Hei hå fjortis, this goes out til deg og de ultrasmarte vennene dine, fra meg, de livserfarne vennene mine, mamman og pappan din, og alle andre som river seg i håret. Ja, kanskje er denne også litt fra ei gammel frustrert bestemorstuggu med tikkende klokker og gammaldans på radion. Samt lyden av gode gamle norske strikkepinner. Du vet, sånne de lager de coole genserene deres med, av klokskap, varmende ull og null tull. Kvalitet. God gammel kvalitet.

Jeg har ruget på denne en stund. For i løpet av de to siste månedene har jeg opplevd to gode gamle hakaslepp. Du vet hva det er, sant? At du blir så sjokka at haka detter ned og du ikke får sagt stort. Bare måper.

Den ene gangen hendte det i stua mi. Jeg satt her med min svært smarte venninne, som ikke er født i Norge, men som har brukt snart 20 år på å integrere seg for harde livet. Hun har lært språket, skjønt kulturen, oppdratt 3 barn, og oppnådd tittelen “Stjørdal’s bese zumbainstruktør”. Jeg har testa timene hennes, og følte jeg var med i verdes cooleste musikkvideo. Hjemme har hun satt sammen en stil som Kamille kunne laget en 4siders om.  Sønnen hennes, han er en grepa kar han. En real tass på 16 år. 6 år side han var 10 år altså. Jøss. Jeg kan regne.

Anyway.

Sønnen til venninna mi var med denne kvelden. I det vi prater sammen, kommer det plutselig gravalvorlig fra sønnen: “Men det e jo sånn, at vi ungdomma faktisk E smartere enn dåkk voksne. Det e logisk. Dåkker e jo ganske du..” Haka mi datt. Jeg ble stille. Så på venninna mi, og hun så på meg med svartere øyne enn jeg noen gang har sett henne ha. Vi knurret. Så freste vi, og det tok av. Jeg bøyde meg ned og plukka opp den haka, så jeg kunne spørre: “MENER DU DET? Du mener det sånn seriøst du, hva?”

Han hadde ærlige og oppriktige øyne. Ja, dette mente han. Jeg fikk innblikk i en verden hos denne familien, der de voksne omkring han er vant til å høre dette. At de er dumme. Servere mat, vaske klær, og så få høre: “Du er dum. Jeg er smartere enn dere og alle andre voksne jeg…” De var blitt vant til å frese og riv seg i håret. 

Man kan ikke si at alle voksne er dumme, og alle ungdommer er smarte. Verden er en nonstop-pose. Og en annen vinkel jeg vil bruke her, er: Kan vi bruke ordet “DUM”, og hva betyr “DUM”? Jeg kommer straks tilbake til dette, kid!

Les om mitt andre hakeslepp “the miles high one”, her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1465286599_obs_oslo_bondets_anko.html

Klokhet er å mikse eq og iq i skjønn harmoni. Intellegens er evnen til å takle livet og dets utfordringer. Opparbeide seg selvironi nok til å tørre å le av seg selv når man feile. Selvinnsikt nok til å vite at man KOMMER TIL å feile, men at det er en del av livet. 

Jeg kan å skrive og bruke grammatikken på et greit nivå. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag ved å teste ut tanketeknikker. Du er god i kjemi og samfunnsfag. Ingen av oss er vel smartere enn den andre. 

MAN ER UVITENDE TIL MAN HAR LÆRT, OG ALLE HAR INTERESEFELT DER DE ER SMARTE, SMÅ BARN OGSÅ!

Hva betyr “DUM”? La oss dele ordet opp i små biter. Man er uvitende til man har lært. Jeg har ikke prioritert tid og energi på å lære meg golfregleglene. Blant annet av manglende interesse. Betyr dette at Tutta er smartere enn meg? Jeg kan lære meg golf dersom jeg ønsker. Man ER UVITENDE TIL MAN HAR LÆRT.

Bytt ut det dumme og meningsløse ordet “dum” med “uvitende”, og du vil forstå buddhismen i det hele, kid. Bare ikke vær så ulærd at du kaller mora di uvitende.

For, la oss alle være enige i at ordet “dum” er like UT som duckfaces og de tåpelig dyre fjortisveskene deres som vi kunne lese om for en stund siden. 17000 kr for ei veske? Hvem er så uvitende at de prioriterer penger på ei veske, bare for å imponere andre? DU SKAL IKKE SØKE ANERKJENNELSE HOS ANDRE EN DEG SELV, KID! 

Ungdom! Hør nå her! Du komme snart til å forstå at du ikke har tid til å lære deg lære deg ALT denne jordkloden har å by på. Vi skal dø en dag. Og interessefeltet ditt brer seg mest sannsynlig ikke utover hele nonstop-posen. Du skjønte den bildeskildringen der hva? Hvis ikke kan du spørre mamma, pappa, eller den voksne du har å forholde deg til.

