Jeg er ikke sint…    …bare veldig veldig bipolar. Nei jeg er ikke helt bipolar nå, bare veldig frisk og symptomfri. Jeg er ikke forbanna. Bare veldig veldig engasjert. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er ikke stressa, bare veldig veldig energisk. Nei kanskje ikke. Kanskje. Jeg er ikke alltid energisk, bare veldig veldig ivrig.

Men sint? Jeg er for faen ikke sinna. Bare veldig veldig skuffet?

Skuffet over at man som kvinne i år 2016 ikke skal kunne benytte seg av ytringsfriheten sin uten å bli kalt “sint”? 

Nope. Kremt. Jeg er ikke skuffet. Bare veldig veldig …voksen feminist.

Men hva har det å gjøre med overskriften “Såkalte stabukker viser seg å være redd for å dø” ?  Patience, my friend, du vil snart lære noe nytt… 

Jeg kan, som kvinne, skrive innlegg med sterke meninger, uten å føle meg sint. Jeg er født for å skrive. Det er hva jeg kan. Alle som har møtt meg vet at jeg iallefall ikke ble født for å preike. Snakke masse, ja det kan jeg, men ikke alltid til å forstå, fatte eller begripe.  Jeg prater kronglete og noen ganger bare til å misforstå. 

Jeg opprettet denne bloggen for å skrive slik at mine etterkommere en vakker, eller ikke så vakker, dag, skulle slippe å sitte ved ei grav og spekulere. Ja det er sant, faktisk; jeg begynte å blogge for å ha et sted å skrive. Helt fabolous fakta begynte jeg ikke å skrive for å få lesere. Ei heller for å tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg er i utgangspunktet sjenert. 

Men jeg er en sterk kvinne av en ytringsbefridd skribent. Og med det frynsete og misforståtte ryktet jeg levde med for inntil et år siden, i denne lille byen, betydde det slettes ikke lenger så mye hva folk og fe skulle synse og mene om mine nedskriblede meninger og synsinger.

Jeg er ikke sinna når jeg skriver. Ikke skuffa heller. Et snev av bipolar preger meg alltid, men jeg er i symptomfri remisjon, og frisk. Kan ikke helt skylde på det heller. Mine innlegg med meninger type power, er ikke skrevet i annet enn rolig og vanlig tilstand.

Og nå kommer jeg til headline…

Jeg leste en gang at de som nekter å innrømme at de tar feil, altså såkalte stabukker, er redd for å dø. Dette skjønte jeg relativt lite av, så jeg leste videre. Det stod beskrevet at våre tanker, oppfatninger og meninger oppleves for hjernen å være like stor del av oss som den fysiske kroppen. Dette betyr, at det å gi avkall på tidligere oppfatninger og meninger, vil si at en del av oss dør ut. 

Riktignok fødes en ny oppfatning og mening omkring temaet i det den gamle feiloppfatningen dør ut, men man må være som en kamelon og innstille seg etter nytt terreng hele tiden. Dersom man da ikke skal være en stabukk i fast beite.

Jeg hadde, og har, som alle, mye å lære. Og jeg ville ikke være redd for å la mine gamle meninger dø ut. Så jeg bestemte meg allerede da jeg leste dette, i midten av tjueårene, å være en mild og åpen person, alltid åpen for ny reinkarnasjon av meninger, synsinger og oppfatninger. 

Ny viten. Ny viten er cool!

Derfor er ikke jeg så tverr og sinna. For hva om jeg tar feil? Jeg kan være fast bestemt, men er alltid åpen for å lære nytt, og vokse på det.

Så les i vei. For all del. Men husk at jeg i utgangspunktet hadde valget mellom å skrive alt med penn og lagre det i en bankboks, mot denne bloggen. Grunnen til at jeg til slutt ga etter for å begynne å blogge, var denne tanken: “Ahaaa …det er ikke sikkert noen ser hva jeg skriver, i alt mylderet og aktiviteten på nett! Hoho! Jeg kan gjemme meg!”

Men altså: bankboks eller blogg: Det enkle er det beste, ikke sant? Ikke bare ofte, hva? Allways, yeah 🙂 

Derfor, av den enkle grunn at jeg vil være en kamelon, og ikke en stabukk, er jeg mild og åpen for ny info. Har vent meg til det over et tiår nå. Jeg er den som uredd står og klør seg i hue når latteren har stilnet, og sier høyt: “….nnnnneeei… hmm …neii, jeg skjønner ikke den vitsen altså.. kan noen forklare?” (Noen forklarer)  “….neh, fatter ikke.. prøv igjen!” (Forklarer igjen) 

Når jeg på ekte og ordentlig har forstått vitsen, og hvis den ER god, brøler jeg av latter mens jeg kaster hodet bak av gammel vane. Jeg er fri.

For jeg er hverken redd for å ta feil eller redd for at andre skal mene jeg er dum. Nei jeg er overbevist om at jeg er superintellegent, og helt trygg på meg selv. Jeg er min egen beste venn.

Men jeg digger dette livet.

Så jeg er veldig redd for å dø.

Kameloner kan sikkert være det de også. 

Og tøffe nok til å innrømme det.