KNUSTE SPEIL LANGS VEIEN.

 

Kristian sitter i bilen og griner med hodet mot rattet. 31 år gammel, og pappa. Men han får ikke lov til å være pappa. Tårene presser på og vil ingen ende ta.

-“Det var helt jævlig. Jeg har ikke ord. Av 3 barnehager på stedet måtte jeg lete meg fram til barnehagen der sønnen min var. Først kjente han meg ikke igjen. Så ville han ikke gi slipp på meg. 5 barnehageansatte fulgte meg til bilen, og jeg aner ikke hvorfor.”

Han har vunnet 4 rettsaker som far til en gutt som snart fyller 17 år. Men mor kan gjøre hva hun vil.

Kristian har, etter å ha bidratt som besøkshjem for ei jente på 9 år, politiattest på at han er skikket som støttekontakt og besøkshjem.

Intet rulleblad. Ingen rushistorikk eller vold. Bare en person i veien som ikke ønsker at han skal fylle farsrollen slik han vet at han kan.

Denne historien begynner i November, 2004. I en del av vårt land, der en stolt Kristian holder sin nyfødte sønn trygt og godt inntil sitt hjerte. Tårene som trillet den gang, var av glede, og alt skulle bli så bra. Far og sønn.

Og mor.

Hun hadde visst andre planer, og bodde ikke sammen med far.

Han må gå til sak. Rett og slett. Men mor flytter akkurat i det de er i ferd med å spikre fast en avtale.

Så kommer krav om minimale samvær. Kristian tåkelegges. Han som pappa forsvinner i et romskip som mamma sender til Mars. Eller noe sånnt.

-“Jeg vant alle de 4 rettsakene, og en stund hadde vi samvær regelmessig fra onsdag til onsdag en gang i måneden annenhver måned, og for å få til dette jobbet jeg innen olje i Kongo.”

Han står på. Elsker sin sønn over skyene og tilbake igjen, og jobber hardt for alle møtene med sitt livs store kjærlighet; barnet sitt.

Årene går med de 4 rettsakene. Han ringer ungen sin, men hun saboterer. Plutselig får lille gull en kjærlighet på pinne, og telefonen kastes i gulvet. Kristian lærer sakte men sikkert hvor lite det skal til for å manipulere et barn. For ikke å snakke om hvor enorm makt den har, den som utfører manipulasjonen. En slikkepinne. Godteri. Og sim sala bim så var telefonen uinteressant.

Kampen for å få være pappa fortsetter, og så sitter han altså der i bilen sin og gråter til det er tomt. Tomt for tårer og tomt for muligheter. Gutten hans er 3 år og har akkurat kjent ham igjen etter å ikke ha kjent ham igjen på flere minutter. Han har ikke fått sett pappan sin på 9 måneder. Den tiden det tar å skape et barn.

Kristian blir tibudt samvær en natt hver 6. uke av mor. Hun snakker om at gutten selv skal få bestemme når han er 18.år. Skyggelegging, tåkeland og manipulasjon fortsetter, men pappa går ikke med på dette. Ny sak. Ny seier.

Men hva betyr “seier” og “rettsavtale” i det Norske rettsystem? Jovisst kan det koste 125 000 i advokatutgifter, men en rettsavtale viser seg å ikke bety mer enn en halv dopapirrull. Den andre foreldren kan tørke opp sine feilgrep akkurat hvor hun eller han vil, og sådan kaste papir dit hun eller han vil. Kristian hadde, som uttallige fortvilte foreldre som ønsker å gi barna sine den kjærligheten de behøver for å vokse opp trygt i vårt land; ikke fri rettshjelp. Han måtte etterhvert være sin egen advokat.

Men hva så? Hva er det verdt?

Både fedre og mødre i vårt land kan kaste rettspapirer som dasspapir akkurat hvor de vil. Leke dommere. Bestemme. Regjere. Ødelegge.

Likevel.

Det betyr intet med fri rettshjelp.

Kristian forteller: “Jeg har hele tiden sagt til mine venner og min slekt; Hvis du går fra ferja mot stedet vi hører til, så vil du finne mange speil i grøfta”.

Dette er speil Kristian har knust i fortvilt desperasjon etter å ha levert en unge som så tydelig og trist ville fortsette å være hos pappan sin.

Etter barnehagebesøket opptar samværene seg. Men hver gang far skal levere minsten tilbake, prøver barnet febrilsk å overtale pappa til å snu.

-“Jeg kommer aldri til å glemme det, for hvis jeg ikke hadde fått hjertet mitt knust før, så fikk jeg det da.”

Gutten gråter.

Pappa gjør pappajobben sin og snakker om kompisene i barnehagen.

Sønnen svarer at de er jo ikke så gode kompiser.

Han vil ikke hjem til mamma. Argumenterer, rett og slett.

Lillegutten til pappahjertet er 4 år, og pappa må stoppe i tunnellen.