Jeg anbefaler deg å være så smart å lære deg EN ting først og frems. Skaff deg kunnskap omkring hvordan du best kan mestre læren om å elske deg selv akkurat som du er. Bli glad i deg selv og lær deg å ikke ta deg selv så høytidelig. Omfavn kompleksene dine og innse at du er født perfekt slik du skal være. Lær deg hvordan du kan bruke affirmasjoner til å manipulere din egen hjerne til å oppnå og fullføre det du ønsker å bruke tide din på. DU MÅ VÆRE SMART FOR Å OPPNÅ LYKKE, og du kommer ikke til å finne det i et annet menneske. Du må SKAPE LYKKE SELV. 

Å “dumme seg ut” ….ærlig talt, det heter ikke det! Det heter at man ler av seg selv, med en befriende humor og selvironi, i det man tråkker i salater og driter seg ut. DU, SOM ALLE ANDRE, KOMMER TIL Å DRITE DEG UT. Lær deg å tørke deg selv etterpå på en classy måte. Kan du DET, trenger du ikke være redd for å drite deg ut med den unge stumpen din! Med dette mener jeg at det beste dasspapiret er selvironi og humor. Le av deg sjæl. (Spør mamma og pappa hvis det blir for mange visualiseringer her.)

Å være smart er evnen til å kunne lære. Det er ikke snakk om å stresse med å lære seg alt i hele verden for enhver pris. 

Men du må ikke glemme eq. Din emosjonelle intellegens. Ta med deg empatien din.

Vi voksne. Vel. Vi vokste til. Grodde inn i ny selvtillit. La fra oss frykten for hva andre mente. Vi teiter oss til noen ganger BECAUSE WE JUST DON’T CARE, og fordi LIFE ROCK ROCK ROCKS when u don’t care what kids and stuff, tror om oss. Hell yeah. 

Rent sosialt kan vi lære mye. Jeg tilegner meg kunnskap fra toppnivå ved å snakke med:

*de med Downs syndrom. De er smarte som fy, og tenker med en inspirerende tankegang.

*barn. De er uformede og har ikke begynt å dømme enda.

*alkoholikere og narkomane. Hvor mange tanker de må slite med å dempe, skulle man bare visst. De har svar på alt fra å tenne lys i mørket til å bedømme men ikke fordømme.

*folk fra andre kulturer. Der sier seg selv at de kan ting vi Nordmenn kunne hatt godt av å vite også. Og omvendt.

*gamle mennesker. Jeg kunne ADLDRI påstått at den kloke mormora mi og den tøffe mora mi er “dum”. Aldri!

*faglærte innen felt der jeg ønsker å lære noe.

*mennesker med bred bagasje.

*ungdommer med tidlig åpne sinn.

Nåh, kid, går du bort til den voksne personem som sliter hue av seg for å forsørge deg og dine vrangforestilninger omkring iq. Så gir du vedkommende en lang klem og takker for maten, skoene, klærne, senga, tingene, duppedingsene, duppedangsene, kjærligheten og omsorgen. 

For takknemlighet, lille venn, er noe av det SMARTESTE du kan lære deg å føle. Det ligger mer bak dette. Viten om at likt tiltrekker likt. Det du er takknemlig for, vil magnetismen i universet gi deg mer av.

Men. Det er et men.

Det må være EKTE takknemlighet, sådan..

Lykke til.

 

 

 

Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tøylene i hånda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.

Noe av det viktigste jeg måtte lære meg for å blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg ønsket å leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjøre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stå opp med et smil om mårran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for å begynne å innta det viktige og avgjørende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig å stole på psykiatere og leger, men jeg valgte å velge det rette. Tok sjansen 

Jeg grep tak i tøylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjørelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for å la andre lure meg til å kjøpe villhester. 

Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro på soloppgangen, enn å la villhester villlede meg. 

Samtidig måtte jeg inngå en urpakt med meg selv: fra nå av skulle jeg skjønne at det å ta ansvar, også handlet om valg. Skulle jeg velge å ta det tungt, eller lett? Være redd, eller modig? Være passiv eller trene? Røyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller være takknemlig? Bry meg om sladder eller stå åpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?

Jeg valgte å ta det lett. Valgte å være modig. Begynte å trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og så valgte jeg å være åpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.

Man kan ikke snu. Har man sluttet å synes synd på seg selv, men heller begynt å anse seg selv som sin egen tøffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare å holde følge. Du setter ikke lenger alle andre høyere enn deg selv, men ser dem inn i øynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem på.

Det er ikke alle som liker å se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjøper villhester av dem mer. Det er disse som trenger å se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for å forstå at “you don’t care noe mer…” Løpet er kjørt. 

Tør du det? For du må være klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til å takle lykke og fremgang? Det kan være lettere å ligge i gjørma og vri seg i selvmedlidenhet, enn å fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs. 

Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg ….for gjørma mi hadde liksom størkna tilnærmet sement, …da er alt mulig. 

Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vært soloppgang, og jeg har så mye å være takknemlig for. Våkna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i går lo jeg med 7 venninner etter vi gråt på kino til filmen “Et helt halvt år”. Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi på 17 år kommer til oss i dag,  og da får jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg får tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drømme om å få et år tilbake. Livet får ny verdi når folk faktis gidder å lese skribleriene mine.  Til helga får jeg besøk av en nydelig mann… Tenk det! Så mye rikdom jeg har nå. Så mye å glede seg til i lyset av en fargerik horisont.  

Før jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig å gå fra å grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men først og fremst linker jeg deg til mine råd om livsnyt. 

To enjoy the ride, må du:

-Endre ditt syn på verdi i form av fokus på takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? Spør milliner av fattige folk i uland. Har du nære relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjøpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan løpe og danse? Priceless…

Stopp med å handle inn alt du tror vil gjøre deg glad. Se heller på der du har. Kanskje er det å hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..

Der er store sjanser for at du blir livsnyter om du leser dette:  http://m.forbipolene.blogg.no/1438193190_29072015.html

Det å kjempe seg opp av gjørma, kan koste noen tårer, men kunsten er å se på det som en tunnell man må holde ut. Når du leser dette, husk at jeg har det strålende den dag i dag. Må leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var før. Nå er nå: 

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

 

 

The soldier

 

Here’s a new day

It’s for you, choose your way

This part of yesterday’s future

a tomorrow so blur

 

You think you never know

it all might be a show

But you had a vision

In the night dimension

 

Dream on, you’re the soldier

Don’t you doubt, my dear

It’s your boat 

you’ll make it float

 

They’ll try to give you pain

But they can never use your brain

You’re the boss

it’s their loss

 

Ride away soldier of tomorrow

sunrise before sorrow

You might have days

or years of unknown ways

 

I belive in you

that you will shine from blue

But if you say you don’t have faith

well, your horse can wait…

 

 

Skrevet av forbipolene, Helene Dalland 2016

 

 

På en hel uke er det bare lille Even og jeg her oppe på Lykketoppen. Vi er hjemme alene med andre ord! Pappan og storebroren har reist bort på ferie, mormoren er i syden, så vår verden har krympet litt. I morgen kveld kommer superGunne og passer pojken mens jeg drar på kino med damene og ser filmen “Et helt halvt år”.  Utover det, er det bare vi to, gitt.

dette betyr at jeg mest sabnsynlig ikke får tatt de regelmessige treningsturene mine denne uken. Men hva gjør vel det…

 

Både Even og jeg får jo trent massevis når vi danser og tester ut vår nye Harman/Kardon radio. 

Her i stua er der rom for både Plumbo, Tysland, Metallica, Pink, Madonna, Dj Tiesto og alle de andre som lager all denne digge musikken..

Jeg vet at det er noe av det beste Even vet. Å danse rundt på stua. Husker jeg var misunnelig på Ally McBeal, den gale seriedama på skjermen som hadde sin egen dansebaby. Den var så søøt… Nå har jeg en dansing baby sjøl, og GJETT om jeg er stolt av ham. Det er bare det, at det er toppers at ingen andre enn min dancing baby ser denne mamman i det hun også rocker og twister rundt her. 

 

He’s got rythm, he’s got style, his my: DANCING BABY!!
 

 

Ha en vidunderlig saturday night, hilsen fra Lykketoppen 1

 

 

Jeg gir opp. Hvordan i svarte kunne jeg havne HER for pokker? Jeg hadde full kontroll. Samme hva jeg gjorde i hverdagen, utførte og gjennomførte jeg det med iskulde, bein i nesa og kjærlighet til barna mine. Men nå må jeg nesten komme med en offentlig forklaring til dere lesere.

For ja. Jeg hadde det allright. Stabil rytme i livet. Alt gikk på skinner.

så sa det pang.

Nå hører jeg på låter fra en svunnen tid. Offspring igjen ja. Oi hey, der var Rage against the machine og L7 igjen. Helt gæren. Lytter til alt med power.
Tankene surrer rundt med musikkens hastighet, og jeg har midlertidig ADHD i tillegg til bipolar. Jeg spiser nesten ikke. Huff. En klase spinatblader til frokost i all hast, tja hvorfor ikke. 

Tenker på ham når jeg betaler i kassa i dagligvaren, når jeg jogger, når jeg smører leverpostei på brødskiva til lille ettåringen min, når jeg kler på meg, kler av meg, når jeg snakker med folk ….god damned altså! Det var akkurat dette jeg ikke hadde tro på.

For jeg trodde altså ikke at jeg kunne bli forelska mer nå. Nei nå var det liksom brukt opp, alt av det fyrverkeriet der.

Jeg er en klæbb fra før. Jeg trengte ikke dette. Du vet, når alle forelskatankene raser rundt i hue ditt, og du veksler mellom glede, sjokk, stress og ekstase; hvordan tror du du ser ut? Jo, jeg tenker at jeg sikkert har omtrent 20 forskjellige og ganske fjerne ansiktsuttrykk i løpet av et minutt. Flatterende? Nope. Komisk? Nei, ikke helt. Bare… …dumt, kleint og flaut. 

