Klokken er over midnatt en random dag i byen jeg bor i. Jeg er på besøk hos en kompis med mørke øyne og sort hår. En annen kompis er her også. Han har mange ganger sittet på et utesteder i byen her, og fått høre hvor farlig han ser ut. Sorte øyne, kraftig bygning og mørkt hår. The dark side. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men hva skjuler seg bak the dark sides of this town a random summer night?

Min kompis ler og forteller at det ikke var så ille. Du vet, Helene. Den gangen de spilte biljard, og noen dyttet ham. Fordi da var verden preget av terror. Og de norske rasistene ved biljardbordet, vel, de var fulle. De dyttet. Var primitive. Og “jeg må forstå at de var fulle”. Han unnskylder dem.

Vi finner galgenhumoren i det hele og søker fram til noe å le av.

Hvordan jeg tør å sitte her alene sammen med to menn fra det mørke utland en sen kveld?

Hahahaa jeg ler sånn av deg. Du som spekulerer… Fordi… jo, jeg skjønner frykten din. Men.. 

Jeg kunne aldri blitt voldatt eller skadet på noe som helst vis av disse to vennene mine. Jeg vet om en del nordmenn innen lokalbefolkningen, som jeg aldri ville møtt i en bakgate en sen kveld. Men disse to?

Vi spiser god mat og vræler av latter. Han ene kompisen min her, har dilla på Jahn Teigen. Så går det i shabnam suria’s rytmer.

Jeg tuller med at han ene her kan ha solbriller på, så kan vi gå ut i Trondheim en kveld og se ut som om vi er beskyttet av noe important.  

“Ja nå så du farlig ut ja …vræl”

Ingen blir vartet opp som oss, her vi sitter og ler i lystig lag. Her er kylling, vannmelon og druer. Og han ene vet ikke hva “kille” betyr. Ham tror det betyr at “jeg skylder på deg”… så jeg hyler av latter igjen.

Ta nå all denne fordomsfulle rasismen og resirkuler den. 

Vær nå klar over at kulturer ikke behøver å krasje. 

Husk nå på at jeg kan tulle med min utenlandske venn om at neste gang vi spiser middag hos meg, må han sitte på enden, “fordi han ser så farlig ut”…

…og at etterpå, så ler vi høyt av det…

Jeg kommer meg trygt hjem i kveld. Og det er fordi mine venner fra Afganistan med sine eksotiske rytmer, sørger for skyssen.

Bli kjent med våre sommerfugler i vårt kjedelige vinterland, og oppdag hvilken fargerik humor vi har med å gjøre her. Etter hvert kan du finne gull av skatter, slik som vil berike hverdagen din. Og du kan kanskje gjøre som meg?

Sitte her og le til du nesten revner

en helt vanlig dag 

i Norge’s gråsone.

Dømmer du dem, dømmer du meg og mine fargede vinger…1

Det er så synd det. At tårene presser på akkurat nå som jeg har badet lenge, hatt på ansiktsmaske og deilige kremer. Hodet ligger på ei støvete gammel pute i et gjesterom som ikke er ferdig. Madrass på gulvet. 

Jeg har sovet lenge og har barnefri i 2 døgn for aller første gang siden Even kom til verden. 

Men jeg har mest lyst til å sette meg alene i en kinosal. Gå en tur i skogen alene. Selv om jeg er livredd elgen. 

Hvorfor må jeg kjenne sånn på andre sine stemninger? Det er vel den delen ved bipolar jeg aldri får fjernet med medisiner. Det emosjonelle. Aller følelsene. 

Jeg merker det når det ikke finnes noen grunn til å være trist, og tårene triller likevel. Sånn er det å ha altfor mye empati. 

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre. 

Jeg må la dem trille stille ferdig. Reise meg. Skylle badekaret. Vaske ansiktet på nytt. Smøre på nytt. Rusle opp trappa og komme meg opp av kjelleren. Så må jeg huske at de tårene jeg la fra meg i kjelleren, har fordampet nå. 

