Jeg lukker øynene og kjenner duften av et lite kinn og ei smukke. Hører suttelyden og kjenner det sprenger i brystkassa. Han har lagt den ene lille hånda si under halsen min, og klamrer seg fast med den andre hånda rundt resten av mammahalsen. Dette gjorde han før han sovnet, som vanlig. I ren og skjær alvor. To søte øyne stirret mamman sin i senk, og det var ingen tvil: det seriøse blikket sa at han er så glad i meg som overhodet mulig. Jeg elsker den bittelille gutten så uutholdelig mye, at jeg har vansker med å bære ham over i den lille senga hans. Jeg ville gitt ham ringen i Soria Moria. Ville gjort alt for ham.
Bortom sover verdens skjønneste, snilleste og fineste storebror. Desverre hadde han sovnet da jeg kom opp for å legge meg samtidig som gutta boys. Jeg som gledet meg til å lese Donald Duck for ham, slik vi pleier. Det er en enestående nærhet i det å ha sjuåringen min i armkroken og lese for ham. Det flommer over av kjærlighet mellom han og meg. Ingenting kunne skille oss. Absolutt ingenting. Jeg kan aldri glemme. En liten baby vakrere enn enn dukkebabyen på dåpskaka i barnedåpen til min lillebror på åttitallet. Jeg ville gitt sjuåringen min vestenvinden i Soria Moria, og sørget for at han rakk frem i tide til alt han måtte behøve å rekke frem til. Ville gjort alt for ham.
Og jeg kan aldri glemme det øyeblikket jeg fikk baby nr 2 i armene for snart 2 år siden.
En voksende mage, og en liten gutt som skulle bli storebror. Kunne mamma bli like glad i hele TO barn? Vi snakket om dette. At mamma har to lommer i buksene sine, to armer og uendelig plass i hjertet sitt. Nå vet storebror at mamma er like glad i begge to.
Tre slott, det ene gildere enn det andre. To gutter; og framtid mer enn nok til begge. En vestenvind i et magisk mammahjerte, og et par støvler så gilde at de bringer dem 15 ganger fortere frem.
Ja, snart kommer hverdagen krypende. Hvordan beholder vi magien i hverdagseventyret? Når storebror begynner i 2.klasse hos pappa i en annen kommune, og lillebror i barnehage for aller aller første gang? Spiser vi kveldsmaten på noen tepper på gulvet? Jo. Men vi lærte at det ikke var hverken magisk eller eventyrlig, med en snart-to-åring som valset rundt med drikkeflaska i hendene over matfatet sitt, syngende på en eller annen ordløs melodi.
Hvordan bevare magien i eventyret vårt, når denne mamman stortuter og griner bare hun er en natt borte fra dem? Det heter “barnefri” og forvandler Soria Moria slott til ei fattigslig og trist stue uten liv og mening…
For denne sommeren fant jeg ut hva barnefri er for meg, etter å ha testet ut at minstemann på altså snart to år skulle sove noen netter hos pappan sin. Flott for minsten dette, han kosa seg. Den siste natta droppa vi, da han ble urolig og lengtet etter meg. Verdens beste og tryggeste pappa Tore lyttet til guttens behov og kjørte barna hjem til meg.
For min del er barnefri foreløpig følgende:
☆Å rusle ned til kjøkkenet sent på kvelden etter barna har sovnet, koke vann til nudler, lage meg et glass oboy og et glass saft. Sitte der og nyte en stund alene, og elske det faktum at to små guttekropper, mine kjære barn that is, sover trygt i samme hus.
☆Å shoppe alene mens minsten har dagsamvær hos pappan og broren sin.
☆Å få jogge en tur mens noen barna kjenner godt passer dem.
☆Å drikke kaffe mens barna leker.
☆Å ta en sofahvil mens barna ser tegnefilm.
☆Å ligge her i senga mens jeg skriver og leser, og barna sover.
☆ …..å begynne så smått, å etter hvert, prøve så godt jeg kan, å venne meg på at begge barna sover hos pappan sin innimellom, mens jeg tar vare på vårt Soria Moria så godt jeg kan.
Jeg gruer med tilogmed til minsten begynner i barnehage. Her er det nok mamman som trenger å vennes av tid med småttisene. Jeg er så altfor altfor glad i disse barna, og det bare pøser på med mer magi og vestenvind bortenfor eventyriske slott og grønne skoger, for hver gang jeg får en varm klem fra et bitte lite kinn.
Bobo så stor du har blitt. Lille Bibi nå løper du etter du også.
