Vi løper i regnet utenfor Kimen kulturhus i Stjørdal. Hvor pokker er taxien? Det er sånn akkurat innafor at Petter Nyquist kommer til å rekke flyet sitt på Værnes flyplass, og som den innpåslitne journaldingsen av en rufseblogger jeg er, har jeg spurt om forbipolene.blogg.no får bli med på denne taxituren.

 

Jeg fikk et raust svar av Petter: “Ja klart det”.

 

Så vi springer mens himmelen gråter på oss. DER er taxien, med verdens hyggeligste Bodøværing til sjåfør. Petter hiver seg inn fra høyre og jeg fra venstre. Jeg vil spørre litt om Svein, nemlig. Svein fra serien Petter uteligger, som rørte hjertet mitt, og minte hele Norge på at; hey, man DELER og man BRYR SEG. Jeg traff både Svein, Kriss og flere av de andre fra serien i Oslo i sommer, og skrev dette

 

http://forbipolene.blogg.no/1532968645_svein_og_kriss_fra_petter_uteligger.html

 

Så jeg skravler i vei om Svein, og Petter forteller det han kan fortelle. Svein er et sted og får hjelp. Jeg skjønner. I morgen skal Petter jobbe i Sarpsborg, så han er lettet over at han rekker flyet. Vi er dønn enige om at enhver by med respekt for seg selv burde ha en kafé som =Oslo, og han snakker om samarbeid han har opprettet andre steder. Byer som har tatt til vett og skapt rom for outsiders. 

 

Vet ikke om du vet det, men jeg var selv en outsider i mange år. Jeg slet aldri med rus, men det holder med psykiatri. Problemet er bare at en outsider aldri kan føle seg helt trygg på at en er innafor. 

 

På bildene over ser dere Stjørdalsnytt sitt gull Marianne F. Johnsen til venstre. Jeg var med henne på foredraget i vakre Kimen kirke, og gjett om denne dama rocker vilt som journalist. Skrev hun en bok, slukte jeg den, for å si det sånn. Akkurat nå lager Marianne nettsak om foredraget, og jeg blogger litt fra min opplevelse av kvelden. Marianne, jeg digger humoren og væremåten din, og har som skribent tusen ting å lære av deg.

 

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, hvorav årets tema er “VÆR RAUS”, mente Hilde Ryjord, Silje Cathrine Hollås og Linda Hogstad fra Mental helse at ingen er rausere enn nettopp Petter Nyquist. Og raus som han jo faktisk er, sa han ja til å holde foredrag i Kimen kirke.

 

Jeg har personlig aldri opplevd et så gjennomført bra og innholdsrikt, for ikke å glemme rørende, foredrag. Jeg har selv holdt foredrag, og vet hvor nervøs man kan bli i forkant. Men dette kunne man ikke merke på polfareren Petter, som dro oss med i en verden av allmenfag, russetid, Nordpolen, diaré på fjelltopper, Las Vegas og dens underverden, til vi landet i Norge. I Oslo. På Karl Johan. I en ensom verden ved Oslo S. I møte med Svein, Morten, Chris og de andre. 

 

Føttene som gikk forbi. 

 

Serien som ble laget mens føttene trampet hardt forbi. 

 

Asfalten under føttene med skoene som bar på bruddstykker av samtaler Petter kunne høre med hodet vendt ned. Han lærte fort at blikkontakt ikke funket. De ville ikke se.

 

Ville ikke se. Var alt annet enn raus.

 

Og hvem var hun egentlig, hun som kastet kaffe i søpla bak Petter da han satt og tigde penger, men sølte kaffen på ham fordi hun bommet? Hun som ikke sa unnskyld, men snudde seg og gikk. 

 

Hvem er vi?

 

Hvor rause er vi?

 

Man tørker et par tårer og gjør seg sine refleksjoner under foredraget. Til slutt greier jeg bare å tenke at jeg må være raus nok til å skrive boka til Svein. For jeg vet han vil så gjerne få det nedskrevet. Livet sitt. Han sa det i sommer. Vi hadde ikke engang behøvd å gi ut boka. Vi kunne bare snakket og skrevet. Skriving er hva jeg kan bidra med.

 

Jeg har reist med deg nå, Petter. Både i et forrykende bra foredrag og i en kort taxitur. Nå vil jeg reise sammen med deg også, Svein. Please. La meg få høre, la meg få skrive den historien. La oss le så vi triller og gråte så det flommer ned Karl Johan. Gjerne gledestårer.

 

For jeg vet jo at du ikke er i Oslo akkurat nå. 

 

Og det er jeg glad for. 

 

Du er et annet sted, der du finner naturlig rus.

 

For du, Svein, er mannen som først lærte Petter om ekte raushet. Så lærte du hele landet om det å nesten ikke eie nåla i veggen, men likevel gi bort halve veggen til din neste. Nå er nåla borte. La den fare, la den fare. Vi er skikkelig glad i deg, hele landet. Heia deg, der som du er nå.