Det finnes bare en av deg. Alle andre er opptatte; ja alle tog har kjørt, så du kan bare være deg selv. Lage ditt eget tog. Et fargerikt et? I din stil? Du kan like gjerne kjøre på, akkurat som du er.
Come as you are. Dust of a star.
Noen mennesker vil prøve å knekke deg, andre vil løfte deg. Tilgi de som prøver så knekkende hardt, og takk av hele ditt hjerte de som løfter deg over bergsprekkene.
Ærlighet vil bringe deg flaks, og åpenhet vil bringe deg hell. Jeg er ingen ekspert, men jeg kan skrive ut fra erfaring.
Jeg har klart det. Vi er framme, og toget jeg laget for 7 år siden, named “paying my does”, har stanset ved sentrum av byen. Jeg fikk fikset alt hva angår økonomi, og så dundret hammeren i bordet: et lån til å kjøpe drømmeboligen for barna og meg.
Jeg fikk det litt travelt til slutt, fordi boligjakten endte med å prøve og rømme fra minner jeg ikke kunne rømme fra, så jeg valgte å møte disse minnene fra der hun hadde sittet i sofaen til der hun hadde sovet. For ikke å snakke om badekaret der hun hadde badet. Jeg bare greide å dusje i det badekaret etterpå, men tok med meg både sofaen og badekaret.
Da jeg var alene i huset på toppen, gråt jeg til musikk, hylte og slo på sofaen, skrev tekster, jogget, og innimellom sprayet jeg møbler og ting ute, med lakk. Farger. Måtte ha farger. Så, etter 2 måneder i sørpesorg, dro jeg ut og danset i timesvis med venner. Dagen etter var jeg klar til siste pakkeinnspurt.
Så flyttet vi ned til byen og startet på nytt. Familie og venner stilte opp, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Ordet takknemlighet blekner. Snakk om å bidra! Og tenk at de syntes vi fortjente det. For oppi det hele var jeg bra nok. Jeg greide det! For ungene mine, elsklingene i hjertet mitt. De fortjener et trygt hjem ved sentrum av byen, her vi kan rusle til både venner, skole, barnehage, store lekeparker, butikker, tog, fly, strender og kino.
You can do it too, ikke sant. Hva enn du ønsker å oppnå, eller hvilke hindringer livet gir deg som utfordringer; du er bra nok, og du var god nok til å bringe fram gledestårer i mammafjestet da du ble født. Livet kunne siden bli knalltøft, tro meg jeg vet det. Så still deg på bakken og kjenn at du har bakkekontakt. Se i speilet og fortell deg selv at du er på vei dit du skal. “Du er framme nå”, si det til deg selv. Plutselig en dag har du manifestert det, og så er du der. Slutt å fortelle huet ditt at du “snart” er framme, for hjernen din trenger forløsende nåtid å forholde seg til.
Jeg sa det i flere år. At jeg “nå bor i et hjem jeg eier, sammen med barna mine.” Nå er vi altså her, framme hjemme. Det er tåkete, og vanskelig å akseptere at det er minner vi har med oss i bagasjen, og ikke englene våre. Å tenke at de er usynlige nå, og prøve å legge planer uten dem.
Men vi er bra nok, vi får det til. Og det gjør du også. Kanskje må du også bruke 7 år på å nå målet ditt, men jeg lover deg at det er verdt det. Bare det å være på vei vil vise deg lys. Ikke gi opp! Klamre deg fast med nebb og klør, og vit at du trenger å ha herdet deg selv straks den store finalen inntrer. Enkelt er det ikke, og hvis så var, ville vi ikke lært noe på veien. Du vil miste noen på denne veien, noe dør mens andre svikter deg.
“Learn to say goodbye” (Madonna) Ta farvel, og lær deg å sørge. Hyl, rop, slå på puter og gråt til musikk. Skriv. Så skrur du av kranen til tanken må tømmes igjen neste gang.
Fordi du er bra nok, og fordi du kan lære deg alt du behøver å lære for å leve ditt liv. God nok, bra nok, mer enn power god nok!
