeg liker ordet nettverk nå. Før gjorde det ordet meg usikker. For jeg var renholdersken som ble kalt vaskekjerring av en frekk butikkansatt. Jeg hadde ikke knekt kodene i livet mitt, og hadde for dårlig selvtillit til å tro jeg i det hele tatt var verdt noe nettverk. Nå knyttes det her, og knutepunktes der, og jeg faller for sjarmen i det hele. Jaggu er det mange spennende mennesker å bli kjent med. Og vi har begge veier alltid god utbytte av å bli en del av hverandres nettverk. “Skulle ikke du og jeg bare samarbeidet på et eller annet plan?!” -“Hell yeah og så bare kjører vi på og lager en låt hva?” -“Ja og du og jeg kan gi ut ei bok, for du er forlagssjef, ikke sant?” “Og du, du er regissør? Ok da blir det film da, for jeg er skribent?” “Oh je, let’s do it!”
Let’s do it. Let’s rock life. Å bygge nettverk skal være spennende action, og morsomt som den beste stand up. Gjett om det var gøyalt for ei som meg, å oppdage at det grå ordet “nettverk” egentlig var fargerikt og smashing nydelig.
Du leser forbipolene.blogg.no ; now go do some positive network!
Tittei. Bare innom for å sutre litt. Er det en ting en gammal freak fra nitti født i åtti, synes er weird og aldri så lite pinlig, ja så er det all fotograferingen som følger med blogging. Skulle virkelig tatt seg ut med slik selfiedyrking på 90tallet. Nå står alle og gjør seg selfie til.
I dag er det photosession med Chris J, som er aldeles smashing til å ta bilder. Det er hun som har tatt bildene på min bloggheader. Dette er et honorert oppdrag, in secret motion, så jeg kan ikke skrive hva bildene skal brukes til.
Mest sannsynlig er et par av de ute og løper på nettet i morgen.
Skulle virkelig ønske at jeg kunne dette med å posere og slikt, men jeg er liksom ikke laga for det. In fact så får jeg helt vondt i magen av å bli fotografert, så da er det allright at det er relaxing Chris J jeg har med å gjøre. So here we go, ut i skauen og fotografere da…
Ha en strålende aften, forbi polene og tilbake igjen. I got to run!
Okey er du klar? Nope. Du er ikke det. Du kommer aldri i livet til å bli helt klar for en shoppingrunde med Meglerfru1 og forbipolene. Chris J og Helene is in the house, so hide that mouse, get your feet, but do not tweet! More like “run” like hell; cuz… well oh well.
Første stopp: en sånn derre badebutikk med dasser, vasker og digge svære badekar. Hvorfor? Why? Fordi Christina skulle fortelle at noe slikt ræl skulle hun ikke kjøpe likevel; off to the next my dear 😎
I det siste har jeg funnet ut at det er på tide å freshe opp garderoben litt igjen, så hva er vel da bedre enn New Yorker. Og vi er ikke sponset. Men jeg bare måtte sitte litt på traktoren først. Alle de andre barna fikk jo. Chris J stod laaangt utenfor comfortsonen sin da hun tok dette bildet. Jeg er en sånn venn som man skjemmes over iblant:
Queen of multi, princess of task:
Jeg er den som helst shopper alene. Completely alone by my self. Men å rusle rundt i butikker med Chris J går faktisk smashing bra. Vi er like prisbevisste og effektive begge to. Meeen: What says in that car, stays in the car 😉 Peace.
Sverige Sverige, land of Abba, Emil og Pippi. Sweet Sweeden, the Ace of base og skjærgårdsidyllen. I’ll be crying out your name, cuz all that she wants, is Sweeden’s attention.
