Du stivner til. Jeg stivner til. Og slik står vi i et par sekunder før jeg husker hvem du er og at du jo ikke er farlig. Jeg ler litt inni meg av meg selv. Så liten du er, men nå virker du større. Jeg har aldri sett deg så nærme før, så det er litt uvant.
Men jeg har tid til å bli kjent med deg. Så jeg tar av meg musikken i headsettet og prøver. Med smattelyder og den lyseste stemme jeg kan få til. Lille Even på straks 4 år skal noen timer senere elske å høre om deg ved middagsbordet.
-“Si det igjæn mamma! Ka sa du te ekornet i skogen??”
-“Æ sa med lyyyys pipestemme: nemmen heeei lille søte, bor du her du da, smatt smatt. Bottji bottji, nåmeeen så fiiiint er lite ekorn du e!”
Det var magisk da du begynte å hoppe mot meg i skogen i dag, med den vakreste bustehale jeg har sett. Like ever. Du stakk ikke av, men turde å komme enda nærmere. Så stod du der og smattet mens jeg også smattet og tok bilder, og det pep lys stemme i meg. Du smattet enda mer en stund, nikket og tittet, før du hoppet over til den andre siden av stien, rett foran meg.
Jeg tok farvel og spratt videre nedover stien, for du minte meg på noe. Å være litt lett og glad, og aldri så lite uredd og tøff. Selv om jeg er lita, sånn som du. Selv om de ikke ser oss fra flyene som flyr, lander og tar av over byen våres; er vi noen forbanna bad asses tøffinger, du og jeg.
Jeg smilte hele veien ned til alt jeg hadde å gjøre i dag, etter minuttene med lille deg. Jeg visste at jeg er ei snill dame, men du bekreftet det så vakkert ved å ikke stikke av, men nærme deg.
Så nå skjer det snart! En dag går Even og jeg stille ned til stien i skogen din og setter oss og venter. Kanskje dukker du opp. Kanskje ikke. Da får vi bare prøve igjen en annen dag. Even er skikkelig gira på å treffe ekornet nedi skauen som likte mamma sin lyse stemme. For ikke å snakke om de fine bildene du lot meg ta.
Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg ble så glad etterpå. Gliste bare jeg tenkte på barna mine og fikk så mange gode idéer. Dere dyr. Dere er like kostbare som oss. Vi er også en art. Men dere som lever i skog og mark, er så mye klokere enn oss når det kommer til instinktet.
Håper vi sees snart igjen, litjen, jeg har noen nøtter liggende. Hadde vært fantastisk å treffe deg igjen. Se så fin du er når du tør å hoppe nedover mot bakken, heller enn å stikke av, slik jeg har sett deg gjøre mange ganger før. Når vi mennesker legger bort stresset og griper øyeblikket, da er vi ganske greie, eller hur?
