Foto: Meglerfru1 ChrisJ. Redigering: forbipolene Helene.
Ohf*ck! Nå slår det til igjen: I go polar; talking far! Det er omtrent 2 uker igjen til lille minsten ikke er lille minsten lenger, men store gullgutt på 4 år. Altså: BURSDAG! Og selv om det er 2 uker til enda, har jeg det plutselig supertravelt. Vi snakker tynnullpanikk i juni. Talking vinterdress-snusing i juli. “Nei, vi har ikke på lager engang enda. Kremt!”
I løpet av dagen MÅ det nemlig skje: ALLE gavene og ALT av bursdagsdilldall må være handlet inn, helst i går. Tilogmed kakeingredienser (I go Casa Kaos! Hvorfor ikke jukse litt med nesten ferdigkakeposer….)
Jeg veit jeg er ei god mamma. I logikken. I hjernen. I følelsene. Jeg veit det. Og jeg veit at veit skrives vet, og ikke veit. Det bare “blei” sånn.
Men med min fortid skal det lite til før jeg må ta en prat med meg selv i speilet og minne meg selv på at jeg er ei faderullan duttan god mamma. At ikke alt behøver å være perfekt.
Det er da jeg er gone polar for et par sekunder. Og vi snakke langt. Langt ned i polar selvtillit, der må jeg grave gull. Bare proudpolars og outsiders kan forstå denne evige kampen der man opprettholder trua på seg selv. Det er til å le av, for det er ingen vits i å sette seg ned og grine, for det må jobbes hver dag.
Noen flekker på bordet. Rusk på gulvet. Å ikke gidde å shine kjøkkenet før kvelden. Klær som ikke er lagt sammen. Det å måtte sette grenser: Nei du får ikke kjærlighet på pinne rett før middag. Men spiser du en del middag, kan den jo være dessert.
Neiiii.
Jo.
Neiii.
Jo sånn er det.
Sånnt er sikkert enkelt for mange foreldre. Et par flekker? So what? Vente med kjøkkenet til i mårra? No deal, it fits in my wheel. Grensesetting? Uten en klem, kjør over!
Men jeg er ikke laget sånn. Jeg er til evig tid preget av altfor mye empati og samvittighet. Konsekvent står jeg i både grenser og å pushe meg selv til å la flekker og kjøkken vente. Men det koster så mye mer av en bipolar proudpolar, for kjennetegnet vårt er sårbarhet. Med medisiner er jeg ikke så sårbar, men jeg er altfor samvittighetsfull og snill. Som mamma må jeg leve med det.
Det skjedde en gang i tiden at jeg ble virkelig syk. Hvis du googler navnet mitt eller bloggnavnet pluss TV2, finner du et intervju om dette på God morgen Norge. Vi gikk nøye gjennom det intervjuet i forkant, slik at det skulle være “barna mine – vennlig”. For denne mammaen brakk ikke foten, men knakk sammen i følelsene. Slik kan jeg aldri knekke sammen igjen. Jeg lærte for mye på for kort tid. Medisiner og livsstil måtte innvennes og levemåter læres, slik at jeg aldri mer blir syk av bipolar.
Men.
Spor.
Alt.
Setter.
Spor.
Jeg dealer med dype spor hver dag, og jeg snakker ofte med profesjonelle, for å få tilbakemeldinger som mor. Det er en av grunnene til at jeg elsker denne kommunen (Stjørdal): som bipolar mamma har barna mine en stabil mor med vanntett oppfølging.
Ja. Jeg innrømmer at det er en utfordring hver dag å innse at; jo faktisk, Helene, du gjør det riktige. Du er ei sabla god mor. Og ingen kan rive ned det.
Men selve redselen for å ikke være god nok mamma, må jeg alltid leve med. Det er nok derfor jeg suser rundt og kjøper det aller beste barneutstyret innen klær og sko jeg kan finne. Sikkert derfor jeg er nøye på badedagene, tannpussen, bursdager, det sosiale, leggetider og mat. Middagen er som regel klar til minsten kommer hjem, og jeg får så dårlig samvittighet hvis vi ikke pusler litt puslespill. For han er jo så flink til akkurat det, 3åringen. Danse også. Vi må danse litt. 9åringen elsker også å danse, og vi spiller monopol, også når jeg er sliten.
Derfor er det på tide å skjerpe seg! Det er bra nok nå! Jeg må slappe av og ta tid til meg selv også, slik ekspertene råder meg til. Legge meg i badekaret med tente lys og lav musikk også når barna er hjemme, for eksempel; lillegutt er tross alt 4 år om to uker, og vi hører hverandre fra stua ned til kjelleren og badekaret. Lese ei bok til meg selv bare. Se en film og ikke en tegnefilm. Det er på tide å begynne å tenke mer på seg selv.
Helene! La flekker være hva de er: noe som faktisk ikke løper sin vei. Det er mer enn nok plass til ålage mat på kjøkkenet, og klærne springer heller intet sted. Og hvorfor skal du shine huset totally FØR 4åringens barnebursdag med påfølgende fsmiliebursdag dagen etter? Ta det verste etterpå.
Selv om du er bipolar, behøver du ikke å bevise noe for noen. Du er bra nok. Bare litt mer pratsom, litt mer sliten (av deg selv), altfor snill og med litt for mange idéer.
Som for eksempel idéen om at et par flekker borte på gulvet sier annet om deg som mor enn at barna i huset får mat. Som de søler. Som er normalt.
Ha en fin dag. Me too: for jeg skal nemlig storkose meg med hvert sekund av bursdsgsshopping, invitasjoner og baking! For det er jo GØY å være mamma 😉