Sverige, jeg ber dere om hjelp. I Norsk media er en svensk dame etterlyst, og jeg ønsker at alle svensker deler denne så mye som overhodet mulig. På slutten av klippet under kan dere at jeg etterlyser Anna Larsson. I 1998 var hun ca 25 år, bodde i Gamla stan Stockholm, i en leilighet hun lånte av sin far. Hun var vegetarianer og hadde mørkt langt hår og en kjærest på sin egen alder. Hun studerte men jeg husker ikke hva. I leiligheten hadde hun hatter og parykker, og hun var en svært rolig og intellegent person. Hun tok vare på meg. Jeg var 18 år og på rømmen. Jeg het Hege og hadde mørkt langt hår. En annen jente bodde også hos Anna, og hun kan ha hett Pernille. Kjenner du noen som kjenner noen, eller tror du at du kjenner Anna? Vær så snill, snälla, ta kontakt per mld på facebooksiden for denne bloggen: forbipolene, eller ta kontakt med TV2 Norge så videreformidler de til meg, og har kontakt info.
Jeg er svært takknemlig for alle tips som kan føre meg tilbake til disse gamle gatene. Til denne dama, som kan ha reddet livet mitt back there. Så på forhånd takk for alt engasjement. Og vær så snill å del innlegget på sosiale medier, spesielt dersom du er svensk.
It’s what you make, not what you fake. The deal with your heart, is what make ya smart. A real friend, is there to the end, the end, the very end.
Velkommen innom to dagen våres. Vi har send minstekidza i barnehagen og eldstebarna upstairs. Vi sitter her og planlegger does og not to does, mens vi skravler venninnesnakk.
Hva er vel bedre enn en venn som alltid er ærlig og oppriktig, og som samtidig er den fotografen som får frem det naturlige i deg, og som alltid støtter deg og booster livet ditt positivt?
En venn som er åpen for idémyldring og brainstorm. Som har power til å bli med å leve livet. Dette er dama som tok bildene til min header, og som hiver seg rundt og joiner når det gjelder. “Skriv en tekst da forbipolene, sa lager vi en låt!” -“Ja, meglerfru1, du sier noe der. Let’s do that!”
Nå skal vi kaste oss videre ut i dagen; vi er bare her for å ønske DEG en NYDELIG ettermiddag!
Jeg mener det. Jeg var sikker på at jeg aldri mer skulle føle noe for en mann igjen. Sikker på at ingen noensinne skulle føle noe spesielt for meg heller. I mean – I’m a weirdo like she’s a maniac on the floor, og hvem som helst kan merke det etter en halvtimes prat med meg. Jeg er en rufsete uhelbredelig freak from the past. Men hva om der fantes en like rufsete grønn freak som jeg kjente bittelitt langt tilbake in that past?
Livet er stappfullt av overraskelser, og det er såvidt jeg greier å henge med i eventyret. Særlig dette kapitlet, fordi jeg hadde mista trua på slikt pølsevev og rosa luftkjærlighet. Virkelig. Jeg mener det. Jeg gledet meg til å slippe sånnt svada, brette meg utover sofaen alene og slippe stresset med kribling i magan.
Og akkurat da jeg senket skuldrene og godtok singeltilværelsen for alt det var verdt, begynte et pust fra fortiden plutselig å lete etter rosa luft. Og inne på ei datingside fant han en lite brukt profil med bilde av en annen vind fra fortiden. Virvelvinden meg.
Det var derfor jeg hadde gitt opp dette. Fordi jeg trodde en mann som han aldri i livet kunne finne en raring som meg interessant. Derfor tok jeg aldri kontakt med kompisen til x’n min for over 10 år siden. Flere ganger har jeg tenkt på øynene hans og alt annet ved ham, men jeg skrinla det. Han var uoppnåelig. Han var dessuten kompisen til xn min -make some peace, girl!
Da jeg så meldingen fra ham lørdag, trodde jeg ikke helt på det. Jeg er jo ikke i hans liga. De øynene der er fra en annen verden, og hele han er bare atfor god. For smart. For fin. For humoristisk. For snill. Altfor altfor god.
