Jeg gir opp. Hvordan i svarte kunne jeg havne HER for pokker? Jeg hadde full kontroll. Samme hva jeg gjorde i hverdagen, utførte og gjennomførte jeg det med iskulde, bein i nesa og kjærlighet til barna mine. Men nå må jeg nesten komme med en offentlig forklaring til dere lesere.
For ja. Jeg hadde det allright. Stabil rytme i livet. Alt gikk på skinner.
så sa det pang.
Nå hører jeg på låter fra en svunnen tid. Offspring igjen ja. Oi hey, der var Rage against the machine og L7 igjen. Helt gæren. Lytter til alt med power. Tankene surrer rundt med musikkens hastighet, og jeg har midlertidig ADHD i tillegg til bipolar. Jeg spiser nesten ikke. Huff. En klase spinatblader til frokost i all hast, tja hvorfor ikke.
Tenker på ham når jeg betaler i kassa i dagligvaren, når jeg jogger, når jeg smører leverpostei på brødskiva til lille ettåringen min, når jeg kler på meg, kler av meg, når jeg snakker med folk ….god damned altså! Det var akkurat dette jeg ikke hadde tro på.
For jeg trodde altså ikke at jeg kunne bli forelska mer nå. Nei nå var det liksom brukt opp, alt av det fyrverkeriet der.
Jeg er en klæbb fra før. Jeg trengte ikke dette. Du vet, når alle forelskatankene raser rundt i hue ditt, og du veksler mellom glede, sjokk, stress og ekstase; hvordan tror du du ser ut? Jo, jeg tenker at jeg sikkert har omtrent 20 forskjellige og ganske fjerne ansiktsuttrykk i løpet av et minutt. Flatterende? Nope. Komisk? Nei, ikke helt. Bare… …dumt, kleint og flaut.
Jeg så en tynn, middelaldrende staka bøye seg ned mot sin kortvokste forelskelse, og kysse henne ved et gatekryss i dag. Det tok en stund før han vuggende og glisende nådde ned til henne. Dette foregikk da rød mann skulle bli grønn. Det kom en mmmmm-e-lyd fra han mens han vuggekysset henne. Stompen hans minte om en undervektig utgave av Donald Duck sin. Når Donald er ivrig og glad, that is. Framogtilbakestjert. Jeg ble en blanding av glad og flau for dem. Kjenner jeg blir pinlig berørt bare av å skrive om det. De holdt på å glemme den grønne mannen, hvorpå de småløp over de hvite stripene som to nyutslupne kalver som aldri hadde sett enga før, mens de selvfølgelig lo så de ristet. Wræææl, kyssa bort tiden, how funny, hoho altså. Litt vakkert var det jo også. Jeg lo jeg også.
Det sies at man er midlertidig gal mens forelskelse pågår. Jeg ringte min mest bohemske venninne for å slå av en prat. En klok dame dette. Alltid noe lurt på lager. Hun begynte å fortelle om en terapeut som faktisk jobber med å veilede utslitte og forelskede mennesker til å takle det, fordi de er utmattet av forelskelsen. Det kan jeg forstå. Like, just save me før jeg står i summetone ved et gatekryss med vuggende stjert som oldis, mens jeg prøver å kline som en fjortiss.
Men hva når du også er sjokkert i tillegg? Hva når du ser deg tilbake og plutselig forstår alt? Når du ikke engang kan skrive det på bloggen din, fordi det er så forbanna skjørt…? Hva når du nesten kan kjenne pusten brise over deg fra den andre siden? Når du skjønner det hele og puster rolig tilbake. Midt oppi all galskapen.
Nei. Jeg tror fortsatt ikke på det. At to og to skal bruke hele livet på hverandre. Men jeg tror det er meningen at veier skal krysses, og at man føler urtidens styrke. At man kan ha levd sammen før. En kjærlighet som til syvende og sist rommer så mange flere enn to gjennom tidens løp. Man kan møte mange slike forelskelser.
Men han her? Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til resten av denne sommeren.
Jeg må bare finne en måte å takte stresset, klabbet, babbet og det tåpelige gode humøret, på…
Og HELDIGVIS gjør den det! Det blir for hett. For crazy. For dumt.
For min del iallefall, er jeg like forelska i høstlufta hver gang den kommer og svaler ned hue mitt.
Forelska = barnslig og midlertidig ustabil.
Yeah, det passer fiiint at det går over. Kjempebra at man etter hvert, på slutten av sommeren, får en bris av realisme over seg. Det kan være sure tær, teit humor, dårlig ånde, ja.. eller et eller annet som gjør at man gradvis våkner opp av galskapen og tar tak i den deilige normale hverdagen igjen.
Jeg lar meg ikke lure av forelskede solstormer. Slikt er ikke ensbetydende med at man skal flytte sammen, snorke sammen, krangle sammen og prøve å lime det hele enda mer sammen i et korthus kalt ekteskap.
All ære til de som får meg til å grine og spise digge kaker i bryllup altså. All respekt. Så respekter tilbake at jeg er av en annen tro.
Han er nok litt mer spesiell for meg fra før, han her, siden våre veier krysses på en fin og vond måte.
Han en kjekk som søren, og har en kropp gudene ville misunt ham. Og han skjønner ikke alt dette sjøl.
Vi kan le og ha det gøy, vi. Mer en den ene gangen vi har møttes, også.
Men høsten er hjertelig velkommen om noen måneder. Etter vi har tatt noen karuseller, reist en snartur til syden eller noe, kilet hverandre en del og ledd litt sammen. Etter det, skal jeg slappe av og nyte livet på en litt mer behagelig og rolig måte igjen.
Sommerflørt, you rock 🙂 Og heldigvis forstår du at jeg er laga for å leve livet alene.
Søte små hjerter kan forvandles på sekundet til furialske og sinte småtroll. Fantefarsk. Sinnatagg. U name it. Kall det hva du vil, men det koker ned til det faktum at dette kan hende hvor som helst.