Når noen har det vondt, holder jeg ikke ut det. Om det er ei venninne eller om det er ukjente mennesker på TVskjermen. Jeg blir ikke bare revet med, men kjenner smerten deres rive meg i stykker. 

Men jeg kunne ikke hjulpet dem dersom jeg lot meg selv rive i fillebiter. Duger ikke det grann til å stille opp for noen da. Derfor er det viktig å huske på, at den følsomme delen av bipolar noen ganger bør legges igjen i en boks nede i kjelleren, slik at man kan åpne opp boksen med den muntre delen av det hele, i ei eske oppe i stua..

….she kept all of the pain, hidden away. 

En gang jeg kjempet mot å bli revet i fillebiter av følelser, tok jeg bilder av mitt eget uttrykk. Bildene her er tatt noen minutter før jeg skulle få høre historien om en liten gutt i himmelen, fra verdens nydeligste mor og søster. Jeg visste veldig lite av hva jeg skulle få høre.

Jeg kunne ikke skrevet like dypt uten alle disse følelsene.

Noen ganger må man frigjøre seg fra hva alle og enhver skulle synse og mene. Og bare kjøre på. Føle seg gjennom det. Skrive det. Trust the voice within. Publisere det:

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

Alt i ett er jeg glad jeg tør å kjenne på alle følelsen livet har å servere meg på et bipolart fat. De følelsene er like viktige som alt det glade og muntre, og viser meg veier jeg ikke visste om.

Pølser til middag. Key så var spaghettien glutenfri, men det var pølser. Og det var ketchup. Før det så vi TV i evigheter. Bodde i sofaen. Før det igjen, hvilte vi lenge. Og nå har vi vært ute en stund. Her ute har jeg liggi slengt i utesofaen og drukket kaffe, menas nabojentene har kranglet på tur og orden oppe på trampolina si. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men hva er det jeg observerer?

Jo, jeg ser en glad og fornøyd guttunge på snart 2, som hviner av fryd mens han leker med plastikkdyr, lastebil og båt. Det er gutten min det gitt. Han har det strålende. Nå blir han invitert oppi trampolina til jentene, og han formelig oser av stolthet. Ungene highfiver og klemmer hverandre, og jeg sitter fortsatt dypt begravd i en sofa like søndagsløv som meg selv.

Hadde han hatt det bedre dersom jeg satte inn alle pedagogiske triks jeg kjenner til, aktiviserte og stresset med å holde ham underholdt, etter å ha servert ham laksegryte til middag? 

Jeg må nok innrømme, at pølsene ikke gjorde skade. Han ble tvert i mot kjempeglad, og slukte både pølser og spaghetti i en fart. TVstunden var koselig. Utrolig hvor mye kos mor og sønn kan ha i en sofa med tegnefilmer på skjermen. Her ute ser jeg hvor viktig det er at jeg ikke blander meg i leken hans. Han er dypt konsentrert, og ville nok blitt mer irritert enn glad dersom mamma lata som hu var 2 år i dag.

Vi voksne bør roe ned innimellom. Klappe oss på skuldra og si til oss selv at det er allright. Ja at det tilogmed er ok at oppvaskkummen er full. Skittenkoppene stikker ikke av om du venter til kvelden.

Gogutten min hikster av latter oppå trampolinen. Han vræler og hviner. Jeg hører jentene leker at de er stemødrene hans eller noe, og jeg humrer for meg selv. Tviler på at det ville vært coolt dersom jeg absolutt skulle ha et innspill av pedagogisk art nå. Spilt aktiv voksen på en sløv dag, og kastet meg med i leken. Noen ganger må man bare innse det:

Barn trenger ikke alltid at vi voksne blander oss.

Tvert imot trenger barn å få være i fred i sin egen verden. Vi voksne mistet adgang til den verdenen for lenge siden, og nå kan vi bare skimte minnene der langt tilbake i en svunnen fantasiverden.

 Vi kan ikke late som. Vi må vise barn respekt ved å la dem lære seg individualisme. Kanskje har voksne jeg ikke lyst til å leke med biler i dag. Men jeg vil danse. Vil tegne. Male. Det er greit å si til barnet sitt: I dag vil ikke pappa/mamma leke lego. Men jeg kan bli med å bade. Og vi kan leke med båter hvis du vil.

