Det er alvor i lufta, og den eldre legen har morskt blikk. Sykepleieren også. Flere ganger har jeg fått dem til å le. Men i utgangspunktet er det alvoret som preger kontoret på sykehuset. Jeg reiser alltid alene, og sier ikke til noen hvor jeg skal. Hvis jeg sier hvor jeg skal, snakker jeg ikke om hvorfor. Hver gang tar jeg blodprøvene med musikk på ørene og fokuserer på noe positivt mens jeg venter på legen og sykepleieren. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

-“Er du mye sliten, Helene? Begynner du å kjenne det i leddene? Har du vondt” 

-“Jeg kjenner ikke etter, men jeg må innrømme at den siste joggeturen var skikkelig tung.”

Det er kun da, og bare da, at jeg tenker på sykdommen som kan forkorte livet mitt med mange år. Mens jeg venter på kuren som vil helbrede meg, snakker jeg ikke om denne sykdommen. Hvorfor skal jeg det? Det vil ikke helbrede meg å klage. Stille inntar jeg en dag innimellom hvor jeg bare sover. Så jogger jeg. Så spiser jeg sunt og er takknemlig for at jeg liker å leve alkoholfritt. At jeg ikke føler det som om jeg går glipp av noe. 

For ja. Jeg blir sliten og søvnig. Lettere enn andre. Men hvis jeg snakker om det, hva vil det hjelpe på situasjonen? Hvis jeg skriver hvilken sykdom det er, her; vil det gjøre alt så mye bedre?

Jeg kan snakke om noe annet. Og grunnen til at jeg heller velger å snakke om bipolar 1, enn denne fysiske sykdommen jeg akter å bli frisk fra, er at jeg har vært frisk fra bipolar i 6 år. Jeg er på den andre siden når det gjelder det psykiske; frisk og glad. Det er så mye positivt jeg kan fortelle om hva angår bipolar. Det er det ikke når det gjelder grunnen til mine turer til sykehuset. 

I leave it to the doctor, og lar det være. Jeg kan bare leve sunt, og vente på kuren som mest sannsynlig vil gjøre meg frisk om et år. Jeg kjenner ikke etter. Symptomene er der, jeg vet jo det. Noen morgener velger jeg å avlyse dagen, og høre etter kroppen. Men ingen merker det, for jeg bare sørger for å ikke ha noen avtaler, og så skrur jeg av lyden på telefonen mens jeg sover. Selv om jeg har sovet hele natten også. Når de lurer på hvorfor jeg ikke svarte på telefonen, sier jeg bare at jeg har skrudd av lyden. Jeg begir meg ikke inn på fakta om mine organer som venter på behandling. 

Jeg nekter å svakeliggjøre meg selv. For nå trenger jeg meg selv sterk. Jeg kan styre disse tankene selv: “Hvordan har jeg det…? Føkk it: Hvordan TAR jeg det?” Jeg tar det strålende. Akkurat nå mens jeg skriver litt om det, triller tårene. Men aldri ellers. Jeg får altså heller legen og sykepleieren til å le. Vi snakker heller om min sunne livsstil og alt det positive jeg velger å tenke. Det er automatisert nå: jeg er en rå tøffing, for det bestemmer jeg. Å fokusere på sykdom vil ikke hjelpe. Å fokusere på hvor tøff jeg er som lever med den på min egen stille måte, vil hjelpe meg å deale med den.

-“Vil du jeg skal sende deg prøvesvarene, Helene?”

-“Kommer jeg til å falle om og dø hvis verdiene er høye?”

-“Nei det skjer ikke sånn. Det vil ta år med svekking av kroppen før alvoret setter inn uten kuren.”

-“Kan jeg gjøre noe med det; er det noen poeng i at jeg vet om svarene?”

-“Hehe nei..”

-“Da lever jeg best i uvitenhet, og vi dropper de ressursene det er at du gjør jobben med å sende det til meg.”

Det beste er å leve ensomt med dette. Kun de aller nærmeste vet om det, samt et par venner. Men jeg velger det bort som tema. For jeg vil ikke føle meg syk. Jeg vil kjenne meg frisk. Derfor funker det å ikke snakke om det. Å fortrenge det i hverdagen er det eneste jeg kan  gjøre for at denne sykdommen ikke skal overta tankene mine. Derfor kommer ingen klageinlegg om dagsformen min. Hvorfor skal dere lese om det? Hva skal vi gjøre med det? 

Jeg står ikke bare i kø, men venter på at medisiner skal presses ned i pris på markedet. Medisinet jeg må ha for å ikke dø av dette om noen tiår. Det er ingen grunn til å klage for det; jeg er så heldig at jeg kommer til å få behandling og mest sannsynlig bli frisk. For en mulighet som venter der framme.

Den dagen jeg er frisk fra dette skal jeg gråte en hel foss av takknemlighet. Og i mitt stille sinn sender jeg en varm takk til en lege og en sykepleier som virkelig gjør jobben sin bigtime.

Så la oss snakke om det om et år. Da er jeg helt frisk, og vil mer enn gjerne fortelle. Akkurat nå vil jeg bare være tøff og smart mamma med trua på framtida. Ei lang lang framtid der jeg får møte …..kanskje barnebarn? 😉