La meg aller først ha det sagt at dersom dette skjer inne på butikk, bærer jeg lille Even ut konsekvens (Mathias er 6 år, og dette innlegget handler først og fremst om 1-2-åringer.) Men først prøver jeg å sjekke om det er en lang, varm og god mammaklem han trenger. Kanskje litt alternativer; noe å spise, sitte oppi handlevogna. En rolig stemme. Dette funker som regel. Jeg har kun båret ut en vrangvendt og illsint Even-tagg fra kafé en gang. Jeg bar Mathias ut av butikk en gang da han var 3 år og nekter å høre etter.
Og det kan jeg jo i utgangspunktet godt forstå! Vis meg en billett til Thailand, og legg den i hånda mi, for så å ta den fra meg og si at den ikke var til meg…
Vi hadde hatt trivelig besøk av Siri, en venninne av meg, spist kyllingmiddag, Even hadde badet, og vi hadde begge lyst til å komme oss ut. Hvordan jeg vet det når han ikke kan snakke? Han satt i gangen og tok på seg sko..
Hvorfor ikke trille ned til butikkene i sentrum? Trengte jo både ketchup og …og ..vel, kanskje …noe mer. Var mest for turen dette.
Likevel, klokka var fem, så vi hadde ikke all verden med tid. Tassebassen skulle jo legge seg snart.
Nede ved Stjørdal’s øverlands minde var det liv og røre ute på den svære kunstgressbanen. En stor og knallgrønn, velbrukt fotballbane. Fotballer, gutter og trenere om hverandre. Jeg vet at Even har balldilla, så jeg tok han ut av vogna og utpå banen litt. Der fant han mange “gaver” til seg selv i form av fotballer. Han hvinte av fryd og ropte: “Bajj! Bajj! Baaajj mamma, BAAAAJJ!!”
Vi koste oss og sparket litt ball. Men det er begrenset hvor mye område det er å bevege seg for mye utpå banen når flere dusin unge gutter skal øve seg på målspark. Og så var det dette med natta bysse lalle da..
Noen ganger. Ganske ofte. …må vi foreldre tåle å ta upopulære avgjørelser. Jeg er ikke venninna til barna mine. Jeg er her for å ta vare på dem. Gi dem omsorg, trygghet og grenser. Vise vei.
Even brølte allerede før jeg satte han i vogna si. Han hylte, pekte, gestikulerte og skrek med illsint, rødt ansikt: “BAJJ! BAAAAAAAAJJ! BRRRRRØØØØL! BAAAJJ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!! FRES!! ROP!! HUULK! HYYYL!!!”, rundt halve banen før vi rundet inn i Sandskogan. Jeg lot ham holde på. Slite seg ut litt. Satte meg ned og forklarte ham at ballene ikke var hans. Men han fortsatte.
Stakkar, ikke lett å skjønne at alle disse fenomenale ballene… vel, at han ikke skulle FÅ dem..
Hvordan kunne jeg forresten tro at den lille gogutten automatisk skulle forstå at vi bare skulle LÅNEsparke et par knallgule, råtøffe fotballer, for så å DRA FRA DEM??!?
Så ignorerte jeg. Satte på litt musikk på ørene. En dame som syklet forbi så stygt på meg. Da hun hadde syklet forbi satte jeg albuen foran ansiktet så Even ikke så meg, og geipet for meg selv. Hørt om mammapolitiet? Sjekk ut bloggen til Casa Kaos, hun kan lære deg mer om det dømmende kritiske mammapolitiet. Jeg fikk usynlig bot av en syklende sådan i dag. For, må vite; gutten min gråååt!
Etter en stund kjente jeg at det var perfect timing for å begrense denne ropingen. Satte meg ned og sa til Even med bestemt stemme: “Nei altså nå er det nok, Even! Disse ballene, de var ikke våre!” Flaks at jeg fant vafler fra søndagens utflukt med familien der og da, for vafler, det funka fett!
Så var det over. Og når et barn’s vondte går over, da lar du det være. Du ripper ikke opp i det. En naiv engel ropte inn i øret mitt: “Gå til Nille eller leketøysforretningen etter du har kjøpt ketchup på Rema 1000, og gjør ham glad med å kjøp en ball!” Men jeg slo det fra meg. Vi har baller hjemme, det får da holde! Han skal ikke lære seg å peke og få.
Dessuten ble han overlykkelig over gjensynet med fotballen hjemme! Det gjør jo ingenting, så lenge han ikke vet, at akkurat den ballen er Mathias sin.. Rengbueverden og magiskland, en ball er en ball og den ER MIN!!
Når han blir større og forstår mer, er det tid for å gjøre det annerledes. Da er det viktig å forklare han at jeg GODT forstår at han vil ha disse fancy fotballene. Mer om dette generelt, kan du lese om inne på linken jeg ga deg i innledningen ovenfor her.
Jeg er rolig når dette raseriet får fritt spillerom. For det meste helt rolig inni meg. En naturlig trass i meg gjør meg ekstra rolig. Men noen ganger kan jeg også bli irritert.
Og det er helt ok. Vi foreldre ble ikke pedagoger i løpet av de 9 mnd vi ventet på det lille mirakelet, but we sure knew stuff about kids ja! Jeg så at Marte Frimand Anda skrev om dette i boken sin “Føkk Lykke”, hvilket anbefales å lese, men jeg må også nevene et par ting. For da jeg gikk gravid og bar på Mathias for 7-8 år siden, trodde jeg at jeg hadde en reel plan.
Jeg og barnefar, vi var bestemt på at vi nesten aldri skulle si: “Ikke” og “Vær forsiktig!” Til barnet våres. Ikke er jo et negativt ord, må vite, og barnet kunne bli nervevrak av å få høre “vær forsiktig!” Kunne det være så vanskelig da? Really? Jo, nei assa, vi visste, vi, at dette kunne vi mye om allerede, mens vi klødde oss i hue over foreldre som nærmest altså spytter ut i hytt og pine: “Vær forsiktig nå da!!” “Iiiiiiikke gjøøør såååånn!!””Nææææi nå assa, er det NOK!”
