Det ligger i bloggnavnet hva som er grunnlaget for denne bloggen, og jeg har siden bloggstarten sommeren 2015 vært opptatt av å peke på bipolar med en positiv finger. Alt det kreative det medfører og det gode humøret man kan seile på ved remisjon.

Samtidig har jeg innimellom forsøkt å få fram alvoret innen mental helse generelt. Jeg skal nå åpne for tema som vedrører selve hardjobben med å leve med en diagnose få vet sannhetene om.

Ja og hvordan skal de kunne vite?

Selv måtte jeg lære flere verk over mange år for å kunne leve med bipolar 1 på en frisk måte, og melke det positive ut av galskapen. Måtte og måtte fru blomkarse; alt er valg, så jeg valgte det å bli stabil for barna mine.

For meg er det ikke diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er menneskene med snåle idéer som stadig popper opp her og der, uvitende som bær. Ikke på bærtur engang, men rett og slett bærene sjøl. Det er fordommene i hele syltetøyet som er slitsomt.

Argusøyne og luper, googletroll og vesen som tror at denne diagnosen betyr at jeg er svak. Så hvis de bare plager meg litt mer med mobbing og hån, ja så bryter jeg sikkert sammen som sukkertårn i fragleberg, og legges inn i gjøkeredet mohahaaa… aahhh…

Med slitsomt mener jeg stuff å bruke unødig energi på, fordi de har bestemt seg for hva bipolar er, og da gidder du ikke å diskutere. Eller de lurer på hva bipolar er, og når de påpeker at google says not, ja så orker du ikke å forklare. Det er tross alt ikke en farlig sopp du skal prente inn i dem at de ikke må plukke på bærturen sin.

Det er bare bipolar 1. Et potensielt kaninhull for Alice og deg ikke sant. Et kaninhull du forlengst har tettet møysommelig igjen, for nedi der var det litt av en verden gitt.

Hvis jeg ikke hadde lært det jeg har lært hittil, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg hadde ikke vært mer. Så ekstremt utfordrende er det å leve med en diagnose som “ingen” har peiling på. Og med hermetegn omkring ingen mener jeg alle de som ikke selv lever med gaven.

For hadde de bare skjønt det, åh, bare forstått det, at det på så mange måter er en gave…

En fruktbar gave i en moderne ørken som tørker ut sine kunstnere, musikere, skribenter og genier, og forsøker å få oss til å passe inn i en A4institusjon.

De forventer følgende av meg:

Jeg skal ikke være sint. Jeg kan ikke være for glad. Ikke prate særlig mye, aldri bli redd og for Guds skyld ikke gråte. Ikke rekke ut ei hånd til en gammel ørn som en gang misforstod. Jeg er fortsatt misforstått 5 år etter. Så hvem pokker skal jeg være når jeg ikke kan være meg selv?

Eksperter som lege og psykiater sier jeg er frisk.

Jeg er i remisjon, noe som betyr at diagnosen har trekt seg tilbake fordi jeg har levd frisk på mild dose lithium så lenge.

Og nei, det er ikke farlig for kroppen min å medisineres riktig med små mengder lithionitt. Metall. Salt. Den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den funker så bra, yeah, so… da trenger man ikke tenke som ei bær og innbille seg syltetøy. Da blir det sånn søl vet du.

Jeg lever et godt liv med mange venner og stort nettverk, og det er ikke synd på meg.

Likevel.

Folk ser på meg med argusøyne og tolker ivei.

Han ene trakasserer meg så politiet anbefaler total blokkering.

Hun ene roper “BITCH” til meg når hun ser meg, og det er ikke derfor det renner ei tåre nedover kinnet mitt nå. Ei heller hvorfor jeg har ekstra dype drømmer om natten.

Å bli kalt det ordet av henne er jo et kompliment.

Den tåren er bare oppgitt. For det er som jeg skrev ikke synd i meg. Jeg merket ikke at den tåren saltet sin vei før den nådde en lukket munn uansett: Jeg bare hører ikke hjemme her på 100 år enda, når verden er mer opplyst enn dette.

After all skal jeg jo prise meg lykkelig over at lobotomiens tid er over, hva? Men hva med å dra det lenger? Psykiatri i dag er som en barnehage i forhold til det universitetet det kommer til å bli om 100 år.

Jeg er her kun for mine barn, min familie og et nettverk av kjærlighet. For jeg er så heldig å få oppleve kjærlighet og forståelse.

Men hvordan er det å orke livet, for alle de som hver dag opplever det samme som meg, nemlig fordommer? For alle de som ikke er så heldige å få oppleve å ha et varmt og godt nettverk?

I wount lie, jeg har helt sikkert fordommer selv, på mange områder. Det er det som gjør det hele så fortvilende; folk vet ikke. Og hvordan kan de vite?

Hvordan skal jeg kunne vite hvordan det er å lande på månen når det aldri har skjedd i mitt liv? Hvordan kan jeg skjønne på hvilken måte man må forberede dagen sin dersom man sitter i rullestol? Hvordan det ser ut i New York vet jeg heller ikke, men det kan hende jeg en dag vet.

Det kan hende du også en dag vet hvordan vi som lever med disse “mystiske” mentale diagnosene fikser dagene våre. Bipolar ligger latent i gitte gener og er sådan en fysisk sykdom som kan bryte ut hvis man har det i genene sine. Ved hasjrøyking, traumer, insomnia, eller ekstremt stress. Blant mye annet.

Jeg møter argusøyne hele tiden. Over alt. Fordommer og googliserte holdninger proppfulle av idéer om hvordan jeg er. Som om jeg er en eneste svær humørsvingning. En slags regnbuebølge eller noe sånnt. Men jeg har bipolar 1 i remisjon på 10. året, og har ikke annet enn helt normale moods som hvermannsen og hverkvinnsen har.

Det mest krevende ved å leve trygt medisinert og i remisjon med bipolar 1, er all denne evinnelige empatien jeg har inni meg. Medfølelsene. Det er som om jeg blir alle de som har det fælt og sliter. De på TV’n og de jeg ellers møter. Jeg KAN ikke sitte stille og se på at noen har det vondt, og hvis det ikke hjelper at jeg prøver å hjelpe, river det hjertet mitt i stykker.

Alle som kjenner meg mener at jeg er for snill. Tilogmed sønnen min på 5 år synes mamma er for snill. Men det heter bipolar og betyr sårbarhet og sensitivitet for andre’s følelser.

Man kan kalle det det motsatte av psykopatiske trekk, slik en psykolog en gang forklarte meg. Det er hva som skinner gjennom frisk medisinering og velfungerende hverdag: Empatien. Medfølelsen. Tårene på andre’s vegne. Kreativitet og pompøse idéer som bør legges skrevet på lapper i idé-krukka og leses om en måned til en god latter.

Som jeg skulle ønske at vi alle forstod hvordan det var å lande på månen, sitte i rullestol, være et grantre, ule som en ulv, løpe som ei løve, visste hvordan hele kloden ser ut og aksepterte alt dette som det var.

Men det er ikke slik. Verden er ikke rettferdig.

Vi er ikke her for å leke ofre, uansett hva livet bringer. Vi er her for å tøffe oss opp og banke i bord, synge ut sannheten, lære videre og bli lært, danse dansen til de skjønner valsen, bli glade, sinte, redde, engasjerte, ivrige, triste og tørre å føle.

Leve.

For du! Du er ikke sjuk med mindre du vil bli værende der nede i et kaninhull eller kavende i syltetøy. Du er så frisk du bare vil, samme hvor sjuk du er.

Sees på månen, men helst i New York  😉

 

-forbipolene 2020