Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kanskje har du som meg, vokst opp med uttrykket som handler om å gjøre seg ut i buksa si og skylde på andre? “Ola Nordmann du Ola Nordmann, du er ikke grei, du tissa i buksa og skylda på meg..” You know. Vi lærte tidlig at det er viktig å ta ansvar selv hvis vi hadde vært uheldige; eller rett og slett hadde gjort det med vilje.

Du kanskje også har opplevd mye motgang, og har muligens også valgt å reise deg opp fra det gang på gang? Børstet av støv, innta rollen som bad ass tøffing, og kommet deg videre? Livet er tøft, så du velger å være tøffere, ikke sant?

Let’s face the fact; etter hvert som livet går, havner du i situasjoner der det beste er hvis du tar ansvar. Men du kommer til å møte mennesker som hater å ta ansvar for sine egne handlinger. Du vet, den lille idioten som ikke bare har tissa seg ut, men bæsja i buksa så det stinker. Så peker han på deg og sier: “Det vakke meg; det var h*n!”

That’s what denne teksten handler om. Jeg har nemlig tenkt å skrive et lite brev til den rette eieren av skitlukta, her og nå:

Kjære feigfis

Jada, jeg kjenner stanken av dine handlinger helt hit, og det er ikke helt bra. Jeg skjønner at du ikke tør å innrømme at du har driti deg ut. Forstår at det er ekkelt og ydmykende å innrømme hvor feil valg du tok gang på gang. Du tok ikke tegnene på alvor, men gjorde det du ikke burde. Fordi du visste du kunne spille skuespill til syvende og sist, og skylde på alt som har med alle andre å gjøre. 

Jeg forstår.

Men jeg kan ikke forstå til jeg stuper heller. Det danske uttrykket “brænd i helvetet, eller velg at selv være en satan”, handler nok mer om å stå opp for seg selv enn å virkelig være en bitchete djevel.

Du skjønner, denne gangen kommer jeg ikke til å smile forståelsesfullt og ta på meg skylden for dine bedritne og falske handlinger. Nei, denne gangen godtar jeg ikke engang skitlukta di, og jeg forlanger at du går inn til deg selv og renvasker møkka di sjøl. Jeg er ferdig med å feie for døra di, og jeg er ferdig med å vaske bort bivirkningene av de såkalte uhellene dine.

Du har skyldt på så mangt hittil, for å rettferdiggjøre løgn og fanteri. Du har presset frem tårer lagt av kroko og dille, samt latt som om du kan krysse alle grenser, siden du selv mener du er et stakkars lite offer.

Og så passer det deg så bra, at jeg framstår som den tøffingen jeg er. For folk som ikke kjenner meg tror lettere på løgnen om at jeg er ei slem bitch dersom jeg står oppreist og viser styrke, ikke sant? Hun virker så tøff og sterk at. Intet rosasøtt preg over den dama, nei hun må være psycho ass.

Hørt om psykopaten som diagnotiserer andre “med psykopatiske trekk, straks noen disagrees”? 

Vel guess what: denne gangen kommer du ingen vei med stanken du sprer om meg. Nå er det faktisk på tide at du tar på deg pampers til du greier å slutte å skylde på alle andre ved dine egne såkalte uhell. Du skjønner, slike uhell gjør vi alle. Men de klokeste av oss tør å stå for det selv, og ta de lærerrike nederlagene ved å aldri peke på alle andre rundt oss i desperasjon. Du vet, frykten for å tråkke litt feil, den bør du ha lært å håndtere by the ages of ages. Det heter: Å stå for, og ta ansvar for, sine egne handlinger. Enkelt og greit simple as that. It goes global.

Du skal vite at mange har sagt til meg at de trodde på deg. At de tenkte din æreskrenkning av meg var basert på sannhet. Det var inntil de ble kjent med meg. 

Nei. Du har ikke rett til å tråkke på andre bare fordi du “sliter” og “handler i tåke”. Nei, det er ikke greit å kalle det kjærlighetssorg, når det i virkeligheten var du som dumpet henne, og gladelig kjørte på videre; akkurat da hun trengte deg som mest. Nei, du har ikke lov å påstå til andre at hun var utro, bare fordi du er paranoid. Nei, det heter ikke “tabber”, men selvvalgte handlinger. Nei, det er ikke ok å lyve hver dag bare for å slippe å face faces. Nei, det er absolutt ingen som kommer til å tro deg til slutt, fordi den skitlukta di begynner å kunne kjennes igjen på den stramme lukta, og folk flykter unna slike vibber.