Og det er lov å si: i dag vil jeg ikke noe av delene. Kos deg med ditt du, mens jeg tar en kaffe og leser i avisa.

Putt all den dårlige samvittigheten i dass og skyll ned. Den hører ikke hjemme i ditt hus. En klok dame lærte meg at vi voksne gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet. En kjærlighet på pinne midt i uka her, en impulsiv godtedag der.  Vi endrer de trygge rutinene og tror det er hva barna trenger. Men de trenger samme gamle vante ruta, de. Det er alt. Og de har ingen fordeler av foreldre som pisker seg selv med fæl samvittighet og all verdens løsninger i form av rare goder. Sånn plutselig.

Som Onkl P og Kverulanton rapper i låta “Glir forbi” : “Inntil videre sitter jeg her jeg sitter ass..”

På verdens aller sløveste søndagsrumpe, med den reneste samvittighet du kan tenke deg.

Jeg ga ham den fineste drømmefangeren jeg hadde. Han hadde overnattet på sofaen min, og ligget og studert den litt miniatyre drømmfangeren. Jeg kunne aldri drømme om å gi den til noen andre. Men akkurat han, kompisen min, han fikk den. Og han ble så glad. Det var før jeg ble mamma på fulltid. Jeg kunne tilbringe tid sammen med ham. Snakke sammen. Slå ihjel timer med kompisprat.

Det hender jeg savner drømmefangeren min. Men jeg har flere av den slags. Det er vennen min jeg savner. Det lange håret. Den dype tankegangen. De gode rådene. 

Han lever enda. Og ofte ber jeg om at han skal overleve ferden dit hvor enn han skal. Slutte å være så negativ og bitter. Begynne å leve. Slutte med rus. Beholde den absurde humoren. Være så snill å være så tøff at han beholder det lange håret, men slutter med rus.

Du var helt blå i asiktet ditt. Jeg trodde jeg hadde mista sjelevennen min. Det er over 10 å siden nå. Naboene mine hadde hatt besøk av deg, og funnt deg på badegulvet. Dette turde de ikke stå for. Men vi turde. Typen min råkjørte til legevakta, og jeg måtte slå deg hardt på brystkassa mens jeg ropte til deg og prøvde å puste liv i deg. Du ble blåere og blåere. Jeg var så redd for deg, kjære deg, vi hadde ikke tid til å vente på ambulansen. Slik last er for vedifull. Vi kunne ikke ta sjansen. Jeg slo og slo. Pustet, ropte og slo. Men du lå i baksetet rett bak førersetet og døde mer og mer for hvert sekund som gikk.

Du må forstå at vi var i sjokk. Da legevaktdama kom ut smilende og fortalte at du hadde overlevd, løp jeg inn og kjeftet deg huden full. Ville holde rundt deg og gråte. Men alt jeg greide gjennom de tårene var å kjefte på deg. Hvordan kunne du prøve å ta fra med deg?? For alltid!?? Kunne du ikke bare slutte å prøve det? Nå!

Livet gikk videre. Nå gråter jeg gledestårer inni meg hver gang jeg ser deg. For så lenge det er liv, er det håp. Årene ruslet ivei. Jeg fikk barn å skjerme fra feil miljø. Men våre veier krysses stadig vekk, og noen ganger ser du mindre rusa ut enn andre. 

Sist jeg snakket med deg, var du i det positive hjørnet. Jeg hadde mest lyst til å sitte på ei eng fra gamle dager og snakke med deg om alt fra fjær til trær.

Hvis du ser det lange håret. Om du ser ham i sentrum av byen her, så gi ham et smil og hils. Vær så snill og ikke se ned på kompisen min. En vakker dag skal du få se ham med normale pupiller, skjønner du. Da jobber han som gullsmed, og er frisk som faen. Men på veien dit, kan det hende han trenger noen smil og er par hils. Det er sånnt som han setter pris på.

