Kjære lille søte Iver Mathias, som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg. Da du flytta inn i mammas mage, bodde Even i min mage. Jeg glemmer aldri den dagen jeg fikk vite om deg. For da var din fine snille mamma nemlig med meg på ultralyd 💙💙
Presentasjon Christina
Christina Christina, herlige snille Christina 💖 Til venstre på bildet, verdens koseligste Christinadame. Christina er ei fresh ung venninne av meg, med humor og sjarm. Hun er en sånn som legger igjen surprisegaver uten avsender på terrassen din. Hennes faste frase når hun titter innom, er: “Æ bære tok med nåkka æ, det e bære nå småtteri”, før hun plasserer is, hjemmebakte kunstverk og gudene vet hva, på ikke bare mitt stuebord, men hvor enn hun ferdes på sine eventyr. Miss nice. Christina er mamma til Ciljan på 5 år og lille Iver på 18 dager. Alle skulle hatt en ekte Christ i livet sitt, I promise promise you that 💜 Gleder meg til å blogge mer om denne dama 💪💪💪 PS: til høyre på bildet er ei dame jeg ikke lenger kjenner så godt, nemlig meg med mørkt hår.
TIL UNGDOMMEN: YOUTH TRUTH!
Noen ganger setter jeg meg her for å tenke. Mens baby sover. Neida. Gjør ikke det. Det eneste nærliggende jeg kan skryte av, er at da jeg var 15 år brukte nabokompis Øyvind og jeg å sitte oppe på mamma og pappa’s garagetak og rulle petterøes for så å smugrøyke både der oppe og i skog og kratt. Øyvind liknet Kurt Cobain, og var ganske harry, så vi kalte han “Harry”. Vi trodde Harry var kult. Jeg digget Nirvana, så vi prøvde å kalle meg “Nirra”. Men det ble bare for en kort periode.
Jeg vokste opp der oppe på garagetaket, på stranda ved et vennebål, etter lange dager på den stranda, etter snøfulle vintrer foran diktboka med Metallica, Nirvana og Offspring som inspirasjon, med både kompiser og venninner, og i den tro at en venninne er en kompis er en venn er en friend.. Og har senere i livet opplevd å blitt svært misforstått i det jeg har prøvd å skaffe meg nye kompiser. Kompiser..??? Say whaaat? …happened to lovers?
Et tenketre hadde vært toppers for meg. Kunne sittet der oppe og tenkt meg ung til sinns igjen. Tilbake til Gråtta fritidsklubb og det gule falleferdige ungdommens hus. Tilbake til en venninnegjeng med selvklorede dongeribukser og Scorpius skjerf. Med fyzzy peach fra Body shop i nakken og KOMPISER. …hvor mange ganger har jeg ikke blitt beskyldt for å være forelska i nabon, i potensielle Øyvinder jeg kunne ha som kompis, i voksen alder?
Nei tenke seg til et garagetak eller et tenketre fra nittitallet, og minnes ei tid uten telefoner og internett. Dere aner ikke hvor tøffe vi var. Hvor kule vi var. Hvor gøyale fester vi rocka. Hvor originale klesstiler vi hadde. Dere aner ikke hvor godt vi kjente hverandre, med øyenkontakt og nærhet fra en annen svunnen tid. Dere skulle bare visst hvor tøffe foreldre vi hadde, som måtte sende oss ut i verden på egenhånd, omtrent hver dag, uten telefon og annet brett enn skateboard…
Jeg svulmer opp i halsen når jeg tenker på den deilige tida der langt tilbake. Nettløse, originale og frie var vi beæret den mest utrolige fantastiske musikke du kan tenke deg. Ungdom søk den opp. Søk opp nittitallsmusikken og sammenlikne med dagens. Lytt til Whitney Houston, Celine Dion og Rednex og Ace of base. Hør på dybden i stemmene, og de vakre tonene. Lytt til Nirvana, NOFX, Offspring, Metallica, Rage against the machine og Soul asylum, og alle de andre musikalske geniene med budskap og talenter. Vi hadde ingen som helst sangtalentkonkurranser. Alle var mulige artister. Alle kunne være kreative.