Å treffe et friskt pust fra fortiden har gitt meg litt trøbbel i vant tankegang. For nå er det glovarmt i magen min, og det kribler i brystkassa. Nå prøver jeg å deale med den greia der, jeg også. Som alle andre som tror på fargerike eventyr.
Akkurat denne mannen er det noe spesielt med, og jeg får bare prøve å henge med og godta magekribling og rosa luft. En mann som kjøper alkoholfri vin fordi han vet jeg er avholds, og som leser bloggen min for å bli bedre kjent med meg… God damned. Når drømmemannen sier at jeg er drømmedama, da vet jeg at jeg trenger tid for å greie å tro på det. Jeg fra nederst på rangstigen må nok puste litt dypere for å godta at drømmemannen fra fortiden i det hele tatt liker meg.
Hvis det er for godt til å være sant, da er det iallefall fantastisk godt…
Søndag skulle jeg egentlig advare dere mot at forbipolene var å finne på TV2’s God morgen Norge i går mårest, i tilfelle man ville gå i dekning. Jeg er jo ikke akkurat noen TV-prydplante. Men etter et altfor coolt herrebesøk av en god gammel bekjent lørdag kveld, var jeg rett og slett for sliten til å greie å blogge mellom pakking, Værnes, Gardermoen, og Scandic. Han lille her holdt meg forøvrig i aktivitet under turen:
Det er alltid gøy å samarbeide med TV2, samme om det er programledere, reportere eller kamerateamfolk. Så da TV2 kontaktet meg torsdag og ville fly meg nedover slik at jeg kunne intervjues på God morgen Norge fredag morgen, hadde det vært ja i min munn, hvis det ikke hadde vært for at det var min siste kveld med minsten før han dro til pappan sin fredag formiddag. Så ble det flytur på både meg og minsten søndag kveld heller, etter en myk landing hos broren min Hans Even og Kona Astrid, der jeg fikk powernap og kaffe mens småttisene lekte seg.. Min mor Eva valgte å fly nedover i et annet fly for å passe Even, noe som forenkler alt.
Jeg er sjenert, og når det kommer til alt som slekter på å holde taler, så er det egentlig rene krisa hele greia. Men jeg kom meg tidlig opp og landet i sminkestolen hos TV2.
Så var det bare å vente inne på Green Room. Ikke fullt så nervøs som dagene før. Hva skal man gjøre med det når man allerede har hoppet to meter ned, og det er rett før strikken forhåpentligvis catcher deg?
Så ble det ikke et strikkhopp likevel, men et behagelig tandemhopp med verdens snilleste og mest behagelig programleder Siri. Temaet kunne ikke vært mer sårbart, men i sofaen med Siri gikk det hele som en drøm. Sett bort fra at jeg definitivt ikke hverken hadde blitt godkjent av JanThomas eller er noe TVtryne generelt :http://www.tv2.no/v/1149067/
Tilbake på Green Room møtte jeg Stjørdal’s Morten Hegseth, som jo alltid er en trivelig kar på støte på. Linnie Meister og Petter Pilgård var også utelukkende koselig å treffe. Hva de tre snakket om, røper jeg ikke. Men det handlet om en eller annen farm. Av alle ting…
Endelig fikk jeg sagt til Petter: “Du har blitt mann nå ja, Petter!”
Og siden Morten bodde i hjembyen vår Stjørdal i sorthvite gamledager….:
På Green room møtte jeg også forfatter av boka “Fatte matte”, Elin Natås, samt forlagssjef Aleksander Ellguren med barna Andrea og Maxim. Andrea har gått opp fra karakter 3 til 5 ved å benytte metodene i denne boken, og skulle på God morgen Norge for å snakke om boken sammen med Elin Natås.Og det gikk jo bra, ikke sant Andrea?