Så gikk det galt da, tenker du. Gikk det galt? Han lever enda. Hva om dette som han går gjennom, er nettopp den utdanningen ham må ha for å takle livet senere. Takle framgang, kan være med utfordrende enn å deale med motgang.

ikke se ned på kompisen min! Ikke plag ham med de provoserende dømmende blikkene dine. Ikke drep ham mer enn rusen allerede er i gang med å sakte gjøre. Du kan se at han bærer på tyngre bagasje enn deg selv. Har du tenkt på hva du kan lære av det? Inviter han med på kafe, smil til ham, inkluder han. Men ikke se på ham som et offer, er du snill.

Hvis du er så tøff som du tror, gir du blaffen i hva lokalmiljøet tenker om at du sitter der på en kafe, med en langhåret freak med piercinger på. Han er ikke voldelig. Han kan nesten ikke drepe ei flue. Nei, han er såvisst ikke farlig. Jeg vet om folk som aldri har rørt rus som er farlig. Men han her har et hjerte av gull. 

For en vakker dag kan alt ha snudd. Det kan hende han overlever det hele. Kanskje er det akkurat han som senere kan lære ungdommene våre litt av hvert om livet. Hva var avrusningsinstitusjonene foruten de med tunge stener i bagasjen.

Noen er glad i deg. Noen synes du glitrer som en knust ametyststen. Og knuste ametyster er vakrere enn slepne. Ikke bry deg du, kompis, om dem som ikke ser det. 

Jeg ser det.

Jeg ser deg og drømmefangeren din.

Reis deg, børst av deg støvet og lær deg å bli glad i deg selv.

A.F.E.: “Du kan bedømme. Men aldri fordømme.” “Hvis det er mørkt. Tenn et lys”

Jeg trodde aldri jeg skulle ta det som et kompliment. Men det gjør jeg. Han sa jeg dufter som lilla bilpolering. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-“Det lukter godteri. Skikkelig godt. Ja lilla bilpolering dufter godt assa!”

Jeg vet jo at vaniljeparfymen min er en sikkerstikker, så jeg forstår at han digger å polere bilen sin..

Anyway. Det var denne daten i går da. Ingen vits i å bruke timesvis på matlaging. Han hadde ikke lyst på. Og da jeg skulle varme den hjemmelaga lasagnen i mårest, ble den ikke gjennomvarm. Ingen vits i å shine kåken med støv på hjernen og flekker på fingrene heller. Han fant frem til et par sølete legoklosser lell.

Det var gøy som fy, og vi kosa oss skikkelig. Trengte dette, kjenner jeg. Vil gjerne ha flere slike kvelder og morgener.

Men det var noe jeg lovte ham for en uke siden. Jeg lovte ham å coole ned forelskelsen, slik at vi kunne møtes og kose oss som venner, med avskrudde følelser. 

Nå er jeg der. Det var fantastisk deilig å kjenne på en crush, og nå kjøles jeg ned til normaltemperatur igjen. Akkurat som jeg lovte. Jeg skal ikke skuffe ham. Skal jo holde løfter.

En venn å ha det gøy med. Why not. Vi har det jo moro vi. 

Og når sant skal sies, er det slitsomt når forelskelsens galskap tar overhånd i det som skal fungere som en hjerne. Man farger seg bilder fra fantasiania, og drømmer seg bort i uvirkeligland. 

Så nå har jeg gjort alt jeg kan for å kjøle ned følelser jeg lovte å coole down. Kjørte på, nøt noen crazy days of thunder, og lot det bli too much med vilje, så jeg kunne roe ned med motivasjon på topp etterpå. De normale fruktene er faktisk deilige å høste. I can relax, og tenke på andre ting igjen.

akkurat som han ønsket.

Det ersåbra atte dem ikke ser oss timene før daten disse karene. Der vi jumper rundt på en fot med strømpebuksa på halv, headbangende til Beastie boys, mens vi fighter for our right to be oversminka. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så setter det utfor trappa til Rage against the machine in a bulls of parade……

Skal fortelle hvordan dette gikk senere. For nå er han visst på vei. Og jeg har ikke tråkka i salaten, FOR DEN ÆKKE LAGA ENDAAA!!!