90talls-sommeren satt vi ikke og trøkket på en telefon slik jeg gjør nå. Vi pustet inn deilige sommerdufter, innhyllet i grønn og fargerik flora. Vi kjente følelsen av å være i ett med nuet, idet vi forelsket oss i parfymelukten av typen, eller i et bilde i Starlet, Topp eller den kreative skoledagboka.
Vi skulle alle ha vår egen robot i år 2020. Vi skulle ha våre egne små fly, ja altså, hvis verden overlevde nyttårsaften 2000. Vi skulle alltid ha det så digg som vi hadde det da, men vi hadde god tid. No need to hurry. Lite stressa oss. Verden lå foran oss, men lite ante vi om en fremtid med telefondingser å trøkke på heller enn hender å holde i. Lite ante vi at de brevene vi sendte i framtida, skulle kunne besvares innen et sekund, og ikke innen noen uker med et dunk i postkassa, en smilende postmann Pat og et brev med klistremerker på… Lite ante vi om at homlene vi hadde forska på i små syltetøysglass som 5åringer i 1985, skulle bli utrydningstruet. Lite ante vi om at verden skulle krympe, og at alle skulle møtes på et sted kalt facebook og bezzztemme seg der for om de ville være venner eller ei. Vi ante ikke at fremtiden kom til å bli feig. At det skulle bli mulig å trykke “blokker”, i stedet for å ta seg en god gammeldags prat og bli enige. Eller bestemme seg for å være enige om at vi var uenige.
Heldigvis har jeg venner som husker. Venner som vet kontrasten herfra og tilbake dit. Heldigvis synes jeg selv å minnes et faktum som jeg kan skimte: at nittitallet er her rett foran meg, anytime, når jeg vil. Det er bare å løfte opp hodet å se seg rundt, legge fra seg phonen og brettet, finne seg et skateboard og suse rett inn i 90tallet! Rett inn i virkelightens nå.
80tallet også. Og alle tiders tall og nummer. Bare vi løfter blikket og ser. Befrir oss fra alle de alfor hurtigtilstrømmende brevene som vi før i tiden tok oss tid til å vente på. Og leste flere ganger før vi svarte. Så smarte og kloke vi var. Når vi bare tok oss tid til å lukte, føle, kjenne, lese og smake. Og være til.
Savner deg bigtime, 1995..
Synes du balletak tilbake er ok?
… det synes jeg!
Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du?Jeg bruker å gjøre dette: kjapt tar vi grep foran. Ikke på hans bakende. Men foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni.
Et realt tak, ikke noe behagelig, et “ballegrep”. Så spør jeg: “Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?” Lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette.
En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.
Enig med deg Bjarne:”Æ e så glad i rompa mi”, at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass…
Så hva synes du? Grep tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en sjelden stjert?
Presentasjon
Innimellom kommer jeg til å presentere de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få ha i livet. De er alle veldig spesielle for meg. Aller først presenterer jeg herved mine to nydelige barn: Mathias 5 år, og Even 7 mnd 🙋👶 ….de er mitt alt. Det er ikke den ting jeg ikke med glede gjør for dem. Jeg savner dem når de sover, og er rett og slett forelska i begge to inni mammahjertet mitt. Mathias en litt sjenert gutt som er veldig flink til å tegne, sykle, skate og lure oss voksne trill rundt. Han blir glad for en klem, men kyss på kinnet er ikke lov, da dette er klissete synes han. Hvis noen glemmer seg, er straffa hans at han sleiker oss på armen… Mathias er altså sjenert, og har en skravlesjuk mamma som prater og ler høyt og tar mye plass. En mamma som m e r k e s, og som ikke er sjenert i det hele tatt. Vi kaller det “klæbbat”, det jeg er. Søler og mister mye, “dummer meg ut”, som det heter… I could’nt care less, bur my son do: “maaaamma daaa!” …En gang vi var på IKEA Trondheim, bekka jeg kaffekoppen min inne i restauranten, så det meste ble kaffebrunt her og der. Da fikk jeg se en liten gutt som ruslet stille og rolig med hendene i lommene sine. Det var Mathias i retning bordet pappa satt… Jeg skulle til å smårope: Mathias, ikke gå da. Men jeg bet det i meg, for det jeg så var en flau flau gutt, som aldeles ikke kjente mamma sin akkurat da. …..Mathias er en storebror av sjelden klasse. Han forguder sin lille babybror, og snakker til han med den skjørtet fineste stemme 🙂 Even ble født i oktober, og gjorde oss alle lykkeligere og mer komplett enn vi noensinne trodde vi kunne bli. Even er en go gutt som sover natta lang, spiser masse og koser like mye. Han er blitt kjent som lykkeliten, siden han smiler og ler veldig mye. Veldig mye. Så mye at man undrer seg hvor han tar alle smilene fra… Even begynte å krype forrige uke, og sammen med storebror har han stor lekeplass i stua 🙂 Han har aldri smakt butikkmiddager for baby, vet ikke hvorfor, det har bare blitt hjemmelaga. Må vel prøve de fancy glassene etter hvert 😉 Disse to guttene er altså jeg så heldig å få ha båret fram. Senere skal jeg fortelle historiene omkring da de kom til verden. Det er ikke sånne fødselshistorier, men historier om to foreldre som har gjort alt for to skjønne små. Ganske tragiske fortellinger, men det gikk veldig veldig bra til slutt 🙂
ABOUT L L L…DAMNED IT, here it comes: ..LAIKS!