Etterpå var det på tide med et nytt intervju i Operapassasjen, og det er secret stuff inntil publisitetsdato. Når man først er i Oslo må man jo treffe flere Stjørdalinger, så Linn Rygh og jeg tok oss en kopp kaffe på hotellet:
Tusen takk til TV2, familie og venner for at jeg fikk landet dette vanskelige temaer mykest mulig. Nå har jeg våkna opp til en lys vinterdag med mine to herlige barn, og vi skal bare nyte denne dagen. Hvert minutt med dem nytes. Jeg er så heldig. Jeg får være MAMMA 😍😍😍
Nei. Hvis du skryter av at en lærer har behandlet deg bra og lært bort mye nyttig, da vil det slettes ikke si at du roser hele Norge’s skolesystem. Ikke alle skolens ansatte heller, god damned. Hvor ble det av det ytringsbefridde land, i tåkemørket her nordafor jante og østafor loven?
Jeg er ikke sint. Ei heller skuffa. Bare river meg litt i håret.
For jaggu er det noe slående ironisk ved alle hatkommentarer: de skriver en del om noe som jeg aldri ytret en eneste bokstav om, og prøver å pålegge meg dårlig samvittighet for mine frie ytringer, noe som desverre ikke går an. Jeg er ikke mottakelig for å ta på alvor oppgulp fra folk som ikke har lest de siste setningene i dette innlegget som jeg nå skriver om. Fikk du det ikke med deg kan du lese det her (og les gjerne de siste linjene først dersom du ikke har tenkt å lese alt. Legg også merke til at det står at jeg forstår det slik at det faktisk blir begått feil av barnevernet) : http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html
Jeg la ut dette innlegget for noen dager siden, som jeg ikke ante kunne være av særlig interesse. Det er vel normalt, at noen av oss har møtt de deler av barnevernet som har funka. I innlegget kommer jeg med forslag til endringer, og jeg skriver at jeg tror at grove feil også skjer. Det er bra med demonstrasjoner og forferdelig trist at det er gjort så store feil at så mange saker kommer opp i menneskerettighetsdomstolen. Jeg har jo aldri møtt disse saksbehandlerene, og for min del kan det selvfølgelig hende at store feil er begått. At jeg roser 4 godhjertede, stødige, kloke og oppbyggende kvinner som jobber innen barnevern, betyr ikke at jeg betviler foreldrene til de i såfall svært sårbare barna. Jeg har fulgt med, og grått mine tårer for de barna hvor det kan se ut til at de er feilbehandlet, og jeg mener også at endringer er det eneste riktige.
Som om jeg går i forsvar av barnevernet, bare fordi jeg av erfaring reagerer på medias vinkling av enkelte saker. Som om jeg snakker om hele landets barnevern, bare fordi jeg helt ærlig ikke kan påstå annet enn at tilsammen 4 ansatte innen barnevernet her i Trøndelag virkelig behandlet barna mine og meg kjempebra. At de styrket selvtilliten min som mamma, og fortalte meg at jeg ikke behøvde veiledning, som jeg mente selv, men at jeg trengte å få høre det i form av ros når jeg gjorde noe riktig.
Det er et helt år siden første gang jeg gikk ut på bloggen med innlegget “Positivt barnevern”, langt utenfor debatt, kun en loggføring her inne. Og det er hele to år siden jeg skrev hele historien her inne, så for meg er jo ikke dette noe nytt. For et år siden hadde bv henlagt en sak jeg selv hadde etterspurt. Selv om de hadde boostet selvtilliten min etter tidlige tiders tøffe tak, og jeg var klar for en tilværelse uten dem til stede, ble jeg oppriktig litt trist den dagen jeg sa farvel til to hjertelige damer. To damer som hadde ledd med meg, følt med meg, styrket meg og heiet på meg som mamma, slik at barna mine fikk en stødig og sterk mamma med selvtillit. Altså to av de fire jeg har positiv erfaring med. En epoke var over; og jeg glemmer aldri hvos vakker den var.