Good evening fra crazytoppen…
 

I går var det rett før jeg strøk med. Det holdt på å gå riktig ille.

Det var bråkete. Det var heftig. Og det krevde mye av meg å greie å puste i det hele tatt.

For i følge min samfunnsengasjerte bohemevenninne Perla (la oss kalle henne det. Hun er av det private slaget), så kan man faktisk dø av latter..

Og hvis man kan dø av latter, da var jeg i ferd med å le meg ihjel i går. Jeg vrælte. Hylte. Knegget. Falt ned av sofaen og gikk ned i bøy. 

Perla og jeg, vel… det er noe så inn i granskauen med kjemi der, at slike kvelder blir heavenly magisk. Vi sitter og ruger på samme humor, og med Perla er jeg fri.

For tenk så befriende, med slike ekte og ærlige venner. Alltid en god story på lur som vil få deg storøyd og lattermild, og hun kan lett finne på å dramatisere det hele med et slags humor-rollespill, for at et surrehue som jeg skal forstå det.  Slike venner leveres sladderfritt. Null gossip. Girls just wanna have fun. Girls og girls fru blomkarse; Perla er et år eldre enn meg, og jeg er 36.

Du kan stole på at Perla ikke alltid er enig. Lite på at hun er et fyrverkeri av interessante meninger og dampende het feminisme.

Feminisme? Jepp. Men. Feminisme med kunnskaper om feminismens historie sådan! Visste du at feminismen startet i USA, (Når var det igjen, Perla mi?) og at det kvinnene i utgangspunkter ville ha slutt på, var selve objektiviseringen? Likelønn og slikt som senere kom på banen, var like absurd for dem som puppene fri ville vært for oss den dag i dag. Disse damen er eldre nå, og sitter og rister på hue og river seg i håret. For, det er jo vel og bra men likelønn. Viktig. Men selve objektiviseringen, den har jo gått tilbake. Og det er akkurat som om vi spiser det uten å spørre etter ingrediensene, i ei suppe som inneholder blader i butikkhyllene med kun nakne, objektiviserte damer, med fokus på hver sprekk av kroppen, men null blottede herrekropper. Vi damer står utstilt som objekter. Perla og jeg spytter og freser engasjert når vi når toppene av slike samtaler. I går hadde vi høytlesning av denne som jeg publiserte her inne på forbipolene i fjor sommer:

http://m.forbipolene.blogg.no/1434047801_free_them_b__b_boo_bo.html
 

Tilbake til temaet. Det er altså mulig å le seg i hjel. Og i går fikk jeg høre av Perla at EN MANN faktisk døde av latter en gang!!

Jeg husker ikke hver detalj, but it goes like this: 

En mann skulle på bordell. Der fikk han utdelt en dame. Hun ventet inne på et rom. Da han åpner døren, fikk han se ingen ringere enn sin egen søster. Han begynte å le, og klarte ikke å stoppe. Så lo han seg i hjel, med et latterlig ettermæle vel og merke… 

Så. I går holdt jeg på å dø. Lo meg nesten i hjel. Men her sitter jeg, og kjenner at jeg overlevde en kveld med perla mi, der vi lo 80 % av tiden. Jeg måtte tilogmed bytte bukse if ya know what I mean!

Vi skal gjenta det snart, men da skal det være en kveld hvor begge barna mine sover hos pappan sin. Perla og jeg skal trille bortover fortau av latter, stupe ut på byen og le oss halvt ihjel. Så skal vi med nød og neppe overleve det hele, og finne ut at vi har grini ut all sminken. Så skal vi grine av oss resten med skummel latterkrampe.

Men det kan se ut til at vi får company! For i går var vi så teite at vi filmet Perla sine rollespill, mens vi vrælte magevondt av latter, for så å sende de til flørten min som satt og spekulerte et par kjøretimer herfra. 

Han skrev han ville være med på moroa, han også neste gang…  Får håpe han overlever! 

Det er sommer. Sola riktig steker seg inn mellom blomster og busker. Nei. Den gjør vel egentlig ikke helt det. Innimellom smeller den sola til med sunshine. Hetebølge derimot, eller noe slags pangsommer, er det nok ikke enda.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Men inni meg. Der er det både hetebølger og overopphetning. 

