Du skal værtfall vite at jeg så deg. Og at jeg ønsker deg mange venner og glade øyne fulle av livsgnist. 

-“Mamma… kom da! Vi ska jo springomkapp!”

Minsten, som jeg bare kan kalle “3åringen min” i 2 uker til (da fyller han 4), drar i jakka mi.

Vi står på kunstgressbanen etter sykkeløving og fotball-lek, og jeg hører ham bare der nede i det fjerne. Det har vært en trygg dag for den lille som vanlig. Barnehage. Middag. Ut med små sykler for å øve uten støttehjul borte ved idrettsanlegget. Flere bruker den svære kunstgressbanen, og han har blitt kjent med en annen 3åring. Faktisk går den andre gutten i nabobarnehagen, forteller mammaen hans. Nå skal vi hjem til den trygge stua og spise kveldsmat. Trygt. Det er snille folk omkring minsten min. Ingen er slemme.

Nå river han i jakka mi igjen: “Kjem du eller, mamma? Vi ska start ved det hvite her!”

Og da hører jeg. Jeg bøyer meg ned til den lille ivrige gogutten min og sier: “Vent litt, vennen. Mamma skal bare ordne opp i noe.”

For jeg greier ikke. Klarer ikke å se på den stakkars gutten på ca 10 år som står slukøret på den andre siden av gjerdet som innrammer fotballbanen. Iblant svarer han mutt. Han svarer en hel gjeng med hissige gutter på hans egen alder, som tøffer seg inne på fotballbanen. Jeg har stått en stund og hørt på. 

“Det e vårres bane! Du klare ikke engang å kast en ball!” Stemmene er sinte og slemme. Han får ikke leke med dem, dermed basta. De “eier denne banen.”

En gammel vrede vrir seg i meg. Sint og fryktløs, men jeg må beherske meg. De er barn, og gutten min er så liten enda. Han kommer til å høre meg han også, må jeg tenke på. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men kjenner så mange som har opplevd det. Og jeg glemmer aldri lille Johnnis på den andre siden. Mobbing kan være livsfarlig, samme hvor barn de er. 

Jeg går rolig bort til høyre del av banen, mot grendahuset, mens gutten min får leke med en ball imens. Guttegjengen oppløser seg. Jeg spør gutten som holder seg fast til et tre på den andre siden av gjerdet: “E dem snill med dæ?”

-“Ja” svarer han, med triste øyne. 

Med litt streng stemme spør jeg gutta: “Stemme det? E dåkk SNILL med han?” 

-“Ja, seff!” sier noen av de, mens de fortsetter å tøffe seg med fotballen. De rister på barneskolehoder og spytter i bakken, mens de trekker seg tilbake og trikser med ballen. Sammen er de mange og tøffe.

Den andre gutten roper på en annen dialekt med skarrende r: “Brrror! Kom la oss drrra til bestemorr!” 

Da gikk jeg tilbake de få metrene, og løp om kapp med 3åringen min. 

Borte ved syklene spurte jeg gutten, som nå gikk mot storebroren sin, igjen: “Var dem snille med deg egentlig? Jeg kan godt snakke med dem altså.” 

To våte øyne så på meg og jeg visste at han ikke ville snakke om det. Jeg hadde hørt nok til å vite at de plaget ham. Det var ikke snilt, det de sa. Kanskje var det så skuffende, vondt og pinlig for ham, at jeg måtte prioritere respekten for freden han søkte ved å dra fra fotballbanen.

For noen barn vil bare ha fred. Jeg har lært å ikke blande meg når mobbeofferet synes det er flaut. Da må jeg bare la det være. 

For denne gang. Neste gang kan det hende jeg er der alene og jogger. Da har jeg ikke med meg to små ører som hører. Når barnet som blir mobbet har dratt til bestemor med storebror, kan det hende jeg tar meg en prat med guttegjengen. Kanskje vil jeg spille fotball med dem også, og inngå en avtale om at hvis jeg vinner, må de alltid forever ever være supersnille med andre barn. 

Ganske god i fotball jeg serru, og har spilt på disse trakter før. Klart jeg vinner: for mobbing er UT!