For det er ikke modent å male falske bilder. Slikt stinker.

Du er sleip som kroko og våt som dille. Vant til dulle dalle dille, og puter sydd langt oppunder armer så høyt hevet at de alltid er klar for dine egne dramaskrik. Ansvar for ditt er du allergisk mot, og du skal vite at jeg takler både kroko og dille. Men at du driver og gjør ut deg i buksa di, og skylder på meg…

…DET er ikke greit nei 😂

Du leser forbipolene med trøkk på i og nest siste e 😉

Følg meg på snap: forbipolene

facebookpage: forbipolene 

Den kjærleken den kjærleken…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Love is all arond me, for å si det sånn.

Hils på Reidar!

Reidar er den nye typen til søstra mi Silje; og for å være ærlig håper jeg de holder sammen for alltid.

Makan til cool kis; ham er kjempegrei! Rest of family: gled dere til å møte Reidar!

Smooth!

Han kaver med føttene og kiler øreflippene sine. Det er kveld. Fantorangen har vinket god natt “vi sees i måårn, ha det bra min venn”. Minsten ligger i mammasenga, og jeg vet han koser seg når han digger ører. En liten stund får jeg holde Ole Brumm – bladet, og jeg leser om hvordan Tussi har stjelt honning av Brumm i søvne. “Nemmen KUA DA!” Ler Even, og så flirer vi som bare en toåring og hans henrykte mamma kan. “Haha, men pompen min daaa!” Sier jeg, og det er visst kjempemorsomt. At jeg kaller ham “pompen”. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da han satt og spiste kveldsmat i kveld, gjorde han nettopp det. Han prompa. Så reiste han seg opp og titta ned på stolen, men han fant ingenting. Den var borte gitt. Han var seriøs; dette var et mysterium. 

Jeg ble løpt ned igjen i barnehagen i dag, da jeg henta han. “Mammaaaaaa” roper han, så gliser han, og så løper han rett mot meg. Hver dag. 

Min lille apekatt. Han greier å gjenta hvert eneste ord, så stor har n blitt. Og i morgen våkner jeg til en ny drømmemorgen. 

Han kommer til å stryke meg på armen. 

Han kommer til å ville ha klem.

Nede i stua kommer han til å strekke seg opp mot meg og si “memmeee”. For ordet mamma har mange varianter når det kommer fra en barnemunn.

Tenk at jeg får oppleve dette.

Å være mamma.

Jeg er så glad, at jeg smiler rundt meg selv.

Det koster å være mamma  Det er dyrt. Det krever bekymringer, selvransakelse og masse dårlig samvittighet. Og når barna har sovnet, kommer gjerne tankene. Hvorfor forstod jeg ikke med en gang at han mente yoghurt da han stod og sa lollort om og om igjen etter middagen? Hvorfor sa jeg nede fra stua “Nei, gå å legg deg!” Da jeg hørte små barneskritt. Det viste seg jo at han hadde bæsja i bleien sin, et par minutter etterpå. 

Og jeg er livredd for barna mine. Hva om noe skjer dem? Livet har blitt så skummelt, og jeg vil bare beskytte mine små i et trygt rede. Men det er et farlig sted å oppholde seg, denne kloden. Mitt rede vil aldri være 100 % trygt for krig og terror. 

Derfor velsigner jeg hver time jeg får gi dem kjærlighet og trygghet. Og jeg vet det ikke varer evig. Denne tida har en ende, og akkurat det kan jeg ikke tenke for mye på.

Jeg vil bare være mamma. Bare få lov til å være mamma for gutta mine, så er jeg fornøyd. 

Nå kryper han inntil meg i søvne og puster mot ryggen min. En to år gammel liten kropp; nybadet, mett og klar for livet. Jeg aner ikke hvor han skal, men jeg er glad hvis jeg bare får være med på ferden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Enkelte mennesker har skjult seg så lenge bak make up, at det nakne ansiktet under kan føles sårbart blottet hvis man forsøker å titte frem iblant.