Nå er det omvendt. Nå er det JEG som rister på hue av slikt mammapoliti som jeg selv en gang i tiden så uvitende var, mens jeg lærer barna mine en viktig viten om et nødvendig ord som “ikke”, og om nødvendigheten av å være forsiktige omkring kjøkkenet når jeg koker og steker middag. Og forskjellen på alder er jo også vesentlig. Even på 1 år får høre at han må være forsiktig i trappene, mens Mathias på 6 får høre “kjør på” når.han klatrer i trær. Likevel: jeg mener vi må være strenge. Vi må tørre å være upopulære mens barna vræler som orkaner rundt oss. Finne sentrum i oss selv, og være sta. Overse. Ignorer, for så å være imøtekommende straks det er mulig å bygge en bro til et lite barn som tross alt må få lov til å bli kjent med hele følensesspekteret sitt. Ikke bare de positive delene av det hele, men også hvordan takle skuffelse, sinne, sjalusi og tristhet. La dem være i fred. La dem bli kjent med seg selv.
Og vi som foreldre bør innse at noen ganger, noen ganger bare takler vi det ikke helt. Vi må kanskje telle lenger enn til ti. Kanskje vi må gå unna for å puste. Kanskje blir vi sinte. Det er lov det også. Sint stemme er lov. En klok dame lærte meg at vi foreldre gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet ovenfor barna. Så mye rart som barna ikke trenger. Kjøper ting og lover greier, vet du. Overflødig stuff… Nei, slapp av. Barnet ditt tåler godt at du har sure dager.
Hvordan takler DU raseriet til barna dine? Og hvis du ikke har barn enda, hva tenker du om småbarnsforeldre’s grensesetting som du observerer omkring deg i hverdagen?
Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.
Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og løp raskt mot byttedyr med våpenet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt.
Jeg kan ikke se noen som løper opp gågata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det være. Sånn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er født utstyrt med. Meningen vi skal bli så sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene våre.
Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di.
De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. Så det er nesten så de påstår at denne sinnarynka mi kommer til å sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.
Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!
…vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine på det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament?
Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?
Hvordan skal jeg da se ut når jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne når jeg nærmer meg 40årene?
Hvem skal skjønne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, når jeg egentlig dundrer løs på den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling?
Skal dere operere bort andre sprekker på kroppen min også? Etterhvert som årene går, og de fleste interesserte går rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne å fjerne øvre del av rumpesprekken? Eller tåfis-sprekkene? Sprekken bak øret? Sprekkene mellom fingrene?
Jeg følger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene på bøljan blå.
Så. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 år får lyst på klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprør. Inntil da kan vi være enige om at vi er uenige om hva skjønnhet er, du og jeg, kirurgimote.
Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: “Don’t kill me, I’m only just a power line!”
Ja hva i halve granskauen og litt av bjørkeskogen har jeg gjort nå? Akkurat det kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan godt berette om hva i lauvskogen jeg har gjort i dag.
Rett og slett noe så norskt og naturlig som å rusle tur i lauvskogen sammen med familiemedlemmer.
Å gå tur i skogen er noe jeg aldri gjør alene. Da jogger jeg. Og av elgskrekk jogger jeg ikke her oppe ved Hestsjøen. “Sjøen” bytta navn etter min ungdomstid. Men jeg henger ikke helt med i svingene. “Hessjøen” liksom. Ssssh…
Så rusla vi da. Spennende, ikke sant? For ei med elgskrekk, hell yeah! Alltid spennende det..
Versegod, et lite bildedryss fra Trøndelags små hverdagsperler:
..så DET har jeg i lauvskauen gjort i dag. Og det var digg digg digg.. nå sitter vi her i mormorstua og har senkveld. Vi skal komme oss hjem til Lykketoppen så minsten her kan ta natta.
Jeg skal sette meg på terrassen og nyte en stund alene. Jeg er en sosial lonerlady, og setter pris på noen timer alene. Terrasselivet og spabadstundene er like viktige som det sosiale.
Kjenner skrivetrangen presse på etter noen dager med mindre blogging enn vanlig. Skribenten i meg er klar for en sommer med spotlight sunshine på ord, setninger og formuleringer. En skrivenerd er for evig og alltid en skrivenerd. Både i sol, regn, snø og vind. Men det er noe med sommeren. Ah, denne sommeren.. Jeg blir forelska i alt og alle, og livner til som en blomst som aldri visner. For hvert år; en ny blomst. Å bli eldre er som å bli en slik bukett. Og dess større bukett, dess klokere ideer og større tyngde i en skribent’s hjertevase.
Jo. Altså. Hvor skal man begynne? Noen ganger kan det gå riktig ille. Man tror man har gjort det rette, men så har man rett og slett bomma på hullet!
Glad og happy som fy hoppet og spratt jeg ut av Shangri La i Oslo, utstyrt med det som skulle være en delfinhale. Eller en havfruehale. Kall det hva du vil, men en fiskehale that is, that’s for sure!
Nå tror du kanskje det var et kostyme? Et riktig tråki et, ser jeg såfall for meg. Hvem kan gå opp Karl Johan oppi en havfruedrakt? Ikke jeg nei.
Nei, dette var en piercing, som egentlig var ment for ører. Men jeg SKULLE ha den i nesa. De serviceinnstilte folka som jobber på Shangri La, gjorde virkelig sitt beste for å bøye og tøye, slik at jeg kunne presse den inn i feil hull. Ekspeditrisen så på meg og sa, etter 10 sekunders stillhet: “Vet du hva? Jeg synes ikke den ble for stor jeg. Fin den der!”
Stolt har jeg vist fram den nye nesepiercingen min til en god del tause mennesker siden onsdag. Og nå er det søndag. Det har liksom ikke slått feil; de har klødd seg i skjeggene sine, tatt seg til munnen og blitt stille. Alle som en har blitt stille i noen sekunder, med et lurt glimt i øynene. Så har de kremtet, og sagt:”Ja, nei, den er jo ikke for stor.. fin den der. Kremt. Host. Hark.”
Blond? Nei ikke naturlig. Treg trønder? Joo, men skulle jeg ikke sett det selv by now?
I går hadde jeg besøk av en kjekk mann som ga mye mer kribling i magen enn jeg liker. Litt sent på kvelden spurte jeg om han hadde lagt merke til min lille halve havfrue i nesa mi. Jeg gliste, og sa: “Er det ikke stilig, hva? Det kan være både en delfinhale og en havfruehale vettu. Genialt..”
Han gliste tilbake, og sa: “Men det… det ser jo ut som en penis!”
Oisann. I mørket eller på avstand ser visst denne piecingen mistenkelig ut som et 40årskriseopprør. Ja for tenk!
Da han hadde dratt, og jeg skulle pusse tenner, falt jeg sammen i krøk, og lo så jeg nesten …ja, du vet.. Jeg så på minitissen i nesa mi og fikk tidenes latterkrampe. En sånn latterkrampe som jeg ikke har hatt siden jeg den jeg fikk inne på slottet for omkring 10 år siden, men ikke kunne le.
For jeg kunne ikke le høyt, som ved et Christiania-vann. Kunne ikke vekke barna pgr av en nesetiss.
Synet i speilet var virkelig latterlig, og jeg vurderer å beholde “fiskehalen”. Den kan jo bringe frem smilet hos alle jeg møter. Det er bare det at den noen ganger må svømme unna litt, for den kan bli litt tørnoff.
Takk til en digg fyr som var så ærlig og grei å gjøre meg oppmerksom på
For et år siden var jeg i søkemodus. Ønsket å bruke renere, mer økologiske, veganske og vegetariske produkter på huden min og i håret mitt. Det var noe i det hu herlige dama fra Svartlamon sa en gang: “Æ smør ikke på huden min, det æ ikke kan spise..” Men hvor skulle jeg finne slike rene og trygge produkter for hud, hår og munnpleie? Svaret var selvfølgelig den rause butikken Lush.
Jeg er altså i Oslo og har en avtale om å stikke innom Lush i Karl Johan. Hvordan i alle dager skal jeg beskrive den muntre, positive stemningen der inne? Jeg blir møtt av en glad assisterende butikksjef ved navn Lille Åssie, som gir meg i oppdrag å teste en hårkur over hotellnatten. I tillegg en øyekrem som brukes av en ladie i Oslo som visstnok skal ha de peneste øynene i hele byen.
Dagen etter kommer jeg nesten snublende inn i butikken, mens jeg viser frem glansfult hår og beroligede øyne: Sjekk her da!!
Lille Åssie og butikkmedarbeider Elise spretter rundt meg om hverandre. Der er massevis av kunder å ekspedere. Lush er populær i byen. Likevel tar de seg tid til dagens blogger innimellom serviceinnstilte toner og kunnskapsrik fakta å servere lærelystne kunder som gjerne kjøper de beryktede superproduktene.
Plutselig får jeg øye på en dame med det vakreste, mest skinnende håret jeg noensinne har sett. Henne må jeg bare snakke litt med.
Anne Laila har testet ut både flytende og faste hårprodukter, og er fra seg av beundring for Lush. På bildet nedenfor her kan du se en balsam i fast form. Lush skal være muntert og gøy. Men av seriøs og original kvalitet, laget av eksperter. Gründer Mark er utdannet hodebunnsekspert.
Alle parfymene hos Lush har sin egen historie, og Åssie kan dem alle. Stikk inn for å høre og lære, og kjenne duften av magi. Men husk å hilse fra forbipolene, da får du en klem også.
Har du noen gang prøvd tannkrem i tablettform? Virker litt for moro for kvalitet, hva? Men den gang ei. Dette er ekte vare, laget med presisjon og kunnskap om munnpleie. Det er virkelig fantastiske greier dette, for tannpastapillene bleker skånsomt tennene dine også.
Elise fortsetter energisk omkring i butikken og yter service. Nå er vi nede i kjelleretagen, og en flokk ivrige ungdommer fyller rommene. Elise sier høyt og vennlig: “Si fra hvis dere vil se en boblebit i action!?”
Og det vil vi jo alle sammen mer enn gjerne. Hun heller og putter oppi, rører og gliser: “Ser ut som heksebrygg, hva? Hehe..”
Jeg og Kim Kardashian, vi digger iallefall DENNE boblebiten:
Åssie stikker hodet ned i spiraltrappa: “Det er korps utenfor!!” Elise svarer: “Ååh!” Og løper opp trappa i et par trinn. Jeg etter. All denne positive energien tar meg med storm, og plutselig står jeg og smådanser litt, til korps, jeg også…
Åssie griper tak i en megasåpe dekket med en slags mose. “Dette er favorittsåpen min, sjekk hvor cool den er da! Den er dekket med LAV faktisk, hvor stilige er ikke det?”
Ja dette er virkelig ei gruve med naturlige ingredienser. Og service på høyt nivå.
Og har du både hastverk og ei økologisk bevisst eller vegetarisk nysgjerrig dame? En mann med allergier som skulle hatt noe jordnært å såpe seg inn med i dusjen? Da har Lush allerede pakket det inn for deg.
Det dufter trygghet. Og moder jord jubler..
Er du ikke i byen, kanskje? Da kan du enkelt rusle innom Lush sin nettbutikk her:
Dette..! Dette kan jeg faktisk berette om. Det er mer enn ekte og miljøbevisst nok. Dette kan jeg fortelle entusiastisk om. Ja, til og med reklamere for her inne på forbipolene. Jeg er målløs av beundring for disse produktene.
Greie nr 2: Hun har verdens cooleste venninne. Men navnet er hemmelig.
Greie nr 3: Jeg holdt på å klikke av spenning da jeg var på vei ut av hotellet for å dra på Marte’s bloggkurs på Litteaturhuset i Oslo i går 7.juni 2016, på dagen et år etter jeg begynte å blogge denne bloggen. Nå skulle jeg lære masse digg, hiv og hoi..
Greie nr 4: …så jeg måtte kjøle meg med med en softis.
Greie nr 5: Det er aldeles ikke praktisk med softis når du tripper opp mot slottet en het sumardag i byen. Jeg søte is på skoen min, og tråkket videre i klissklass.
Greie nr 6: Det er ikke ofte jeg tenker på Eli Hagen. Men hver gang jeg går forbi slottstrappa, kremt, ja så tenker jeg litt på henne da…
Greie nr 7: Bloggkurset med Marte Frimand-Anda Casa Kaos, gikk over all forventning. Dette er blogger’n sin det. Dama si det! Noe magisk profesjonelt hviler over Marte, og hun er født til å skrive, undervise, blogge og være mamma. En fantastisk mamma sådan, som gjennom sin bok “Føkk lykke” nådde frem til de delene av meg som hadde store behov for noen viktige oppvekkere. Jeg kan ikke beskrive Marte godt nok. Dette kurset kunne kostet det tredobbelte, og fortsatt være verdt så mye mer. Anbefales på det sterkeste.
Jeg har vært på kurs før. Et av dem hadde en tendens til å falle utenfor undervisningstema. Bloggkurset til Marte, derimot, var preget av interessant stoff, nøyaktig føring og god veiledning. Hva er det egentlig med denne dama? Hun må ha verdens beste karma, for hun er så mild, snill og behagelig, og hun må være smart som bare rakkarn. Og vakker, helt nydelig!
Greie nr 7: Jeg har aldri møtt så mange dyktige bloggere, og potensielle framtidige bloggere, som på dette bloggkurset. Likevel hadde vi alle gode grunner til å være der og lære av Marte. Det falt oss naturlig.
Greie nr 8: Jeg ble rett og slett glad i dem alle sammen.
Greie nr 9: Jo, altså, greia er at jeg kunne sitti der på en hard stol på Litteraturhuset i Oslo, enda jeg, og lyttet til Marte.
Greie nr 10 er at jeg skulle ønske Marte kunne laget et videregående kurs også. Bare sånn at vi får gleden av 3 timer til med verdens herligste Martemor 🙂
Ei grele til er at nå ble det skammelig mye skryt her. Men jeg mener hvert ord.
Tusen takk for at det finnes en Casa Kaos Marte Frimand-anda. Kjært barn mange navn. You rock rock rock!
Dildoer? Jepp. Og hva har der med øyekremer å gjøre? Ganske mye i dette tilfellet. Nede for landing? Hell yeah, nå har a bippelene landa på Værnes, gitt, etter en kjempegøy tur til Oslo!
Jeg sitter her og prater med ei venninne på telefonen i bloggende stund. Prøver å fortelle henne noe. Men det et umulig. Hun må dra det utav meg. Som vanlig. “Var det DET du mente, Helene? Eller var det DET?”
Jeg sukker og ler litt. “Det er så typisk meg å gjøre meg misforstått…” Vi skratter litt mer, og jeg må fortelle henne litt fra turen til Oslo.
Jeg har nok et fantastisk samarbeid med den smashing butikken LUSH. Denne gang altså i Oslo. Er i gang med jobbing og forberedelse av innlegg om denne herlige butikken, og det vil komme ut her inne i løpet av de nærmeste dagene.
I den forbindelse fikk jeg i oppdrag å teste en hårkur over hotellnatta, samt en øyekrem. Som selvfølgelig funka god damned, begge deler.
Inne på Lush i dag, viste den kjekke daglige lederen meg en avlang kremboks. Det var i samme serien som øyekremen. Han spurte om jeg hadde blitt kjent med øyekremen. Jeg holdt i kremboksen og svarte: “Ja. Jeg lå med den i natt!”
Venninna mi humret og bare måååtte fortelle om sin dildotabbe. Hun hadde vært inne på Kondomeriet i Trondheim og blitt fascinert over noen heidundranes svære dildoer.
Kondomeridama spurte: “Kan jeg hjelpe deg med noe?”
“Det var da noen svære greier…”
“Ja dem er kjempebra”
“Men HVOR bruker man dem, liksom?”
“Hrmf, alle vet vel hvor dildoer brukes…”
Problemet var bare at den stakkars venninna mi virkelig faktisk lurte på dette. Siden stakene var på størrelse med svære vaser, kunne hun ikke skjønne.. var de til …pynt?
Så har jeg landa tilbake i Trønderland, og der oser røkelse fra butikken jeg alltid må innom når jeg er i Oslo. En del av meg bor i den butikken. Nemlig: SHANGRI LA ☺😊😀
Nok om vaser, røkelser, kremer og dildodingser. Nå skal jeg gjøre det jeg egentlig skulle her inne!
Coming right away 🙂
(Say whaat? Innlegget jeg egentlig skulle skrive, kommer straks…)
Hun ser seg rundt i det ensomme rommet. Det er ikke tomt for møbler, men det er tomt for venner. Like tomt som det føles inni henne. Hun sitter på benksenga som det går an å slå ut til dobbelseng, og ser seg rundt. Blikket er tomt, det også. Der er den fine reolen som hun ikke har noen å vise frem til. Bokhylla som er bygd inn i veggen, og fjernsynet som står på reolen. Året er 2008. Det brister nå, i en ung kropp med en eldgammel sjel. Ungdommen i henne har altfor mye å bære på. Hun kjenner at det virkelig brister, og hun bryter som en fortvilt og utmattet skyskraper i fallende tilstand. Alt knuses. Hun gråter og gråter. Tårene vil ikke ta slutt.
Uten at hun har registrert det, har hun gjort ting hun sliter med å stå for senere. Hun har i desperasjon kloret seg på leggen. Intens. Masse. Vil ikke dø. Hun vil bare blø. Så har hun lett fram en neglesaks som hun har skrapet seg selv med. Nå våkner hun opp. Akkurat da hun innser at det ikke kommer noe blod, innser hun hva hun er i ferd med å gjøre der nede i avgrunnen. Hun finner frem dagboka si, går ut av rommet og inn på arbeidsrommet ved siden av.
“Mamma, jeg tror du må lese dette.”