…Jeg ser tomler som ruver. De kaller dem “laiks”. “Æ like dæ” “Like det”. Verden har nesa si nedoverpekt mot små skjermer, mens det laikes for harde livet.
“Sett det der før” rapper onklP. Og han har helt rett. Jeg har sett den derre tommelen før. Ut av et bilvindu for 20 år siden, da jeg var 15 år, i 1995. Bare at da het tommelen ” haik “. Alle fremmede var potensielle haikere. Nå er de potensielle laikere. . H ble bytta ut mot L, omtrent samtidig som grønne strikkede gensere, Kurt Cobain stripete grunge-jumpre, hjemmeklorede dongeribukser, dr Martens sko, mr freese, discman og øyekontakt over et bål på stranda, ble bytta ut mot vesker til 17 000 kr, jakker til 10 000 kr, skadelig høye hæler, truseshorts og chatting på små skjermer. Rundt oss. Dette skjedde rundt oss. Inni oss som var fjortiser før skjermenes inntog, bor fortsatt en femtenåring som aldri kommer til å bry seg om laiks og vesker til 17 000 kr. Vi ville dessuten blitt kalt sosseklomper såfall, back inn te 90s.
For 20 år siden husker jeg vi skrev i skoledagbøker til hverandre : “Gla i dæ”. Men vi stod ikke rundt hverandre og avga tommelstemmer for hvert bilde vi fikk framkalt, og hver setning vi sa. ….Nei du leser riktig altså: vi stod faktisk ikke rundt hverandre i ring, eller foran hverandre i rekker og avga slike tommelstemmer.
Jeg er der enda, en nittitallsfreak fra åttitallet, og det kunne ikke falle meg inn å bli trist over manglende tomler og laiks. Det tragiske rundt denne tommelen, er de som er rundt 15 år i dag, i 2015. Dem som mobbes, der foreldrene blir så fortvilet at de velger å flytte til et annet sted for at skatten skal få begynne på ny skole. Men Facebook kommer først, og viser altfor få laiks. Mobbesituasjonen eskalerer, når nye høyder, og den stakkars eleven får aldri startet på nytt slik man kunne før Internett inntok tronen.
…unge, usikre og tvungne til å bry seg om tomler. De skulle sittet i ring rundt et bål på stranda med vennene sine, med gitar, marsmallows, nestekjærlighet I hjertet, og tommelen opp for det. I stedet sitter de alene på et rom, uten den veska til 17 000 kr som de måtte ha for å bli laika nok, mens de kjenner brentlukta av det usynlige heksebålet på et sted kalt Facebook.
Skulle så gjerne ha bidratt til å stoppe denne fæle trenden. Skulle så gjerne vist dem hvor mye vi laika det å være originale før i tiden, da telefon var en klump med en runding med tall på, og følelsen av å være likt, var like ekte som solnedgangen nedi havet bak bålet med alle marsmallowsene putrende over. Skulle tatt seg ut dersom vi kastet bort den verdifulle sommeren med å ” laike eller la være å laike hverandre “. .