Jeg har selv valgt å blogge. Og med det føler jeg det følger med et ansvar. For verden blir sykere og sykere. “Penere”, tynnere og mer operert. Unge jenter følger med, og det er her på internett de har øynene mest festet. 

I 1995 var jeg 15 år og stappfull av komplekser. Jeg hadde tidligere enn andre fått kviser, og nektet å begynne på ungdomsskolen før jeg hadde vært til hudlege i Trondheim og fått hjelp. For det var det ultimate av pinlig, og jeg gikk rundt og studerte bakken bak langt hår. Legen hjalp meg, og jeg husker jeg spurte om jeg kunne dekke til huden med foundation og pudder. Han svarte at ja, det kunne jeg, og at jeg heller burde unngå stress. Så lenge jeg renset huden morgen og kveld, smurte på en blanding han ga meg, og krem, kunne jeg sminke meg så mye jeg ville. 

Det var viktig for meg dette. Jeg kunne fortsette å skjule meg bak sminke. And so I did! Jeg skjulte meg hver eneste dag. Vokste inn i sminkede meg, og ble der. Den dag i dag handler det ikke bare om gamle komplekser, men også at jeg ikke lenger helt kan kjenne meg selv igjen i det nakne ansiktet mitt. Kroppen fikk klær på før jeg gikk ut og møtte verden. Ansiktet fikk sminke på.

Internett hadde vært katastrofalt for meg på nittitallet. Jeg døde jo nesten av sjenanse og komplekser. Hvordan skulle det gått med lille meg, dersom jeg i tillegg skulle blitt eksponert for det samme massive skjønnhetspresset dagens unge jenter blir utsatt for?

Hvis du som leser dette er blogger; har du tenkt over hvordan du framstår for disse unge pikene i dagens samfunn? Ekte og sann innimellom, eller bare skjult bak en penest mulig fasade? Viser du noen gang fram sannheten bak sminken? Tar du ansvar?

Denne bloggeren som skriver bloggen du nå er inne på, hater fortsatt den dag i dag å vise seg uten sminke. Men hun gjør det likevel. For å gjøre sitt. Bidra i jobben med å oppklare løgnene omkring skjønnhet som ungdommen til dags må leve med. For det er løgn: ekte skjønnhet er ikke sminke, operasjoner, syltynne kropper og kjempelepper. Derfor føler hun for å vise de unge jentene hva som skjuler seg bak bloggfasaden. Så det ikke blir en blogg full av løgn.

Denne bloggeren, det er meg det. Og jeg sliter litt med det, hver gang jeg hiver ut et nakent innlegg med sminkefritt ansikt. 

Som du ser, er det ikke bare sminke. Jeg “mangler” visst både hair extentions, botox og restylane også. Akkurat det kommer nok alltid til å “mangle”. 

Kjære unge jente. Hvis du letet på bildene mine, finner du sikkert alle de feilene jeg selv bombaderte meg med da jeg var på din alder. Jeg sluttet forlengst å plage meg selv med feil og mangler. Likevel sitter vanene stødig, og jeg føler meg ikke hel før jeg har sminket meg. Ikke gå i den fella at du plager deg selv slik jeg gjorde. Elsk deg selv som du er. Du kan aldri aldri løpe fra deg selv. Men du kan løpe fra kjipe tanker som skaper komplekser og spor til evig tid. Du kan løpe fra løgnene på internett også. Ta deg en fresh joggetur og en deilig dusj. Løp i ditt eget tempo, mens du skaper dine egne idéer om skjønnhet.

Dette er ikke lett for meg heller. Å kle ansiktet mitt nakent for deg. Men jeg gir nok rett og slett blanke egentlig, i hvordan andre mener jeg ser ut. Her i livet mitt, her er det jeg som bestemmer hva som er pent eller stygt. Jeg er bare fanget i en gammel inngrodd vane.  

Så ungdom; når du leter rundt på nettet etter noe å slå ihjel tida di med mens du sliter med komplekser og dårlig selvtillit; se på disse bildene. Her har du funnet en sannhet. Og så vil jeg du skal forestille deg hvordan folk ville sett ut i dag, dersom sminke og skjønnhetsoperasjoner var fremmedord, og aldri ble oppfunnet. Internett ville sett helt annerledes ut, og det vet du innerst inne. Bilder lyver. Men ikke disse bildene her.

Pow wow it’s friday! Og denne helga har vi venta på…!

Her på Lykketoppen var det en slik dag vi stod opp til: (Det finnes en by under den tåka.)

Etter å ha levert Even i barnehagen, var det bare å kle seg i bipolar, helle i seg kaffe, og ta en dans med moppen. Samt rydde og shine kjelleren, så både gjesterommet, badet, hytta under trappa og soverommet til Mathias var klar for helga. På bildet under er det stua som har fått seg en liten forvandling. Det er nok ikke høyden her oppe som gir folk dotter i ørene. Det er nok mer farta mi. Høyden på humøret mitt. Selv om jeg er frisk, er jeg jo propper full med energi, liv, latter og røre, og de fleste av idéene mine setter jeg ut i praksis.

Fra hytte under trappa, vugge til katteseng og hjemmelaga is, til pinatafest og party for barna. Og hva må så gjøres i forkant av slike prosjekter? Null stress; jeg har masse power i den diagnosen min. Ikke alt i bipolar er sjukt. Men noen ting er dagligdagse gjøremål. Som f eks henting av barn på skole og i barnehage.

Vi var mange som henta Even i barnehagen i dag. Både Mathias, tante Silje og søskenbarna Maria og Aron, var med da jeg skulle hente en glad minstemann. Men først måtte Mathias og jeg shoppe partygodis og ta buss hjem. Aldri så gøy å ta buss som når Mathias er med!

I morgen er det party for Mathias og noen kompiser (fra Hommelvik der han går skole). De skal spise pølse med brød, festkveldsmat og godis, og så skal noen av vennene hans sove over. Ballonger skal de ha og greier. Siden de skal ha seg et lite 2.klasseparty, er hele kjelleren ekstra ryddet og vasket, så de kan bombadere den med leker og lage støvfritt kaos. They own it denne helga; down stairs’ theirs, for å si det sånn. 

Tacofredagen er unnagjort, og vi har multitasket med dansing, monstermammalek og Norske talenter. Alle de tre der på en gang faktisk. Pluss at Even ville være litt baby, som man kan se på bildet under. Even elsker å ta bilder, mens Mathias ikke vil vises for mye på sosiale medier. Helt ok det, vi fikser så han er med på en måte lell, og begge barna godkjenner bildene.

En klok trønder sa til meg en gang jeg var manisk og innlagt for snart et tiår siden: “Det du itj rekk i dag, tar du i mårra.” I den tilstanden jeg var i da, framstod de ordene for meg som rene geniale vitenskapen. Så nå tar jeg kvelden uten at alt jeg hadde tenkt å gjøre, er gjort. “Æ tar det å mårra!” 

I det natta senker seg, tenker jeg på at jeg har fått 7 friske år på rad, og får være sikret på perfekt medisin, sunn livsstil og super oppfølging. Nå får jeg være fresh resten av livet, for de herlige to små gutta mine som jeg elsker over alt på jord. Det, det er party rockaby hver dag, det!

Glade er jeg, iallefall. Veldig. Det er strålende vær her oppe, hvis man kan si det slik. Det er lenge siden jeg har ledd så mye som nå for tiden, nå som kostholdet er ekstra sunt og jeg lever totalavholds igjen. Lord, for en lykke! Jeg hadde jo knekt den koden for et år siden. Endelig har jeg skjønt at jeg hadde skjønt det da jeg levde nesten sukkerfritt og komplett avholds. Dotter i ørene eller ei; denne livsstilen gir amazing energi 😉

God helg fra oss på dottetoppen

Klar for deilig lavkarbo-is?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her kan du enkelt lage deg en kjempegod fløteis som du kan spise så mye du vil av, og den er samtidig sunn!

Uten sukker, uten laktose og uten gluten, vil denne isen være idéell å servere eller ha med deg i selskaper der søtsaker serveres. 

Selv hadde jeg svangerskapsdiabetes, og er mer utsatt enn andre for å få diabetes, derfor har jeg blitt mer og mer forsiktig med kostholdet. Nå koser jeg meg med lavkarbo og diamat, og kjører aktiv livsstil. I forhold til min diagnose bipolar 1 er det også viktig at jeg spiser næringsrikt, bevisst og sunt. Jeg har tenkt å holde meg frisk!

