Å være foreldre er en eneste lang utdanning. Den vil ingen ende ta. Og siden vi er så innmari glad i barna våre, lærer vi villig et par lekser for hver dag som går. Noen ganger kan det komme et par gloser også, ikke sant…

I det siste har jeg blitt uvenn med hun derre stress, og latt han der irritasjon komme mer inn i tilværelsen min med utsagn som “ååååh!” “Neeejjjjiii!”. Og det som slipper inn i mitt liv, slipper også inn i barna mine sine liv.

Jeg er alene om å vaske tre etg, hele økonomien i husstanden, innkjøp uten bil, alle avtaler og alt annet som følger med en tilværelse som sjonglerende alenemor. Jeg sier ikke at det ikke er gøy og givende, for jeg kjenner en boblende takknemlig glede hver dag over å få oppleve det. Men det kan bli både hektisk, krevende og travelt.

 

Ekspertene sier man skal lære barna om følelsene. Glad. Trist. Redd. Sint. Og det er jo vel og bra.

Likevel er det noe som heter mammaintuisjon og pappaintuisjon. Jeg kjente at jeg var på feil spor da jeg hørte toåringen huffe seg. “Åh neii..” kom det fra den lille kroppen. Jeg begynte å observere meg selv. Hvor mye peste jeg egentlig? Hvor mange ganger om dagen sa jeg “huff neiii ååh”? Jeg som hadde lagt sånn vekt på speiling av smil da jeg var babymamma; hvor mange ganger om dagen lot jeg unødvendig irritasjon fjerne det smilet?

Jeg ble så lei meg da jeg fant ut hvor sur og gretten jeg ble som stressamamma, at tårene mine presset på. Stakkars små, så uhyggelig det måtte være å rekke den bussen sammen med en sånn surpottmamma. Dessuten var det ikke mye PMTO over de beskjedene mine, hverken første eller andre gang. Hvinestemme jo. Djizes. Sånn hørtes sikkert ei av Roald Dahl’s hekser ut, that’s for sure. Sura.

 

Jeg fant litt alenespace, og skrollet ivei. Google måtte vel kunne hjelpe meg med noen triks. Og ganske så riktig, hvis jeg søkte på “sinnemestring for foreldre” så fantes både free app og gratis ebok der. 

Jeg fikk litt klump i halsen av eksempelet. Se for deg at du står i en kø, og noen dunker borti foten din. Du kjenner irritasjonen stige. Helt til du snur deg og ser en blind mann med en hvit stokk. 

Barna er bare barn. De er ikke uoppdragne eller slemme. De er bare for små til å skjønne. For konsentrert til å høre etter.

Ved hjelp av akkurat det lille tanketrikset der, er jeg godt i gang nå. Jeg deler ut hvite stokker til barna mine: “Han er bare to år, og når han vil spille trommer med gaffelen og skjeen, så vil han kanskje ha oppmerksomhet. Og hva er galt med det?”  “Han er sju år og skjønner ikke selv at det han gjør er å terge. Og kanskje han også vil ha attention?” 

Tonen i stemmen min peiler seg inn på små hvite stokker, i hendene på barn som famler i blinde. Surmamma vil jeg ikke være. Jeg vil være mot barna mine som de avslappa åttitallsforeldrene mine var. Jeg vil puste i nuet sammen med dem, ikke løpe foran i pust og pes uten å få med meg barndommen deres. De fortjener at jeg senker kravene; fortjener at jeg forstår at sinnastemme ikke er nødvendig før det virkelig gjelder. De fortjener en mamma som velger kampene med omhu.

 

Så var jeg på feil spor en stund, som så mange andre stressa foreldre. Men det viktigste innen det å mestre sitt eget humør som foreldrer, er nettopp det å være snill med seg selv. Hvordan snakker jeg til meg selv? Irritasjon kan boble over fra et sammenkok av negative tanker om en selv som mor eller far. Så la det sporet få ligge i fred, og kjeft ikke på deg selv for uviten fortid.

 

Fra nå av gjelder nye mammaregler for meg: for å endre tidligere vaner som surmamma, skal jeg fortsette å dele ut hvite stokker til barna mine, og møte dem med kjærlighet, varme og forståelse der jeg tidligere famlet i blinde selv, og jeg skal rose meg selv som mor, heller enn å kritisere meg selv. 

Jeg er nemlig ekspert på å rose meg selv ellers; ja jeg er min egen bestevenn. Men akkurat den morsrollen …de er jo så høyt elsket disse søte små, at man tenker at ingenting er bra nok. 

Men det er faktisk det. Bra nok. Det er mer enn bra nok. Og det er ved å klappe seg på skuldra og tenke at det er bra nok, at det blir best for alle. 

 

Jeg elsker å lære noe nytt. Spesielt innen morsrollen. De er jo det aller viktigste i hele livet mitt, disse to gutta. Jeg vil være så populær i deres øyne den dagen de flytter ut og flyr fra redet, at de gjerne kommer på middagsbesøk, og kanskje velger å bo i nærheten. Yeah!