Kjære fjortis, gå til speilet og si at du laiker deg selv og at du er god nok akkurat som du er. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. La oss si at du er en bil. Hvis hjernen er motoren, skal du bare sitte der? Eller skal du starte motoren og “DRIVE” like suverent som Rihanna synger? Kjøre, eller sitte der.. For å starte hjernen må du bruke affirmasjoner. Setninger du skriver/sier høyt/tenker/sier til øynene dine i speilet. Snakk I nåtid, f eks: “jeg liker og respekterer meg selv nå, akkurat som jeg er” “Jeg er nå veltrent, sprek og sunn” “Jeg er nå godt likt og har mange venner” …Jeg er NÅ…? Hva er du nå? Bestem det selv. Ikke la noen som ikke kjenne deg ta over rattet ditt heller forresten, nå som du kjører deg selv dit du vil…
Kjære fjortis, la det være laikbart å leke nittitallet denne sommeren. Laike deg selv, og la det være godt nok. Ta med deg folk du laiker på en reise inn i fortidens virkelighet, klor dongeribuksene dine inn i et sabla bra batikkmønster, hent mamma og pappas nittitallsklær ned fra kottet, kle dere ut, men hverken haik eller laik, bare smiley, og ha en god nittitallisert sommer 🙂
…og når natta trer inn i morgendagen; start tidenes antimobb, sett i gang å laik. Laik der laiks mangler. Sett i gang å inkludere, og vær snillere enn noensinne med hverandre. Glem hva ting koster og hva det ikke koster. Gjør oss stolte, vi fra fortiden som bærer mer bagasje enn en tommel noensinne hadde kunnet bære 😉
Youth
I like you like the way u r
I see you r a star
But I wount show ya my thumb up
Cuz I’m holdin my coffee cup
You don’t need my thump going crazy
Maby I’m too lazy
But you don’t my thumb, ya need a 90’s summer
Wasting time would be a bummer
Drop that finger kid
Do all the things we did
when we were young
Put down that thumb, and sing a song
fargeklatter
SMÅ FARGEKLATTER
….Han sover. Min lille sjef på 7 mnd sover. Og medhjelpere hans på 5 år er hos pappaen deres. Så da er det ingen andre enn alle dere andre som herved vet at mamma sitter her på rumpa i sofaen våres, og synder. Etter en god porsjon hjemmelaga lasagne, sitter jeg her og gumler lyse non stopp. Hvis min eldste fargeklatt hadde visst det altså, at der er mandag og mamma godterisynder…
Velkommen til min blogg. Jeg er så plagsomt glad i å skrive, at nå tenker jeg at fellesbloggen Facebook skal få slippe. Helt siden åttitallet introduserte riktig blyantgrep for lille ronja engledatter, har jeg av en eller annen rar grunn jeg ikke forstår selv, digget å skrive. Sendte brev i hytt og pine, til nordnorge, Danmark, USA, rett borti hugget her og borti over alt. Skrev for harde livet. Som fjortis og nittitallsfreak løp jeg rundt på stedets ungdomsklubber og intervjuet lokale band, mens jeg storkoste meg med å jobbe freelance for lokalavisa. Så stoppet livet mitt opp i noen år. Jeg kommer til å blogge om det. Ingenting av der jeg kommer til å blogge om, er jag flau over eller mener bør skjules, den dag i dag. Jeg lever med diagnose bipolar 1, er frisk og velfungerende, og mener selv at jeg har knekt noen koder verdt å dele. Jeg er visst selv en voksen fargeklatt, ifølge barna mine og alle som kjenner meg. Jeg er styrtrik på erfaringer, og bruker mine egne metoder for å være glad og lykkelig. Slik har det ikke alltid vært. Den jenta jeg kjenner, som har bodd inni meg hele veien, en henne jeg akter å skrive bok om. Og sær som jeg er, kjøper jeg meg en god gammaldags åttitallsskrivemaskin. Vil etter hvert blogge litt om det også, for å presse forfatteren i meg selv til et punkt der hun løser skrivesperrekoden og frigjør ord til setninger. Nå skal det visst babykoses her, lille Even gokos er i ferd med å våkne inne på rommet, og mammahjertet hopper seg dit 💜
Ny blogg!
Velkommen til blogg.no! 🙂
Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.
Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.
Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.
Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/
Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss
Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.
Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.
Vi håper du vil trives hos oss!
hilsen teamet bak
blogg.no
blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen