Noen ganger setter jeg meg her for å tenke. Mens baby sover. Neida. Gjør ikke det. Det eneste nærliggende jeg kan skryte av, er at da jeg var 15 år brukte nabokompis Øyvind og jeg å sitte oppe på mamma og pappa’s garagetak og rulle petterøes for så å smugrøyke både der oppe og i skog og kratt. Øyvind liknet Kurt Cobain, og var ganske harry, så vi kalte han “Harry”. Vi trodde Harry var kult. Jeg digget Nirvana, så vi prøvde å kalle meg “Nirra”. Men det ble bare for en kort periode. 

Jeg vokste opp der oppe på garagetaket, på stranda ved et vennebål, etter lange dager på den stranda, etter snøfulle vintrer foran diktboka med Metallica, Nirvana og Offspring som inspirasjon, med både kompiser og venninner, og i den tro at en venninne er en kompis er en venn er en friend..   Og har senere i livet opplevd å blitt svært misforstått i det jeg har prøvd å skaffe meg nye kompiser. Kompiser..??? Say whaaat? …happened to lovers?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et tenketre hadde vært toppers for meg. Kunne sittet der oppe og tenkt meg ung til sinns igjen. Tilbake til Gråtta fritidsklubb og det gule falleferdige ungdommens hus. Tilbake til en venninnegjeng med selvklorede dongeribukser og Scorpius skjerf. Med fyzzy peach fra Body shop i nakken og KOMPISER. …hvor mange ganger har jeg ikke blitt beskyldt for å være forelska i nabon, i potensielle Øyvinder jeg kunne ha som kompis, i voksen alder?

Nei tenke seg til et garagetak eller et tenketre fra nittitallet, og minnes ei tid uten telefoner og internett. Dere aner ikke hvor tøffe vi var. Hvor kule vi var. Hvor gøyale fester vi rocka. Hvor originale klesstiler vi hadde. Dere aner ikke hvor godt vi kjente hverandre, med øyenkontakt og nærhet fra en annen svunnen tid. Dere skulle bare visst hvor tøffe foreldre vi hadde, som måtte sende oss ut i verden på egenhånd, omtrent hver dag, uten telefon og annet brett enn skateboard… 

Jeg svulmer opp i halsen når jeg tenker på den deilige tida der langt tilbake. Nettløse, originale og frie var vi beæret den mest utrolige fantastiske musikke  du kan tenke deg. Ungdom søk den opp. Søk opp nittitallsmusikken og sammenlikne med dagens. Lytt til Whitney Houston, Celine Dion og Rednex og Ace of base. Hør på dybden i stemmene, og de vakre tonene. Lytt til Nirvana, NOFX, Offspring, Metallica, Rage against the machine og Soul asylum, og alle de andre musikalske geniene med budskap og talenter. Vi hadde ingen som helst sangtalentkonkurranser. Alle var mulige artister. Alle kunne være kreative.

90talls-sommeren satt vi ikke og trøkket på en telefon slik jeg gjør nå. Vi pustet inn deilige sommerdufter, innhyllet i grønn og fargerik flora. Vi kjente følelsen av å være i ett med nuet, idet vi forelsket oss i parfymelukten av typen, eller i et bilde i Starlet, Topp eller den kreative skoledagboka.

Vi skulle alle ha vår egen robot i år 2020. Vi skulle ha våre egne små fly, ja altså, hvis verden overlevde nyttårsaften 2000. Vi skulle alltid ha det så digg som vi hadde det da, men vi hadde god  tid. No need to hurry. Lite stressa oss. Verden lå foran oss, men lite ante vi om en fremtid med telefondingser å trøkke på heller enn hender å holde i. Lite ante vi at de brevene vi sendte i framtida, skulle kunne besvares innen et sekund, og ikke innen noen uker med et dunk i postkassa, en smilende postmann Pat og et brev med klistremerker på… Lite ante vi om at homlene vi hadde forska på i små syltetøysglass som 5åringer i 1985, skulle bli utrydningstruet. Lite ante vi om at verden skulle krympe, og at alle skulle møtes på et sted kalt facebook og bezzztemme seg der for om de ville være venner eller ei. Vi ante ikke at fremtiden kom til å bli feig. At det skulle bli mulig å trykke “blokker”, i stedet for å ta seg en god gammeldags prat og bli enige. Eller bestemme seg for å være enige om at vi var uenige.

Heldigvis har jeg venner som husker. Venner som vet kontrasten herfra og tilbake dit. Heldigvis synes jeg selv å minnes et faktum som jeg kan skimte: at nittitallet er her rett foran meg, anytime, når jeg vil. Det er bare å løfte opp hodet å se seg rundt, legge fra seg phonen og brettet, finne seg et skateboard og suse rett inn i 90tallet! Rett inn i virkelightens nå.

80tallet også. Og alle tiders tall og nummer. Bare vi løfter blikket og ser. Befrir oss fra alle de alfor hurtigtilstrømmende brevene som vi før i tiden tok oss tid til å vente på. Og leste flere ganger før vi svarte. Så smarte og kloke vi var. Når vi bare tok oss tid til å lukte, føle, kjenne, lese og smake. Og være til.

Savner deg bigtime, 1995..