Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Kan du til helvete slutte å påføre hue ditt så forbanna mye helsikes dårlig samvittighet?!?” 

Det er meg i begynnelsen av 20årene. Jeg nærmest roper det til venninna mi, mens hun tripper rundt og skvetter dårlig samvittighet over alt omkring seg, i det hun piper : “Åh. Ah. Jeg fååååeer så dårlig samvittighet” med trykk på første i’en i “samvìttighet”. Hun er mamma, og jeg prøver desperat å forklare henne det faktum at hun lever i fortiden og ikke i nåtiden så lenge hun driver og prakker på seg dårlig samvittighet hele tiden. For det har jeg lest og lært nemlig.

Ja dette kunne jeg virkelig alt om.

14 år senere våkner jeg på sofaen en time over hvilen min, mens jeg synker lenger ned i puta for hver millimeter øyelokket mitt åpner seg. For. Har jeg ikke sovet en time lenger enn jeg skulle? Har ikke minsten på snart to år kjedet seg så mye at han har tegnet med forever grønn tusj på TVbenken, gulvet, veggen og armene sine? Var jeg ikke litt vel sur for en stund siden da jeg våknet til av at han gikk over ansiktet mitt? Åneii staaakar bitte bitte biiitte lille… 

En halvtime senere raser min samvittighet, og min mammaverden ellers, sammen i grus, i det snart to-åringen blir hentet av pappa og storebror. 

For. Skulle ikke jeg vært der mer for eldstemann? Lest litt mer Donald for ham? Er ikke jeg forferdelig nå, som sender i vei en ettåring som gråter og gjemmer seg mellom mammaknærne. Påfører jeg ham traumer nå, det nede mellom knærne på de tissantrengte, trippende føttene mine. Hvor mange ganger har jeg ikke utsatt dassbesøk for denne lille guttetassen forresten? Jeg trøster og bærer, og kniper igjen mine egne behov. Først når jeg ser det går bra, er det min tur til å være menneske.

Situation: go to bed NOW! …fordi mamsemams skal se nyhetene om nøyaktig 17 minutter, såhvisviskal lesePetterSmart etter tannpuss og nattepysjpåkledning, (ånei dere vil sove i hver deres lille bokser? ok det er fortsatt bittelitt sommer,) -måvigjøredetNÅ! Den bestemte stemmen min får samvittigheten til å koke bobler i brystkassa mi… 

 …selv om jeg har stått på som fy og laget lasagne til både kidsa, søs, barna til søs og naboene, slik at det beste for alle parter nok er at barna hører etter så mamma får segne om på sofaen og glo på triste og glade nyheter.

….selv om den ene random nyheten handlet om en smarting som hoppet ned i en utedass for å hente en telefon for en kompis han må ha beundret høyt, for så å spy og bli sittende fast der. Jau. Det var viktige nyheter, det, som ho mor definitivt burde få med seg, foran å lese om Ole, Dole og Doffen.

….selv om minsten også ser ut til å ville til pappa og storebror når den stolte far henter ham. Selv om eldstemann ser ut til å takle fint å ha fast base hos pappa, og egentlig ikke savner morsan så mye som mamman innbiller seg.

…selv om han dessuten prøvde å ymte frempå for en stund siden, at han var litt lei av Donald. 

…selv om ettåringer bør ha grenser og bli fortalt at de ikke må gå over ansikt. Selv om han sikkert tåler å kjede seg mens mamma hviler en dupp. 

Det piper i hue mitt med trykk på første i: “Åh. Ah. Jeg fååååeeer så dårlig samvìttighet!!!”

Men hva gjør vi foreldre når hjertet pumper dårlig samvittighet rundt i hver minste lille krik og hver eneste krok i kropp og sinn?

Jo, vi kompenserer. Vi bøter på det.

Vi lover gull og grønne skoger midt i hverdags-suppa. Nå skal vi bygge lego en hel time etterpå. Nå blir det godis etter middag. Selv om det søren meg er rattata tirsdag! Fjollete og surrete gir vi barna våre de plastrene på sårene vi tror de trenger, og bryter de trygge og faste rutinene de er vant med.