Men det er klart jeg kan spise is! Denne oppskriften fordobler du lett, dersom det er ønskelig:

Sunn is

Du trenger:

2 egg

3 ss tagatesse

3,5 dl laktosefri fløte (kan byttes ut med vanlig fløte)

Begynn med en eggeplomme, og et helt egg. Altså 2 egg minus en eggehvite. Tilsett en teskje tagatesse, og visp til eggedosis. 

Lag krem av fløte og resten av tagatessen. Smak til og kjenn etter om det er nok søtning for deg med 3 ss tagatesse.

Visp kort sammen dosis og krem, hell over i en boks, frys ned. Mmm, denne er kjempegod, og jeg har nøye forsøkt meg fram til en oppskrift som funker innen stabilt blodsukker, glutenintolleranse og laktoseallergi. Har du diabetes bør du testemåle blodsukker, siden dette er så individuelt, og tagatesse gir 5 kcal per teskje. 

Denne isen er proppfull av proteiner, og funker bra på eggefaste-nedtrapping, etter trening, i selskap eller bare for å kose seg med. Man skal kose seg når man legger om kostholdet, synes jeg. Lage seg grønnkålgull og momse deilige og sunne kaker, slafse litt sukkerfri is og kjenne kroppen livne til. Det skal være spennende, morsomt og deilig, å vekke kroppen til live med sunn mat 😉

Det var en ettermiddag i januar, minus snø pluss grader, at en mamma ved navn Helene i Trøndelag skulle overraske toåringen sin med et lite eventyr etter hun hadde hentet ham i barnehagen og bestukket ham med Mikke Mus på telefonen sin så han gjerne satte seg oppi vogna si. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bussjåføren huffet seg da han måtte hjelpe til å få vogna opp i bussen, så hun fant opp en ny sang inni seg mens de trillet ned til sentrum av byen: “En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann så sur som så. Å herregud så sint han er..”  osv.

Hun tok med sin lille Mikke mus fan på restaurant, der de satt og koste seg lenge, før de dro og handla. Og siden minsten var flink til å vindusshoppe, fikk han seg en kjærlighet på pinne.

Det var da de kom hjem etter noen timer, at det skjedde. De hadde landa på sofaen etter matsortering; og DA stod monstersøs tante Silje plutselig på gulvet i stua. Den samme søs som på åttitallet like plutselig liksom skulle lese Donald Duck baklengst da Helene ville ha bladet etter å ha ventet tålmodig i et trangt baksete mil etter mil. 

Monstersøs kledde ut sønnen til Helene som en gangster, og fortalte i samme slengen at hun og datteren tantepi skulle sove over. 

Helene visste at søs kom til å bli sur som en bussjåfør hvis hun ikke fikk kake. Og den kaka burde være både glutenfri og sukkerfri. Så det var bare å sette i gang.

Mens hun bakte kake, mintes hun skoesken fra barndommen, der hun og storesøstreren samlet godteri gjennom året, til de skulle på feiretur til Vesterålen om sommeren. Det var bare det at det var skuffende lite innhold i den esken når sommeren kom. Da skjønte hun det. Hun spurte monstersøs om det var hun som hadde spist av godisskoesken den gang da. Silje gliste, lo og sa: “Yeah hva trodde du litja?”

Kaka smakte blæ, men ostekremen redda det hele. Klok av gammel skade var det dessuten bare å finne frem alle Donaldblader hun kunne finne, og la monstersøs lese dem både fram, tilbake, hit og dit nede på gjesterommet. 

Kaos var et faktum, og sånn er det når slike storesøstre popper frem som Magica fra Stjørdal midt på stuegulvet. Barna bekket plenty blåbær på stuegulvet for så å hoppe oppi sofaen til de hikstet av latter og øresusende hvin. Det var bare å vinke farvel til Farmen gone langt nedi fordøyende tarmen. 

Noen påstår at småsøsken som Helene har god fantasi, men det ser ikke ut til å finnes noen grunn til å betvile denne historien fra der man skulle tru at en ærlig mamma kunne bu. Hun blånekter for at hun kan ha invitert monstersøstra si på pysjparty selv. Ei heller skal dette være noen slags Donaldhevn for at storesøstra nektet henne tegneseriehefter, overhørte gode gamle telefonsamtaler i telefonrøret oppå hemsen og leste alle brevene hennes.

Du leser forbipolene.blogg.no, som aldri tøver, tuller eller tøyser, men alltid forholder seg til gravalvorlighet og soriamoriaseriøsitet.

På seriøse snap: forbipolene

Alvorlige facebook: forbipolene

Her kommer en liten avsløring. Nå skal dere få vite hvordan det går med meg og den tilstand av ekstra måteholden jeg havna i nylig. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For dere som ikke vet det, levde jeg i to år komplett avholds inntil for et år siden. Og avholds betyr jo å aldri drikke en eneste enhet med alkohol. Man holder seg totalt av, ja altså det ligger jo i ordet. Det var aldri en avgjørelse å være avholds, jeg bare trivdes slik. 

Så gikk jeg inn i måteholdenhetens verden for et år siden. Der vantrivdes jeg. Jeg er bipolar, og selv om jeg drakk med måte, ble jeg negativt preget, og det gode humøret mitt forsvant. Det manglet de sprudlende boblene, dette sinnet mitt, i et helt forbanna år. 

I forrige innlegg om dette var jeg fortsatt der at jeg kanskje kunne ta et glass vin innimellom. Dette som kalles måteholdenhet. Jeg ville vente med det, og bare være uten alkohol frem til jeg kanskje unnet meg et glass vin sjeldnere enn før.

Men nå. Nå er jeg overbevist. Mitt sprudlende humør er tilbake etter en måned totalavholds, og ikke bare det: Jeg er generelt mer kreativ. Idéene myldrer, jeg har masse energi, jeg sover mye bedre og jeg er mye mer sosial. Og jeg gleder meg som fy til neste gang jeg skal ut på byen, for jeg vet jo av erfaring hvordan det blir: Jeg får med meg all moroa. Finner en magisk stemning når klokka runder midnatt og folkemengden bølger, jeg får masse inspirasjon til skriving, jeg sovner glad og lykkelig når jeg kommer hjem (vel og merke etter et lite husarbeidskick siden jeg som regel har drukki for mye koffein til å sove.) …og dagen derpå våkner jeg med et smil og bare gode minner, siden jeg har oppført meg glad, fornøyd og grensesettende.

Alltid er man virkelig individuell. Det som passer deg passer ikke nødvendigvis for andre, derfor er jeg tydelig på at alle mine folks around, kling some cheers and make some sound.

Noe magisk skjedde med meg de to årene. Jeg opplevde en spennende og ny verden, og ble nok “helfrelst”, uten at det er noe som helst å misjonere av den grunn. Men jeg forteller gjerne hvordan dette føles for meg. 

Hvis du bare ikke liker melk og den blodsukkerstigningen det gir, som naturlig nok også påvirker humør og helse, da behøver du ikke å bestemme deg for å slutte å drikke melk. Det bare blir sånn; du gidder ikke å helle det i deg.

Jeg gidder ikke helle i meg jeg det jeg ikke digger villt, jeg heller. Jeg liker strawberry dackery, men det finnes alkoholfrie varianter av det.

Alkohol er gift for meg, og jeg er allergisk.

For noen kan det virke merkelig. For meg er det merkelig at dette skal være uforståelig merkelig, for jeg bryr meg aldri om hva folk drikker eller ikke drikker. 

Så. Jeg er ikke engang måteholden. Jeg er fri, og totalt avholds. Jeg er lykkelig igjen.

Om jeg er totalavholds når jeg er 70 år og reiser rundt i verden på veltilpassede sko og i lekre dameklær? Jeg tror det. Aner ikke. Men sånn er det akkurat nå. Sukkerfri brus, kaffe, deilige alkoholfrie drinker og iskaldt vann.

Og et vakkert, lykkelig sinn 😉

Jeg glemmer ofte at jeg er en blogger. Ser mer på meg selv som en skrivent, så jeg glemmer å oppdatere dere lesere fra hverdagen. Unnskyld for det, skjerpings på gang…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

…allerede nå!

Her på Lykketoppen er det action. Stua myldrer som vanlig, og i kveld er det min søster Silje, “kompisen” hennes Reidar (de var ikke på date nei. De var på et “møte”! Nå sitter de her og krangler om hvem som står opp først om dagene.), lille Maria og minstemann Even. 