Jeg så en tynn, middelaldrende staka bøye seg ned mot sin kortvokste forelskelse, og kysse henne ved et gatekryss i dag. Det tok en stund før han vuggende og glisende nådde ned til henne. Dette foregikk da rød mann skulle bli grønn. Det kom en mmmmm-e-lyd fra han mens han vuggekysset henne. Stompen hans minte om en undervektig utgave av Donald Duck sin. Når Donald er ivrig og glad, that is. Framogtilbakestjert. Jeg ble en blanding av glad og flau for dem. Kjenner jeg blir pinlig berørt bare av å skrive om det. De holdt på å glemme den grønne mannen, hvorpå de småløp over de hvite stripene som to nyutslupne kalver som aldri hadde sett enga før, mens de selvfølgelig lo så de ristet. Wræææl, kyssa bort tiden, how funny, hoho altså. Litt vakkert var det jo også. Jeg lo jeg også.

Det sies at man er midlertidig gal mens forelskelse pågår. Jeg ringte min mest bohemske venninne for å slå av en prat. En klok dame dette. Alltid noe lurt på lager. Hun begynte å fortelle om en terapeut som faktisk jobber med å veilede utslitte og forelskede mennesker til å takle det, fordi de er utmattet av forelskelsen. Det kan jeg forstå. Like, just save me før jeg står i summetone ved et gatekryss med vuggende stjert som oldis, mens jeg prøver å kline som en fjortiss.

Men hva når du også er sjokkert i tillegg? Hva når du ser deg tilbake og plutselig forstår alt? Når du ikke engang kan skrive det på bloggen din, fordi det er så forbanna skjørt…? Hva når du nesten kan kjenne pusten brise over deg fra den andre siden? Når du skjønner det hele og puster rolig tilbake. Midt oppi all galskapen.

Nei. Jeg tror fortsatt ikke på det. At to og to skal bruke hele livet på hverandre. Men jeg tror det er meningen at veier skal krysses, og at man føler urtidens styrke. At man kan ha levd sammen før. En kjærlighet som til syvende og sist rommer så mange flere enn to gjennom tidens løp. Man kan møte mange slike forelskelser. 

Men han her? Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til resten av denne sommeren.

Jeg må bare finne en måte å takte stresset, klabbet, babbet og det tåpelige gode humøret, på…  

Be patience, pleace 😉
 

 

 

Og HELDIGVIS gjør den det! Det blir for hett. For crazy. For dumt. 

For min del iallefall, er jeg like forelska i høstlufta hver gang den kommer og svaler ned hue mitt. 

Forelska = barnslig og midlertidig ustabil.

Yeah, det passer fiiint at det går over. Kjempebra at man etter hvert, på slutten av sommeren, får en bris av realisme over seg. Det kan være sure tær, teit humor, dårlig ånde, ja.. eller et eller annet som gjør at man gradvis våkner opp av galskapen og tar tak i den deilige normale hverdagen igjen.

Jeg lar meg ikke lure av forelskede solstormer. Slikt er ikke ensbetydende med at man skal flytte sammen, snorke sammen, krangle sammen og prøve å lime det hele enda mer sammen i et korthus kalt ekteskap.

All ære til de som får meg til å grine og spise digge kaker i bryllup altså. All respekt. Så respekter tilbake at jeg er av en annen tro.

Han er nok litt mer spesiell for meg fra før, han her, siden våre veier krysses på en fin og vond måte.

Han en kjekk som søren, og har en kropp gudene ville misunt ham. Og han skjønner ikke alt dette sjøl.

Vi kan le og ha det gøy, vi. Mer en den ene gangen vi har møttes, også.

Men høsten er hjertelig velkommen om noen måneder. Etter vi har tatt noen karuseller, reist en snartur til syden eller noe, kilet hverandre en del og ledd litt sammen. Etter det, skal jeg slappe av og nyte livet på en litt mer behagelig og rolig måte igjen. 

Sommerflørt, you rock 🙂 Og heldigvis forstår du at jeg er laga for å leve livet alene.

 

 

 

 

Søte små hjerter kan forvandles på sekundet til furialske og sinte småtroll. Fantefarsk. Sinnatagg. U name it. Kall det hva du vil, men det koker ned til det faktum at dette kan hende hvor som helst.

La meg aller først ha det sagt at dersom dette skjer inne på butikk, bærer jeg lille Even ut konsekvens (Mathias er 6 år, og dette innlegget handler først og fremst om 1-2-åringer.) Men først prøver jeg å sjekke om det er en lang, varm og god mammaklem han trenger. Kanskje litt alternativer; noe å spise, sitte oppi handlevogna. En rolig stemme. Dette funker som regel. Jeg har kun båret ut en vrangvendt og illsint Even-tagg fra kafé en gang. Jeg bar Mathias ut av butikk en gang da han var 3 år og nekter å høre etter. 

Sjekk denne lenken som omhandler mine tips og råd hva angår barn i butikk:  http://m.forbipolene.blogg.no/1437469065_hvordan_forme_barn_ti.html

I dag ble Even skikkelig skikkelig sinna på meg…

Og det kan jeg jo i utgangspunktet godt forstå! Vis meg en billett til Thailand, og legg den i hånda mi, for så å ta den fra meg og si at den ikke var til meg…

 

 

Vi hadde hatt trivelig besøk av Siri, en venninne av meg, spist kyllingmiddag, Even hadde badet, og vi hadde begge lyst til å komme oss ut. Hvordan jeg vet det når han ikke kan snakke? Han satt i gangen og tok på seg sko.. 

Hvorfor ikke trille ned til butikkene i sentrum? Trengte jo både ketchup og …og ..vel, kanskje …noe mer. Var mest for turen dette.
 

Likevel, klokka var fem, så vi hadde ikke all verden med tid. Tassebassen skulle jo legge seg snart. 

Nede ved Stjørdal’s øverlands minde var det liv og røre ute på den svære kunstgressbanen. En stor og knallgrønn, velbrukt fotballbane. Fotballer, gutter og trenere om hverandre. Jeg vet at Even har balldilla, så jeg tok han ut av vogna og utpå banen litt. Der fant han mange “gaver” til seg selv i form av fotballer. Han hvinte av fryd og ropte: “Bajj! Bajj! Baaajj mamma, BAAAAJJ!!”

 

 

Vi koste oss og sparket litt ball. Men det er begrenset hvor mye område det er å bevege seg for mye utpå banen når flere dusin unge gutter skal øve seg på målspark. Og så var det dette med natta bysse lalle da..

 

 

Noen ganger. Ganske ofte. …må vi foreldre tåle å ta upopulære avgjørelser. Jeg er ikke venninna til barna mine. Jeg er her for å ta vare på dem. Gi dem omsorg, trygghet og grenser. Vise vei.

Even brølte allerede før jeg satte han i vogna si. Han hylte, pekte, gestikulerte og skrek med illsint, rødt ansikt: “BAJJ! BAAAAAAAAJJ! BRRRRRØØØØL! BAAAJJ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!! FRES!! ROP!! HUULK!  HYYYL!!!”, rundt halve banen før vi rundet inn i Sandskogan. Jeg lot ham holde på. Slite seg ut litt. Satte meg ned og forklarte ham at ballene ikke var hans. Men han fortsatte.

Stakkar, ikke lett å skjønne at alle disse fenomenale ballene… vel, at han ikke skulle FÅ dem.. 

Hvordan kunne jeg forresten tro at den lille gogutten automatisk skulle forstå at vi bare skulle LÅNEsparke et par knallgule, råtøffe fotballer, for så å DRA FRA DEM??!?

Så ignorerte jeg. Satte på litt musikk på ørene. En dame som syklet forbi så stygt på meg. Da hun hadde syklet forbi satte jeg albuen foran ansiktet så Even ikke så meg, og geipet for meg selv. Hørt om mammapolitiet? Sjekk ut bloggen til Casa Kaos, hun kan lære deg mer om det dømmende kritiske mammapolitiet. Jeg fikk usynlig bot av en syklende sådan i dag. For, må vite; gutten min gråååt! 

Casa Kaos sin blogg finner du her:  http://casakaos.blogg.no/

 

 

 

 

 

Etter en stund kjente jeg at det var perfect timing for å begrense denne ropingen. Satte meg ned og sa til Even med bestemt stemme: “Nei altså nå er det nok, Even! Disse ballene, de var ikke våre!” Flaks at jeg fant vafler fra søndagens utflukt med familien der og da, for vafler, det funka fett!

 

 

Så var det over. Og når et barn’s vondte går over, da lar du det være. Du ripper ikke opp i det. En naiv engel ropte inn i øret mitt: “Gå til Nille eller leketøysforretningen etter du har kjøpt ketchup på Rema 1000, og gjør ham glad med å kjøp en ball!” Men jeg slo det fra meg. Vi har baller hjemme, det får da holde! Han skal ikke lære seg å peke og få.

Dessuten ble han overlykkelig over gjensynet med fotballen hjemme! Det gjør jo ingenting, så lenge han ikke vet, at akkurat den ballen er Mathias sin.. Rengbueverden og magiskland, en ball er en ball og den ER MIN!!

Når han blir større og forstår mer, er det tid for å gjøre det annerledes. Da er det viktig å forklare han at jeg GODT forstår at han vil ha disse fancy fotballene. Mer om dette generelt, kan du lese om inne på linken jeg ga deg i innledningen ovenfor her. 

 

 

Jeg er rolig når dette raseriet får fritt spillerom. For det meste helt rolig inni meg. En naturlig trass i meg gjør meg ekstra rolig. Men noen ganger kan jeg også bli irritert.

Og det er helt ok. Vi foreldre ble ikke pedagoger i løpet av de 9 mnd vi ventet på det lille  mirakelet, but we sure knew stuff about kids ja! Jeg så at Marte Frimand Anda skrev om dette i boken sin “Føkk Lykke”, hvilket anbefales å lese, men jeg må også nevene et par ting. For da jeg gikk gravid og bar på Mathias for 7-8 år siden, trodde jeg at jeg hadde en reel plan.

Jeg og barnefar, vi var bestemt på at vi nesten aldri skulle si: “Ikke” og “Vær forsiktig!” Til barnet våres. Ikke er jo et negativt ord, må vite, og barnet kunne bli nervevrak av å få høre “vær forsiktig!”  Kunne det være så vanskelig da? Really? Jo, nei assa, vi visste, vi, at dette kunne vi mye om allerede, mens vi klødde oss i hue over foreldre som nærmest altså spytter ut i hytt og pine: “Vær forsiktig nå da!!” “Iiiiiiikke gjøøør såååånn!!””Nææææi nå assa, er det NOK!”

Nå er det omvendt. Nå er det JEG som rister på hue av slikt mammapoliti som jeg selv en gang i tiden så uvitende var, mens jeg lærer barna mine en viktig viten om et nødvendig ord som “ikke”, og om nødvendigheten av å være forsiktige omkring kjøkkenet når jeg koker og steker middag. Og forskjellen på alder er jo også vesentlig. Even på 1 år får høre at han må være forsiktig i trappene, mens Mathias på 6 får høre “kjør på” når.han klatrer i trær. Likevel: jeg mener vi må være strenge. Vi må tørre å være upopulære mens barna vræler som orkaner rundt oss. Finne sentrum i oss selv, og være sta. Overse. Ignorer, for så å være imøtekommende straks det er mulig å bygge en bro til et lite barn som tross alt må få lov til å bli kjent med hele følensesspekteret sitt. Ikke bare de positive delene av det hele, men også hvordan takle skuffelse, sinne, sjalusi og tristhet. La dem være i fred. La dem bli kjent med seg selv. 

Og vi som foreldre bør innse at noen ganger, noen ganger bare takler vi det ikke helt. Vi må kanskje telle lenger enn til ti. Kanskje vi må gå unna for å puste. Kanskje blir vi sinte. Det er lov det også. Sint stemme er lov. En klok dame lærte meg at vi foreldre gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet ovenfor barna. Så mye rart som barna ikke trenger. Kjøper ting og lover greier, vet du. Overflødig stuff… Nei, slapp av. Barnet ditt tåler godt at du har sure dager.

Hvordan takler DU raseriet til barna dine? Og hvis du ikke har barn enda, hva tenker du om småbarnsforeldre’s grensesetting som du observerer omkring deg i hverdagen?

 

 

 

 

Forskning viser at den sprekker. Eser ut og på en finurlig måte eksploderer. 

Dette innlegget er sponset.

Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.

Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og løp raskt mot byttedyr med våpenet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt. 

Jeg kan ikke se noen som løper opp gågata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det være. Sånn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er født utstyrt med. Meningen vi skal bli så sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene våre.

Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di. 

De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. Så det er nesten så de påstår at denne sinnarynka mi kommer til å sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.

Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!

…vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine på det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament? 

Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?

Hvordan skal jeg da se ut når jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne når jeg nærmer meg 40årene?

Hvem skal skjønne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, når jeg egentlig dundrer løs på den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling? 

Skal dere operere bort andre sprekker på kroppen min også? Etterhvert som årene går, og de fleste interesserte går rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne å fjerne øvre del av rumpesprekken? Eller tåfis-sprekkene? Sprekken bak øret? Sprekkene mellom fingrene?

Jeg følger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene på bøljan blå. 

Så. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 år får lyst på klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprør. Inntil da kan vi være enige om at vi er uenige om hva skjønnhet er, du og jeg, kirurgimote.

Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: “Don’t kill me, I’m only just a power line!”

 

 

 

 

I en trang bakgate med brostener på, ved Mariatorget i Stockholm, ligger ei ung jente på 18 år og gjemmer seg for politiet. Tårene presser på, og hun har ikke mye valg når det gjelder akkurat de tårene. Hun kan ikke holde igjen mere nå. Alene. Så alene. I hele verden. Fortvilt og oppgitt lar hun salte tårer treffe Stockholm’s brostener.  

Stockholmstriologien: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid og gå inn i historien. Skulle satt meg ned ved siden av henne og holdt omkring henne. Skulle strøket henne varsomt over de unge kinnene hennes og fortalt henne at alt, ALT kom til å ordne seg. At hun ikke kom til å være alene i hele verden for alltid. At hun kom til å slippe å rømme.

En vakker, nydelig, fantastisk dag.

Kanskje visste jeg det innerst inne. At det kom til å bli mye, mye verre, men at alt kom til å bli til bra. Til slutt.

Inne på en psykiatrisk avdelig ligger en ung kvinne og rister av angst. Året er 2009. Hun savner hjertet sitt. Så vanskelig for henne å forstå all denne tvangsbehandlingen, men hun kan ikke gi opp. På ny glir hun inn i virkeligheten. Så bærer det tilbake igjen, og alt er kaos. Hjertet sitt. Hjertet sitt. De tok ham fra henne. Hvorfor? Hvorfor? Alt hun har å leve for er den nydelige lille babyen på bildene. De bildene er alt hun bryr seg om inne på et gammelt institusjonsrom, og nå drypper tårene ned på dem, så hun må legge bildene lenger bort på madrassen. Helvete. Dette er verre enn helvete.

Reisen forbi polene: http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Skulle så gjerne reist 7 år tilbake, og satt meg ned på madrassen ved siden av henne, strøket henne over ryggen og fortalt henne om miraklene framtiden hadde henne i vente. Om hvor frisk hun kom til å bli. Hvor sterk hun var innerst inne. Om babyen hun skulle få gi så mange koser og klemmer hun bare ville, om lillebroren hans som skulle komme senere, og om helt utrolig vendinger. Skulle klemt all angst og sorg utav henne og 

forsikret henne om at alt, ALT kom til å ordne seg. 

Kanskje forstod jeg at helvete hadde en ende. At jeg en dag skulle greie å slukke flammene i dette forbanna marerittet, og så frø der heller. Som skulle spire frem en vakker hage. Kanskje kjente jeg innerst inne at jeg aldri kunne godta det glimt av mareritt som red meg og mine nærmeste på den tiden. 

For uansett hvor ille det er. Uansett hvor dypt man har sunket i et bipolart hav, finnes en framtid å fighte for. Ingenting står stille. Alt forandrer seg. Og man kan sitte i bilen sin og la den stå i ro der på rasteplassen, så lenge man vil. Men man kan når som helst vri om nøkkelen. Kjøre. Ta kontroll og bestemme retningen i sin ferd.

Kjære unge, fortvilte jente. Du som ligger alene i en bakgate i Stockholm i 1998. Jeg fant løsninger. Det ordna seg. Jeg opplevde forferdelig ting, men det gikk bra til slutt. Snart møter du Anna Larson, og hun kommer til å ta seg av deg. Du skal straks reise deg og tørke både tårer og støv. Og så ordner det seg. Kanskje står framtidsjeg og stryker meg over håret mitt akkurat nå, puster friskt på meg og sier: Helene, du kommer til å finne Anna Larson nå snart. Vær tålmodig.

Kjære gjøkeredejente. Du som er syk og innelåst i 2009, uten å forstå hvorfor. Du som har mistet all selvtillit, og tror den aldri mer kommer tilbake. Du som skammer deg over deg selv, og føler deg like liten som de bittesmå bakteriene vi ikke ser med det blotte øye. Jeg lover deg at du kommer til å respektere deg selv i framtiden. Du kommer til å bli stolt av deg selv, og du vil komme til å lære deg alt om deg selv. Du får barnet ditt tilbake, du får gi ham mammakjærligheten din, og du får et til å gi omsorg til. Denne gangen kommer du til å holde deg frisk, og ingen kommer til å ta fra ham mamman sin. Du må jobbe med den selvtilliten. Men til slutt, i år 2016, vil du ha kommet til et stadie der du er 100% trygg på deg selv, både som mamma, skribent, venn og slektning.

På bunn er det mørkt. Der er det vanskelig å se, selv de mest fargerike fiskene. 

På vei opp er svømmetakene tunge å ta, og man får knapt puste.

Men man kan skimte litt av lyset.

Med hue over vann er man lettet i stand til å puste, akkurat da man var i ferd med å miste all oksygen.

Men. Når man har kravla opp på land, og satt seg i bilen sin, vridd om nøkkelen og startet ferden inn i en ny tilværelse, da er alt ok. Helt ok. 

Jeg finner ikke glede i dyre gjenstander. Jeg er mer takknemlig for hver time jeg får som frisk mamma, enn en ørkenvandrer som finner en oase. Jeg tenker annerledes enn de fleste. Ser ikke ned på de som kaver på dypet. Samme hvilket hav de har sunket i. Jeg er i stand til å svømme ned dit de er og leve meg inn i bunnløs sorg og smerte. 

Jeg er stolt av den jeg er, og ingen kan ta fra meg det. Lykke er ikke gjenstander, gods og gull. Materielle goder er morsomt, men synker man, må man svømme oppover, og da kan for mye å bære på, sinke.

Jeg har vært på bunn mange ganger før jeg kom meg på land. Og jeg tenker annerledes. Meningen med livet mitt er ikke å finne meg en samboer, og jeg greier ikke lenger å kjenne på ensomhet. Det meste i mitt liv planlegger jeg ikke, for jeg har respekt for universet’s mening med deja vu.

Man må samarbeide med så mange sider ved seg selv for å bygge seg opp. Til slutt er det seg selv man kjenner best. Til slutt trives man med seg selv. Man kan føle forelskelse og beundring, men man vet det går over.

For den jeg virkelig elsker

det er den gråtende 18åringen i et smug i Stockholm, den dypt fortvilte 29årige nybakte, innelåste mamman, og den supersterke 36åringen som suser ivei på sine egne veier. 

Bipolare flammehav kan slukkes, en kropp kan reise seg, og et vakkert sinn kan skape nytt liv.