Moren leser. Stine står i døråpningen og ser på henne. Så legger mamman hennes dagboken rolig fra seg, og sier like rolig: “Dette her, det går helt fint, og vi skal finne den hjelpen du trenger.”
Mest sannsynlig var det mest moren. Moren og to lærere, samt en rektor. Ja, mest sannsynlig var det fire imponerende voksne som reddet lille Stine. Som hjalp til å holde det lille hodet med det lange vakre hår over vannet, slik at hun kan fortelle sin historie den dag i dag, og vi får bli med henne på reisen tilbake til fortiden. Da hun var fritt vilt.
Året er 2003, en jente blir født. Hun får navnet Stine, og vokser opp på et lite sted i vårt langstrakte land. Alt ser ut til å gå bra da hun begynner på skolen i 1999.
Da Stine skal begynne i 3.klasse, har sommeren gått med på flytting. De bor nå på et større sted, og en spent jente begynner i 3.klasse sammen med elever hun aldri har møtt før. Barn med en helt annen dialekt. En jente blir satt til å være en slags fadder for henne. Hun viser henne omkring på skolen, og de to jentene får en god kontakt. Noe et stort, vondt og usynlig vislelær skal viske ut i løpet av et par dager.
Stine forteller om den første gangen hun merker at de andre elevene ikke liker henne.
-“Det var i løpet av den første uka. Alle elevene i klassen stod i en stor klynge og pratet i skolegården. Jeg gikk bort og spurte hva de snakket om. Men jeg fikk beskjed i en hoven tone: “Det er hemmelig!”
Skolegårdens nye fritt vilt, har altså en annen dialekt. De andre barna later som om de ikke forstår hva hun sier. Og nå begynner den systematiske nedpsykingen, slik bare en iskald skolegård kan i nedfryste vinterdager. Hun blir jevnlig kritisert. Klærne, det lange fine håret, dialekten, alt er visst plutselig riv ruskende galt med henne. Og hun kan ikke forstå noe av dette nye og ukjente. Annet enn at det gjør ubeskrivelig vondt… Hun kryper inn i seg selv. For ikke en gang lærerene de hadde i starten fikk stoppet mobbingen.
Han så henne den dagen. De timene etter hun ble erklært fritt vilt i skolegården med en hånlig beskjed om at hun ikke var inkludert. At det var hemmelig. Han visste at hun elsket matematikk, og nå var det mattetime. Men den nye jenta satt og tegnet krusseduller. Hun så trist og ukonsentrert ut.
En beskjed til klassen. En dråpe i havet. Sånn kunne det ikke fortsette. En mattelærer som banket i et usynlig bord. Men slike bord hjelper det ikke å banke i en gang. Man må skifte ut hele bordet. Bruke kreativiteten. Finne opp et nytt bord, og dundre i det så det runger i klasserommet.
Skjelven etter et lite kakk i kateterpulten, gikk raskt over. Mobbingen fortsatte, og Stine rakk liksom aldri å slikke sårene før nye ferske sår dukket opp.
I fjerde klasse får de en ny lærer. Han skal vise seg å være på lik nivå med de aller verste mobberene, og det betyr katastrofe for ei ensom jente med en fremmed dialekt.” Dette må hun da tåle. Hun må jo ta seg sammen, ærlig talt…”
En jente i klassen var en slags pådriver. Hun var ille, og Stine fikk gjennomgå hver bidige dag. Nå var de kommet til 5.klasse, og hun så tilbake på et parallelt hinderløp for å greie å overleve.
I tillegg til skolehelvete, fikk hun nemlig i tillegg gjennomgå på en annen arena. Mamma og pappa var skilt siden hun var 4, så det var hun vant til. Men hun skulle også takle alle disse nye damene til pappa. Og da hun var 8 år flyttet en ny dame inn i samværshjemmet der hun var slave annenhver helg.
Hun passer søsknene sine på 3 og 5 år yngre, der, og må lage alle måltidene til seg selv og søsknene, stelle dem og ellers ta seg av dem som om de var hennes egne barn.
Pappa forlanger også at hun lager kaffe til han og hans nye flamme, når som helst han ber henne om det. Hun vasker, hun rydder, og når søndag kommer, er hun utslitt.
Hun har barn, den nye stemoren. Så nå løper to gutter på hennes egen alder omkring i huset. Nakne. Nesten alltid nakne. De ser på henne når hun dusjer og når hun går på do. Som to hyener er de etter henne og sikler som to gamle menn hver gang de får et glimt av henne naken. Stine er dypt fortvilt over at pappa’s baderomsdør ikke går an å låse, og fryser til i redsel, hver gang de to guttene står og glor på henne. De viker ikke med blikket, men gjør henne til fritt vilt der også, et sted hun skulle vært trygg. Heldigvis rører de henne ikke, men Stine får dype sår, også av denne behandlingen.
Det er ikke normal smerte, det som nå bygger seg opp i et lite barn. Den lille jenta opplever kamper hun aldri hadde trodd hun måtte fighte, og det skal bli verre. Fritt vilt får ikke “bare” gjennomgå psykisk. Fritt vilt er dyrisk. Det er skummelt. Og det skal bli fysisk.
Hun går i 5. klasse. Året er 3003, og nok en kald høst griper tak i en hverdag som aldri er trygg. Skolen hun går på er, ironisk nok, prisbelønnet som “beste skole i distriktet”. Nå har skolen vunnet nok en slik latterlig pris, og den skumle skolegården blitt fylt opp med nye refleksvestet på lærerne som patruljerer i friminuttene. Pengene de vant er nemlig brukt på disse vestene, og på dem står det klart og tydelig: “Vi bryr oss”.
Stine synes slettes aldeles ikke at den grusomme læreren hennes kler den nye refleksvesten. Hun koker inni seg. Et sinne som er bygd opp over år, tipper en dag over.
Hun har begynt å skulke timene. Oppholder seg heller i skolegården, og demonstrerer mot mobbing, dustelærere og stygge refleksvester. Ukledelige, falske refleksvester. Ei jente i klassen blir regelmessig sendt ut for å hente henne inn, men Stine nekter. Hun klarer ikke å se den fordømte læreren.