Even og Maria kom akkurat hjem fra pappaene sine, og vi feirer med glutenfri nam nam (fiskeboller, saus og grønnsaker).

I helgen har jeg shoppet, hatt jentekveld (damekveld?) (kveld minus menn), jogget, gått i grusomme inneklær, jogget igjen, spist lavkarbomat, badet, tatt hårkur, nytet en ansiktsmaske og glodd på det som tidligere het “kassa”. Skjermen, papiret, TV’n. You name it.

Det høres nok kjedelig ut, men i min alenemortilværelse har denne helgen vært aldeles vidunderlig forfriskende. Jeg kjenner meg fresh, og har virkelig vært ready for at Even skulle komme hjem til mammasin nå. 

Jeg elsker det sosiale livet vi omgir oss med her oppe på toppen, og gleder meg til hver eneste dag for tiden. 

Ha en fin føndei videre; over og ut fra Lykketoppen 😉

Kjære den delen av Norge’s befolkning som er født uten det genet som gir evnen til å gi en situasjon flere alternativer. Dere enveistolkende sinnatagger som lider under en hjerne som paranoid nok går ut fra kun et alternativ. Dere som tripper rundt der ute på dramatær og evig søken etter en mamma å skape en negativ situasjon ut fra hvilke valg de mammaene tar og ikke tar: muttersheriffene; hey yo!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere ja, listen up, this is en av verdens mest omsorgsfulle alenemødre speaking, now hear me out!

Forrige uke var jeg og handlet, mens minsten var i barnehagen, og 7åringen på skolen. Jeg er (ikke sponset) fast kunde av Rema 1000 sentrum Stjørdal, der jeg bruker å sette fra meg Emaljungavogna mi ved inngangen mens jeg handler. Etterpå fyller jeg vogna med varer, mens de fleste av dere andre fyller poser og biler med varene. Hakke sånn bil jeg, så jeg busser selvfølgelig mye heller med ei praktisk handlevogn enn å ta taxi. De taxipengene kommer godt med i hverdagen. 

Der stod jeg altså klar og hadde pakka vogna stappfull. Urbanposen til Even var overfylt med alt fra kjøkkenpapir til pålegg. Da kom du gående mot meg med strengt blikk. En ung herremann, bevisst på sin selvutnevnte oppgave som moralist og muttersheriff. Og muttra, det er meg det, i dette tilfellet. 

Du stanset, så på varene i vogna som tøt ut hit og dit, og så sint på meg, mens du sa høyt: “Legg det ein onge poinni der???” (poinni = under)

Ja hva trodde du? Jeg lo høyt og sa: “Ja det hadde jaggu tatt seg ut hva? NEI ligger ingen unge oppi der kan du skjønne!!”

For svarte fargeblyanter og hell …oween, jeg hadde da aldri lagt en halvmeter med matvarer oppå ungen min! Jeg elsker unga mine! Og tror du virkelig at det sjuke mindretallet mødre som vil ungen sin vondt, gjør det i form av å lesse alle matvarene sine oppå ansiktet til barnet sitt in public i en butikk? Nei slike gangstere tror jeg gjør det i skjul. 

I dag skjedde noe liknende, og jaggu var det deg igjen! 

Nå hadde jeg ikke rukket å betale for varene mine engang. Jeg stod foran kassa, vogna stod der den bruker; et godt stykke unna, og barna mine var i barnehage og på skole. Der kommer du stormende mot meg igjen, som in the name of et eller annet selvutnevt. Samme unge sinte mannen. Du gikk ikke inn i butikken der alle andre går inn. Nei, du kortet runden inn for å passere meg. Rart, forresten, at du skjønte at akkurat jeg var muttra til den vogna der. Så stoppet du og pekte mot vogna mi: “E DET DI VÅGN??” Jeg bekreftet dette. Da ristet du på hodet og gikk videre. Så jeg ropte etter deg til du snudde deg, før jeg spurte: “Hvordan det? Hvorfor spør du om det er min vogn?” 

Det går lenge mellom jeg ser så sinna et ansikt som ditt da du pekte mot vogna og ropte: “LEGG DET EIN ONGE OPPI DER??”