Slik en drømmesommer jeg risikerer å gå i møte nå, har jeg aldri opplevd. Bare så synd jeg ikke kan bytte ut 69 med “Summer of 16”.

Det kan nemlig si pang akkurat når du minst venter det. 

Tenkte å la det gå over med høstens kjølende vindpust. Vinke farvel til en fargerik sommer og gå vinteren i møte med fine minner. Hvilken høst det blir, er uvisst. Jeg kunne liggi i en sånn sterk og trygg armkrok og stryke på denne magen mange sesonger jeg.

Han er ikke herfra, og bor noen timers kjøretur unna. En annen dialekt har han også. Han er fresh, humoristisk, smart og sexy. Nøler ikke med å hive seg med på en weekend til sydligere strøk. Er sugen på å leve livet og ha det gøy  Og han får det til å kry av sommerfugler inni meg, av en eller annen eller flere grunner. Men dette er ikke en mann dere får møte her inne med det første. Kanskje aldri. Jeg tuller ikke, han finnes. Men han liker ikke å stikke seg frem, og det respekterer jeg selvfølgelig.

Motpoler må til for at magneter skal funke, som han påpeker. Og denne sommerhøstvinterkanskjevårflørten gjør nettopp det, den funker. Jeg går rundt og smiler og han går rundt og smiler. Jeg får enorme skrivekick, er en gladmamma, og kjenner at jeg lever. Alle rundt meg liker at jeg er så happy, hvilket betyr at en sånn flørt kommer godt med.

Fritt fall er digg. Der suser i ørene, og fallskjermen kan utløse seg senere. Det er god tid. Jeg kan le og falle samtidig, og jeg er ikke redd for å bli såra når jeg hit the ground, for jeg har så mange ganger før tørket av meg støvet, reist meg og danset videre.

Aldri før har jeg sett en så deilig, fin og sexy mann som dette, så jeg må jo innrømme at jeg ikke helt skjønner hvorfor han vil kose med akkurat meg. Han som bare kan plukke med seg ei tøs fra et utested akkurat når og hvor han vil, fordi han er så nydelig. 

Og DET er jo litt av en sommergave hva? Den pakken kan jeg godt pakke opp og være takknemlig for. Nyte den så lenge den varer. Mine lesere aner kansje hvor digg dette oppleves for meg nå, etter alt jeg la bak meg. For nye lesere, gå inn på kategorier og finn “min egen fortids historier”, der har jeg skildret veien opp hit.

Jeg kan å nyte livet, og er i stand til å kjenne meg lykkelig. Takknemlighet er hva det handler om. Takknemlig for en ny sommer inni meg som jeg trodde jeg aldri skulle se snurten til. For en ting er å tenke positive tanker og nyte livet. Det er når du hopper opp til høyeste etg at du kan stille deg på taket og kjenne vinden suse. 

Og der er jeg så heldig å få stå en stund nå 😄

Derfor er jeg så GLAD 😉

Hva med DEG, har DU en sommerflørt, eller en summer of 69 å fortelle om?

Du er et mirakel for meg. Den første gangen jeg stirret inn i de uskyldige kloke øynene dine, visste jeg at vi har møttes før.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg elsket deg fra første sekund. 

Baby du ga meg nytt liv, samtidig om jeg ga deg selve livet.

Jeg var vant til å føle denne kjærligheten. For du har en like høyt elsket storebror. De sier dere er like. For meg er dere to helt forskjellige, og jeg er glad i hver millimeter av dere begge.

Det har gått snart to år nå, barnet mitt, og det skjer fantastiske ting. Det går opp for meg, at du elsker meg også. Hver kveld vil du trykke det bittelille kinnet ditt inntil mitt, og holde det der lenge mens du koser med ørene, flakker med øynene og sutter på smokka.

Jeg betyr mye for deg. Du elsker meg. Og når storebror er her, flommer det over med mammakoser og klemmer fra dere begge. Og så gir dere hverandre koser, smil og søskenkjærlighet. Bøker, Donald Duck, dansing på stua, lego og taco. Vi koser oss sammen, vi tre. 