Og hva trenger barn? De behøver trygge, vante, faste rutiner, og blir forvirret av impulsiv “bøte på samvittighet-atferd”.

Vi foreldre kan nesten drepe oss selv innvendig hvis vi som foreldre tråkker feil, og vi tror det går utover barna. Og vi kan prøve så innmari forbanna godt vi kan å ikke påføre oss selv all denne foreldresamvittighteten. Men det er lettere sagt enn gjort for reinbarska løvemødre og tigerfedre, dette. 

“Helene! Du skal være mamma resten av livet! Du må lære deg å slappe av. Eller så kjører du deg rett på veggen. Du må finne deg selv i mammarollen og slutte å ha så dårlig samvittighet…”

Jeg sitter i en time med ei klok dame fra familieteamet. Har selv bedt om slike samtaler, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor. Så sitter jeg da der, og lærer meg hvorfor. 

Jeg skulle hørt på meg selv da jeg var 20 år. Fagpersonell sier at jeg hadde rett. Men grunnen til at jeg hadde rett i min venninne’s tilfelle, visste jeg ikke engang selv dengang da.

Barna har ikke godt av vår dårlige samvittighet.

Fordi dårlig samvittighet driver oss til å bryte trygge rutiner, med premiering av barn som ikke behøver den kjærligheten på pinne midt i uka, og som forvirret ikke forstår hvorfor. Selv om alt sukkeret smaker godt, aner barnet en viss bismak i selve stemningen. Mamma er så rar. Pappa er så stille. 

Ok, den sukkerklump-pinnen bøter på en egenskapt samvittighet hos foreldrene, men barna er ikke på den planeten. Ok, foreldrene får det godt inni seg, og fjerner deler av en stor og stygg klump i magen ved navn dårlig samvittighet.

Men barnet får bare enda flere hull i tennene, blodsukkerstigning, blodsukkerfall, og mister respekt for en mamma eller en pappa som fjollete forsøker å forholde seg til det den voksne føler er en hverdagstabbe.

Vi må lære barna våre at det er ok å gjøre feil. Holde oss til vanlige daglige rutiner, og la det være rom for å være menneske.

Vi må vise barna våre at de er noen små tøffinger. At de tåler tilsnakk, forsinkelser, hverdagsglipp og et par tårer eller ti.

Og barna, de er jo enige de. De koser seg innom små trygge rammer, der de gjerne lærer seg å takle livets skuffelser, gleder, sorger, smerter og lykkestunder. Der de koser seg med å glede seg til helgen og dens utskeielser. Der de gjerne også skeier ut litt i ukedagene også, men for kosen sin skyld, ikke for å plastre foreldrene’s små sår av dårlig samvittighet 

Så nå er det forbipolene, Åge og jeg her i stua. Barna sover, og det har de ikke vondt av. Kjøkkenet bugner, og ingen kommer til å dø av det dersom et par fem seks bananfluer får kose seg med alt rotet utpå der gjennom natten. Jeg får se. Hvis jeg gidder, kan det hende jeg orker, og hvis jeg orker, er det mulig at det blir litt koserydding på kjøkkenet før jeg legger meg i kveld.

Og hvis jeg hverken gidder eller orker, så skal jeg stå og le av det rotete kjøkkenet sammen med barna i morgen tidlig, mens jeg hvisker dem i øret at:

“Det er lov å være menneske. Mamma er ingen robot, og i går kveld gadd jeg bare ikke.”

Og når jeg får lyst til å rydde kjøkken, skal jeg si: “Kom og hjelp til, vi skal rydde kjøkken”.

Hvis jeg vil gjøre det alene, skal jeg si: “Gå og lek dere, jeg skal rydde kjøkken!”

Fordi jeg kan, fordi jeg vil, og fordi det er mer enn bra nok akkurat som det er.

Samvittighet, du kan stikke av. Vi trenger deg ikke her. Barna mine har best av normal stemning og en avslappet holdning til livet. Jeg er en snill mamma, og behøver ingen ekstra ballast i form av dirty samvittighet. 

Det er et deilig faktum, er det. Deilig.