Men vinteren er i anmarsj. Stine fryser. Så til slutt går hun inn i gangen.
“Ingen på hele skolen hadde noensinne sett meg sint” Forteller hun.
“Jeg åpnet klasseromsdøra. Læreren sa avmålt: “Det var på tide!” Så kom han gående. Akkurat da han nådde døra, slengte jeg den forbanna døra hardt rett i ansiktet hans. Jeg husker jeg hørte at hele klassen sa: “Ååååhhh!” Han må ha blitt flau, for han nevnte det aldri til mamma på kontaktmøter!”
Stine ler gjennom tårene. Og jeg ler gjennom tårene. Vi griner og flirer, og ler gråtende. Med tårer i øynene og smil om munnen, sier hun: “Endelig fikk jeg utløp, det føltes godt!”
Jeg er ikke for voldelige handlinger, men jeg mener at denne jenta måtte få lov til å sette den grensa der, rett i ansiktet på en arrogant lærer som var skremmende like mye med på mobbingen, som mobberene selv. Jeg tror han lever fint med den nesa si. Det var nok verre for den desperat fortvilte jenta han hadde til elev. Som han var ansvarlig for å hjelpe.” Lærer”, du liksom, jeg ville gitt deg sparken på dagen! På flekken! På timen!
Livet har bølger. Livet har daler. Kontraster. Og nå skulle lille Stine få oppleve en annen slags lærer.
Hun begynte i 6.klasse, og med på lasset en ny lærer. Stine’s vakre øyne fylles med nye tårer. Andre slags tårer. Hun forteller at denne nye læreren, skulle bli en av de som reddet henne.
“Jeg husker ikke når det var på året, men det var ganske tidlig. Akkurat hendelsen, den husker jeg godt. Det var friminutt, og alle var ute og lekte.”
Stine beskriver en slags lek der man skal presse hverandre, men ikke lov å bruke skuldrene. En av jentene bruker skuldrene sine mot Stine, som gir beskjed om at hun jukser. Jenta hermer etter henne på Stine’s dialekt.
“Kanskje noen synes dette er en bagatell. Men alt i alt var det blitt så mye å bære for meg. Tårene presset på intenst, så jeg gikk bort til et hjørne og lot dem så strømme fritt nedover kinnene mine. Jeg var så lei meg. Så uendelig lei meg.”
En jente går bort til henne og spør hva det er. Hun må spørre 3 ganger, før Stine greier å svare.
Jenta går sin vei, og Stine skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt spurte. Irriterer seg over at hun svarte.
Men så kommer jenta tilbake med den nye læreren, som også må spørre 3 ganger før han får svar. Så går han også sin vei.
-“Av en eller annen grunn skjønte jeg at jeg måtte følge etter læreren og jenta. Så skjedde det utrolige. Over hele skolegården kunne vi høre hvordan han skjelte ut jenta som brukte skuldrene og hermet etter meg…”
Stine gisper og kan ikke skjule et hulk. Det er stort for henne dette. Jeg gråter med henne av glede. Jeg gråter mens jeg skriver det også. Ser gjennom tårene en fantastisk lærer som skapte et minne lille Stine aldri skulle glemme. Som tok henne i hånda og gikk litt unna kanten på stupet.
-“Det var første gang på to år at en lærer brydde seg, og tok tak i mobbingen. Jeg husker at det var så godt, og jeg klarte ikke å røre meg. Bare stod der og måpte..”
Læreren hadde med barna sine på jobb iblant. De var omkring 3 og 4 år, og det ble Stine som lekte med dem i friminuttene. Stine kunne dette med barn som var yngre enn henne.
Desverre gjorde ingenting av dette noe med mobbingen. Nei, det var nå det skulle bli verre. For nå begynte hun i 7.klasse. De hadde flyttet til en ny plass. Nok en ny skole.
Stine blir stille. Jeg kan nesten ta og føle på lufta. Hun har nok en vond klump i halsen nå.
-“…du vet .. vel .. 7.klassejenter. ungdomsskoleelever. Man er ny. Man har ingen. Man er et lett bytte. Og jeg brukte briller…”
Først forteller Stine om lyspunktene ved 7.klasseåret. Det er som om hun vil bagatellisere mobbingen. Hun finner til og med det positive i det hun nå skal begi seg utpå. Det er “jenta som stod opp for henne” Stine fokuserer på nå, i det hun forteller:
-“Alle gjengene, du vet. Den kule gjengen, idrettsgjengen, osv. Alt var oppdelt allerede. Og jeg var fritt vilt. I den kule gjengen var det ei jente som var leder. Hun var spesiell. Ond. Ekkel. Og er i dag veldig kriminell. En dag, helt uten forsvarsel, tok hun tak i meg og slengte meg i veggen i garderoben utenfor klasserommene så det smalt, og jeg fikk den ene knaggen hardt i nakken..”
Stine forteller om hvordan den sinte ungdommen freser mot henne at det er fordi hun “ikke tåler trynet hennes”, før hun plasserer albuen rett over halsen til Stine, slik at hun ikke får puste.
Det er ikke bare et impulsivt kvelertak. Som om ikke det hadde vært ille nok. Dette er strategisk terror. Mobbing på høyt nivå.
Tiden står stille. Hun kveles og det sprenger i hodet. Den slemme jenta har onde øyne, og holder tak med underarmen over Stine’s hals. Helt til klasseromsdøra ved siden av åpner seg og klassen til den “kule” jenta kommer ut. Da slipper hun taket.
-“Når du ikke har fått pustet på en stund.. Vel, i takt med kjappe og dype inpust, kommer tårene. Jeg gråt.”
Det var ” Den kule gjengen.” til jenta som nettopp nesten drepte henne som kom ut av klasserommet. Hun ene jenta i gjengen hveste mot Stine at: “Det var vel ikke sååå vondt at du trenger å grine!?”
Stine fikk stotret frem mellom gispene: “Det vet vel ikke du noe om!”