Mamma trenger ikke mer enn dette, skjønner du, lille mirakel. Dere er mitt alt, og noen ganger gråter jeg av glede for det. 

Vi har livet til forundring, og jeg har dere til låns. Jeg kan ikke forvente at dere forstår alt. I forigårs hadde du laget et kunstverk av dimensjoner, uten like. Ok, det var leire, og det var på stuebordet og tvbordet. Skviset utover i vakre farger. Dette hadde du jobbet lenge med, mens jeg var på kjøkkenet. I flere minutter hadde du konsentrert deg for å lage dette verket. 

Jeg så det vakre kunstverket ditt vennen. Ga deg skryt og beundret det sammen med deg. Du var så stolt. Du vokste et par millimeter der du satt i sofaen og smilte selvsikkert. Dette gjorde du ikke på farsk. Ingen har lært deg at modelleire ikke skal klines på møbler. Så du fortjente beundring.

i to dager så vi på leirekunsten din. I dag var det på tide å fjerne det før støvtørken, og da hjalp du meg med de små fingrene dine. Vi koste oss. Det ble et par verdifulle røde flekker på et tvbord, som alltid vil minne om deg.

Fremover får mamma skjerpe seg, hva? Og ikke la modelleiren ligge framme så du ikke skjønner hvor vi ikke skal kline den. Og så må jeg skaffe deg noe som du kan lage flere leireverk på!

Jeg elsker dere, gutta mine. 

Og tenk, jeg er så heldig, at dere elsker meg!

Funday night med 7 av verdens 9 mest hotte damer, join the joyride!

Barndomsvenner med ungdomstida vi la bak oss, men samme hvor gamle disse damene blir, vil jeg alltid se dem som vakre, pene, hotte, smarte damer.

Funday møttes vi på Kimen kulturhus, Stjørdal, for å få med oss den vakre filmen “Et helt halvt år”. Jeg må bare bøye meg i støvet; what a movie…  Anbefales både om du har lest boken og ikke.

Dette er Janne. Hun er som en klippe. Er alltid der. Dette er tøffa som tilogmed hadde stilt opp dersom det skulle filmes omkring denne bloggen. Jeg digger ærlige folk som sier e som der er. Ikke fakeness behindness. Hun er råere enn du aner, og er en trofast ressurs i mitt liv. Og se så fiiin hun er a!

Så dro vi på Egon og fant det gode gamle ungdomsbordet vårt. Der satt vi 20 år tilbake og følte oss unge og bittelitt coole på nittitallet, med stripete Cobainjumpre, klorabukser med huller i, og grønne strikkajakker… Vet ikke om vi var så sexy da, men vi var snille og gode med hverandre.

Ekte skjønnhet kommer fra indre landskap som har vært gjennom både solskinn og hardt vær. Jeg er sikker på at dere lesere kan se det; disse damene lyser skjønnhet og visdom.

Man bør ikke være hardtrent dagen før, når man skal møte slike flickor, for det blir garantert latter. Latter en klasse over normalen. Man skal ikke ha stive muskler, det kan bli veldig vondt.

Men alle latterkuler har (bør ha) en ende. Vi lovte at det ikke skulle bli lenge til den derre rekekvelden, og så spredtes vi for alle vinder igjen, så vi har maaaassevis å skravle om neste gang vi klemmes. 

Takk for en gøyal kveld, Tine, Liz, Liv, Hilde Mari (ramset opp utfra slik vi bodde i feltene da vi var barn, fordi vi er mange, og jeg glemskere enn gammal er) , Janne, Annette og Renate. Vi savna dere Monica og Siw 😙

Hils på verdens aller beste barnevakt med karen sin: Gunne og Sten 💖

Disse er fabelaktige for min lille goklomp

Ikke en eneste tåre, eller spørsmål etter mamma. Even elsker sin barnevakt Gunne dypt og hellig.
 

Og hun elsker ham:
 

Sånnt er priceless for en bipolar alenemamma som innimellom behøver latterkuler og kuling under vinga sine! 😍