Tåles det ikke at alle får fortelle om sine opplevelser med debattens kjerne?
Jeg har blitt spurt om å uttale meg muntlig om dette, og det har jeg svart ja til. Men det er først over helgen. Ingen hatkommentarer fra folk som har misforstått, plager meg. Ikke blir jeg såret av det heller. Slike kommentaret blir smårusk i forhold til hva jeg har opplevd.
Dette er et svært vanskelig tema for meg å gå i dybden av når mandag kommer, og jeg skal prøve å holde klumpen i halsen såpass i sjakk at jeg greier å snakke om det. Den dag i dag er jeg frisk, stødig og sterk, og mitt yngste barn bor hos meg, mens mitt eldste barn bor hos pappan til barna våre, og er her på normale samvær. Men en gang i tiden, lenge før jeg ble mottakelig for offentlig støtte; da var det jeg som var den triste, nedbrutte mamman. Jeg som ikke maktet stor annet enn å prøve å holde følge med mine egne følelser.
Ideéne jeg har om tverrfaglig samarbeide mellom et foreldrevern og et barnevern, som jeg skriver om i innlegget, har jeg faktisk fått testet i praksis. Men det var jeg som tok initiativ til, og satte sammen ansvarsgruppen, ikke noen fra det offentlige. En ansvarsgruppe bestående av barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjeneste. I jevnlige møter gjennom svangerskap nr 2 samarbeidet alle disse instansense med hverandre slik jeg ønsket, og de slo ring omkring babyen min og meg den dagen han kom til verden. Et sikkerhetsnett. Det betydde alt for at det skulle gå bra denne gangen. Vi har den gruppa nå også, 3 år etter, bare unntatt barnevern og helsesøster, og med en dame fra familieteamet. Dette er dyktige folk, og jeg får lært massevis.
Hva om det kunne finnes et system fra statens side, for alle de som i en sårbar situasjon ikke tør eller makter å selv oppsøke alle nødvendige etater?
Jeg var klok av skade. Hadde opplevd det motsatte, og visste at hvis jeg ikke tok ansvar selv og samlet ei gruppe, stod jeg alene. Men poenget mitt er at alle de foreldrene som blir stående igjen alene, faktisk ikke får opplyst om noe tilbud. Og det er staten som burde ordne opp i dette.
Jeg har enda ikke sett noen intervjue den gruppen som kaller seg barnevernsproffene. De ungdommene som selv har erfart å være barnevernsbarn, og hvilke erfaringer de har. Kanskje finnes intervju i media, uten at jeg har fått det med meg.
La oss høre på de voksne barna. De som føler seg feilbehandlet av barnevernet. Hva gikk galt? Hva bør gjøres annerledes? Hva gikk bra? Samfunnet skylder de av disse menneskene med arr på hjertene sine, at det ryddes opp i det som gikk galt. Det finnes noen lærere på enhver skolegård. Ja det finnes noen hjerter i hvert et barnevernskontorlandskap, som vi kan beholde i det nye systemet. Som kan lede an og vise vei for alle de andre som befinner seg i riktig landskap. For det kan virke som om det også finnes noen i alle yrker, som er villfaren og i feil landskap. Men akkurat i barnevernet, er det for viktig til at feilgrep kan skje. Det handler om uskyldige små barn, og det er for viktig til å overse den minste lille detalj i kontorlandskapene. Da må vi også ta med oss det som faktisk funka.
På facebook skrev en bekjent av meg om hvordan hun hadde forstått innlegget jeg skriver om her. Om det at dersom man roser en lærer, gjelder det ikke hele lærerstaben. Hvordan er det med deg? Er du villig til å forstå at det å rose et par barnevernsansatte kun betyr å rose et par barnevernsansatte? Eller tror du virkelig jeg kjenner alle barnevernspedagoger i hele landet siden jeg uttaler meg om hvor positivt 4 stk av dem har behandlet meg?