Hellyeah! 

 

 

 

Ja hva i halve granskauen og litt av bjørkeskogen har jeg gjort nå? Akkurat det kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan godt berette om hva i lauvskogen jeg har gjort i dag. 

Rett og slett noe så norskt og naturlig som å rusle tur i lauvskogen sammen med familiemedlemmer.

 

 

Å gå tur i skogen er noe jeg aldri gjør alene. Da jogger jeg. Og av elgskrekk jogger jeg ikke her oppe ved Hestsjøen. “Sjøen” bytta navn etter min ungdomstid. Men jeg henger ikke helt med i svingene. “Hessjøen” liksom. Ssssh…

 

 

Så rusla vi da. Spennende, ikke sant? For ei med elgskrekk, hell yeah! Alltid spennende det..

Versegod, et lite bildedryss fra Trøndelags små hverdagsperler:
 

 

 

 

 

 

 

..så DET har jeg i lauvskauen gjort i dag. Og det var digg digg digg.. nå sitter vi her i mormorstua og har senkveld. Vi skal komme oss hjem til Lykketoppen så minsten her kan ta natta.

Jeg skal sette meg på terrassen og nyte en stund alene. Jeg er en sosial lonerlady, og setter pris på noen timer alene. Terrasselivet og spabadstundene er like viktige som det sosiale.

Kjenner skrivetrangen presse på etter noen dager med mindre blogging enn vanlig. Skribenten i meg er klar for en sommer med spotlight sunshine på ord, setninger og formuleringer. En skrivenerd er for evig og alltid en skrivenerd. Både i sol, regn, snø og vind. Men det er noe med sommeren. Ah, denne sommeren.. Jeg blir forelska i alt og alle, og livner til som en blomst som aldri visner. For hvert år; en ny blomst. Å bli eldre er som å bli en slik bukett. Og dess større bukett, dess klokere ideer og større tyngde i en skribent’s hjertevase.

 

 

 

Jo. Altså. Hvor skal man begynne? Noen ganger kan det gå riktig ille. Man tror man har gjort det rette, men så har man rett og slett bomma på hullet!

Glad og happy som fy hoppet og spratt jeg ut av Shangri La i Oslo, utstyrt med det som skulle være en delfinhale. Eller en havfruehale. Kall det hva du vil, men en fiskehale that is, that’s for sure!

Nå tror du kanskje det var et kostyme? Et riktig tråki et, ser jeg såfall for meg. Hvem kan gå opp Karl Johan oppi en havfruedrakt? Ikke jeg nei. 

Nei, dette var en piercing, som egentlig var ment for ører. Men jeg SKULLE ha den i nesa. De serviceinnstilte folka som jobber på Shangri La, gjorde virkelig sitt beste for å bøye og tøye, slik at jeg kunne presse den inn i feil hull. Ekspeditrisen så på meg og sa, etter 10 sekunders stillhet: “Vet du hva? Jeg synes ikke den ble for stor jeg. Fin den der!”

Stolt har jeg vist fram den nye nesepiercingen min til en god del tause mennesker siden onsdag. Og nå er det søndag. Det har liksom ikke slått feil; de har klødd seg i skjeggene sine, tatt seg til munnen og blitt stille. Alle som en har blitt stille i noen sekunder, med et lurt glimt i øynene. Så har de kremtet, og sagt:”Ja, nei, den er jo ikke for stor.. fin den der. Kremt. Host. Hark.”

Blond? Nei ikke naturlig. Treg trønder? Joo, men skulle jeg ikke sett det selv by now?

I går hadde jeg besøk av en kjekk mann som ga mye mer kribling i magen enn jeg liker. Litt sent på kvelden spurte jeg om han hadde lagt merke til min lille halve havfrue i nesa mi. Jeg gliste, og sa: “Er det ikke stilig, hva? Det kan være både en delfinhale og en havfruehale vettu. Genialt..”

Han gliste tilbake, og sa: “Men det… det ser jo ut som en penis!”

Oisann. I mørket eller på avstand ser visst denne piecingen mistenkelig ut som et 40årskriseopprør. Ja for tenk!

 

 

Da han hadde dratt, og jeg skulle pusse tenner, falt jeg sammen i krøk, og lo så jeg nesten …ja, du vet..  Jeg så på minitissen i nesa mi og fikk tidenes latterkrampe. En sånn latterkrampe som jeg ikke har hatt siden jeg den jeg fikk inne på slottet for omkring 10 år siden, men ikke kunne le. 

For jeg kunne ikke le høyt, som ved et Christiania-vann. Kunne ikke vekke barna pgr av en nesetiss. 

Synet i speilet var virkelig latterlig, og jeg vurderer å beholde “fiskehalen”. Den kan jo bringe frem smilet hos alle jeg møter. Det er bare det at den noen ganger må svømme unna litt, for den kan bli litt tørnoff.

Takk til en digg fyr som var så ærlig og grei å gjøre meg oppmerksom på

at jeg har en penis i nesa mi 😨