Akkurat da er det ei jente som står opp for Stine. Jenta brøler mot den “kule” gjengen, og spesielt til lederjenta med albuetaket, mens hun gråter. Roper et eller annet med at hun må skjerpe seg. Stine er så glad for at noen faktisk bryr seg så mye om henne at de griner tårer og brøler, at hun ikke husker alt som ble sagt. Men hun husker gutten som etterpå tilbød seg å banke den slemme jenta for henne. Selv om det ikke ble noe juling til hevn, varmet det også. At de så henne. Brydde seg.
-“Det folk som ikke har opplevd mobbing, ikke forstår, er at vi aldri glemmer. At vi bare må lære oss å leve med det. Man bør tilgi, for sin egen del. Jeg har tilgitt, men det er altså for min egen del.”
Tatoverte hjerter. Tatoverte små barnehjerter. Som aldri, aldri glemmer…
Hun forteller om hvordan det er å bli siktet på med sprettert i skoleområdet når det er helg. Om hvordan mamman hennes troppet opp på rektors kontor for å si strengt fra om dette mandagen etter.
-“Den rektoren… med den bitte lille infoen han hadde, ga han seg ikke før han fant gutten med spretterten. En gutt som tvert etterpå satt på rektor’s kontor og gråt, mens han var tvunget til å si unnskyld til meg..”
En fantastisk mor, en bror som stilte opp, en rektor, og en lærer hun aldri glemmer. Vi kan bare tenke oss hvordan denne historien hadde endt dersom det ikke hadde vært for disse reddende englene.
Det var populært å lage seg hjemmesider på internett på denne tiden. Stine gjorde det hun også, men våknet em morgen opp med noen knusende beskjeder, midt på den offentlige siden hennes så alle kunne lese: “Du bør henge deg. Hele familien din bør henge seg…!” “Verden hadde vært bedre uten deg!”
Nok en gang tar mor grep. Hun anmelder, men politiet dysser det ned. For mobbingen hadde avtatt litt nå.
Etter en liten stund var det på’n igjen. Stine har så mye mer å fortelle om, sier hun.
-“Men det er bare småpirk.”
Jeg påpeker at psykisk terror og fysisk tortur slettes ikke kan bagatelliseres ned til “småpirk”, at hun tvert imot er helt rå som overlevde det hele.
Til slutt maktet ikke Stine å spise. Mat. Hun ble kvalm av mat. Kroppen dirret nervøst, og hun greide ikke annet enn å la være å spise til slutt. Heldigvis hadde hun et par venner i 8.klasse. en venninne sa fra om anorexiaen til Stine’s mamma, og sykdommen ble avverget i tide.
Men de få vennene forsvinner i det Stine begynner i 9.klasse, og en dag brister det altså for den unge tapre jenta. Nå holder hun ikke ut lenger.
Kloremerket og oppskrapet, fikk de ta det herfra. Hun og mamma. Det var 9.klasse, og det var på tide å snu.
På videregående var det en sterkt nedpsyket jente som kjempet seg gjennom dagene. Hun var blid og hyggelig mot medelevene, men på rommet med den fine reolen, fjernsynet, bokhylla og senga, satt hun alene.
Hun har nok en lærer å berette om. En lærerinne denne gang, som burde hatt en premie for måten hun tok ansvar på.
-“Vi var en familie som aldri hadde spesielt mye penger. Gjennom det det andre skoleåret, altså jeg tok det første året fordelt på to år, så sparte klassen penger i en kasse til klassetur. Lærerinna så meg. Hun skjønte at jeg ikke ville være med på turen fordi jeg ikke hadde lommepenger som alle de andre hadde. Og vet du hva hun gjorde??”
Øynene til Stine glinser i det hun forteller om et av sine største øyeblikk:
-“Den lærerinna.. hun lirket ut et par hundringser av sparekassa, åhå hehe, og så ga hun dem til meg, og sa: “Dette sier vi ikke noe om, hva?”
Vi gråter noen gledestårer sammen, Stine og jeg. Og hun viser meg bilder fra turen hun aldri glemmer. Hun sitter i en eng sammen med to andre jenter. Hun er lykkelig. Smiler blant venner og høye gresstrå under sol og blå himmel. På det neste bildet har alle tre jentene latterkrampe. De gapskratter. Stine forteller hvorfor de ler på bildet.
Det var ekte latter. De lo med ei jente som kom løpende mot dem bak fotografen. Plutselig var hun borte i gresset. Jenta som datt i gresset, lo hun også. De lo alle sammen.
Og vakre fine Stine, satt der i enga sammen med to jenter som likte henne akkurat som hun var.
Stine’s råd er å finne tilgivelse. Man ønsker ikke å bære på bitterhet mot andre, for denne bitterheten er det kun en selv som kjenner.
Ja tenk det, Stine. At du greier å tilgi. En 23åring med så mange sjelesår, som allerede har lært seg klokheten i det å tilgi. Du velger å være anonym av hensyn til din far og enkelte andre i denne historien. Du kunne stått frem selv, sier du, uten problem.
Hadde du gjort det, hadde du fått positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer.
Jeg ber deg som leser dette, tenke litt over nettopp det. At denne jenta ikke får støttemeldinger på telefon og sosiale medier. Det eneste stedet hun kan se tilbakemeldinger, er på kommentarfeltet under her.
Så legg gjerne igjen en hyggelig kommentar til Stine, for jeg synes dette fantastiske mennesket fortjener all den støtten hun kan få.
Den dag i dag har Stine det mye bedre. Hun, mannen, sønnen, moren og broren med familie har flyttet langt, og Stine har giftet seg med pappan til sitt høyt elskede barn, en gutt på to år. Jeg har møtt gutten, og er imponert over hvor trygg og god han er.
-“Jeg vil nok være en bedre mamma enn min far var pappa. Og streber etter å være en like god mor som min mamma er mamma…”
Lærere. Streb etter å være like gode lærere som han som sa fra så det runget i skolegården, og som hun som lirket ut et par smarte lapper og så verdien i lille Stine heller.
Tusen takk, Stine. Jeg griner for deg. Du er så tøff. Og du er så fantastisk herlig et menneske!
