Hun puster ut og ser opp mot høyre takhjørne. Undrer på om hun er bra nok. Kommer hun til å være bra nok i morgen? Han yngste forstår det ikke enda, at de mistet det varmeste smilet i januar. Kanskje kommer han til å glemme henne for alltid. Han var ved glemselens grense, så liten på et ungt fang. Og nå er mars her. Snart er det 1.april, og hun skulle ønske alt var en vond drøm. Om kveldene kommer en rar ensomhetsfølelse. Rar, fordi de har så mange venner. Da skjønner hun at det er savn.

Verden har ikke gått under enda, men kommer hun til å greie å styre skuta unna de verste stormene for barna sine? Når tårene triller sier hun til barna at sangen rører henne. I virkeligheten er det sangen hun hørte i filmen hun så på kino sammen med det varme smilet de mistet. Filmen de så før jul. Så kom jula med nyttår på slep. Et vanskelig nytt år.

Hun svømte så fort hun kunne i et hav av tårer. Hutret seg på land og fortrengte og prøvde å ikke tenke.

Men så kom den skumle følelsen i mars. Hvordan kan hun skape ei trygg havn når tårehavet stormer der ute. Hvem er den neste til å drukne? Hvordan skal hun greie å svømme så raskt igjen og igjen, og fortsatt være en stødig mamma? I en verden som lider og samtidig skinner?

Det varme, unge smilet som skulle leve evig. Hvor mye press følte hun egentlig? Jeg glemte at hun var så innmari ung og skjør. Hvilke idealer så hun på internett? Sa vakker og varm hun var, jeg trodde hun så det selv. Og ikke minst trodde jeg at hun visste at hun var smart og oppegående.

Hva er det vi ser når vi ser inn i unge øyne i verden i dag? Hva er det vi hører når en hviskende stemme prøver å rope så vi lytter? Hvem har egentlig sett for mye såkalt perfeksjon, og forlengst gitt opp?

Ikke den du tror, min venn. Ikke den du tror. Det varme smilet er ikke der av ren lykke, men lettelse over å endelig få smile gjennom alle tårene som har plaget henne eller ham de siste ukene. De sosiale ungdommene kan være plaget og ensomme, min venn. Og fortvilet, så fortvilet.

Det siste hun behøver er enda et press når det kommer til hvem hun skulle vært.

Det siste han trenger er enda en setning til påminnelse om hvilken utdanning han bør kave seg gjennom.

I november satt den yngste gutten min på et ungt fang. I mars begynner jeg å forstå hvorfor det var siste gang hun vistes på bildene. Hverken på julaften eller i romjula er hun med på bildene. Aldri trodde jeg at det skulle kjennes så vondt å se på i ettertid. At bildene ble tatt rett forbi henne. Vakre fine snille kloke jenta.

Men hvorfor mistet vi dem, de som reiste tidligere enn oss andre? Var det noe som presset dem det siste stykket, utfor evigheten?

Vi alle har at ansvar for framtida når det kommer til den nye verden kalt internett. Og vi kan mange ganger bli redde som harer av dette ansvaret. Men vi bare må. Vi må vise vei tilbake til den tiden da vi ikke hadde så mye som 1 % av det presset ungdommen nå til dags dealer med. Den gang vi fikk være i fred, og en skjerm var ei kasse kalt fjernsyn. Det moderne type syn på ungdommen var fjernt. Fjernt, og langt unna hverdagen.

Det fantes en verden da vi teltet i skauen, møttes på stranda, tente et bål og var til stede. Samme hvor mange venner en har i dag, kan man bli ensomme av skjermene som står linet opp i veien for kontakt.

Hei. Er du der? Det er bra. Da er det mye vi kan gjøre. Influencere kan endre fokus, og ikke objektivisere deg til en kropp, og alle vi andre kan vise vei tilbake til framtida! Media generelt kan slutte å bruke 20åringene våre til å lage kroppspress-show på TV. Vi kan slutte å følge, og slutte å se på. Komme oss ut og være sammen. Se hverandre inn i øynene og dele varme, ekte smil.

Han husker henne. Vi ser på bilder fra november, og lille vennen min husker. Jeg minner ham på at hun er i himmelen og danser med alvene, og inni meg lover jeg meg selv å aldri være den type blogger som legger press på ungdommen i den meningsløse retningen der de føler at de må bli noe annet enn det originale kunstverket det allerede er.

La den spede spiren få stå i fred.