Jeg begynner jo å kjenne til deg, humre, så jeg svarte høyt, kjapt og tydelig: “SELVFØLGELIG IKKE!” med trøkk på “følgelig”. 

Jeg må bare beklage at jeg igjen snøt deg for kjeftskura du i løpet av sekunder hadde innøvd at du skulle pepre det eventuelle forbannede kvinnemennesket av ei drittmutter som “satte fra seg beibin sin” ved utgangsdøra i butikken mens hu handla varer med molbohue sitt. 

Og unnskyld så meget for at du ikke fikk utløp for mansen og temperamentet det fører med seg, da du sjokkert “så at ei helvetes mutter hadde lagt en halvmeter høyde med store og små dagligvarer oppå beibin sin så den ikke fikk luft!” 

Jeg lover å lyve neste gang. Når du fersker meg i å ha med meg ei barnevogn der ute, og du roper sinna til meg som om jeg er en crimebitch mama drama, skal jeg svare deg: “Jepp. Ligger en unge der.” Slik får du utløp for sinne ditt, og du får endelig finally kjefta ei mutter hud og hår full. (Og guess what? Du får storyen din også, som du har så lyst til å bruke for å illustrere de “helsikes hueløse kjerringene” der ute. Don’t thank me, your welcome. Cuz I got my story first 😉 )

Så skal jeg si at jeg kødda din kødd, og spørre om du vil se oppi vogna. Mens du titter på mitt avanserte alenemammasystem med matvarer, og innser at vogna kan brukes til mye; skal jeg forklare deg hva som skjer når jeg som alenemor uten bil velger å bruke vogna til 2åringen min som handlevogn:

-Jeg sparer samfunnet for de utslippene en taxi bidrar med i miljøet. Jeg bidrar mot global oppvarming altså, ved å reise kollektivt. 

-Jeg sparer ca 200 kr i taxipenger som jeg heller kan bruke på to lykkelige små gutter på 2 og 7 år.

-Jeg sparer samfunnet ytterligere ved å ikke ha behov for så mange poser.

-Jeg går gjerne de 2 kilometrene ned til sentrum, slik sparer jeg samfunnet for helseutgifter.

-Jeg bruker den kreative delen av hjernen min, og det å bruke hjernen variabelt skal vistnok holde oss mennesker unge, slik sparer jeg samfunnet for ekstra utgifter når jeg blir gammel og grå.

-Jeg får friskluft, noe som sammen med mosjon gir helsegevinst på det psykiske planet. Jeg har bipolar 1, så da sparer jeg samfunnet for unødige psykiatriutgifter.

Du skal være takknemlig for at jeg bruker den vogna til mer enn å bare ha barnet mitt oppi. Og det er flott at du bryr deg om barn, men da forlanger jeg at du snakker til meg på en mer respektabel måte i det du spør så fantasifulle spørsmål som du gjør. 

Du skal dessuten få vite en hemmelighet jeg har holdt for meg selv hittil, mr muttersheriff:

Den første gangen jeg skulle ut og trille den nyfødte babyen min (som nå er 2 år), hadde jeg holdt oss inne noen dager ekstra fordi jeg ikke turde ut å trille babyen.Tenk hvis noe skjedde den lille skatten min? En venninne’s to døtre inviterte meg over på tacokake, og de greide å overtale meg. Men vi kom til en nedoverbakke. De to måtte gå foran vogna. Faktisk. For tenk hvis jeg mistet grepet på vogna? 

Jeg ville aldri satt fra meg vogna med et av barna mine oppi, lenger enn en meter unna meg. Jeg blir livredd hvis barna mine er ute av litt synsfelt på et kjøpesenter, og det at jeg kan ha en tendens til å overbeskytte, har jeg faktisk måttet jobbe en del med.

Men jeg regner med at du ikke leser dette, så jeg ser frem til å finne ut nøyaktig hva som skjer med deg hvis jeg svarer litt annerledes. For: tåler muttersheriffen ironi midt i galskapen sin?

So long, muttersheriff!

Andre ord for muttersheriff av bloggere: 

Casakaos, Marte Frimand Anda: “Mammapoliti”

For sånn er jag, Malin Meekat: “Mammamafiaen”

Du leser forbipolene, welcome back 🙂