Hadde han enda bare snudd der. Men hva så? Hva hadde skjedd da? Gutten blitt hentet med makt?

-“Kanskje han skjønte at det var lenge til han så meg igjen.”

Kristian blir stille.

-“Jeg kjenner meg igjen i de som mister noen, som ikke har noen grav å gå til.”

12.februar 2017. Det er siste dag Kristian ser sønnen sin på lange tider, og noe er galt. Gutten hans vil ha med seg mange ting. Headset, drone og diverse.

-“Vi i slekta, som hadde så nært forhold til gutten vår en gang i tiden, har mange ganger undret på hvorfor goungen våres plutselig skulle ha med seg halve rommet; visste han at dette var siste gang han var hos pappan sin?

Nå er han snart 17 år.

17 år og vokst opp uten en pappa. En pappa som lever og elsker ham over skyene og tilbake igjen. En stabil mann som kunne båret hans sorger på sterke pappaskuldre.

 

Men intet rettspapir var verdt noe. Et barn’s rettigheter i et lite rike forble skyggedanset og forlatt. Intet nytt er å fastholde i denne historien. Dette gjelder så altfor mange fortvilte unger i Norges land. Forlatt av loven og desperat savnet av foreldre som trampes ned i intet sammen med kostbare dasspapir i et latterlig men livsfarlig teater der advokater later som om de er verdt å bruke lån på lån på lån på. På hva? Altså noe som er verdt mindre enn den billigste dopapirrullen du kan finne, faktisk. “Rettsavtale”.

Snart er Norges sviktede barn myndige. Men så er er noen av dem langt fra 18 år. Hva hjelper noe av det, når et helt land svikter og man innerst inne gråter etter mamman eller pappan sin.

Men tør ikke si det.

For ingen er så trofaste og lojale som barna.

 

Takk, Kristian, som egentlig ikke heter Kristian, for at du deler din store hjertesorg med oss; nemlig kjærligheten du skulle gi til ditt barn, som du aldri fikk gitt. Jeg vet du ville vært åpen, men at du av hensyn til skatten din lar kisten være halvåpen.

 

“Jeg skulle rydde det store rommet hans i fjor. Det tok 4 dager. Det var så innmari tungt. Det var heavy. Heavy, heavy. Jeg har jo bare ham da vet du, han er min eneste unge. Jeg vet han er det fineste som finnes for meg, men jeg vet ikke lenger hvordan han ser ut.”

 

…stille, stille kidnapping. Hvordan kan noen ha samvittighet til å stå for en stjålet barndom? Kan man klandre staten? Advokaten? Dommer? Sakkyndig? I sannhet er det slik, at mange foreldre tror de handler korrekt. I like mye sannhet er det slik, at de tar feil.

Så hvem tar ansvar når barn blir stille og usynlig kidnappet, manipulert og ført bort fra en mamma eller en pappa som elsker dem høyere enn himmelen?

I ønsket: Staten Norge.

I virkeligheten: Ingen…

Hysj. Ti stille, for du er i tåkeland og her danser man skyggedansen etter piper med makt.

 

Kristian har brukt over en halv million kroner i advokatutgifter, og hva er det verdt? Skal man heller spare opp pengene til barna er over 18 år, kjære regjering? Og gi disse pengene til ungene sine? For med et dasspapir fra teateret Norge kommer man nemlig ingen vei dersom en av foreldrene har bestemt seg for å tørke seg en viss plass med det papiret, og kaste din halve million i do. I mens kan den foreldren i ro og mak lese doboka si, for selv har vedkommende fri rettshjelp. Og hvis ikke gikk kanskje noe av den halve millionen din med på å betale dobesøket for denne andre foreldren; bedre forklart: Du blir sittende igjen med å betale den andre partens saksomkostninger.

Det stinker, hva?

Er du millionær kan du gønne på i teateret så mye du vil, betale både dine egne og den andre parts saksomkostninger og fikse alt med money.

Men millionær eller ei; en rettsavtale er fortsatt verdt mindre enn hva du finner i en forlatt utedo på vidda i tåkeland.

Og hva kan du gjøre dersom tvangsmulkt ei heller innføres etter samværssabotasje? Da ringer du advokaten din og får beskjed om å ta opp nye lån så advokaten din får tjene mer penger på deg i nye teaterforestillinger der du kan skrive under på enda flere dopapir.

 

Takk til tåkelandet Norge. Er det nå på tide å opplyse foreldre om hva de betaler for i deres pompøse rettsaler?

Kanskje. Men hysj, si det stille så advokater og alle andre som tjener penger på håpefulle mammaer og pappaer får skyggedanse i rikdom og fred.

 

~~~~~~~~~~~~

Your horror sorrow

 

Oh them kids today,

all of those you may

give love to, and take care off..

 

Oh, our children of hearts

how we’d give them our safe starts,

because of pure pure love..

 

Because of pure pure pure Love

♡♡♡

 

forbipolene 2020